Dato: 25.10.2024 Svartype: Med merknad Høringsuttalelse til NOU 2024: 13 Lov og frihet — Negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold og ufrivillig utenlandsopphold – juridiske problemstillinger og forslag til regelverksendringer Innledning OsloMet viser til høringsbrev av 28. juni 2024 der lovutvalgets utredning, NOU 2024: 13, sendes på høring. Denne uttalelsen er utarbeidet av forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA/SVA på OsloMet, basert på forskning på vold i nære relasjoner, inkludert æresrelatert vold i nære relasjoner, tvangsekteskap, barneekteskap, religiøse/utenomrettslige ekteskap, flergifte, transnasjonal familievold, ufrivillige utenlandsopphold, foreldreskap/barndom/ungdomsliv i innvandrergrupper, praksiser som benevnes med begrepet «negativ sosial kontroll», barnevern, familievern, politiets og rettsapparatets håndtering, legalstrategier mm. Mye av denne forskningen er brukt i NOUen. NOUen er svært omfattende, og lovutvalget drøfter og foreslår en rekke lovendringer. OsloMet har valgt ut forslagene der vi har mest relevant kompetanse. Vi vil først gi noen overordnede kommentarer til mandatets rammer, kunnskapsgrunnlag og begrepsbruk. Overordnede kommentarer til rammene for utvalgets arbeid Lovutvalgets arbeid handler i stor grad om lovverkets regulering av vold i nære relasjoner. Mandatet vektlegger vold som assosieres med visse innvandrergrupper. Et viktig unntak er oppdraget med å vurdere om psykisk vold er tilstrekkelig ivaretatt. Mandatet er gitt av integreringsmyndighetene, som har ansvar for politikkfeltet «negativ sosial kontroll», æresrelatert vold etc. og ikke av justismyndighetene som ellers har ansvaret for vold i nære relasjoner. Dette er i tråd med den etablerte oppsplittingen av myndighetenes arbeid mot vold i nære relasjoner, som nylig ble kritisert av GREVIO. Under Istanbulkonvensjonens artikkel 7 om en helhetlig og samordnet politikk påpekte GREVIO at oppdelingen av arbeidet i flere handlingsplaner og på flere departement bidrar til fragmentering, som dermed motvirker det helhetlige arbeidet som statene har forpliktet seg på iht. konvensjonen. OsloMet mener at denne fragmenteringen og oppsplittingen også preger lovutvalgets arbeid, for eksempel i gjennomgangen av psykisk vold. Kunnskapsgrunnlaget Lovutvalget gjennomgår mye relevant forskning og presenterer mange relevante begreper. Samtidig preges redegjørelsen av ovennevnte skjevhet, ved at kunnskapsgrunnlaget i liten grad forholder seg til forskning på vold i nære relasjoner i bred forstand, med unntak av generelle omfangsstudier. Dette blir spesielt påfallende der utvalget drøfter psykisk vold, men preger også bl.a. gjennomgangen av personkretsen i strl. § 282. Her drøfter utvalget kort hvorvidt kjæresterelasjoner bør omfattes, uten at den omfattende, nyere forskningen på temaet er nevnt. Den kanskje mest problematiske konsekvensen av skjevheten i kunnskapsgjennomgangen, er at æresmotivert vold flere steder implisitt eller eksplisitt framstilles i kontrast til ikke-æresmotivert vold, uten at forskning på eller annen fagkunnskap om vold i nære relasjoner i majoritetsbefolkningen er tatt med i kunnskapsgrunnlaget. Denne skjevheten har som resultat at utvalget flere steder framstiller æresmotivert vold/kriminalitet som mer forskjellig fra «vanlig vold» enn den faktisk er. I kunnskapsgrunnlaget forklarer utvalget bl.a. hva de forstår med negativ sosial kontroll og æresmotivert kriminalitet . Her vises det både til forskning som bruker disse begrepene og forskning som ikke bruker dem. Det siste gjelder særlig mange av studiene som ifølge utvalget handler om negativ sosial kontroll. Vi ser det som problematisk at utvalget ikke skiller mellom egen tolkning av forskningsarbeidene og forskernes egen begrepsbruk og analyse. Vi ser også eksempler på at forskning brukes regelrett feil. Et eksempel er henvisningen til Bredals (2020) bokkapittel «Minoritetsnorske og majoritetsnorske kvinners erfaring med partnervold» i denne passasjen om æresmotivert vold på s. 63-64: Det er oftest menn som er utøvere av æresmotivert vold, men også kvinner kan være utøvere, enten ved å utøve volden selv, eller ved å legitimere voldsutøvelsen til en mann. I en kvalitativ studie av kvinners erfaringer med vold, går det fram at særlig svigermødre kunne oppleves som de verste utøverne, enten ved at hun direkte utsatte svigerdøtrene for vold eller oppfordret sønnene til å utøve vold mot kvinnene.92 (vår utheving) Fotnote 92 viser til Bredals bokkapittel. I denne analysen knyttes omtalen av svigermødre som utøvere ikke til æresrelatert vold. Tvert imot posisjonerer forskeren seg i motsetning til enkle analyser av æresrelatert vold som en kontrast til vold i majoritetsbefolkningen, og en uttalt målsetting er «å bidra til en mer empirisk fundert og nyansert analyse av forskjeller og likhetstrekk i kvinners erfaring med partnervold» (Bredal, 2020, s. 48). Det er svært uheldig når kollektiv vold i storfamilien automatisk gjøres ensbetydende med æresmotivert vold, ikke minst når æresmotiv foreslås som straffeskjerpende moment. Utvalgets framstilling av æresmotivert vold som enhetlig og forskjellig fra vold i majoritetsbefolkningen er særlig problematisk mot bakgrunn av den tendensen vi ser i samfunnsdebatt og praksisfeltet, til at «æresvold» blir samlebetegnelse for all familievold i visse grupper med innvandrerbakgrunn. Dette skyldes blant annet at kompetansen på voldsfeltet er splittet, der de som jobber med æresrelatert vold ikke har nok kunnskap om annen vold i nære relasjoner, og vice versa. Begrepsbruk - negativ sosial kontroll Begrepet negativ sosial kontroll (NSK) er sentralt i utvalgets mandat, og utvalget har vurdert om NSK skal tas inn i lovverket. Flertallet konkluderer med at begrepet er uklart og vanskelig å definere, og at det derfor er uegnet for bruk i lovverket. OsloMet slutter seg helhjertet til denne konklusjonen, men vil knytte noen kommentarer til utvalgets bruk av begrepet for øvrig. Vi oppfatter at de uklarhetene som gjør begrepet uegnet for lovverket, også gjør det problematisk å bruke det mer generelt, og vi beklager at utvalget har valgt å reprodusere det ved å bruke det. Som utvalget viser, defineres og brukes begrepet forskjellig. For eksempel omtales det både som et samlebegrep, der vold inngår, og som en form for vold i nære relasjoner. Det oppfattes av noen som synonymt med æresrelatert vold/kontroll, mens andre oppfatter det som noe annet enn æresrelatert vold. Det forbindes av noen særlig med foreldre og familiens kontroll av eldre barn/unge voksne (særlig jenter/unge kvinner), mens det også brukes om kontroll som del av et partnervoldsregime. Det brukes om kontroll i familien, men har etter hvert også blitt brukt om kontrollerende atferd i ungdomsmiljøer og på skolen (IMDi, 2024; Proba, 2024). Begrepet negativ sosial kontroll er ikke forankret i forskning, men oppsto i policy- og praksisfeltet knyttet til tvangsekteskap, æresrelatert vold etc. Innen offentlig politikk tilhører det integreringsfeltet, og det forbindes særlig med innvandrere fra Pakistan, Midt-Østen, Nord-Afrika, etc. og med muslimer. Et stort problem med begrepet er dermed at det etablerer en egen måte å snakke om vold og rettighetsbrudd i visse innvandrede minoritetsgrupper på, jamfør den nevnte oppsplittingen av arbeidet mot vold i nære relasjoner. Takket være særlig den frivillige organisasjonen Hjelpekilden brukes det også til en viss grad om såkalt lukkede trossamfunn, jf. f.eks. Statsforvalteren i Vikens vedtak om nekting av statstilskudd for Jehovas Vitne i 2021.[1] Det er imidlertid uheldig dersom praksiser som ellers omtales som bl.a. vold, tvang, mobbing, seksuell trakassering og gruppepress i majoritetsbefolkningen skal omtales som negativ sosial kontroll hvis disse foregår i visse deler av befolkningen, basert på visse normer eller ut fra en viss kulturell logikk. «Vold i nære relasjoner» er allerede etablert som paraplybegrep i faglig og politisk sammenheng, og det omfatter ulike former for og grader av vold og kontroll i nære relasjoner. Flere har påpekt at NSK som et paraplybegrep som omfatter vold, fungerer bagatelliserende. Vold bør omtales som vold. Kort sagt er det svært uklart hva negativ sosial kontroll er, og det er tvilsomt om det faktisk betegner ett fenomen. Den danske forskeren Jesper Petersen kaller det en «empty signifier» i sin kritikk av begrepet, og dette synes å være en dekkende beskrivelse også i en norsk kontekst (Petersen, 2024). Utvalget argumenterer godt for at begrepet er uegnet for lovverket. Vi mener de samme argumentene tilsier at det er uegnet som begrep i den offentlige samtalen om og håndtering av vold i nære relasjoner og krenkelser av barns rettigheter. I tillegg kommer at begrepets forankring i integreringssektoren undergraver en samlet politikk på vold i nære relasjoner, slik Istanbulkonvensjonen krever. Det er svært viktig at lovverk og tiltak mot vold og kontroll er dekkende for mangfoldet av voldsutøvelse i befolkningen, for å sikre likhet for loven og likeverdige tjenester. Begrepet negativ sosial kontroll bidrar ikke til en slik inkluderende politikk, men skaper snarere et skille mellom «vanlig» vold og «annerledes» vold, som paradoksalt nok kan lede til bagatellisering av både vold i minoritetsfamilier og vold i majoritetsfamilier. Kap. 8 - Mishandling i nære relasjoner, strl § 282 Utvalget foreslår å utvide personkretsen til å omfatte personer i storfamilien. OsloMet slutter seg til dette. Utvalget tar opp hvorvidt kjæresterelasjoner bør omfattes av personkretsen i § 282, men avviser dette. Ett av argumentene er at ordet kjærester kan omfatte en rekke ulike relasjoner – «fra helt kortvarige forhold til langvarige intime relasjoner». Vi synes ikke dette argumentet er godt nok i seg selv for å avvise hele dette spekteret av relasjoner. I stedet kunne man inkludere «langvarige intime relasjoner» og avgrense mot kortvarige forhold. Utvalget viser videre til at kjærestevold vil rammes av andre bestemmelser, som hensynsløs atferd, kroppskrenkelse etc. Dette er imidlertid ikke straffebud som tar hensyn til kontinuiteten og den «regimekvaliteten» på volden og kontrollen, som vi fra nyere forskning vet at også karakteriserer kjærestevold (Barter mfl., 2017; Hellevik mfl., 2015; Hellevik & Øverlien, 2016; Korkmaz mfl., 2020; Øverlien mfl., 2019). Vi oppfatter utvalgets vurdering her som overfladisk, idet kunnskapsgrunnlaget ikke inkluderer studier av kjærestevold eller annen forskning som kunne opplyse denne delen av spørsmålet om personkretsen. Denne avgrensningen kan for øvrig ses som nok et uttrykk for skjevheten i utvalgets mandat, som vi tematiserte i innledningen. OsloMet mener at spørsmålet om å inkludere varige kjæresterelasjoner bør utredes videre. Kap. 11 - Straffbare handlinger begått fra utlandet rettet mot personer i Norge Utvalget går inn for at strl § 282 om mishandling i nære relasjoner og § 254 om frihetsberøvelse bør unntas fra kravet om dobbel straffbarhet etter straffeloven § 5. Dette har vært anbefalt i mange sammenhenger, bl.a. i forskningsrapporter, og OsloMet mener det bør innføres umiddelbart. Den tidligere innsnevringen av unntakene, sammenlignet med tidligere straffelov, er kontraintuitiv gitt økende globalisering av familielivet til mange mennesker. Forskning ved OsloMet (Bredal, 2022) viser at vold i nære relasjoner kan utøves på tvers av landegrenser, og at tilhørighet til flere land representerer spesifikke mulighetsstrukturer for voldsutøvere på den ene siden, og sårbarhetsstrukturer for de voldsutsatte på den andre. Kap. 12 Barneekteskap Utvalget foreslår å skille ut barneekteskap i en egen straffebestemmelse, sammen med tvangsekteskap, i en ny §253a. OsloMet støtter dette forslaget. Vi støtter også at barneekteskap omfatter «ekteskapslignende forbindelser» og at aldersgrensen heves til 18 år. Videre er vi enige i at foreldre med foreldreansvar som tillater, legger til rette for eller er pådrivere for at deres barn inngår ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse, skal kunne straffes direkte. Likeså for vigslere. Vi etterlyser imidlertid en begrunnelse for at personkretsen begrenses til disse. I det følgende begrunner vi disse synspunktene og påpeker noen viktige momenter å være oppmerksom på. Dagens plassering (§262 andre ledd), der barneekteskap er utformet som et brudd på ekteskapslovens aldersgrense, er åpenbart uheldig. Bestemmelsen får dermed karakter av å være mer av et overgrep mot statens lover, enn et overgrep mot barnet, til tross for at forarbeidene klart oppstiller en presumpsjon om at barneekteskap per definisjon må regnes som tvangsekteskap, idet barn ikke har samtykkekompetanse i slike spørsmål. Fokuset på det formelle framfor barnets situasjon, reflekteres også i strafferammen, som er vesentlig lavere enn den er for tvangsekteskap. Paradoksalt nok, har det altså vært mindre straffverdig å inngå tvangsekteskap med et barn enn å tvinge en voksen inn i ekteskap. Dagens bestemmelse om barneekteskap er rettet mot den som inngår ekteskapet, oftest en mann – brudgommen, men for barnet er det ikke nødvendigvis – eller oftest – ektemakens press som er mest sentralt for at ekteskapet kommer i stand. De fleste barneekteskap er jo arrangert av andre voksne, mot bakgrunn av tradisjonen for arrangerte ekteskap. Dette er oftest voksne som står barnet nært, som barnet er avhengig av, glad i og underordnet. Utvalget foreslår at også foreldre med foreldreansvar skal rammes direkte av straffebudet, og ikke kun for medvirkning som i dag. Vi har problemer med å forstå hvorfor man begrenser seg til foreldre med foreldreansvar, og hvorfor ikke alle som organiserer eller arrangerer et barns ekteskapsinngåelse skal kunne straffes direkte. Her opplever vi en ubegrunnet forskjell mellom bestemmelsene om barneekteskap og tvangsekteskap, og vi mener barneekteskapsbestemmelsen bør være mest mulig lik tvangsekteskapsbestemmelsen. Hovedforskjellen ligger jo i alderen, som gir en tvangspresumpsjon, ikke i hvordan ekteskapet kommer i stand og hvem som sørger for det. Det vil være rart om f.eks. en voksen bror kan tiltales og dømmes for å ha tvunget sin søster over 18 år inn i et tvangsekteskap, men ikke dersom hun er under 18 år. Eller om en far som er fradømt foreldreansvaret (f.eks. på grunn av vold i nære relasjoner), ikke skal kunne dømmes om han arrangerer ekteskap for sitt mindreårige barn. En annen sak er at foreldreansvar innebærer en særlig plikt til å beskytte barnet mot overgrep og tvang. Det kan eventuelt være en skjerpende omstendighet. Lovutvalget foreslår at foreldre skal kunne straffes for ikke å ha forhindret barnet i å inngå ekteskap eller ekteskapslignende forhold med en voksen, der barnet selv har initiert og ønsket dette. Dette er vi betinget enig i. Vi vil imidlertid peke på et viktig moment som bør ha betydning for hvordan bestemmelsen anvendes. Fra forskning og hjelpeapparatet vet vi at en del muslimske ungdom inngår et islamsk ekteskap (vielse, nikah) fordi de da opplever at det er legitimt (halal) å være kjærester, og å ha sex. Dette er da åpenbart uformelle vigsler som ifølge islam kan forrettes av hvem som helst og der det er svært få formelle krav til vigselshandlingen. Som med mye annet finnes det ulike oppfatninger/tolkninger av dette blant muslimer og islamsk lærde. Mens noen vil mene at det eneste som trengs er to vitner, vil andre hevde at de unge må ha sine foresattes samtykke, eller sågar at kvinnen må være representert av sin formynder (typisk en far eller eldre bror). I flere tilfeller er da dette også «ekteskap» som inngås uten foreldres eller familiens viten, eller også mot foreldrenes vilje. I enkelte tilfeller har unge inngått slike ekteskap som en bevisst strategi for å motsette seg/unngå et uønsket ekteskap som familien planla. Slik sett kan disse religiøse ekteskapene forstås som uttrykk for de unges autonomi og selvbestemmelse, og det motsatte av tvangsekteskap, selv om de ikke har fylt 18 år. For unge i alderen 16-17 år kan altså det å inngå et islamsk ekteskap under giftealder være en måte å realisere sin seksuelle myndighetsalder. Vi argumenterer altså her for at jo mer ekteskapsinngåelsen har preg av en enighet mellom to unge, der andre er mindre involvert, jo vanskeligere er det å definere ekteskapsinngåelse som tvangsekteskap (jf. presumpsjonsargumentet). Derfor synes det også fornuftig når lovutvalget mener det fortsatt bør være en mulighet for å unnta for straffansvar dersom ektefellene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Her vil vi vise til en lagmannsrettsdom (LB-2012-116152, se også Bredal & Wærstad, 2014). Denne nevnes av lovutvalget, som et «ganske spesielt tilfelle». Samtidig er dette en av svært få saker om et barns ekteskapsinngåelse som faktisk er pådømt, og med økt aldersgrense for barneekteskap kan man forvente flere slike saker. Dommen gjelder en sak der en jente på 15 år og 5 måneder selv hadde tatt initiativ til å gifte seg med kjæresten på 17 år i Pakistan etter at hun ble gravid, og der hun hadde presset foreldrene til å samtykke. Foreldrene ble dømt for å ha medvirket – ved sitt samtykke - til at ekteskap ble inngått av barn under 16 år, jfr straffeloven § 220 første ledd, men retten tok hensyn til sakens omstendigheter i straffeutmålingen, som ble betinget fengsel i 14 dager for begge foreldre. Momentet om unge som inngår islamsk ekteskap for å legitimere kjæresteforhold kan for øvrig også være relevant når det gjelder vigslere. Lovutvalget foreslår at straffebudet direkte bør ramme personer som har en nøkkelrolle i selve ekteskapsinngåelsen. I argumentasjonen her synes utvalget å tenke på vigslere som i noen grad kan anses som en formell vigsler, enten i sivilrettslig eller religiøs forstand. Når det gjelder ovennevnte islamske ekteskap som unge inngår for å legitimere et kjæresteforhold, vil vigsler kunne være en person på de unges egen alder, uten noen form for formell rolle. Kap. 13 - Organisert kriminalitet I pkt. 13.2.4 argumenterer utvalget for at det sjelden vil være aktuelt å anse enkeltstående tilfeller av tvangs- eller barneekteskap som organisert kriminalitet. De viser til at både medvirkningsbestemmelsen og bestemmelsen om straffeskjerpende momenter (§ 77) kan være relevante der flere er involvert i tvangen. OsloMet støtter disse vurderingene. Kap. 13 - Tvangekteskap som menneskehandel Utvalget går inn for at tvangsekteskap og barneekteskap skal tas inn som utnyttelsesformål som kan utgjøre menneskehandel etter strl. § 257. OsloMet støtter ikke dette forslaget. For det første er det uklart hva som er hensikten eller gevinsten med en slik lovendring. Tvangsekteskap er allerede straffbart, i en bestemmelse som iht. forarbeidene og rettspraksis omfatter både fysisk og psykisk tvang (§253), med en strafferamme på 6 år. Menneskehandelsbestemmelsen har samme strafferamme og oppstiller så vidt vi kan se et krav om sterkere grad av tvang, for at ekteskapsinngåelse vil kunne rammes. For det andre er det uklart hvilke tvangsekteskap som skal utgjøre menneskehandel og hvilke som «kun» er tvangsekteskap. Her er det særlig viktig å påpeke at det som er helt vanlige egenskaper ved ekteskapsinngåelse i mange deler av verden ikke bør forstås som indikatorer på at et tvangsekteskap utgjør «salg» eller handel med mennesker. Vi tenker her særlig på økonomiske fordeler, sosial anseelse og sosial mobilitet, samt oppholdstillatelse. Dette vil være elementer i mange arrangerte ekteskap og i transnasjonale ekteskap, både frivillige og ufrivillige, og indikerer ikke i seg selv at det dreier seg om handel med mennesker. Ut fra utvalgets framstilling er det vanskelig å forstå hvor grensen skal gå mellom vanlige transaksjoner i forbindelse med ekteskap og handelspregede/kriminelle transaksjoner. Tvangsekteskap som medfører vanlige økonomiske transaksjoner, sosial mobilitet/at familier «gifter seg opp» bør ikke regnes som menneskehandel. Vi er enige i at det i enkelte tilfeller kan være at tvangsekteskap inngår i et bredere mønster som av flere grunner må forstås som menneskehandel. I slike tilfeller bør handelselementet kunne vurderes som skjerpende omstendigheter, noe som ikke lenger vil være mulig gitt utvalgets forslag som innebærer at de to bestemmelsene (§§ 253 og 257) ikke kan brukes i konkurrens. Dette taler imot å innføre barneekteskap som eget utnyttelsesformål i § 257. Et siste moment som taler imot forslaget, er at menneskehandel har sterkt negative assosiasjoner ved seg. Det er allerede kjent at unge som utsettes for tvangs- og barneekteskap ofte ikke ønsker å medvirke til å opplyse straffesaken, både av frykt for og av lojalitet og kjærlighet til familien. Dette er antakelig en sentral årsak til at vi har så få dommer. Det vil ventelig være ekstra vanskelig for en ung person å skulle medvirke til at foreldrene dømmes for menneskehandel, og at de selv omtales som ofre for slik kriminalitet. Kap. 10 - Æresmotiv som straffeskjerpende moment Utvalget går inn for at æresmotiv skal tas inn i listen over straffeskjerpende momenter i strl § 77. OsloMet støtter ikke dette forslaget, og mener eksisterende lovgivning er tilstrekkelig for å kunne vurdere straffeskjerpende momenter i den enkelte sak. Argumentasjonen vår har følgende hovedpoeng: Mange av momentene som nevnes som begrunnelse for at æresmotiv skal være straffeskjerpende er allerede dekket av de generiske momentene i strl 77, slik også utvalget viser. Utvalgets argumentasjon bygges opp i form av en «pakke» av momenter som forutsettes å være til stede når ære er motivet for volden, og denne pakken brukes som begrunnelse for at motivet bør utgjøre et straffeskjerpende moment. Disse momentene er imidlertid ikke nødvendigvis til stede når volden er motivert av ære, og flere av momentene kan også forekomme der volden ikke har et æresmotiv. Det er ikke klart hva det er ved selve æresmotivet som skal være straffeskjerpende, sammenlignet med andre motiv for vold i nære relasjoner, og i verste fall innebærer forslaget en bagatellisering av annen slik vold. I det følgende utdyper vi disse argumentene. Flere av momentene som trekkes fram er ikke forbeholdt – og dermed definerende for - æresmotivert vold. Ett av de tydeligste eksemplene er planlegging (overlagt). Dette er et helt sentralt skjerpende moment i straffeloven som må vurderes separat fra motiv. Et annet eksempel – som er det mest gjennomgående i utvalgets argumentasjon - er kollektiv voldsutøvelse. Vold i storfamilien, for eksempel, kan være motivert ut fra andre hensyn enn ære. At voldstrusselen varer over tid, slik at fornærmede ikke kan føle seg trygg, gjelder også for tilfeller av individuell partnervold, jf. kvinner som bor i årevis på sperret adresse (kode 6) (Dullum mfl., 2024). At volden rammer flere i familien, enten direkte eller indirekte – gjennom frykt – er også kjent fra individuell partnervold i majoritetsbefolkningen. Det er flere eksempler på at voldsutøver truer, trakasserer, skremmer og angriper den voldsutsattes pårørende og venner, slik at de bl.a. trekker seg tilbake, eller at den voldsutsatte selv trekker seg tilbake for å skjerme sine nærstående. Dette er ikke helt det samme som at volden rammer indirekte ved å skremme flere unge kvinner fra å bryte ærbarhetsnormene, men det viser at det som tilsynelatende er individuell partnervold som kun rammer partneren, og evt. barn, kan være mer kollektiv enn det forutsettes i utvalgets drøfting. Momentene som utvalget trekker fram, gjelder ikke nødvendigvis alle tilfeller av æresmotivert vold. For eksempel er det ikke slik at ære som motiv alltid tilsier at volds- eller drapstrusselen vil henge over fornærmede i uoverskuelig framtid. Fra forskning kjenner vi til unge kvinner som bodde på sperret adresse og brøt kontakten med familien i flere år pga. æresrelatert vold, men som da de stiftet familie og fikk barn, gjenopptok kontakten med familien uten at det fikk konsekvenser i form av vold, trusler eller andre sanksjoner. Vi er generelt usikre på om utvalget mener at de ulike momentene samlet er definerende og unike for æresmotivert vold, eller om det kan variere hvorvidt de opptrer i den enkelte sak. Hvis det første er tilfelle, mener vi som nevnt at utvalget tar feil. Hvis det andre er tilfelle, taler det imot å innføre motivet i seg selv som skjerpende. Da bør man i stedet håndtere momentene i «pakken» hver for seg og helhetlig i den enkelte sak. Det er et generelt problem ved utvalgets argumentasjon, at den veksler mellom momenter som uomtvistelig gjelder all vold i nære relasjoner (generiske argumenter) og momenter som angivelig er særskilte for æresmotivert vold (særlige argumenter). For å utdype hva vi mener, og herunder hva vi mener med «pakke»-argumentasjon, skal vi se nærmere på utvalgets argumentasjon i pkt. 10.4.1 «Æresmotiv bør inntas som en straffskjerpende omstendighet» på s. 170-171. Et eksempel på generisk argument, som ikke kan være et argument for at æresmotiv skal være skjerpende, er når utvalget framhever alvoret i voldens art og konsekvenser, som gjelder all vold i nære relasjoner: «Æresmotivert kriminalitet er et samfunnsproblem som kan ha store negative konsekvenser for både fornærmede selv og for andre personer i fornærmedes miljø. Kriminaliteten består ofte av ulike krenkelser av fornærmedes fysiske og psykiske integritet som kan medføre alvorlige fysiske og psykiske skadevirkninger i ettertid.» (s. 170) I resten av dette avsnittet beskriver utvalget momenter som de mener er særlige for æresmotivert vold. Her er framstillingen konsekvent kvalifisert ved hjelp av særlig «kan», men også «blir gjerne» og «for noen»: «Handlingene kan i tillegg ha et kollektivt aspekt, ved å være forventet eller legitimert av storfamilien og familiens kulturelle miljø, både i Norge og i utlandet. Gjerningspersonen blir gjerne oppfordret til å gjenopprette familiens ære ved å begå straffbare handlinger, og hedres i etterkant når handlingen offentliggjøres i miljøet. Det kan også være et poeng i seg selv at handlingen gjøres på en særlig smertefull måte. Den fornærmede kan bli støtt ut av hele sitt sosiale nettverk, leve med frykt for vold i flere år og miste muligheten til å leve et fritt og selvstendig liv. For noen er trusselbildet så alvorlig at de må kutte all kontakt med familien, få ny identitet, ikke være på sosiale medier og ha ulike sikkerhetstiltak som voldsalarm og sperret adresse. I tillegg til skadefølgene for den direkte utsatte kan den æresmotiverte volden skape frykt blant andre personer i samme miljø som kan tenkes å bli mistenkt for lignende normbrudd.» (s. 170, våre uthevinger) Vi er enige med utvalget i at dette er forhold som kan prege vold som utøves med ære som motiv, og hver i seg kan dette være skjerpende omstendigheter. Det er imidlertid problematisk når utvalget i det videre argumenterer for at æresmotiv som sådan skal være skjerpende, fordi dette motivet innebærer at volden per definisjon er preget av disse forholdene, som i en «pakke». Slik vi ser det, henger ikke denne argumentasjonen sammen. Videre vektlegger utvalget alvoret i volden: Æresmotivert kriminalitet gir uttrykk for skadelige holdninger som ikke er forenlig med grunnleggende rettsstatlige verdier, som respekt for enkeltindividets autonomi og frihet. (s. 170) Dette er vi helt enige i. Vi vil imidlertid spørre om ikke all vold og drap i nære relasjoner gir uttrykk for skadelige holdninger som er uforenlige med grunnleggende rettsstatlige verdiger, og respekt for enkeltindividets autonomi og frihet. Dette er et svært viktig poeng i diskusjonen om voldens straffverdighet, men ikke egnet til å skille æresmotiv fra andre motiver som voldsutøver(e) måtte ha. Tvert imot kan det oppfattes som en bagatellisering når utvalget synes å mene at andre motiv for vold i nære relasjoner (sjalusi, kontroll, makt) ikke skal være straffeskjerpende. Utvalget er inne på det samme, nemlig at «det finnes andre motiver for vold som det kan være like stor grunn til å sikre at blir tatt i betraktning i skjerpende retning i straffutmålingen» (s. 171). Her faller utvalget likevel ned på at det kollektive aspektet ved volden er så spesielt at æresmotivet må være skjerpende: «Som nevnt i kapittel 3 er det sentrale forskjeller mellom æresmotivert vold og annen type vold , som tilsier at det er behov for å synliggjøre æresmotiv som et straffskjerpende moment i straffelovgivningen. For fornærmede kan konsekvensene av æresmotivert vold og annen type vold riktignok være relativt like. For eksempel kan også sjalusidrevet vold innebære at fornærmede lever med frykt for voldsutøveren i flere år i ettertid, og mister muligheten til å leve et fritt og selvstendig liv.39 Utvalget legger imidlertid vekt på at det kollektive aspektet ved æresmotivert kriminalitet gjør handlingene særlig alvorlige, og har potensial til å ramme fornærmede på andre måter enn annen type vold. Blant annet kan fornærmede støtes ut av hele sitt sosiale nettverk. I tillegg har utvalget lagt vekt på den innebygde trusselen ikke bare mot fornærmede, men også mot andre familiemedlemmer eller andre i fornærmedes sosiale krets.» (s. 171) Vi forstår dette som at det særlig er det kollektive aspektet som skal være skjerpende, og i tillegg at æresmotivert vold potensielt medfører total sosial utstøtelse, samt at ikke bare fornærmede, men også andre i nettverket rammes ved at de påføres frykt. Det kollektive aspektet er allerede dekket i § 77. Sosial utstøtelse som et potensielt moment vil også kunne være skjerpende der dette er aktuelt, men slett ikke all æresrelatert vold innebærer sosial utstøtelse. Likeledes vil det variere hvorvidt det er riktig å si at andre i nettverket rammes av volden. At vold i nære relasjoner skaper frykt hos andre enn den som rammes direkte, er som nevnt ikke unikt for æresmotivert vold. Utvalget sier selv at motiv er et subjektivt moment, til forskjell fra de mer objektive momentene som ellers nevnes. Vi ser det som svært problematisk at de ved sitt forslag konstruerer en «pakke» av skjerpende momenter basert på det mest subjektive momentet, motiv. Vi viser her til utvalgets egen begrunnelse for ikke å ta inn æresmotiv som moment i vurderingen av mishandling i nære relasjoner som grov (strl § 283): Dette begrunnes blant annet med at de øvrige momentene i straffeloven § 283 bokstav a til c omhandler objektive kjennetegn ved den straffbare handlingen eller ved den fornærmede, og ikke subjektive momenter som gjerningspersonens motiv . (vår utheving) s. 164 Her er vi enige med utvalget, og vi mener den samme argumentasjonen er direkte overførbar til spørsmålet om å ta inn motiv som straffeskjerpende moment i strl § 77. Kort sagt er det uklart hva det er ved motivet som sådan som tilsier at det bør være straffeskjerpende, sammenlignet med andre motiv. Vi mener at løsningen ligger i å vurdere forekomst av ulike skjerpende omstendigheter fra sak til sak, der de ulike momentene som utvalget peker på i varierende grad vil være aktuelle i saker der kollektiv æreslogikk er en del av konteksten, men også i saker om vold i nære relasjoner i andre kontekster. Til slutt: Flere steder framholder utvalget manglende kunnskap i politi, påtale og ellers som et argument for den foreslåtte lovendringen. Vi regner med at resonnementet er at man ved å ta inn ære som straffeskjerpende motiv i strl § 77 skjerper politi og påtales bevissthet om æreslogikk som mulig kontekst for vold i nære relasjoner, og dermed framtvinger kompetanseheving. Vi vil imidlertid påpeke at argumentet om manglende kunnskap også kan brukes motsatt, nemlig at man ikke bør innføre skjerpende omstendigheter som det ikke er tilstrekkelig kunnskap om til å tolke og avdekke. Som nevnt, ser vi en tendens i samfunnsdebatt og praksisfeltet til at «æresvold» blir samlebetegnelse for all familievold i visse grupper med innvandrerbakgrunn, noe som tilsier ekstra forsiktighet. Informasjonsbehov Flere av endringene innebærer å kriminalisere forhold som ikke nødvendigvis er intuitivt forbundet med straffbarhet, særlig ikke for personer med bakgrunn fra land med et lovverk og normer som skiller seg betydelig fra det norske. Det er viktig at lovendringene følges opp med god informasjon, særlig overfor relevante grupper med innvandrerbakgrunn. Informasjonsbehovet er stort også når det gjelder eksisterende lovbestemmelser, f.eks. at straffbar tvang ved ekteskapsinngåelse ikke kun omfatter fysisk, men også psykisk tvang – og hva som ligger i det. Et annet eksempel er dersom definisjonen av barneekteskap utvides til barn under 18 år, og flere kan tiltales. Referanser Barter, C., Stanley, N., Wood, M., Lanau, A., Aghtaie, N., Larkins, C., & Øverlien, C. (2017). Young people’s online and face-to-face experiences of interpersonal violence and abuse and their subjective impact across five European countries. Psychology of Violence, 7 (7), 375-384. doi:10.1037/vio0000096 Bredal, A. (2020). Minoritetsnorske og majoritetsnorske kvinners erfaring med partnervold. I A. Bredal, H. Eggebø og A. M. A Eriksen (Red.), Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge (Kap. 3, s. 47-65). Cappelen Damm Akademisk. Bredal, A. (2022). Transnational Regimes of Family Violence: When Violence Against Women Crosses Borders. I H. Bows og B. Fileborn (Red.), Geographies of Gender-based Violence. A Multi-Disciplinary Perspective (s. 150-164). Bristol University Press. https:// hdl.handle.net/11250/3088281 Dullum, J., Lid, S. & Haugsand, B.S. (2024): Adressesperre (kode 6 og 7). En evaluering av beskyttelsestiltaket adressesperre i saker om vold i nære relasjoner NOVA-rapport 7/24 (oda.oslomet.no) Hellevik, P., & Øverlien, C. (2016). Teenage intimate partner violence: Factors associated with victimization among Norwegian youths. Scandinavian Journal of Public Health, 44 (7), 702-708. doi: 10.1177/1403494816657264 Hellevik, P., Øverlien, C., Barter, C., Wood, M., Aghtaie, N., Larkins, C., & Stanley, N. (2015). Traversing the Generational Gap: Young People’s Views on Intervention and Prevention of Teenage Intimate Partner Violence. In N. Stanley & C. Humphreys (Eds.) Domestic Violence and Protecting Children: New Thinking and Approaches (pp. 34-48). IMDI (2024) Hvordan går det med integreringen i Norge? Indikatorer, status og utviklingstrekk i 2024 hvordan-gar-det-med-integreringen-i-norge-2024-2.pdf (imdi.no) Korkmaz, S., Øverlien, C., & Lagerlöf, H. (2020). Youth intimate partner violence: prevalence, characteristics, associated factors and arenas of violence. Nordic Social Work Research, 12 (4), 536-551. doi:10.1080/2156857X.2020.1848908 Petersen, J. (2024) En konstruktiv kritik af begrebet negativ social kontrol RELevans 1 (1):28-43. https://doi.org/10.7146/relevans.v1i1.144798. Proba samfunnsanalyse (2024) Negativ sosial kontroll på skolen, Proba-rapport nr. 2024 - 3 Øverlien, C., Hellevik, P. M., & Korkmaz, S. (2019). Young Women’s Experiences of Intimate Partner Violence – Narratives of Control, Terror, and Resistance. Journal of Family Violence , 1-12. doi: 10.1007/s10896-019-00120-9 [1] https://www.statsforvalteren.no/siteassets/fm-oslo-og-viken/folk-og-samfunn/tros--og-livssynssamfunn/vedtak-om-tap-av-registrering.pdf Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen
