Høringsuttalelse drikkevannsforskriften - Longyearbyen lokalstyre Dato: 15.04.2016 Svartype: Med merknad Det er utarbeidet et forslag om ny drikkevannsforskrift, og forslaget er sendt på høring av Helse- og omsorgsdepartementet. Høringsfristen er satt til 11. april. Utgangspunktet for ny drikkevannsforskrift er å ruste Norge for fremtiden. Svalbard er en del av Norge, men likevel i en særstilling som følge av Svalbardtraktaten og Svalbardloven. Det er uttalt i forrige Svalbardmelding at Longyearby-samfunnet utvikler seg mer og mer i retning av enhver småkommune i fastlands-Norge, og at regelverket for Svalbard må være mest mulig likt fastlands-Norge. Gjeldende drikkevannsforskrift er ikke gjort gjeldende på Svalbard, men det er foreslått i ny forskrift at den skal gjøres gjeldende for Svalbard. Det å gjøre ny drikkevannsforskrift gjeldende på Svalbard vil i så måte være i tråd med Svalbardmeldingen. Longyearbyen lokalstyre vil imidlertid peke på at regelverk som gjøres gjeldende på Svalbard må tilpasses slik at den kan anvendes både i Svea, Barentsburg, Ny-Ålesund, Pyramiden og Hornsund. Det er også viktig å merke seg at de ulike bosetningene er ulike i sin organisering. Longyearbyen er på mange måter organisert med en kommunestruktur, hvor lokalstyre har stor grad av selvstyre i eget planområde. Sysselmannen har samme myndighet på hele Svalbard. Det er imidlertid viktig å presisere at Longyearbyen ikke kan anses som en kommune. Det er flere likhetstrekk, men også store forskjeller. Dette gjelder i forhold til kommunehelsetjenesten, sosialhelsetjenesten, avgiftsgrunnlag, finansieringsløsning osv. Har man tenkt på at disse samfunnene har ulike oppbygning av infrastruktur, finansieringsløsning og befolkningsmengde, og ulik plan for å håndtere drikkevannsforsyning? Det er risiko for at man skaper ulike samfunn, hvor den nye forskriftens krav kan overholdes i Longyearbyen men kanskje ikke i de andre samfunnene. Dersom det er slik at man har tenkt på hvilke utfordringer dette kan skape, og hvordan dette kan imøtekommes, så vil Longyearbyen lokalstyre etterlyse en grundigere gjennomgang av slike spørsmål i høringsnotatet. Slik det fremtrer i dag, får en inntrykk av at det ikke er et gjennomtenkt forslag å gjøre forskriften gjeldende på Svalbard. I høringsnotatet finner en ikke noen vurderinger om hvorfor forskriften gjøres gjeldende for Svalbard og praktiske konsekvenser for øysamfunnet med dets ulike bosetninger. Drikkevannsforskriften henviser til en del regler som ikke er gjort gjeldende på Svalbard, og høringsnotatet belyser ikke på noen måte hvordan dette skal håndteres på Svalbard. De økonomiske og administrative konsekvenser ved å gjøre drikkevannsforskriften gjeldende på Svalbard med så vidt ulike bosetninger er heller ikke berørt. Svalbard er i utgangspunktet et avgiftsfritt samfunn, og Longyearbyen lokalstyre har kun begrensede rammer innenfor Svalbardloven § 31 og krav til selvkost. Når det gjelder selve innholdet i ny drikkevannsforskrift, så vil Longyearbyen lokalstyre peke på at en eventuell gjennomføring av forskriften gir Longyearbyen Lokalstyre noen utfordringer i forhold til enkelte paragrafer. En vil her peke på at Longyearbyen skiller seg ut fra ordinære fastlandskommune bl.a. med økonomiske ressurser og tilgang til dem. Longyearbyen har ikke ordinære kommuneinntekter og får årlige overføring fra Stortinget over Svalbardbudsjettet. Pålegg i form av ny forskrift som krever utbygging i Longyearbyen kan gi økonomiske utfordringer som Longyearbyen ikke kan løse på egen hånd. Langt på vei følger Longyearbyen lokalstyre drikkevannsforskriften i dag. Det er imidlertid regler i gjeldende forskrift og den nye foreslåtte forskriften, som vil være vanskelig å imøtekomme lokalt. Vi vil i det følgende kommentere enkelte utvalgte bestemmelser i forslaget, og for øvrig henlede oppmerksomheten på de overordnede innspillene er som redegjort for ovenfor. På grunn av vannkvaliteten her oppe vil vi ikke klare å møte kravene i forhold til manganinnhold i vannet (vedlegg til drikkevannsforskriften). I forhold til § 14 begrenses vår mulighet til sikring i med at vi har kun en sikker vannkilde og dens plassering kan vi ikke gjøre noe med. I forhold til §19 og krav til leveringssikkerhet, må det tas med i vurderingen at dette kravet vil kunne slå ulikt ut i de ulike bosetningene. I Longyearbyen er det kun en drikkevannskilde tilgjengelig i vinterhalvåret. I denne perioden er det kun sjøen som er tilgjengelig. Ved krise, som eksempelvis forurensning av drikkevann eller at kilden forsvinner, vil det ikke være mulig å tilfredsstille kravene om å levere tilstrekkelig mengde drikkevann. I paragrafen er det videre vist til en forpliktelse som påhviler kommunen via kommunelege. I Longyearbyen finnes ikke kommunehelsetjenesten eller ordningen med kommunelege. Når det gjelder forebyggende sikring, så er det ikke tatt hensyn til at det er andre klimatiske forhold her på Svalbard. På grunn av permafrosten, så ligger alle rør over bakkenivå. De er således lett eksponert for ytre påvirkning som eksempelvis påkjørsel. Krav til sikring av ledningsnett er således ikke anvendbar på Svalbard. I § 28 er det presisert hvilke plikter som påhviler en kommune. En vil i denne sammenheng påpeke at det ikke finnes noen kommune på Svalbard. Longyearbyen er det nærmeste man kommer en kommune, men med de forskjeller som er gjort oppmerksom på ovenfor. I nevnte paragraf er det vist til plikter kommunen skal ha i samsvar med annen lovgivning, som heller ikke er gjort gjeldende for Svalbard, herunder eksempelvis folkehelseloven kapittel 2. Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
