Haugesund kommune, Flyktningtjenesten

Å utvide målgruppen opp til 60 år er etter vårt syn hensiktsmessig. Haugesund kommune har innvilget intro til enkelte deltakere i kan-gruppen mellom 55 og 60 på bakgrunn av relevant yrkeserfaring, motivasjon og utdanning. Alternativet for denne gruppen har så langt vært oppfølging fra NAV mot arbeid kombinert med norskopplæring. Deltakelse i introduksjonsprogrammet for denne gruppen vil bidra til en mer helhetlig oppfølging.

Haugesund kommune tror ikke det den økte ressursbruken vil skape utfordringer da dette vil bidra til mer målrettet oppfølging mot arbeid. Haugesund kommune bruker uansett ressurser i forbindelse med bosetting og økonomi. Økt antall deltakere i introduksjonsprogrammet har bidratt til at kommunen har systematisert ordningen slik at kommunen i større grad kan håndtere flere deltakere i introprogrammet uten at kvaliteten er redusert.

Forslaget vil ikke utfordre kommunens kapasitet nevneverdig.

Økonomiske konsekvenser av forslaget om utvidet aldersgruppe: Utgiftene vil bli litt høyere, men vi mener fordelene på lang sikt vil veie opp for dette. Introstønad for f.eks. et ektepar i denne aldersgruppen vil utgjøre ett høyere beløp enn sosialstønad dersom vi tar utgangspunkt i statlige normer. I tillegg vil kommunen måtte bruke ressurser på tiltak og oppfølging i introduksjonsprogrammet.

Haugesund kommune har likevel tro på at dette vil bidra til at flere deltakere kommer i jobb og at kommunes utgifter på sikt vil bli redusert.

For Flyktningtjenesten og deltakerne i introduksjonsprogram vil trolig dette lovforslaget være hensiktsmessig fordi det kan bidra til et økt krav om at tjenester skal samordnes rundt felles mål.

Kurs i livsmestring bør ikke fjernes som obligatorisk element for deltakere med utdanning på videregående nivå. Opplæring i samfunnsfag kan etter vårt syn ikke erstatte kurset.

Haugesund kommuner mener uansett at skillet mellom mennesker med eller videregående opplæring fremstår som konstruert og lite viktig med tanke på innholdet i livsmestringskursene. Vi har ingen erfaring som tilsier at dette er en homogen gruppe som ikke trenger opplæring og felles refleksjon rund livsmestring i ett nytt land og karrierekompetanse. Ideen om at gjennomført videregående opplæring automatisk gjør deg bedre rustet til livet i Norge fremstår som ønsketenkning. Vi har lang erfaring som tilsier at vi ikke bør overvurdere eller undervurdere menneskers behov eller muligheter med utgangspunkt i medbrakt kompetanse og utdannelse.

Det er vår oppfatning at deltakere, uten videregående og uten grunnskole, har svært begrenset nytte av karriereveiledning før oppstart i introduksjonsprogram. Det er for tidlig å avgjøre hva slags kvalifisering deltakeren har mulighet til å oppnå. For denne gruppen vil karriereveiledning etter f.eks. et år i programmet trolig være mer nyttig. Da kan karriereveiledningen bidra med råd som er knyttet opp mot de lokale utdanningsmulighetene, deltakerens læringsevner, personlige ønsker og livssituasjon.

Dette er i utgangspunktet en hensiktsmessig forslag. I Haugesund er dette allerede et fast punkt i integreringsplanen. Utfordringen er knyttet til tidspunktet for fastsetting. Deltakere i introduksjonsprogrammet skal være med å utforme planen. Planen skal være klar når vedtaket om introduksjonsprogram fattes. Dette skal skje innen 3 mnd. fra bosetting. Dessverre har de færreste deltakerne på dette tidspunktet noen klar formening om hvordan de skal leve, og hva de ev. skal jobbe med i Norge.

Å delta i introduksjonsprogrammet er en prosess. Det fremstår som naivt og virkelighetsfjernt å legge opp til at flyktninger som bosettes i Norge etter 3 måneder skal bestemme seg for hva de skal kvalifiseres til eller jobbe med – uten å kjenne til arbeidsmarkedet eller utdanningsmulighetene. Å delta i introduksjonsprogrammet er en prosess. Det viktigste er etter vår mening at flyktninger får fastsatt et realistisk langsiktig mål for seg selv i løpet av tiden i intro og at programmet bidrar til “en stabil tilknytning til arbeidslivet”.

Det en utfordring for både introdeltakere og programrådgivere å reflektere rundt langsiktige mål når oppholdsgrunnlaget er midlertidig kollektiv beskyttelse. Det er et iboende dilemma for formålet til integreringsloven at deltakere med opphold etter § 34 er inkludert. En av forklaringene på at ikke flere flyktninger med kollektivt opphold kommer seg raskere ut i arbeid er trolig knyttet til dette. I hvilken grad kan vi forvente at deltakere investerer all sin energi på å nå mål om arbeid når de ikke vet om de får bli i landet? Utfordringene denne uforutsigbarheten skaper er dessverre underkommunisert av sektormyndighetene (IMDi, fylkeskommunen) og i liten grad belyst, men kan ha en direkte innvirkning på bl.a. bedriftenes vilje og motivasjon for å bedrive kompetanseutvikling for målgruppen. Vi har nå solid erfaring som bekrefter at mange introdeltakere med kollektiv beskyttelse må grave svært dypt i seg selv for å finne den motivasjonen vi som system forventer at de skal ha.

Annet - vedr. muligheten deltakere har til å komme tilbake i introduksjonsprogrammet etter periode med arbeid samsvarer ikke med reglene for norskopplæring.

I små kommuner der det ikke er tilbud om norskopplæring på kveldstid eller digitalt mister denne gruppen muligheten til gratis norskopplæring dersom man tar arbeid siden gratis norskopplæring er tidsbegrenset.

Vår mening: Det bør være mulighet å innvilge permisjon fra norskopplæring pga. arbeid.