Norges Kristne Råd

Norges Kristne Råd verdsetter norske myndigheters innsats å beskytte barn og unge mot vold, tvang, ufrihet og skade. Vi mener at bruk av forebyggende tiltak som kunnskap, kompetanse, og bevissthet er bedre egnet til å motvirke uønskede og uheldige hendelser og ukultur enn straff. Vi frykter at å styrke straffeelementene i lovgivningen på dette området undergraver tilliten til storsamfunnet og rammer minoritetsgrupper hardere. Vi advarer mot økt statlig kontroll og maktbruk i lovens og frihetens navn. I høringssvaret berører vi kun de punkter vi har innsigelser på. I det øvrige stiller vi oss bak forslagene.

Norges Kristne Råd (NKR) er paraplyorganisasjon for 25 kristne kirker og trossamfunn og fem tilsluttede økumeniske organisasjoner i Norge. Mer enn 70% % av Norges befolkning er medlem i et kirkesamfunn tilknyttet NKR. Norges Kristne Råd arbeider for å styrke enheten, relasjonen og samhandlingen mellom kirkene og representer kirkene i dialogen med myndigheter. I tillegg, som dannende medlem av Samarbeidsrådet for tro og livssynsamfunn, bidrar vi aktivt i religionsdialogen. Som nasjonalt økumenisk organ representerer Norges Kristne Råd hele bredden av kristne kirker i Norge. Dette omfatter både kirker blant majoritetsbefolkningen og menigheter stiftet av migrantgrupper.

Som et ledd i å forberede vårt høringssvar gjennomførte vi en intern høring blant våre medlemmer for å undersøke hvordan de stiller seg til spørsmål rundt intern disiplin, foreldrerettigheter, kjønnsbasert religiøs vold og om de etterspurte veiledning i disse spørsmålene. Svarene kom fra flere hold, både miljøer med migrantbakgrunn og dominerende «norske» miljøer. I det følgende oppsummerer vi svarene:

De fleste medlemssamfunnene påberoper seg en form for veiledningsrolle. Denne kan bestå i flere elementer, men for de flestes del vil ikke enkeltpersoners brudd på mottatt veiledning få vesentlige konsekvenser. Flere sier at det i tidligere tider var en mer utstrakt bruk av menighetsdisiplin i form av utelukkelse ved alvorlig og gjentatt brudd på interne regler, men at dette nå i stor grad er gått ut av bruk.

Våre medlemssamfunn opplever primært dette i form av møter med foreldre/familier som ber om veiledning. Flere har kursopplegg som gir veiledning i foreldrerollens innhold på forskjellige utviklingstrinn. Felles for alle er at veiledningen gis som en form for trosopplæring heller enn generell barneoppdragelse/grensesetting.

Her er stikkordet nulltoleranse. En av respondentene sier – og dette er betegnende for alle: «All slags vold er uakseptabelt. Vi har ikke hatt slike situasjoner, men hvis de hadde oppstått, ville vi varsle både kirkelige og statlige organer.»

Kirkene melder at de ikke har et umiddelbart behov for slik hjelp, men sier at dersom situasjonen oppstår vet de hvor de skal finne den – og nevner i den forbindelse VAKE og andre (større) kirkesamfunn.

Høringssvaret inneholder generelle merknader som problematiserer begrep og problemoppfatningen, da særlig momenter som berører trossamfunn. Gjennom høringssvaret ønsker vi å dra oppmerksomheten til sosiokulturelle elementer og maktforholdene i problemanalysen NOU-en representerer. Vi ønsker å bidra til at regelverket kan styrke det tillits- og kunnskapsbaserte samfunnet som motvirker og verner mot vold mot barn og unge. Vi mener forebygging, kulturdialog og kompetansehevning må veie mer enn sanksjon og straff.

Rettsvern for barn og unge mot vold, press og ufrihet er noe vi enes om og må bekjempe sammen. Vold, press og ufrihet skal ikke finne sted i våre sammenhenger, men erfaringen viser det dessverre forekommer også i det kirkelige og religiøse husholdninger. Åndelig maktmisbruk og vold generelt er blitt et brennende tema også i våre sammenhenger. Som kirker og kristne organisasjoner utfordreres vi stadig å bli mer bevisste på barn og unges rettigheter og behov. Rut Helen Gjæverts VG-dokumentar «Frelst» i 2016 og Øystein Stenes podcastserie «Misjonærbarna» fra 2024 har vist oss hvilke vonde erfaringer barn og unge kan bli utsatt for i ved uaktsomme og ubetenksomme trospraksiser. Barn og unges rett til et fritt og trygt liv ble løftet fram i Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Korea i 2013 og gjennom utgivelsen av «Kirkens ansvar for barns rettigheter,» se https://norgeskristnerad.no/wp-content/uploads/2019/02/Kirkens-ansvar-for-barns-rettigheter.pdf

Denne omfattende NOU-en bringer med seg et spekter av begrep og definisjoner for å beskrive og drøfte voldsrelaterte handlinger. Det listes så mange komplekse begrep herunder negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold, skadelig utenlandsopphold, ufrivillig utenlandsopphold å nevne noen. Noen av disse begrepene er popularisert i det offentlige ordskiftet i de senere årene. Vi ønsker å løfte fram problemstillingen med hva negativ sosial kontroll er. Å gi dette uttrykket rettsstatus uten at det klart defineres vil være direkte skadelig, da det åpner for subjektive vurderinger avhengig av synsvinkel. Noe ting kan omfattes som negativ kontroll hos noen mens andre anser det ikke slikt.

Det ville være uheldig hvis alt etter den såkalte indikatorlisten RVTS-Øst har laget og som er referert til i utredningen (s 276) omfattes som negativ sosial kontroll. Det er derfor viktig med helhetsvurderinger fra skole og helsetjeneste før man kan konkludere om at slik kontroll finner sted.

Vi advarer mot at en forenkling kan medføre urettmessige statlige inngrep i individets og familiens liv og frihet. Særlig fra migrantmiljøer kan dette bidra til å skape og forsterke mistillit mot myndigheter og i samfunn.

Et uttrykk som er brukt gjentatte ganger i rapporten som eksempler på grupper man ønsker å regulere med forslagene er «lukkede trossamfunn». Dette er et uttrykk som er brukt i media og i politisk retorikk – og nå også i denne rapporten – uten at det er definert hva og hvem dette omfatter. Begrepet er derfor svært upresist, og kan misbrukes til å omfatte «trossamfunn vi ikke liker». Flere spørsmål melder seg: Hvem måler graden av åpenhet i et trossamfunn? Kan et trossamfunn registrert etter trossamfunnsloven §6 fortsatt betegnes som lukket? Det er en svakhet ved rapporten at man benytter begreper som kan brukes til å angripe grupper man av forskjellige årsaker kan ha en mistillit til.

Å manøvrere i samfunnet i dag krever, særlig fra lovgivers side, en svært stor grad av kompetanse på kulturmangfold og tradisjoner med ulikt opphav. Av språklige, kulturelle og religiøse grunner kan grupper i samfunnet ha ulik vekting av de forskjellige forhold som spiller inn i konkrete livsvalg. Rapportens betoning av den enkeltes rettigheter uten å betrakte og drøfte hva det ville ha av konsekvenser dersom samfunnet blir et kollektiv av enkeltindivider med rettigheter og krav, uten famille, tilhørighet, relasjoner og felleskap er en svakhet. Individet, til tross for det har krav på rettigheter og friheter, lever alltid i berøring med andre mennesker, særlig familien, men også andre kulturelle og religiøse grupper. Utredningen overser i stor grad individets sosiale, familiære og relasjonelle aspekter.

Vår bekymring er at samfunnet her i lovs form knesetter et prinsipp om majoritetssamfunnets definisjonsmakt og kulturelle forståelse som står over det man har med seg i form at tradisjon, kultur og religiøs overbevisning. Samfunnet må sette grenser for hva som er rett og galt, men dette kan ikke skje uten en anerkjennelse av og forståelse for at det finnes sosiokulturelle grupper som har med seg et annet grunnlag. Vi mener at slike divergenser må løses i form av kunnskapsformidling, veiledning og kulturdialog heller enn å stramme inn og detaljregulere alle spørsmål. Er dette et utrykk for majoritetssamfunnets behov for å detaljstyre eller ha kontroll over den delen av befolkingen som strever med språk og kulturkompetanse slik at de må forklare og forsvare seg selv? I rapporten savner vi indikasjoner på at kulturelle forutsetninger og forhold er tatt høyde for. Vi frykter også at utredningen og en del av lovforslagene rammer innvandrerbefolkningen uhensiktsmessig.

Utredningen nevner som eksempel kyskhetsavhør i trossamfunnene, og foreslår å endre straffeloven §266 fra «hensynsløs adferd» til «kontrollerende og nedverdigende atferd»

Vår erfaring fra våre medlemssamfunn er at avhør av den type som er nevnt ikke forekommer. Imidlertid kan vi ikke utelukke at det er enkelte samfunn vi ikke har kontakt med der lignende hendelser finner sted. Vi vil understreke veiledningsretten man har som foreldre, og at man i en rettslig forstand lett havner i en skjønnsmessig vurdering av hva «kontrollerende adferd» består i. Vi er bekymret for at dette kan medføre at foreldres adferd ovenfor barn og unge misforstås og staffes.

Selv om vi forstår behovet for å utvide lovens virkeområde til å inkludere at storfamilien kan stilles til ansvar i tilfeller av straffbare handlinger, er vi likevel skeptiske til et generaliserende stempel på en hel familie. Dette motstrider rettsprinsippet om at ingen skal dømmes kollektivt og på grunn av tilhørighet.

Rapporten trekker fram et viktig poeng rundt en skjerping av det strafferettslige rundt transaksjonselementet. Dette er i overenstemmelse også med internasjonal rett. Vi støtter derfor utvalgets forslag om å gjøre en større revidering av menneskehandelsbestemmelsen.

I dette kapittelet drøftes det blant annet om straffelovgivningen bør inneholde bestemmelser som kriminaliserer foreldre som sender eller etterlater barn i utlandet med stor risiko for alvorlige skadefølger.

Utvalgets forslag med eget straffebud mot det utvalget mener er «skadelig utenlandsopphold» kan muligens oppleves diskriminerende, selv om utvalget rettferdiggjør slike forslag som «legitimt, forholdsmessig og nødvendig.» (s. 217).

I en kulturelt sammensatt og mangfoldig befolking med ulike opphav vil det i dagens samfunn nok være tilfeller av behov og ønske om å sende norskfødte barn til utlandet. Regelverket må innse forekomsten av slike scenarier. Det er foreldrenes rett å velge oppholdssted. Staten kan ikke kriminalisere borgere som tar med seg sine barn til opprinnelseslandet eller et annet sted de fritt kan velge for deres barn å vokse opp i og skaffe utdannelse, utvikle kulturell og språklig kompetanse.

Bevisstgjøringen av ansvar ved utlandsopphold hører hjemme i denne utredningen, men begrepet «skadelige utlandsopphold» sprer et fordomsfullt bilde av verden utenom oss og fører til mistenkeliggjøring av mennesker med migrantbakgrunn.

Både religiøs tro og ekteskap er del av menneskerettighetene. Både staten og trossamfunnene adresserer temaene fra ulike sider. Ekteskap er for mange ikke bare en juridisk sak, men det har også en religiøs side. Derfor må dette forstås slik at staten regulerer aspekter av juridiske ekteskapelige forhold mens trossamfunn ivaretar mennesker som benytter seg av sine friheter og rettigheter til å følge troens lære og veiledning om ekteskap, rettigheter og relasjoner.

I utredningen framstilles staten som vigselsrettighetsgivende organ. Vigsling er en praktisk ordning med et tydelig historisk bakteppe. Trossamfunnene påtar seg vigselsansvaret med bevisstheten om at et ekteskap har både juridisk og religiøs karakter. Staten benytter seg slik av religiøst inngått ekteskap. Staten kan ikke nekte borgernes rett å stifte familie etter trosmessige overbevisning.

Ut fra vår teologiske tilnærming lærer vi at ekteskapelige relasjoner skal basere seg på fritt valg, samtykke og løfte om lojalitet. Det er sterkt ønskelig at ekteskapet være livet ut. Denne grunninnstillingen utfordres hver gang det skjer brudd på ekteskapelige relasjoner. Selv om vi kan forstå utvalgets argumentasjon om behovet for lovverk som regulerer skilsmisse, er vi skeptiske til et statlig pålegg til trossamfunn om «religiøs eller kulturell skilsmisse». Vi fraråder også koblingen av dette mot trossamfunnsloven. Vi er kritiske til å legge inn regler i trossamfunnsloven som gjelder alle for å motvirke et fenomen i et eller flere bestemte miljøer.

Dette vil være svært problematisk for samfunn der inngåelse av ekteskap er en sakramental handling som har dype røtter i tradisjon og teologi, slik f.eks. Den katolske kirke og ortodokse kirker. En endring i norsk lov vil ikke endre en teologisk forståelse av ekteskap som har en overliggende transnasjonal og dypt tradisjonell opprinnelse.

Utvalget drøfter prinsippene av foreldreansvaret og barnas rett der behovet og ansvaret for omsorg og tilsyn samtidig som barns rett til vern mot vold og til selvbestemmelse ivaretas. Spenningsmomentene mellom de forholdene krever evnen til å imøtekomme begge rettighetene og hensynene.

Vi kjenner oss igjen i de kritiske røstene blant utvalgsmedlemmer mot bruken av «negativ sosial kontroll» i lovverket. Vi er skeptiske til underforslag i av ordlyden i barneloven §30 med et omstridt begrep som «kontrollerende».

Vi frykter dette kan skape mer usikkerhet enn det som er hensikten av den etterlyste tydeligheten. I et kulturelt sammensatt samfunn der mange allerede strever med språk og kulturvansker i samhandlingen med det offentlige, kan slike ladede ord medføre tillitsbrudd og gjensidig mistanke.

Vi anser dette som en statlig opphevelse av foreldreretten til å vite om hva som gjøres av andre mot eget barn. Norsk barnevernlovgivning er svak på foreldrerett og ansvar etter barnekonvensjonen §9, noe flere dommer i Menneskerettighetsdomstolen viser. Vi er kritiske til denne svekkelsen av foreldreretten. Dette rammer innvandrerbefolkningen hardest.

Vi støtter forslaget fra utvalgsmedlemmene Aasen, Christoffersen, Dinardi, Eritsland, Friberg og Rui som anbefaler at begrepet «negativ sosial kontroll» ikke tas inn som moment i tiltaksbestemmelsene. Disse medlemmene legger størst vekt på at begrepet negativ sosial kontroll er et upresist begrep som ikke er godt egnet til å tas direkte inn i loven. Å tillegge «negativ sosial kontroll» selvstendig rettslig betydning vil skape uklarhet opp mot definisjonen av hva som faller inn under foreldreansvaret etter barneloven, samt retten til familieliv, jf. EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Se vår merknad ovenfor.

Vi må bekjempe vold og overgrep mot alle, spesielt mot barn og unge, mot kvinner og i nære relasjoner. Vi etterlyser forebyggende tiltak, kunnskaps- og kompetansehevning og en kulturdialogisk tilnærming der majoritetspremisser og minoriteters hensyn og interesser ivaretas i lovgivningen. Vi vil gjerne bidra.