Høringssvar fra Norsk Kjernekraft AS
Norsk Kjernekraft viser til Energidepartementets høring med referanse 24/6151. Vi vil kommentere mulig innlemmelse av forordning 2024/1735/EU (Net-zero Industry Act, heretter NZIA eller forordningen), i EØS-avtalen. Vårt innspill er begrenset til de deler som kan være relevante for nullutslippsteknologi og kjernekraft.
En dreining i EU mot mer teknologinøytralitet?
Vi viser til at EU gjennom NZIA tar en positiv og proaktiv rolle for å øke kjernekraftproduksjonen i EU. Kjernekraft er i forordningen regulert under begrepet «nullutslippsteknoliger». Vi stiller oss positive til at forordningen inkluderer et bredt utvalg av teknologi som kan bidra til å nå Norges og EUs klimamål.
Norsk Kjernekraft bemerker at EU ser ut til å sende nye signaler hva gjelder kjernekraft i forordingen sammenlignet med tidligere EU-rettsakter. I flere tidligere rettsakter som gjelder energi og klima nevnes ikke kjernekraft, og noen utelukker også energiformen spesifikt (eksempelvis CEEAG). Andre rettsakter har hatt fokus på rene fornybare energikilder som sol og vind. I NZIA er kjernekraft likestilt med andre nullutslippsteknologier, jf. Forordningens artikkel 4.
I de innledende betraktninger av NZIA, avsnitt 14, oppgir EU at listen over nullutslippsteknoligier inneholder teknologier som er avgjørende for EUs dekarboniseringsmål og for å forbedre det indre markedets funksjon. EU anerkjenner at ikke alle medlemsstater aksepterer alle disse teknologier som kilde til ren og sikker energi – og at det er opp til statene å ta nærmere valg om de ulike energikilder og lage en struktur for energiforsyning og industripolitikk. Norsk Kjernekraft oppmuntrer regjeringen til å ha en bred tilnærming til hvilke teknologier som både anerkjennes som viktige for å nå klimamål, og som har mulighet til å få de goder som forordningen regulerer (blant annet kortere behandlingstid, mer forvaltningsressurser, forskningsmidler, mer fleksible statsstøtteregler, initiativer og støtte til utdanning og videreutdanning for å utvikle kompetanse).
EU påpeker også i innlendingens avsnitt 2 at nullutsplippsteknologi har en kompleks og tverrnasjonale karakter, og at ukoordinerte nasjonale tiltak som skal sikre adgang til teknologiene kan være konkurransevridende og fragmentere det indre marked – for eksempel gjennom ulik regulering, ulik tilgang til støtteordninger, ukoordinerte regler for offentlige anbud og ulik varighet på godkjenningsprosedyrer. Sett hen til at flere land i EU vil øke sin kjernekraftproduksjon fremover, og investere i SMR-teknologi, oppfordrer vi også Norge til å anse kjernekraft som en relevant energitype på et tidlig tidspunkt. Særlig siden kjernekraft er i særklasse som energiform ved å kunne levere stabil og væruavhengig energi som er ekstremt energitett, samtidig som livsløpsutslippene- og konsekvensene er klima- natur- og miljøvennlige. Vi oppfordrer Norge til å aktivt inkludere kjernekraft i Norges energimiks fremover, og til å inngå samarbeid og kunnskapsoverføring med andre EU-land som satser på kjernekraft på et tidlig tidspunkt – vi nevner blant annet Sverige, Finland og Frankrike i EU, og USA, Storbritannia og Canada som er en viktig aktør utenfor EU.
Norsk Kjernekraft bemerker at EU ser ut til å sende nye signaler hva gjelder kjernekraft i forordingen sammenlignet med tidligere EU-rettsakter. I flere tidligere rettsakter som gjelder energi og klima nevnes ikke kjernekraft, og noen utelukker også energiformen spesifikt (eksempelvis CEEAG). Andre rettsakter har hatt fokus på rene fornybare energikilder som sol og vind. I NZIA er kjernekraft likestilt med andre nullutslippsteknologier, jf. Forordningens artikkel 4.
I de innledende betraktninger av NZIA, avsnitt 14, oppgir EU at listen over nullutslippsteknoligier inneholder teknologier som er avgjørende for EUs dekarboniseringsmål og for å forbedre det indre markedets funksjon. EU anerkjenner at ikke alle medlemsstater aksepterer alle disse teknologier som kilde til ren og sikker energi – og at det er opp til statene å ta nærmere valg om de ulike energikilder og lage en struktur for energiforsyning og industripolitikk. Norsk Kjernekraft oppmuntrer regjeringen til å ha en bred tilnærming til hvilke teknologier som både anerkjennes som viktige for å nå klimamål, og som har mulighet til å få de goder som forordningen regulerer (blant annet kortere behandlingstid, mer forvaltningsressurser, forskningsmidler, mer fleksible statsstøtteregler, initiativer og støtte til utdanning og videreutdanning for å utvikle kompetanse).
EU påpeker også i innlendingens avsnitt 2 at nullutsplippsteknologi har en kompleks og tverrnasjonale karakter, og at ukoordinerte nasjonale tiltak som skal sikre adgang til teknologiene kan være konkurransevridende og fragmentere det indre marked – for eksempel gjennom ulik regulering, ulik tilgang til støtteordninger, ukoordinerte regler for offentlige anbud og ulik varighet på godkjenningsprosedyrer. Sett hen til at flere land i EU vil øke sin kjernekraftproduksjon fremover, og investere i SMR-teknologi, oppfordrer vi også Norge til å anse kjernekraft som en relevant energitype på et tidlig tidspunkt. Særlig siden kjernekraft er i særklasse som energiform ved å kunne levere stabil og væruavhengig energi som er ekstremt energitett, samtidig som livsløpsutslippene- og konsekvensene er klima- natur- og miljøvennlige. Vi oppfordrer Norge til å aktivt inkludere kjernekraft i Norges energimiks fremover, og til å inngå samarbeid og kunnskapsoverføring med andre EU-land som satser på kjernekraft på et tidlig tidspunkt – vi nevner blant annet Sverige, Finland og Frankrike i EU, og USA, Storbritannia og Canada som er en viktig aktør utenfor EU.
Godkjenningsprosesser og tidsfrister
I forordningens innledning, avsnitt 25, påpekes det at prosjekter knyttet til nullutslippsteknologi normalt gjennomgår langsomme og komplekse godkjenningsprosesser på mellom to og syv år. EU påpeker at det er nødvendig å investere i store prosjekter fremover, og at mangelfulle godkjenningsprosedyrer er en hindring for å utvide EUs kapasitet for fremstilling av nullutslippsteknologi. EU påpeker at prosjektiverksettere og investorer bør gis sikkerhet og klarhet, som er nødvendig for å øke antall prosjekter – og at statene bør sikre at godkjenningsprosedyrer ikke overskrider fastsatte tidsfrister som er satt mellom 12 og 18 måneder. Dette er ikke medregnet medgått tid knyttet til prosjektiversetterens innhenting av opplysninger knyttet til miljøkonsekvensvurdering etter direktiv 2011/92/EU.
Det åpnes også opp for å forlenge tidsfrister i «helt særlige tilfeller» med bakgrunn i prosjektenes art, kompleksitet, lokasjon eller omfang. Norsk Kjernekraft vil oppfordre til å ikke bruke muligheten til fristforlengelser som en hvilepute, men aktivt gå inn for å nå målet om en maks saksbehandlingstid på 18 måneder. Vi merker oss samtidig at Energidepartementet har uttrykt skepsis til oppgitte tidsfristene som gis for behandling av konsesjonssøknader med mer, og at de av Norge anses urealistiske. [1] Vi oppfordrer regjeringen til å så raskt så mulig starte arbeidet med å styrke forvaltningens kunnskap og kapasitet slik det kreves av forordningens artikkel 6 nr. 7, samt forenkle prosesser knyttet til konsesjonssøknader.
Det åpnes også opp for å forlenge tidsfrister i «helt særlige tilfeller» med bakgrunn i prosjektenes art, kompleksitet, lokasjon eller omfang. Norsk Kjernekraft vil oppfordre til å ikke bruke muligheten til fristforlengelser som en hvilepute, men aktivt gå inn for å nå målet om en maks saksbehandlingstid på 18 måneder. Vi merker oss samtidig at Energidepartementet har uttrykt skepsis til oppgitte tidsfristene som gis for behandling av konsesjonssøknader med mer, og at de av Norge anses urealistiske. [1] Vi oppfordrer regjeringen til å så raskt så mulig starte arbeidet med å styrke forvaltningens kunnskap og kapasitet slik det kreves av forordningens artikkel 6 nr. 7, samt forenkle prosesser knyttet til konsesjonssøknader.