Vergemål
Vergemålsloven regulerer vergers kompetanse til å handle på vegne av personer som har verge. Det finnes i tillegg regler i særlovgivningen som enten kan utvide eller innskrenke vergens kompetanse.
Vergens kompetanse er i utgangspunktet avgrenset til å foreta rettslige handlinger innenfor rammen av mandatet, og råde over midler på vegne av personen de er verge for, jf. vergemålsloven § 32. Praktisk hjelp og omsorg faller utenfor vergens oppgaver.
For verger for mindreårige gjelder vergemålsloven bare i den utstrekning kompetansen ikke omfattes av foreldreansvaret etter barneloven. Reglene i barneloven gir foreldrene rett og plikt til å ivareta den mindreåriges interesser i personlige forhold[1], mens reglene i vergemålsloven gir vergene rett og plikt til å ivareta den mindreåriges interesser i økonomiske forhold, og hvor det ellers følger av annen lovgivning.[2] Vergen kan også tre inn i avgjørelser som tilfaller den som har foreldreansvaret dersom ingen har foreldreansvaret, eller de som har foreldreansvaret er ute av stand til å ivareta det.[3] Sivilrettsforvaltningen mener at utvalget i kapittel 32.2.2 har beskrevet skillet mellom foreldreansvaret og vergeansvaret i tråd med gjeldende rett.
Sivilrettsforvaltningen støtter i det vesentligste utvalgets anbefalinger slik de kommer til uttrykk i punkt 32.4.2. Vi vil i det følgende knytte noen særskilte kommentarer til utvalgets enkelte anbefalinger og vurderinger:
Sivilrettsforvaltningen er enig med utvalget i at det ikke bør oppnevnes verge med mandat om å veilede barn og unge etterlatt i utlandet om deres rettigheter i saken. Vi støtter også begrunnelsen for å ikke anbefale en slik oppnevning. Tilsvarende er Sivilrettsforvaltningen enig i utvalgets vurdering og begrunnelse for å ikke anbefale en ordning hvor det oppnevnes en verge som kan samtykke til at det utstedes reisedokumenter til tilbakeholdte barn, eller kompetanse til å klage på avgjørelsen på vegne av barnet.
Sivilrettforvaltning støtter også utvalgets anbefaling om å ikke oppnevne en verge når en mindreårig søker om oppholdstillatelse for å returnere til Norge. Utvalget presiserer på side 403 første spalte nestsiste avsnitt følgende:
Dersom det innføres en mer formell ordning hvor barn kan søke om oppholdstillatelse uten samtykke fra foreldrene, kan det vurderes om det også er hensiktsmessig å oppnevne en verge som kan være til stede når barnet blir hørt, jf. utlendingsforskriften § 17-3 andre ledd, jf. utlendingsloven § 81 tredje og fjerde ledd.
Sivilrettsforvaltningen er usikker på hvilken situasjon utvalget sikter til her. Utlendingsloven § 81 fjerde ledd gjelder oppnevning av en midlertidig verge (setteverge) når det gjennomføres en samtale med barnet i Norge. Utlendingsloven kapittel 11 A gjelder oppnevning av representant for en mindreårige som søker om beskyttelse og som befinner seg i Norge, jf. utlendingsloven § 98 a). Representanten skal oppnevnes av statsforvalteren i det vergemålsdistriktet hvor den mindreårige har fast opphold.[4] Utlendingsloven § 98 a) siste ledd fastslår at vergemålsloven med tilhørende forskrifter, og bestemmelser om verger i annen lovgivning, gjelder så langt de passer. Sivilrettsforvaltningen bemerker ellers at det følger av vergemålsloven § 16 at dersom en mindreårig er uten fungerende verge , skal statsforvalteren oppnevne ny eller midlertidig verge.
Utvalget foreslår videre på side 403 andre spalte at det bør oppnevnes en verge som kan bistå barnet ved gjennomføring av returreisen. Sivilrettsforvaltningen er positiv til at barnet skal ha en følgeperson eller omsorgsperson ved returreisen, men understreker at dette ikke er en vergeoppgave slik oppgaven vanligvis er avgrenset. Sivilrettsforvaltningen er enig i at en slik omsorgsoppgave kan reguleres i barneloven, men følgepersonen må da ikke kalles for verge.
Utvalget foreslår avslutningsvis, i punkt 32.4.2, en koordinerende enhet som har det overordnede ansvaret for saken «som et alternativ til oppnevning av verge». Som nevnt ovenfor, kan vi ikke se at utvalget anbefaler oppnevning av verge utover to tilfeller, der det ene ikke innebærer å foreta rettslige handlinger, slik vergens kompetanse vanligvis er avgrenset til. Sivilrettsforvaltningen mener derfor at det reelle tiltaket derfor synes å være en koordinerende enhet som har det overordnede ansvaret for saken.
Utvalget anbefaler i punkt 32.4.3 at «det ses hen til den nederlandske helhetlige ordningen med å hjelpe barn hjem, hvor vergeordningen inngår som en del av systemet, se anbefalingen i kapittel 31». Sivilrettsforvaltningen påpeker at det er grunnleggende forskjeller mellom den norske og den nederlandske vergeordningen. Blant annet skiller ikke nederlandsk lovgivning mellom vergeansvaret, omsorgsansvaret og foreldreansvaret, se punkt 31.3.3 side 386 andre spalte siste avsnitt. Denne forskjellen mellom norsk og nederlandsk lovgivning er det viktig å merke seg i det videre arbeidet.
Vergens kompetanse er i utgangspunktet avgrenset til å foreta rettslige handlinger innenfor rammen av mandatet, og råde over midler på vegne av personen de er verge for, jf. vergemålsloven § 32. Praktisk hjelp og omsorg faller utenfor vergens oppgaver.
For verger for mindreårige gjelder vergemålsloven bare i den utstrekning kompetansen ikke omfattes av foreldreansvaret etter barneloven. Reglene i barneloven gir foreldrene rett og plikt til å ivareta den mindreåriges interesser i personlige forhold[1], mens reglene i vergemålsloven gir vergene rett og plikt til å ivareta den mindreåriges interesser i økonomiske forhold, og hvor det ellers følger av annen lovgivning.[2] Vergen kan også tre inn i avgjørelser som tilfaller den som har foreldreansvaret dersom ingen har foreldreansvaret, eller de som har foreldreansvaret er ute av stand til å ivareta det.[3] Sivilrettsforvaltningen mener at utvalget i kapittel 32.2.2 har beskrevet skillet mellom foreldreansvaret og vergeansvaret i tråd med gjeldende rett.
Sivilrettsforvaltningen støtter i det vesentligste utvalgets anbefalinger slik de kommer til uttrykk i punkt 32.4.2. Vi vil i det følgende knytte noen særskilte kommentarer til utvalgets enkelte anbefalinger og vurderinger:
Sivilrettsforvaltningen er enig med utvalget i at det ikke bør oppnevnes verge med mandat om å veilede barn og unge etterlatt i utlandet om deres rettigheter i saken. Vi støtter også begrunnelsen for å ikke anbefale en slik oppnevning. Tilsvarende er Sivilrettsforvaltningen enig i utvalgets vurdering og begrunnelse for å ikke anbefale en ordning hvor det oppnevnes en verge som kan samtykke til at det utstedes reisedokumenter til tilbakeholdte barn, eller kompetanse til å klage på avgjørelsen på vegne av barnet.
Sivilrettforvaltning støtter også utvalgets anbefaling om å ikke oppnevne en verge når en mindreårig søker om oppholdstillatelse for å returnere til Norge. Utvalget presiserer på side 403 første spalte nestsiste avsnitt følgende:
Dersom det innføres en mer formell ordning hvor barn kan søke om oppholdstillatelse uten samtykke fra foreldrene, kan det vurderes om det også er hensiktsmessig å oppnevne en verge som kan være til stede når barnet blir hørt, jf. utlendingsforskriften § 17-3 andre ledd, jf. utlendingsloven § 81 tredje og fjerde ledd.
Sivilrettsforvaltningen er usikker på hvilken situasjon utvalget sikter til her. Utlendingsloven § 81 fjerde ledd gjelder oppnevning av en midlertidig verge (setteverge) når det gjennomføres en samtale med barnet i Norge. Utlendingsloven kapittel 11 A gjelder oppnevning av representant for en mindreårige som søker om beskyttelse og som befinner seg i Norge, jf. utlendingsloven § 98 a). Representanten skal oppnevnes av statsforvalteren i det vergemålsdistriktet hvor den mindreårige har fast opphold.[4] Utlendingsloven § 98 a) siste ledd fastslår at vergemålsloven med tilhørende forskrifter, og bestemmelser om verger i annen lovgivning, gjelder så langt de passer. Sivilrettsforvaltningen bemerker ellers at det følger av vergemålsloven § 16 at dersom en mindreårig er uten fungerende verge , skal statsforvalteren oppnevne ny eller midlertidig verge.
Utvalget foreslår videre på side 403 andre spalte at det bør oppnevnes en verge som kan bistå barnet ved gjennomføring av returreisen. Sivilrettsforvaltningen er positiv til at barnet skal ha en følgeperson eller omsorgsperson ved returreisen, men understreker at dette ikke er en vergeoppgave slik oppgaven vanligvis er avgrenset. Sivilrettsforvaltningen er enig i at en slik omsorgsoppgave kan reguleres i barneloven, men følgepersonen må da ikke kalles for verge.
Utvalget foreslår avslutningsvis, i punkt 32.4.2, en koordinerende enhet som har det overordnede ansvaret for saken «som et alternativ til oppnevning av verge». Som nevnt ovenfor, kan vi ikke se at utvalget anbefaler oppnevning av verge utover to tilfeller, der det ene ikke innebærer å foreta rettslige handlinger, slik vergens kompetanse vanligvis er avgrenset til. Sivilrettsforvaltningen mener derfor at det reelle tiltaket derfor synes å være en koordinerende enhet som har det overordnede ansvaret for saken.
Utvalget anbefaler i punkt 32.4.3 at «det ses hen til den nederlandske helhetlige ordningen med å hjelpe barn hjem, hvor vergeordningen inngår som en del av systemet, se anbefalingen i kapittel 31». Sivilrettsforvaltningen påpeker at det er grunnleggende forskjeller mellom den norske og den nederlandske vergeordningen. Blant annet skiller ikke nederlandsk lovgivning mellom vergeansvaret, omsorgsansvaret og foreldreansvaret, se punkt 31.3.3 side 386 andre spalte siste avsnitt. Denne forskjellen mellom norsk og nederlandsk lovgivning er det viktig å merke seg i det videre arbeidet.