Selvhjelp for innvandrere og flyktninger SEIF

Vi ser at et eget straffebud vil kunne ha en viktig forebyggende effekt. Likevel mener vi at når straffereaksjoner skal iverksettes bør hensynet til barnets best ivaretas. I saker hvor foreldre risikerer utvisning, vil dette i praksis innebære at barnet mister retten til et familieliv i Norge. Utvisningen kan være varig og mulighetene for ny oppholdstillatelse i Norge vil da være nærmest ikke eksisterende. Dette vil i praksis si at mulighetene for eventuelt samvær og gjenforening av familien ikke vil være mulig. I stedet for utvisning foreslår SEIF en lengre karantenetid i forbindelse med søknad om norsk statsborgerskap.

Barn og unge skal ikke tvinges til å forbli i en familie med mishandling eller omsorgssvikt av frykt for å miste oppholdstillatelsen, eller av frykt for at en nær person mister oppholdstillatelsen sin. Vi mener derfor at lovutvalgets forslag om utvidelsen av mishandlingsbestemmelsen til å gjelde barn og unge er absolutt nødvendig for å sikre disse barnas rettsvern og oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag.

For å eksemplifisere hvorfor barn og unge også må omfattes av mishandlingsbestemmelsen, vil vi her referere til en konkret sak som SEIF i skrivende stund arbeider med:

Saken gjelder to barn f. 2011og 2008 som har blitt holdt tilbake i utlandet av far etter skilsmisse av foreldrene. Barna oppholder seg nå i et tredje land uten omsorgspersoner, hos en «tante» i Etiopia som utsetter dem for fysisk vold. De har store utfordringer både med helse og samfunnsforhold. Jenta står i fare for å bli kjønnslemlestet.

En utenlandsk borger kan miste sin permanente oppholdstillatelse dersom vedkommende oppholder seg utenfor Norge sammenhengende i mer enn to år. Bortfall etter utl. § 62 (7) og utf. § 11-8.

I tilfellet for denne saken er klageren født i Norge, og oppholdt seg i Norge frem til familien reiste til utlandet 2016. Vedtak om bortfall ble fattet i 2021 på grunn av to års opphold i utlandet.

Etter dagens regelverk kan det gjøres unntak fra regelen om bortfall av permanent oppholdstillatelse dersom vedkommende oppfyller to vilkår. For det første er det et vilkår om at klageren har reist ut av Norge og «mot sin vilje ikke får reise tilbake hit». For det andre at klageren ville ha rett til oppholdstillatelse etter utl. § 53 (1) bokstav b om vedkommende var i Norge. Altså oppholdstillatelse på grunn av mishandling.

UNE skriver i vedtaket at det bare kan gjøres unntak i denne saken dersom begge vilkårene er oppfylt, og at reglene ikke åpner for skjønn. UNE mener vilkårene ikke er oppfylt i saken.

UNE anerkjenner at klageren bor sammen med sin far i Somalia og at faren skal ha holdt klageren tilbake, etter eget ønske. «Unntaksbestemmelsen vil ikke omfatte barn som har blitt holdt tilbake i utlandet mot sin vilje eller personer over 18 år som blir holdt tilbake av foreldre eller andre.»

Klageren ble født i 2011 og fikk permanent oppholdstillatelse samme år og hun kan ikke lastes for at hun ikke har hatt kunnskap om regelverket. UNE mener allikevel at siden klageren var barn da hun fikk permanent oppholdstillatelse har begge foreldrene ansvaret for å ivareta hennes interesser. UNE mener at det kan fattes et gyldig vedtak om bortfall i denne saken.

Hensynet til barnets beste

UNE anerkjenner at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som berører barn, og legger til grunn at det er til barnets beste å beholde sin permanente oppholdstillatelse. «Dette kan imidlertid ikke bli avgjørende, fordi reglene om bortfall ikke åpner for skjønn. UNE mener vedtaket ikke er i strid med barnekonvensjonen og Grunnloven. Hensynet til barnets beste vil forøvrig bli vurdert av UDI dersom klageren søker om ny midlertidig tillatelse.»

«UNE har merket seg opplysningene om at klageren er født og har vokst opp i Norge, at hun er barn og at hun fikk permanent oppholdstillatelse noen måneder etter fødsel. Reglene om bortfall gir ikke rom for å ta hensyn til klagerens tilknytning til Norge ved vurderingen av om vilkårene for bortfall er til stede. Det er kun lengden på utenlandsoppholdene som er vurderingstema i bestemmelsen.»

Retten til respekt for privat- og familieliv

«UNE mener vedtaket ikke er i strid med retten til respekt for privat- og familieliv etter EMK art. 8 og Grl. § 102. UNE mener disse rettighetene er tilstrekkelig ivaretatt gjennom muligheten til å søke om ny midlertidig oppholdstillatelse».

Samme personer fikk i 2023 etter bistand fra advokat avslag på formelt grunnlag på søknad om oppholdstillatelse fordi det ikke ble fulgt riktig fremgangsmåte for å søke om oppholdstillatelse.

Barna har nå levert søknad om familiegjenforening med herboende mor, men det er stor sannsynlighet for avslag på søknad om familiegjenforening siden mor ikke oppfyller underholdskravet.

Denne saken viser hvorfor det er viktig å endre utlendingsloven slik at barn og unges rettsvern blir styrket.

SEIF støtter utvalgets forslag om unntak fra bortfall av permanent oppholdstillatelse når en utlending blir holdt tilbake mot sin vilje, uavhengig av vilkårene i lovens § 53 første ledd bokstav b er oppfylt. Likeledes er det nødvendig at personkretsen utvides til å omfatte barn. SEIF mener dette forslaget er nødvendig for å sikre at utsatte barn og unge beholder muligheten til å returnere til Norge.

Når det gjelder sannsynlighetsvurderingen, bør barnets versjon legges til grunn. Det er her viktig å se barnets helhetlige situasjon med tanke på begrensede muligheter til å sette ord på egen situasjon, kan fortsatt være under kontroll, tvang og vold og med svært begrensede muligheter for bistand fra norske myndigheter.

I dag er det kun utlendingsloven § 38 og tilknytning til landet som kan gi adgang til oppholdstillatelse for barn og unge som er utsatt vold, tvangsekteskap, skadelig utenlandsopphold osv. Dette er strengt praktisert. Praksisen vises klart i saken som nevnes ovenfor.

Vi støtter og ser også behovet for at begrepet negativ sosial kontroll gis oppmerksomhet i utlendingsloven for å sikre beskyttelse og oppholdsgrunnlag for de utsatte. Som kjent utvikler negativ sosial kontroll seg til tvangsekteskap, vold og skadelig utenlandsopphold. Faren for liv og helse øker jo eldre barnet blir. Ved at barn og unge gis adgang til opphold pga negativ sosial kontroll vil de kunne bryte ut på et tidligere stadiet uten å risikere å miste sin oppholdstillatelse.

SEIF erfarer at utsatte for psykisk mishandling ikke får innvilget opphold på selvstendig grunnlag, jf. §53, da utlendingsmyndighetene ikke anser dette som «mishandling etter mishandlingsbestemmelsens forstand». Dette til tross for at de utsatte har opplevd å leve i et konstant terrorregime og deres tilværelse er preget av psykisk, verbal, seksuell, økonomisk og latent vold. Det er på høy tid at psykisk mishandling blir omfattet av mishandlingsbestemmelsen.

SEIF har i flere saker som omhandler barn og unge erfart at foreldre «tar affære» når barnevernet tar kontakt. Dette kan være at barnet blir manipulert eller truet til stillhet eller at barnet blir tatt ut av landet. Vi mener forslaget om risikovurdering før foreldreinvolvering er nødvendig for å ivareta barnet både med hensyn til liv og helse og dets rettsvern. Det er viktig at barneverntjenesten pålegges en plikt til å foreta risikovurdering.

SEIF anser forslaget om et utreiseforbud som et viktig forebyggende tiltak og mener det er viktig at barneverntjenesten får muligheten til å nedlegge et utreiseforbud hjemlet i barnevernsloven.

SEIF støtter utvalgets forslag om utvidelse av søkmålsfristen for å få kjent et tvangsekteskap ugyldig fra 5 til 10 år. Vi ser også at det er nødvendig at utlendingslovens bestemmelse om unntak fra retten til familieinnvandring når ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje utvides til å gjelde ufrivillige ekteskapslignende forbindelser.

Vi erfarer at systemet som skal sørge for å bringe tilbake til Norge barn og unge som er etterlatt i utlandet ikke fungerer. Dette fordi de ulike instansene jobber ut fra eget mandat og kompetanse. Det er total mangel på koordinering, noe som for barna det gjelder resulterer i en lang og ofte håpløs prosess. SEIF hører ofte om etterlatte barn og unge som har fått høre at «det er nok best hvis du venter til du fyller 18». SEIF støtter lovutvalgets forslag om ett kompetent organ som får det overordnede ansvaret for å beslutte hjemreise slik at andre nødvendige tiltak blir utløst. Disse kan være sikre barnet en oppholdstillatelse ( oppholdstillatelse ved ufrivillig utenlandsopphold) , utstedelse av reisedokumenter ( konsulær bistand/utstedelse av pass) , refusjon av reiseutgifter ( refusjonsordningen ) og henting av barnet fra utlandet ( midlertidig verge til unge under 18 år ). Dette organet bør også sørge for at nødvendig hjelpeapparat står klart etter at barnet er kommet tilbake til Norge ( ettervernstiltak ).

Et slikt organ bør også bistå og ivareta barn over 18 år og sørge for at også de får nødvendige hjelpetiltak etter retur: adgang til hjelpetiltak etter barnevernsloven, skolegang og opplæring i norsk, ekstraordinært opptak til videregående skole og rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet.

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger SEIF