Oppsummering
Hovedorganisasjonen KA er arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige og ideelle virksomheter, deriblant alle arbeidsgiverne i Den norske kirke, samt et fåtall andre kirkesamfunn.
Vi er enige i at dagens lovregulering er moden for justering. I avveiningen mellom alternativene høringen trekker opp, er KAs primærstandpunkt at vi støtter en fortsatt regulering av taushetsplikt gjennom at trossamfunnsloven gir hjemmel til en egen forskrift som regulerer dette, slik forslaget i høringsnotatets punkt 7.12.4 trekker opp. Vi mener denne løsningen vil ivareta behovet for fleksibilitet i reguleringen, samtidig som lovverket fortsatt understøtter og forsterker de rammer trossamfunnene selv har etablert for å sikre at informasjon som formidles i fortrolighet – i sjelesorgssamtaler, skriftemål eller liknende – ikke kommer på avveie.
KA gir videre sin tilslutning til alle forslagene i høringens del 3 om endringer i gravplassloven og gravplassforskriften. Vi har imidlertid merknader til flere av forslagene.
Vi er enige i at dagens lovregulering er moden for justering. I avveiningen mellom alternativene høringen trekker opp, er KAs primærstandpunkt at vi støtter en fortsatt regulering av taushetsplikt gjennom at trossamfunnsloven gir hjemmel til en egen forskrift som regulerer dette, slik forslaget i høringsnotatets punkt 7.12.4 trekker opp. Vi mener denne løsningen vil ivareta behovet for fleksibilitet i reguleringen, samtidig som lovverket fortsatt understøtter og forsterker de rammer trossamfunnene selv har etablert for å sikre at informasjon som formidles i fortrolighet – i sjelesorgssamtaler, skriftemål eller liknende – ikke kommer på avveie.
KA gir videre sin tilslutning til alle forslagene i høringens del 3 om endringer i gravplassloven og gravplassforskriften. Vi har imidlertid merknader til flere av forslagene.
Høringens del 1 – regulering av taushetsplikt for prester, forstandere, med flere
Hovedorganisasjonen KA har forståelse for ønsket om å endre lovverket, ut fra flere av de både prinsipielle og praktiske hensyn høringsnotatet adresserer. Vi ser at problematikken knyttet til uklarhet om hvem som omfattes av bestemmelsen, at det er et større behov for klarhet omkring rekkevidden av lovverket i trossamfunnene og at mangfoldet i trossamfunnene er blitt større, fordrer en oppdatering av lovverket.
Fjerning av bestemmelsen i dagens § 211 i straffeloven
KA støtter forslaget om at reguleringen av taushetsplikt for prester mv. tas ut av straffelovens § 211.
KA mener samtidig at begrunnelsen for den særlig sterke beskyttelsen av taushetsplikten, også i lov, fortsatt er gyldig. Det handler om det grunnleggende menneskelige behovet for å ha noen å betro seg til i fortrolighet, og at det har en samfunnsmessig verdi at det finnes trygge rom der det vanskeligste mennesket bærer på, kan deles uten frykt for at informasjonen formidles videre. Dette er hensyn som etter vår vurdering fortsatt bør ivaretas.
KA mener samtidig at begrunnelsen for den særlig sterke beskyttelsen av taushetsplikten, også i lov, fortsatt er gyldig. Det handler om det grunnleggende menneskelige behovet for å ha noen å betro seg til i fortrolighet, og at det har en samfunnsmessig verdi at det finnes trygge rom der det vanskeligste mennesket bærer på, kan deles uten frykt for at informasjonen formidles videre. Dette er hensyn som etter vår vurdering fortsatt bør ivaretas.
Intern regulering i trossamfunnene versus regulering i trossamfunnsloven
Hovedspørsmålet blir i lys av dette om reguleringen av fremtidig taushetsplikt best reguleres av trossamfunnene alene eller om plikten fortsatt også bør være lovregulert, men med ny forankring og utforming.
Høringsnotatet problematiserer på et mer overordnet plan hvorvidt det er hensiktsmessig at staten skal regulere brudd på taushetsplikt i tros- og livssynssektoren og anfører viktige fordeler ved å la trossamfunnene selv ivareta reguleringen av aktuelle regler om taushetsplikt. Departementet peker for det første på at trossamfunnene selv er best egnet til å vurdere hvilke persongrupper og situasjoner som skal være pålagt taushetsplikt, basert på deres tradisjoner, læregrunnlag og rolleforventninger. For det andre påpeker departementet at i samfunn hvor taushetsplikten er en del av lære og praksis, vil straffetrussel ikke være avgjørende for at forventningen om hemmelighold blir respektert. Slike trossamfunn vil selv kunne utforme interne regler om taushetsplikt som ivaretar tillitsforholdet og skaper trygge rom for fortrolige samtaler.
KA deler vurderingen av at taushetsplikt primært tilligger trossamfunnene selv å regulere, dels gjennom interne bestemmelser i det enkelte trossamfunn knyttet til forståelsen av fortrolig deling av informasjon knyttet til sjelesorg- og skriftmålsordninger etc., dels som et internt regelverk fastsatt av arbeidsgiver og formelt nedfelt i arbeidsavtaler mv. Endringen av lovverket som i dag regulerer taushetsplikten, bør uansett medføre at trossamfunnene styrker sitt interne regelverk på området gjennom tydeligere skriftliggjøring av regler om taushetsplikt i individuelle arbeidsavtaler, når avvergingsplikten inntrer, og når man eventuelt har rett eller plikt til å melde fra om bekymringer til barnevernet. Lovnader om taushetsplikt bør også vurderes uttrykt gjennom de vigslingsløfter/ liturgiske ordninger som avgis i mange trossamfunn av prester, pastorer og evt. andre.
KA mener samtidig at det fortsatt kan ha en hensikt å underbygge disse yrkesgruppers taushetsplikt i lov. I 2023 var 62,6 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke, og 8 av 10 medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn, ifølge SSB. Den norske kirkes årsrapport for 2023 viser til at ansatte hadde 37 000 enkeltsamtaler det året, samtaler som rommer mye sjelesorg. Det ble også gjennomført 31 000 besøk i hjemmet til mennesker med ulike behov. I tillegg kommer all liknende aktivitet i andre tros- og livssynssamfunn.
Tanken om at det ikke er opp til staten å regulere brudd på taushetsplikt i trossamfunn kan forstås som et uttrykk for en mer grunnleggende tanke om at tro og livssyn primært hører hjemme i den private sfæren, og ikke også et offentlig anliggende. Vi tenker tvert om, at tros- og livssynssamfunnene representerer viktige arenaer i Norge som livssynsåpent samfunn, og at det slik sett ikke er unaturlig at trossamfunnenes forvaltning av taushetsplikten, også i noen grad blir regulert av staten.
Fortsatt lovregulering vil også kunne bidra til at trossamfunnssektoren fortsatt arbeider under mest mulig åpne vilkår, som skaper trygghet for enkeltpersoner i møte med en prest eller annen religiøs leder. Fortsatt lovregulering av taushetsplikten, må imidlertid etter vår vurdering samtidig inneholde en presisering som gir dem som er omfattet opplysningsrett til barnevernet dersom vilkårene i barnevernslovens § 13-2 er oppfylt.
Departementet lanserer i høringsnotatet tre mulige måter å videreføre en lovregulering av taushetsplikt i trossamfunnsloven på: En bestemmelse fokusert på personer og stillinger (pkt 7.12.2), en bestemmelse fokusert på betroelser og situasjoner (pkt 7.12.3) og en ordning der loven gir hjemmel til forskrift og det angis en forskrift om hvem som har taushetsplikt (pkt 7.12.4).
Hovedorganisasjonen KA tror flere av utfordringene og ulempene fortsatt lovregulering kan ha, kan imøtekommes gjennom forslaget i pkt 7.12.4. Det vil gi trossamfunnene anledning til selv å vurdere om deres ansatte bør og skal registreres i et slikt register, og det vil være åpent for medlemmene å vite om trossamfunnets sjelesørgere er underlagt lovmessig taushetsplikt eller ikke.
Departementet argumenterer i høringsnotatet mot en slik løsning, hovedsakelig ut fra to argumenter. Den ene er at ordningen vil skape usikkerhet for konfidentene som kommer til et trossamfunn for sjelesorg om det aktuelle trossamfunn er omfattet av lovbestemmelsen. Dette bør etter vår vurdering ikke bli en utfordring dersom det forutsettes at taushetsplikten primært blir regulert av trossamfunnene selv gjennom interne regler, og at dette ligger til grunn som forutsetning for å være omfattet av forskriftsreguleringen.
Departementet peker videre på at det vil være uheldig med en ordning der trossamfunnene selv bestemmer hvem som skal registreres i registeret, og at foreningsrettslige bestemmelser i praksis vil avgjøre rekkevidden av en statlig straffetrussel. Slik kan det oppstå pressgrupper internt i trossamfunn som jobber for utmelding av registeret, for å unngå en mulig straffereaksjon ved brudd på loven. Ordning antas også å være mer administrativt krevende.
KA deler vurderingen om det vil være uheldig dersom det enkelte trossamfunn selv skal kunne avgjøre rekkevidden av en statlig straffetrussel og mener en ny bestemmelse i trossamfunnsloven ikke bør inneholde straffebestemmelser.
Høringsnotatet problematiserer på et mer overordnet plan hvorvidt det er hensiktsmessig at staten skal regulere brudd på taushetsplikt i tros- og livssynssektoren og anfører viktige fordeler ved å la trossamfunnene selv ivareta reguleringen av aktuelle regler om taushetsplikt. Departementet peker for det første på at trossamfunnene selv er best egnet til å vurdere hvilke persongrupper og situasjoner som skal være pålagt taushetsplikt, basert på deres tradisjoner, læregrunnlag og rolleforventninger. For det andre påpeker departementet at i samfunn hvor taushetsplikten er en del av lære og praksis, vil straffetrussel ikke være avgjørende for at forventningen om hemmelighold blir respektert. Slike trossamfunn vil selv kunne utforme interne regler om taushetsplikt som ivaretar tillitsforholdet og skaper trygge rom for fortrolige samtaler.
KA deler vurderingen av at taushetsplikt primært tilligger trossamfunnene selv å regulere, dels gjennom interne bestemmelser i det enkelte trossamfunn knyttet til forståelsen av fortrolig deling av informasjon knyttet til sjelesorg- og skriftmålsordninger etc., dels som et internt regelverk fastsatt av arbeidsgiver og formelt nedfelt i arbeidsavtaler mv. Endringen av lovverket som i dag regulerer taushetsplikten, bør uansett medføre at trossamfunnene styrker sitt interne regelverk på området gjennom tydeligere skriftliggjøring av regler om taushetsplikt i individuelle arbeidsavtaler, når avvergingsplikten inntrer, og når man eventuelt har rett eller plikt til å melde fra om bekymringer til barnevernet. Lovnader om taushetsplikt bør også vurderes uttrykt gjennom de vigslingsløfter/ liturgiske ordninger som avgis i mange trossamfunn av prester, pastorer og evt. andre.
KA mener samtidig at det fortsatt kan ha en hensikt å underbygge disse yrkesgruppers taushetsplikt i lov. I 2023 var 62,6 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke, og 8 av 10 medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn, ifølge SSB. Den norske kirkes årsrapport for 2023 viser til at ansatte hadde 37 000 enkeltsamtaler det året, samtaler som rommer mye sjelesorg. Det ble også gjennomført 31 000 besøk i hjemmet til mennesker med ulike behov. I tillegg kommer all liknende aktivitet i andre tros- og livssynssamfunn.
Tanken om at det ikke er opp til staten å regulere brudd på taushetsplikt i trossamfunn kan forstås som et uttrykk for en mer grunnleggende tanke om at tro og livssyn primært hører hjemme i den private sfæren, og ikke også et offentlig anliggende. Vi tenker tvert om, at tros- og livssynssamfunnene representerer viktige arenaer i Norge som livssynsåpent samfunn, og at det slik sett ikke er unaturlig at trossamfunnenes forvaltning av taushetsplikten, også i noen grad blir regulert av staten.
Fortsatt lovregulering vil også kunne bidra til at trossamfunnssektoren fortsatt arbeider under mest mulig åpne vilkår, som skaper trygghet for enkeltpersoner i møte med en prest eller annen religiøs leder. Fortsatt lovregulering av taushetsplikten, må imidlertid etter vår vurdering samtidig inneholde en presisering som gir dem som er omfattet opplysningsrett til barnevernet dersom vilkårene i barnevernslovens § 13-2 er oppfylt.
Departementet lanserer i høringsnotatet tre mulige måter å videreføre en lovregulering av taushetsplikt i trossamfunnsloven på: En bestemmelse fokusert på personer og stillinger (pkt 7.12.2), en bestemmelse fokusert på betroelser og situasjoner (pkt 7.12.3) og en ordning der loven gir hjemmel til forskrift og det angis en forskrift om hvem som har taushetsplikt (pkt 7.12.4).
Hovedorganisasjonen KA tror flere av utfordringene og ulempene fortsatt lovregulering kan ha, kan imøtekommes gjennom forslaget i pkt 7.12.4. Det vil gi trossamfunnene anledning til selv å vurdere om deres ansatte bør og skal registreres i et slikt register, og det vil være åpent for medlemmene å vite om trossamfunnets sjelesørgere er underlagt lovmessig taushetsplikt eller ikke.
Departementet argumenterer i høringsnotatet mot en slik løsning, hovedsakelig ut fra to argumenter. Den ene er at ordningen vil skape usikkerhet for konfidentene som kommer til et trossamfunn for sjelesorg om det aktuelle trossamfunn er omfattet av lovbestemmelsen. Dette bør etter vår vurdering ikke bli en utfordring dersom det forutsettes at taushetsplikten primært blir regulert av trossamfunnene selv gjennom interne regler, og at dette ligger til grunn som forutsetning for å være omfattet av forskriftsreguleringen.
Departementet peker videre på at det vil være uheldig med en ordning der trossamfunnene selv bestemmer hvem som skal registreres i registeret, og at foreningsrettslige bestemmelser i praksis vil avgjøre rekkevidden av en statlig straffetrussel. Slik kan det oppstå pressgrupper internt i trossamfunn som jobber for utmelding av registeret, for å unngå en mulig straffereaksjon ved brudd på loven. Ordning antas også å være mer administrativt krevende.
KA deler vurderingen om det vil være uheldig dersom det enkelte trossamfunn selv skal kunne avgjøre rekkevidden av en statlig straffetrussel og mener en ny bestemmelse i trossamfunnsloven ikke bør inneholde straffebestemmelser.
Konklusjon
Hovedorganisasjonen KAs standpunkt er at det bør etterstrebes å finne en løsning som sørger for fortsatt lovregulering av taushetsplikt for prester mv. i tråd med forslaget i høringsnotatets punkt 7.12.4.
Vi foreslår at det ikke knyttes straffeansvar til en slik ny bestemmelse i trossamfunnsloven. Fortsatt lovregulering vil likevel være vesentlig, da det vil styrke trossamfunnenes grunnlag for arbeidsrettslige sanksjoner mot egne ansatte som bryter taushetsplikten.
Vi mener videre at fortsatt lovregulering av taushetsplikten må inneholde en nødvendig presisering av at dem som omfattes gis opplysningsrett når vilkårene i barnevernlovens § 13-2 er oppfylt.
Endringen av lovverket som i dag regulerer taushetsplikt, innebærer at trossamfunnene må styrke sine interne regelverk på området gjennom tydeligere skriftliggjøring av regler om taushetsplikt i individuelle arbeidsavtaler, når avvergingsplikten inntrer, og når man eventuelt har rett eller plikt til å melde fra om bekymringer til barnevernet. Avgivelse av løfte om taushetsplikt vil også kunne innarbeides i de vigslingsløfter som avgis av prester, pastorer og andre det er aktuelt for og følges opp av kirkelige tilsynspersoner (biskoper el). Fortsatt lovregulering av taushetsplikt i tråd med høringsforslaget 7.12.4, vil etter vår vurdering slik kunne bidra til understøttelse trossamfunnenes grunnlag for bruk av arbeidsrettslige sanksjoner ved brudd på taushetsplikten i form av evt opphør av arbeidsforhold og/eller tap av vigslingsfullmakter.
Vi foreslår at det ikke knyttes straffeansvar til en slik ny bestemmelse i trossamfunnsloven. Fortsatt lovregulering vil likevel være vesentlig, da det vil styrke trossamfunnenes grunnlag for arbeidsrettslige sanksjoner mot egne ansatte som bryter taushetsplikten.
Vi mener videre at fortsatt lovregulering av taushetsplikten må inneholde en nødvendig presisering av at dem som omfattes gis opplysningsrett når vilkårene i barnevernlovens § 13-2 er oppfylt.
Endringen av lovverket som i dag regulerer taushetsplikt, innebærer at trossamfunnene må styrke sine interne regelverk på området gjennom tydeligere skriftliggjøring av regler om taushetsplikt i individuelle arbeidsavtaler, når avvergingsplikten inntrer, og når man eventuelt har rett eller plikt til å melde fra om bekymringer til barnevernet. Avgivelse av løfte om taushetsplikt vil også kunne innarbeides i de vigslingsløfter som avgis av prester, pastorer og andre det er aktuelt for og følges opp av kirkelige tilsynspersoner (biskoper el). Fortsatt lovregulering av taushetsplikt i tråd med høringsforslaget 7.12.4, vil etter vår vurdering slik kunne bidra til understøttelse trossamfunnenes grunnlag for bruk av arbeidsrettslige sanksjoner ved brudd på taushetsplikten i form av evt opphør av arbeidsforhold og/eller tap av vigslingsfullmakter.
Høringens del 2 – Unntak fra vitneplikt etter straffeprosessloven og tvisteloven
KA støtter departementets forslag.
Kommunen eller gravplassmyndigheten som ansvarlig for eller fester av grav
KA støtter departementets forslag om at kommunen eller kirkelig fellesråd som gravplassmyndighet kan være ansvarlig for eller være fester av grav. Dette vil bidra til en nødvendig avklaring av ansvarsforhold for mange graver som i dag ikke har noen ansvarlig fester. Det er positivt at dette kan bidra til en opprydding som sikrer at gravminner uten en personlig fester kan vedlikeholdes eller eventuelt slettes.
Vi anbefaler at det gis føringer for hvordan kommune eller gravplassmyndighet skal registreres. Fester registreres nå med personnummer. Vi foreslår at gravplassmyndighet eller kommune registreres med organisasjonsnummer i festeregisteret/fagsystemet.
Ansvar for grav vil innebære kostnader knyttet til vedlikehold, tilsyn og sikring. KA anbefaler derfor at det gis føringer for håndtering av eventuell uenighet mellom kirkelig fellesråd som gravplassmyndighet og kommunen om hvem som skal påta seg festeansvaret/være ansvarlig for grav. Dette er særlig viktig i de tilfeller der kommunen er den som sørger for gravferden.
Vi anbefaler at det gis føringer for hvordan kommune eller gravplassmyndighet skal registreres. Fester registreres nå med personnummer. Vi foreslår at gravplassmyndighet eller kommune registreres med organisasjonsnummer i festeregisteret/fagsystemet.
Ansvar for grav vil innebære kostnader knyttet til vedlikehold, tilsyn og sikring. KA anbefaler derfor at det gis føringer for håndtering av eventuell uenighet mellom kirkelig fellesråd som gravplassmyndighet og kommunen om hvem som skal påta seg festeansvaret/være ansvarlig for grav. Dette er særlig viktig i de tilfeller der kommunen er den som sørger for gravferden.
Klagerett vedrørende fristen for gravlegging etter kremasjon
KA støtter forslaget om at det i § 13 i gravplassloven gis klagerett for avgjørelser om frist for gravlegging av urne. Behovet for raske avgjørelser ved urnegravlegging er begrenset, og det er positivt at lovgivningen åpner for en mer nyansert og tilpasset praksis som skjelner mellom kistegravlegging og urnegravlegging. Dette kan i enkelte situasjoner gi rom for en praksis som er mer imøtekommende overfor etterlattes ulike behov og sorgprosess.
Endring i dispensasjonsregelen i gravplassforskriften § 39
KA støtter forslaget om endringer i gravplassforskriftens § 39 om dispensasjoner fra bestemmelsene i forskriften. Det kompetansemiljøet som statsforvalteren representerer vil ha gode forutsetninger til å behandle søknader om dispensasjoner på en forutsigbar og forsvarlig måte.
Antallet gravplasser som er forvaltet av tros- eller livssynssamfunn er svært få, og vi finner det rimelig at disse kan gis adgang til å søke om dispensasjon fra bestemmelsene i forskriften direkte til statsforvalteren.
Antallet gravplasser som er forvaltet av tros- eller livssynssamfunn er svært få, og vi finner det rimelig at disse kan gis adgang til å søke om dispensasjon fra bestemmelsene i forskriften direkte til statsforvalteren.
Hjemmel for forskrift om at visse typer vedtektsbestemmelser ikke trenger statlig godkjenning
KA støtter forslaget som åpner for at visse forhold kan endres i lokale gravplassvedtekter uten at dette må godkjennes av statsforvalteren. Det er likevel vår vurdering at endringer som er til ugunst for fester bør godkjennes.
Det kan vurderes om det bør legges føringer som innebærer at statsforvalteren skal informeres om endringer i vedtektene. Departementet kan også vurdere om det bør presiseres at myndighet til endringer i vedtektene ikke kan delegeres til administrativt nivå hos gravplassmyndigheten.
Det kan vurderes om det bør legges føringer som innebærer at statsforvalteren skal informeres om endringer i vedtektene. Departementet kan også vurdere om det bør presiseres at myndighet til endringer i vedtektene ikke kan delegeres til administrativt nivå hos gravplassmyndigheten.
Om å delegere godkjenning av krematorium til statsforvalteren
KA støtter i utgangspunktet forslaget om at godkjenning av krematorium blir delegert til statsforvalteren.
Omliggende kommuner og gravplassmyndigheter bør høres som grunnlag for en godkjenning, og det bør være føringer for hvem som skal høres i disse sakene. Vi forutsetter at statsforvalteren blir tilført tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å behandle slike søknader på en god måte.
KA er opptatt av behovet for en mer aktiv og overordnet statlig innsats når det gjelder det framtidige tilbudet om kremasjon. Det vises bl.a. til rapporten om kartlegging av samfunnets behov for krematorier og kjølerom. Utfordringene som omtales i denne rapporten forutsetter økt innsats for å sikre framtidig kapasitet, beredskap og kvalitet. Det er derfor nødvendig med nasjonale tiltak for bl.a. å sikre utvikling av en forsvarlig krematoriumsstruktur, og det bør legges statlige føringer for aktuelle drifts- og eierskapsformer til krematorier. Vi forutsetter derfor at gravplassektorens fagdepartement tar et tydelig politisk ansvar for de overordnede utfordringene på dette feltet, selv om selve godkjenningen av enkeltsøknader delegeres til statsforvalteren.
Omliggende kommuner og gravplassmyndigheter bør høres som grunnlag for en godkjenning, og det bør være føringer for hvem som skal høres i disse sakene. Vi forutsetter at statsforvalteren blir tilført tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å behandle slike søknader på en god måte.
KA er opptatt av behovet for en mer aktiv og overordnet statlig innsats når det gjelder det framtidige tilbudet om kremasjon. Det vises bl.a. til rapporten om kartlegging av samfunnets behov for krematorier og kjølerom. Utfordringene som omtales i denne rapporten forutsetter økt innsats for å sikre framtidig kapasitet, beredskap og kvalitet. Det er derfor nødvendig med nasjonale tiltak for bl.a. å sikre utvikling av en forsvarlig krematoriumsstruktur, og det bør legges statlige føringer for aktuelle drifts- og eierskapsformer til krematorier. Vi forutsetter derfor at gravplassektorens fagdepartement tar et tydelig politisk ansvar for de overordnede utfordringene på dette feltet, selv om selve godkjenningen av enkeltsøknader delegeres til statsforvalteren.