Akvabiosikkerhetsforskriften
Veterinærforeningen stiller seg bak departementets vurdering av smitterisiko til anlegg på land som ikke har behandling av inntaksvann, og forslaget til §6 i Akvabiosikkerhetsforskriften.
Hold av fisk på land innebærer mindre vannutskiftning og generelt et dårligere miljø for fisken sammenliknet med konvensjonell/åpen merddrift i sjø. Dette medfører at opportunistiske agens uten helsemessig betydning i sjø, kan gi negative helsemessige konsekvenser i kar på land. Det kan derfor av hensyn til fiskens helse og velferd være viktig å redusere den smittemessige belastningen fra naturlig sjøvann.
Desinfeksjon av inntaksvann til et matfiskanlegg på land uten RAS vil imidlertid utgjøre en merkostnad. Vi er ikke kjent med størrelsen på denne kostnadsøkningen, Veterinærforeningen anbefaler derfor at det gjennomføres kost-nytte beregninger for ulike scenario, samt risikovurdering. Det bør følgelig vurderes om krav om desinfeksjon av inntaksvann skal gjelde for alle typer produksjon. For fisk som skal produseres ferdig i et landanlegg så er risikoen lavere ved å tillate bruk av naturlig sjøvann kontra en fisk som skal flyttes over større avstander og til andre produksjonsområdet. Sistnevnte anses som høyrisiko.
Avslutningsvis vil Veterinærforeningen understreke at vi mener at dårlig velferd aldri skal premieres med vekst, uavhengig av produksjonsform. Vi trenger insentiver og virkemidler som sikrer at resultatgivende forbedringsarbeid får prioritet i alle selskap, i alle anlegg og med alle produksjonsformer. Fisk er omfattet av dyrevelferdsloven, og krav om god velferd må ligge til grunn for alle beslutninger om forsvarlig drift. Beskyttelse mot sykdom er et sentralt moment i dette, derfor støtter veterinærforeningen forslaget om desinfeksjon av inntaksvannet for akvakultur på land.
Hold av fisk på land innebærer mindre vannutskiftning og generelt et dårligere miljø for fisken sammenliknet med konvensjonell/åpen merddrift i sjø. Dette medfører at opportunistiske agens uten helsemessig betydning i sjø, kan gi negative helsemessige konsekvenser i kar på land. Det kan derfor av hensyn til fiskens helse og velferd være viktig å redusere den smittemessige belastningen fra naturlig sjøvann.
Desinfeksjon av inntaksvann til et matfiskanlegg på land uten RAS vil imidlertid utgjøre en merkostnad. Vi er ikke kjent med størrelsen på denne kostnadsøkningen, Veterinærforeningen anbefaler derfor at det gjennomføres kost-nytte beregninger for ulike scenario, samt risikovurdering. Det bør følgelig vurderes om krav om desinfeksjon av inntaksvann skal gjelde for alle typer produksjon. For fisk som skal produseres ferdig i et landanlegg så er risikoen lavere ved å tillate bruk av naturlig sjøvann kontra en fisk som skal flyttes over større avstander og til andre produksjonsområdet. Sistnevnte anses som høyrisiko.
Avslutningsvis vil Veterinærforeningen understreke at vi mener at dårlig velferd aldri skal premieres med vekst, uavhengig av produksjonsform. Vi trenger insentiver og virkemidler som sikrer at resultatgivende forbedringsarbeid får prioritet i alle selskap, i alle anlegg og med alle produksjonsformer. Fisk er omfattet av dyrevelferdsloven, og krav om god velferd må ligge til grunn for alle beslutninger om forsvarlig drift. Beskyttelse mot sykdom er et sentralt moment i dette, derfor støtter veterinærforeningen forslaget om desinfeksjon av inntaksvannet for akvakultur på land.