Dato: 15.11.2024 Svartype: Med merknad Til Barne- og familiedepartementet Høringsuttalelse: Om reguleringen av taushetsplikt i tros- og livssynssamfunn m.v. Vi viser til høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet datert 30. august 2024 som redegjør for status og endringsbehov for lovverk som gjelder taushetsplikt for prester og andre medarbeidere i tros- og livssynssamfunn. Notatet tydeliggjør behovene for endringer i lovverket om taushetsplikt, både fordi ny tros- og livssynslov gjør det uklart hvem som nå omfattes av taushetsplikten, og fordi det hersker usikkerhet i trossamfunnene om hvordan taushetsplikten skal forstås opp mot hensynet til avvergingsplikt, taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett. Departementets primære forslag er å oppheve taushetsplikten i lovverket og i stedet la det være opp til det enkelte trossamfunn å regulere taushetsplikten i rammen av arbeidsforholdet. MF mener en slik løsning vil få klart uheldige konsekvenser og vil i stedet støtte departementets alternative forslag om å videreføre taushetsplikten med en ny bestemmelse i trossamfunnsloven. MF uttaler seg ikke om øvrige spørsmålsstillinger i høringsnotatet knyttet til endringer i gravplassloven og gravplassforskriften. Overordnede perspektiv: Fortrolighetsrom som fellesgode i et livssynsåpent samfunn Forslaget til ny regulering av taushetsplikten har sin begrunnelse i lovendringene som fulgte av endringene i relasjonene mellom Staten og Den norske kirke. Et spørsmål som melder seg i denne sammenhengen, er hvordan prestenes taushetsplikt, og rammene for den institusjonaliserte fortrolighet som følger av denne, bør ivaretas i en ny livssynspolitisk kontekst. Som notatet redegjør for, har prestenes taushetsplikt sin historiske bakgrunn i skriftemålet og sjelesorginstituttet med deres teologiske og religiøse forutsetninger. Departementets forslag følger mønsteret etter skillet mellom stat og kirke i Sverige, der ansvaret for regulering av taushetsplikten er overlatt til trossamfunnene, noe som kan forstås som en privatisering av praksiser som har med det religiøse å gjøre. Vi mener at en slik forståelse verken er velbegrunnet eller hensiktsmessig i et livssynsåpent samfunn. Begrepet om «Det livssynsåpne samfunn» ble utviklet av Stålsett-utvalget (NOU 2013:1). Begrepet om livsynsåpenhet representerte et alternativ til et begrep om livssynsnøytralitet som er forbundet med en mer sekularistisk samfunnsforståelse, der en vil utelukke religiøse uttrykk fra det offentlige rom. I stedet tok utredningen til orde for en prinsipiell åpenhet for at religiøse uttrykk og praksiser skulle finne sin plass innenfor det offentliges sfære og ansvarsområde. Tenkningen om et livssynsåpent samfunn bygger på premissene i grunnlovens §§ 2 og 16 som blant annet angir at Staten skal understøtte folkekirken så vel som andre tros- og livssynssamfunn. Tankegangen om at grunnloven understøtter, bør ikke bare forstås økonomisk, men ses i sammenheng med et ansvar for å legge til rette for praksiser som anses som viktige og ønskelige med tanke på tros- og livssynssamfunnenes videre rolle i samfunnet. I denne sammenheng er det vesentlig å ha en forståelse for hvilken betydning den institusjonaliserte fortroligheten har i dagens samfunn. På samme måte som menneskers religiøsitet er i endring, har også den fortrolige samtalen endret sin karakter. Om taushetsplikten, slik høringsnotatet fremhever, hadde sitt historiske utgangspunkt i skriftemålet og enkeltmenneskets relasjon til Kristus, omfatter den fortrolige, sjelesørgeriske samtalen i dag et mangfold av livsspørsmål uten at samtalen nødvendigvis har en spesifikk religiøs eller konfesjonell karakter. En utbredt faglig forståelse av sjelesorg i en folkekirkelig sammenheng er at en samtale skal skje på konfidentens premisser, uavhengig av dennes tro, og omhandle de tema konfidenten selv bringer inn. Gjennom mer enn femti år har et videreutdanningsprogram i sjelesorg kalt Pastoralklinisk utdanning (PKU) bidratt til utviklingen av en profesjonalisert samtalepraksis der prester og diakoner har møtt mennesker til i fortrolige samtaler i alle slags livssituasjoner og i samtale om alle slags livstema. Den sjelesørgeriske samtalepraksisen har funnet sted, ikke bare i rammen av norske folkekirkemenigheter, men også i ved en rekke samfunnsinstitusjoner som sykehus, fengsler, forsvar, universiteter, kriseberedskapsordninger, osv. Selv om innhold og premisser for den fortrolige samtalen har vært i endring, har det vært avgjørende for samtalens karakter at den er rammet inn av den taushetsplikten som gjelder for prester. Siden taushetsplikten for prester har vært streng, og i stor grad vært forbundet spesifikt med presterollen, har den lagt grunnlaget for en fortrolighet som ikke lett lar seg ivareta på andre måter. En innsatt i et fengsel kan snakke med presten på andre premisser enn med noen andre yrkesgrupper, tilsvarende for prester i helsevesenet. Vi mener taushetsplikten på denne måten har skapt et samtalerom som er unikt i samfunnet, og som også har funnet nye former under endrede livssynsmessige betingelser. Når vi i senere tid også ser at medarbeidere med annen livssynstilhørighet, som livssynshumanister og muslimer, går inn samtalepraksiser side om side med prestene ved ulike typer samfunnsinstitusjoner, stadfester dette behovet for et slikt samtalerom også i en endret livssynskontekst. Taushetsplikten begrunnes på denne måte ut fra samfunnets behov å imøtekomme «det grunnleggende menneskelige behovet for å ha noen å betro seg til i fortrolighet» (jf. høringsnotatet s.9). Taushetsplikten som i dag gjelder for «prester og forstandere i registrerte trossamfunn» etablerer et samtalerom som representerer et fellesgode i samfunnet som det vil være behov for også i fremtiden, og som det er naturlig å legge til en lov på tros- og livssynsfeltet. Noen konkrete problemstillinger Betydningen av en lovforankret taushetsplikt. Det vil være vesentlig både for den som gir og mottar sjelesorg at taushetsplikten står sterkt og gjelder uten tidsbegrensning. Selv om vi legger til grunn at yrkesetiske prinsipper vil stå sterkt, vil en lovforankring entydig vise at taushetsplikten gjelder også f.eks. etter at et arbeidsforhold er avsluttet eller om en inngår i en sjelesørgerisk relasjon utenfor et formelt arbeidsforhold. Dette kan for eksempel få betydning ved konflikter og krevende organisasjonsmessige situasjoner der lojalitetsforholdene kan bli satt på prøve, og der noen kan ha interesse av å tøye grensene for taushetsplikten for å få frem sin versjon av et situasjonsbilde. Prester vil kunne komme i situasjoner der det oppstår kryssende hensyn mellom det offentlige som oppdragsgiver og lojaliteten til dem man møter i en fortrolig samtalesituasjon. Det kan for eksempel skje i forbindelse med formidling av dødsbud hvor prester kommer inn i hjem og blir vitne til forhold som politiet vil ha interesse av å få konkret informasjon om. I slike situasjoner vil det være vesentlig at det fortrolige samtalerommet beskyttes av en taushetsplikt som knyttes til presten som person framfor det oppdraget presten står i slike tilfeller. Videreføring av bevisforbud Samtidig som departementet går inn for en generell opphevelse av en lovforankret taushetsplikt for prester, foreslås en videreføring av punktet i straffeprosessloven § 119 som fritar prester og flere andre yrkesgrupper fra å avlegge forklaring i forbindelse med straffesaker. I stedet for formuleringen «prester og forstandere i trossamfunn» foreslår departementet formuleringen «prester og tilsvarende sjelesørgere om betroelser omfattet av interne regler om taushetsplikt i fast organiserte tros- eller livssynssamfunn». MF støtter forslaget om å videreføre bevisforbudet (men har forslag til en litt annen formulering lenger ned i høringssvaret). Slik det fremgår av vår høringsuttalelse for øvrig, mener vi imidlertid at taushetsplikten i langt større grad bør forankres i offentlig lovverk framfor i interne regler for det enkelte tros- og livssynssamfunn. Tydeliggjøring av taushetspliktens rekkevidde og begrensning Departementets høringsnotat viser til utfordringene med uklarhetene som gjelder omkring rammer og forståelse av taushetsplikten, og en oppfatning i trossamfunn om at taushetsplikten gjelder mer absolutt enn lovverket regulerer. Det er åpenbart et behov for å tydeliggjøre taushetspliktens rammer i ulike situasjoner, sett opp mot hensynene til avvergeplikt, opplysningsplikt, opplysningsrett, mv. Rammene for taushetsplikten må nødvendigvis tilpasses de roller og situasjoner medarbeidere står i. For eksempel vil Den norske kirkes diakoner, kateketer og andre kirkelige medarbeidere, som står i samarbeidsrelasjoner med det offentlige i arbeid med barn og unge, måtte balansere hensynene på en annen måte enn prester som mottar voksne i sjelesorg. Det har betydning for klarheten på feltet at roller og premisser for tros- og livssamfunnenes praksis er tilstrekkelig tydelig nedfelt i lovverk som igjen kan danne grunnlag for regelverk innenfor ulike typer tros- og livssynssamfunn. Når det skal være en opplysningsplikt, må det defineres tydelig hvem det er som skal bli informert. Grensen for taushetsplikten må avklares for samhandlingssituasjoner med offentlige etater. Taushetsplikt knyttet til personer og situasjoner Når departementet vurderer alternativer for en lovforankret taushetsplikt, ser de på muligheten både for en personforankret (pkt. 7.12.2) og en situasjonsforankret (pkt. 7.12.3) taushetsplikt, foruten en løsning der loven gir en forskriftshjemmel som vil knyttes opp mot tros- og livssynssamfunnenes interne regelverk på området (pkt. 7.12.4). Høringsnotatet beskriver godt hvordan taushetsplikten må kunne forvaltes på ulike måter, alt etter hvilke situasjoner og personer det er tale om. Dette kan medføre detaljerte og komplekse regelverk på området. Det sier seg selv at slike regelverk vil virke uoversiktlig for folk flest, og være vanskelig å forholde seg til for mennesker som får behov for samtale, for eksempel i en akutt livskrise. I stedet for detaljerte regelsett som kun er forankret innenfor den enkelte organisasjon, mener vi det er behov for å lovregulere noen hovedkategorier for taushetsplikt. Disse bør være tilstrekkelig enkle å kommunisere i en bred offentlighet, og kunne knyttes opp mot spesifikke regelverk i det enkelte tros- og livssynssamfunn. Én slik tydelig kategori for taushetsplikten har historisk sett har vært knyttet til presterollen. Både i katolsk og luthersk tradisjon har presterollen vært et symbol for en sterk taushetsplikt, med tillitsskapende funksjon langt ut over grensene for menneskers konfesjonelle tilhørighet. Når personer i andre roller, enten det er diakoner, forstandere i andre trossamfunn, livssynshumanister eller imamer knytter sine roller som samtalepartnere nettopp opp mot presterollen, understreker dette hvilken betydning denne rollen har for å kommunisere en gitt form for taushetsplikt. Vi mener dette synliggjør fordelene med en personforankret taushetsplikt som også i fremtiden kan forbindes med presterollen, men som også kan knyttes personer i andre funksjoner. Vi anbefaler derfor at det arbeides videre med en lovfestet personforankret taushetsplikt med utgangspunkt i uttrykksmåten departementet allerede har gjort bruk av gjennom formuleringen «prester og tilsvarende sjelesørgere» knyttet til bevisforbudet. Siden begrepet «sjelesorg» ikke er like utbredt i dag som tidligere, anbefaler vi at man vurderer alternative eller utfyllende uttrykksmåter knyttet til sjelesorgfunksjonen, som «fortrolige samtaleparter» eller «profesjonelle fortrolige samtalefunksjoner». MF anbefaler dermed et videre arbeid med en personforankret taushetsplikt i tros- og livssynsloven knyttet til formuleringene «prester (ev. i Den norske kirke) og tilsvarende profesjonelle fortrolige samtalefunksjoner». I tillegg bør man vurdere å legge rammer også for en annen kategori av taushetsplikt som vil gjelde for andre tjenestegrupper i tros- og livssynsorganisasjoner. Dette kan gjelde både for diakoner, kateketer, menighetspedagoger, kirkemusikere og andre kirkelige medarbeidere særlig med tanke på deres funksjoner i arbeidet blant barn og unge. En slik taushetsplikt vil i større grad være forbundet med opplysningsplikt og opplysningsrett, den vil være mer på linje med taushetsplikten som gjelder for ansatte i privat og offentlig virksomhet med sosialt, pedagogisk eller helsemessig formål. Om en slik taushetsplikt i større grad vil være situasjonsforankret, mener vi den uansett kan forbindes med personer eller roller i tros- og livssynssamfunnene. Dersom tros- og livssynsloven fastsetter noen gitte hovedkategorier for taushetsplikten, vil det samtidig være behov for at det enkelte trossamfunn tydeliggjør gjennom regelverk og ansettelsesforhold tydeliggjør hvordan de vil relatere til lovverket, slik man i dagens situasjon har gjort for vigslere, i tråd med departementets forslag i punkt 7.12.4 MF anbefaler dermed at det arbeides videre med løsninger for en lovforankret taushetsplikt primært knyttet til modeller i departementets forslag i punktene 7.12.2 og 7.12.4. Med hilsen Vidar L. Haanes Rektor MF vitenskapelig høyskole Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen
