Namdals folkehøgskole

I KDs innledning til høringsnotatet, heter det at en tar sikte på at ny lov og forskrift skal tre i kraft fra skoleåret 2025/26. Vi mener dette ikke er gjennomførbart. Opptaket til skoleåret 2025/26 starter 15. november 2024, og slik vi forstår det, vil ikke ny lov og forskrift være vedtatt i Stortinget før utpå sommeren 2025 – og da er de fleste skolene ferdige med sine opptak. Vi må forutsette at det vil komme flere endringer som medfører at skolene må gjøre om på rutiner og informasjon, og søkerne til skolene har søkt på bakgrunn av det eksisterende lovgrunnlaget.

Vi foreslår at en tar sikte på at ny lov skal tre i kraft fra skoleåret 2026/27.

Vi er glade for at det presiseres at “folkehøgskolenes pedagogiske og faglige uavhengighet skal bestå”. Skoleslagets frihet er et “være eller ikke være”; gjennom 160 år har folkehøgskolebevegelsen forvaltet og utviklet en unik pedagogisk idé, og folkehøgskolene har vært viktige bidragsytere i nasjons- og demokratibygging. Skolene har i stor grad vært viktige kulturinstitusjoner i lokalsamfunn over hele landet, og deres tilstedeværelse har rekruttert mange til å engasjere seg i politisk arbeid eller kulturliv.

KD skriver at “tiden er moden for å se på folkehøgskolene og deres rolle i dagens samfunns- og utdanningssystem, men også se framover på mulighetene for skoleslaget i framtiden.” Vi vil hevde at det først og fremst er folkehøgskolebevegelsen som skal definere skoleslagets samfunnsmandat, og at det historisk ikke har vært politikere eller embetsverk sin oppgave å gjøre “oppdragsbestilling” overfor skoleslaget. Vi vil også kommentere dette under kapitlet om formålsparagraf.

Det pekes på rekrutteringsutfordringer i folkehøgskolen, og økte krav til kompetanse i arbeidslivet. I dagens ungdomsgenerasjon kjenner mange på et stort press (fra foreldre, lærere og politikere) om å komme raskt i gang med høyere utdanning. Vi erfarer at slikt press fører til uhelse hos mange unge. I tillegg opplever vi at mange elever i videregående skole har ikke engang fått høre om folkehøgskole som en mulighet til å ta et “gap year” eller en tenkepause før de går inn i et usikkert utdanningsløp. I perioden 1997 til 2027 har realkompetansen som et år på folkehøgskole gir, blitt verdsatt med konkurransepoeng ved opptak til høyere studier. Dette systemet fjernes, og dette er etter vår mening et kraftig signal om at denne realkompetansen ikke lenger verdsettes – til tross for at nytteverdien for den enkelte og for samfunnet er større enn ved et tilfeldig 1-årig studium ved et universitet eller høgskole.

Det vises til at et år på folkehøgskole kan godkjennes som del av et studium ved et universitet eller høgskole. Men dette er vagt, og det er uklart hvordan dette skal kunne brukes som rekrutteringsargument overfor søkere til folkehøgskolene.

Vi deler KDs tanker om demokratisk danning, og vil understreke at folkehøgskolene i sitt arbeid og mandat arbeider aktivt for å øke engasjementet og kunnskapen om demokratiet. Her simulerer vi et “voksent” og demokratisk mini-samfunn, der elevene er involverte i viktige beslutninger som får konsekvenser for fellesskapet. Det sosialpedagogiske arbeidet tar sikte på å øve opp et demokratisk sinnelag , og med dette utvikle den enkeltes forståelse, empati og aksept av det menneskelige mangfoldet som utspiller seg på en folkehøgskole. Vi er redde for at noen av endringene som foreslås i høringsutkastet, vil begrense denne muligheten, og vil komme tilbake til dette i de respektive kapitler.

Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen av elevmassen i folkehøgskolen. Vi tror det er store variasjoner fra skole til skole. Hos oss har vi (og har hatt) et stort mangfold av elever, fra ulike bakgrunner og kulturer – og vi har de seinere årene f.eks. hatt en rekke norske elever med foreldre som har innvandret til Norge. Det internasjonale innslaget av søkere (spesielt fra land utenfor EØS) er kraftig redusert, etter politiske føringer om å redusere muligheten for å gå et år på folkehøgskole for disse gruppene.

Ellers vil vi også peke på bygningstekniske (og herunder økonomiske) utfordringer. Mange norske folkehøgskoler har gamle bygninger, og det har ikke vært gjort særskilte bevilgninger for å fylle kravene om universell utforming (slik skoleverket ellers har fått).

Mange folkehøgskoler har samarbeidet med hjemkommunene sine om integreringstiltak og undervisning for flyktninger og asylsøkere – og det pekes på at skolene kan gjøre mer for å synliggjøre denne muligheten. Vår erfaring de siste årene har vært at kommunene ønsker å ha slike tilbud selv (Voksenopplæringstjenester), og ikke ønsker å bruke folkehøgskolen som tilbyder i et slikt arbeid.

Vi mener dagens formålsparagraf er god, og støtter ikke forslaget til endringer i teksten (med ett unntak). KDs forslag bidrar etter vår mening til å begrense skoleslagets mandat, og kan minne om en “bestilling”. Det er også en fare for at vektlegging av begreper som livsmestring og bærekraft , vil kunne støte fra seg søkere: Det er ikke alle 18-19-åringer som søker folkehøgskole for “lære å mestre livet”, eller som ønsker å framstå som bærekraftsaktivister. Det er viktig at disse ungdommene også kommer på folkehøgskole, slik at de kan oppleve og ta del i de modningsprosessene og den “tause lærdom” som skjer her. Det må ikke danne seg et inntrykk av at folkehøgskolen først og fremst er for ungdom som av en eller annen grunn “faller utenfor”.

Vi mener at “ folkelig opplysning ” bør erstatte dagens “ folkeopplysning” i gjeldende lov. Dette er et sentralt begrep i Grundtvigs skoleidé, og det har et annet innhold enn folkeopplysning (som iallfall i Norge har andre konnotasjoner).

Det er problematisk å lovfeste krav som vanskelig kan måles. Dessuten er det upresise begrep som er foreslått: Hva menes egentlig med at virksomheten skal “fremme bærekraftig utvikling”, eller “bidra til mangfold”? Skal man innføre nye rapporterings- og dokumentasjonsrutiner?

Vi har ingen innsigelser til det framlagte forslaget, ut over at naboskole(r) bør ha rett til å uttale seg i godkjenningsprosessen, i forhold til lokal/regional konkurransesituasjon.

Vi har ingen merknader til det framlagte forslaget.

Det hevdes i høringsutkastet at om lag en tredjedel av elevene i folkehøgskolen ikke har gjennomført videregående skole (vgs). Vi vil peke på at mange av disse tar et år på folkehøgskole som en “pause” i sitt vgs-løp, og at de etter folkehøgskoleåret vender tilbake for å fullføre vgs.

Etter hva vi har fått opplyst, har andelen som ikke fullfører vgs på “normert tid” holdt seg stabilt på om lag en tredjedel av ungdomskullet – faktisk helt tilbake til årene før Reform 94.

Vi er uenige i at folkehøgskolen skal “bidra til å løse sentrale samfunnsutfordringer”. Folkehøgskolen skal fortsatt være fri og uavhengig – og det er nettopp denne friheten som har skapt den unike lærings-arenaen og pedagogikken som har gitt så gode resultater gjennom 160 år.

Dette er ikke til hinder for samarbeid med andre utdanningsinstitusjoner. I mange tiår har folkehøgskolene hatt kurstilbud der en har samarbeidet med kommuner og videregående opplæring. Eksempler på dette: Trafikkopplæring (samarbeid med lokal vgs), norsk språk og kultur (for flyktninger), og grunnskoleopplæring for enslige mindreårige asylsøkere. Noen av disse kursene er integrert i folkehøgskolens hovedkurs, mens andre er eksterne tilbud der elever tilpasset timeplan for å følge undervisning på vgs i noen timer pr. uke, og melde seg opp til eksamen som privatister.

Det er i dag ingenting i veien for at folkehøgskolen kan tilby fag fra videregående opplæring – f.eks. som valgfag. Men det må være opp til den enkelte folkehøgskole å utforme sitt undervisningstilbud, uten føringer utenfra.

Vi vil også peke på at folkehøgskolene også tilbyr fag og aktiviteter som forbereder elevene på studier ved høgskoler og universiteter, og tidligere var dette verdsatt ved opptak til f.eks. sykepleier- og lærerutdanning. Vi tenker at dette samarbeidet kunne utvikles mer, uten at bestemmelser om pensum og eksamensfrihet endres.

Både i NOU 22:16 og i dette høringsutkastet er det litt uklart hva man mener med begrepet kurs . Det er viktig å avklare at kurs ikke er det samme som fag . De fleste folkehøgskolene rapporterer inn et skoleår som 1 hovedkurs (eventuelt halvårskurs med 16 ukers varighet). Dette hovedkurset er organisert med undervisning (f.eks. linjefag, fellesfag og valgfag) og sosialpedagogisk opplegg – og hovedkurset har en kursplan som beskriver innholdet og organiseringa av kurset.

Dette er en viktig avklaring; elevene er altså elever på et hovedkurs, ikke på f.eks. et linjefag. Gjennom skoleåret kan elever skifte fag (f.eks. linjefag) – uten at deres status som elever på hovedkurset endres. Læringsarenaen er en helhet som består av fellesfag, linjefag, valgfag, internatliv, praktiske oppgaver og reiser - og dette er ikke organisert linjevis. Det gir derfor ikke mening å beskrive et linjefag som kurstilbud .

Når det gjelder kravet om kursplan , som beskriver hvordan hovedkurset oppfyller formålsparagrafen og skolens målsetting og verdigrunnlag – har vi ingen motforestillinger, men vi mener det kan bakes inn i den årlige selvevalueringsrapporten, som er foreslått videreført. Kursbeskrivelse er også i dag en del av kursrapporteringa fra skolene.

Dersom man har ment å innføre kursplan for hvert enkelt fag – så tar vi sterk avstand fra dette. Folkehøgskolens tilbud må sees i en helhet, og det er verken formålstjenlig eller gir mening å skulle plukke de mange bitene i puslespillet fra hverandre for å måle dem enkeltvis. Dessuten vil dette medføre mye ekstra administrativt arbeid som tar av lærernes tid med elevene.

Vi mener at det ikke bør lovfestes regler som begrenser skolenes reisevirksomhet. Folkehøgskolenes studieturer holder høy kvalitet, og har en viktig funksjon i det pedagogiske programmet og den allmenne danninga. Elevene deltar i forberedelser og reiseplanlegging, og får trening i bl.a. organisering og gruppeledelse under turene. En sentral del av turopplevelsen er kulturforståelse, og elevene skal oppleve kulturmøter der de får reflektere over ulikheter og fellestrekk ved egen kultur og stedene de besøker.

Internatet er også med på tur: Det sosialpedagogiske opplegget under turer er omfattende, og flere elementer fra tilværelsen på skolen tas med. Det holdes morgensamlinger og møter, elevene bor tett sammen (i sekk/koffert), og foretar godt organiserte forflytninger. Man lærer å balansere individuelle behov, fellesskapets behov, og rammefaktorer som reisetider o.l. Elevene utfordres på en helt annen måte enn ved familiereiser eller andre gruppereiser – ved at de gjennomfører reiselederoppgaver underveis, som de har planlagt før avreise fra skolen.

Ungdom ønsker å reise ut for å se og oppleve verden. For mange er nettopp kombinasjonen folkehøgskole og reise ideelt; her kan de reise og oppleve i trygge rammer og et fellesskap, samtidig som de har et læringsutbytte. Skolene utvikler og evaluerer sine reiseopplegg sammen med elevene, og vi vurderer selvsagt priser, bærekraft, sikkerhet – og ikke minst: Hvordan man får best mulig utnyttelse av reisekassen.

Studiereisene er viktige for rekrutteringen av søkere til skoleslaget. Undersøkelser viser at reisemål er viktig ved valg av folkehøgskole. Om man nå lovfester begrensninger i reisevirksomheten, er det sannsynlig at søkertallene til folkehøgskolen går ytterligere ned som følge av dette.

Søknadsfrist er ikke det samme som opptaksstart . Vi mener man ikke skal bruke frist i denne sammenhengen, da det knapt er noen skoler som har fullt kurs etter første svarfrist (den datoen søkerne må svare på tilbudet om skoleplass). De aller fleste skolene starter sitt elevopptak 1. februar (heretter 15.november), og har løpende opptak til skolen er full. Bruker man begrepet søknadsfrist , risikerer vi at søkerne tror at det ikke er mulig å søke skoleplass etter den aktuelle datoen.

Skolene har blitt enige om å flytte opptaksstart til 15. november – mens det tidligere var opptaksstart 1. februar. Vi tror skolene selv er best egnet til å fastsette dato for opptaksstart, ut fra konkurransesituasjon og andre aktørers organisering av sine opptak (f.eks. Forsvaret, andre private høgskoler). Slike rammebetingelser kan endre seg raskt, og det er avgjørende at folkehøgskolenes egne samarbeidsorgan kan tilpasse seg endringer fortløpende – bl.a. med felles markedsførings- og profileringstiltak.

Vi støtter forslaget om at skolene skal gjøre kjent hvilke kriterier som ligger til grunn for vurdering/ prioritering av søknader. Vi er også positive til å formalisere elevopptaket, slik at søkeren gjøres kjent med sitt avtaleforhold med skolen – og der partenes rettigheter og plikter er kjent for begge parter. Et eksempel fra skolens side: Manglende betaling av skolepenger vil føre til tap av skoleplassen, ettersom eleven da har brutt sin del av avtalen.

Det er naturlig å se skolereglementet som en del av avtaleforholdet, og det er viktig at søkeren er kjent med mulige konsekvenser av brudd på skolereglene. Likevel er vi bekymret for at vi kan miste det sosialpedagogiske aspektet ved skolereglene; vi bruker skolereglene som en viktig del av den demokratiske danninga ved skolen. Skolen er et fellesskap, med ansatte og elever som sammen vil lage verdens beste folkehøgskole. Det er viktig å etablere et eierskap til de reglene og rammene vi må forholde oss til. I sosialpedagogisk forstand er det fellesskapets regler – ikke skolens. Det er fellesskapet som, gjennom demokratiske organer (elevråd, skoleråd, pedagogisk råd), behandler viktige saker (herunder også regelbrudd). Gjennom demokratiske prosesser kan også reglene endres. Dermed er skolereglene ikke bare en del av avtaleforholdet mellom den enkelte elev og skolen, men en egen sosial kontrakt overfor fellesskapet.

Med bakgrunn i dette, mener vi at skolereglene ikke skal fastsettes, men gjerne godkjennes av styret ved skolen (se kap. 10.4.3). Styret har ikke nær kontakt med det daglige livet på skolen, og behandling av f.eks. regelbrudd er del av det pedagogiske programmet ved skolen. Vi kommer tilbake til dette i kap. 11.

Vi støtter forslaget til forenkling av nåværende bestemmelser om fysisk og psykososialt bo- og læringsmiljø – forutsatt at krav om universell utforming utløser en form for økonomisk kompensasjon til skolene.

Vi støtter forslaget om et nasjonalt elevombud, forutsatt at det bevilges ekstra midler til Folkehøgskolerådet for å dekke utgiftene.

Generelt mener vi at forslaget om tydeliggjøring av styrets oppgaver og ansvar er krevende, spesielt for små skoler. Vi tror det vil bli vanskeligere å rekruttere styremedlemmer, og arbeidsmengden tilsier økte kostnader, f.eks. i form av styrehonorar og hyppigere styremøter. Det vil også medføre et merarbeid for administrasjonen ved skolen.

Ansettelse og oppsigelse (Kap. 10.4.5): Vi mener det bør være samme instans som ansetter og sier opp personale. Styret kan delegere ansettelsesmyndighet til ledelsen, men som hovedregel bør styret gjøre endelig vedtak i ansettelses- og oppsigelsessaker. Dette for å unngå at rektor/dagligleder blir alene om å ta beslutninger i slike saker. En naturlig saksgang bør være at rektor lager innstilling til styret, basert på det forarbeidet som kreves (drøftinger med tillitsvalgte og berørte parter m.m.). Ved små skoler er det ofte tette personlige relasjoner, og det vil være ryddig å overlate beslutninger til styret.

Ved ansettelser mener vi det bør være et krav at ansatte er representerte i beslutningene. Dette kan skje ved at tillitsvalgte og rektor sammen utgjør et ansettelsesutvalg. Ideelt vil et slikt utvalg levere omforent innstilling til styret – men en kan også tenke seg at styret får ulike innstillinger til vedtak, og må treffe endelig beslutning.

Når det gjelder krav om årsrapport, så viser vi til at vi i dag har krav om årlig styreberetning (som følger kalenderåret, og redegjør for styrets arbeid). I tillegg utarbeider skolene ei årsmelding for hvert skoleår, der det redegjøres for innhold og skoledrift. Det kan gjerne lovfestes krav til utforminga av disse rapportene, men vi ser ingen grunn til at det skal innføres flere rapporter. Slik vi ser det, bør en f.eks. kunne slå sammen selvevalueringsrapporten med årsmeldinga for å spare administrativt arbeid.

Nytt krav om årlig vedtak i styret om oppstart av skoleår (Kap 10.4.6): I styreberetninga det allerede et krav om at styret slår fast at vilkårene for videre drift er til stede. Dette bør kunne samordnes.

Vi støtter forslaget, og mener at skolene har et stort ansvar for å utarbeide rimelige reaksjonsformer/sanksjoner i saker om regelbrudd. Bortvisning (i en periode) og utvisning (tap av skoleplass) fra skolen bør bare være en mulighet dersom det er snakk om særlig alvorlige brudd på skolereglene (f.eks. vold, grovt tyveri, trakassering/overgrep, fare for sikkerheten o.l.). Vi mener det er fornuftig å lovfeste regler om disse reaksjonsformene, for å sikre at slike saker får en formelt riktig (og grundig) behandling. Rektors rolle i slike saker bør først og fremst være å påse at behandlingsmåten er riktig, og at involverte parter får sine interesser fremmet og ivaretatt. Vi ser ingen grunn til at rektor skal ha en selvstendig vedtaksmyndighet i slike saker – forutsatt at skolen har et organ med et mandat for behandling av displinærsaker.

Langt de fleste saker om regelbrudd handler om mindre alvorlige ting – og bør behandles som sosialpedagogiske utfordringer (se Kap. 7). Det er en viktig del av læringsprogrammet at fellesskapet og den enkelte elev lærer å løse konflikter og regelbrudd på en “voksen” måte – og at ikke “de voksne” ved skolen løser problemene for dem. Skolens oppgave er å gi elevene verktøy og mot til å gå inn i saker som kan oppleves som svært ubehagelige. Generelt mener vi at elevrådet bør få delta i behandlinga av disiplinærsaker. Vi har gode erfaringer med at elevrådet selv tar tak i regelbrudd, og finner løsninger som fellesskapet kan leve godt med.

I hovedsak støtter vi dagens tilskuddsordning, da den gir forutsigbarhet for skolene mht. årlige tilskudd. Vi ønsker imidlertid å peke på to deler av tilskuddsordninga som vi mener ikke fungerer særlig godt.

Dobbelttelling av elever: Vi opplever det som utfordrende å lage individuelle tilpasninger for elever med særskilte behov. Dette skyldes i hovedsak at vi i starten av skoleåret oppdager at vi har flere elever som trenger tilpasninger, men ikke har sendt dokumentasjon eller opplyst om dette i søknaden til skolen. Vi har også elever som har hatt omfattende tilrettelegging i vgs, men som greier seg godt uten tilpasninger på folkehøgskole. Dermed opplever vi at ordninga med dobbelttelling treffer dårlig. Det bør i utgangspunktet ikke være noen sammenheng mellom telledato (rapportering av elevtall 01.10. og 01.04.) og skolens innsats overfor elever som trenger tilpassede opplegg. Ideelt burde skolene kunne rapportere inn sin innsats på dette området, og hente ut nødvendige ressurser.

Internatkapasitet: Som en liten skole, opplever vi at denne ordninga administreres på en måte som gjør oss ekstra sårbare. Vi har opplevd at vår internatkapasitet har blitt kuttet i perioder der skolen har hatt nedgang i elevtall – men vi har ikke fått tilbake disse kuttene når vi igjen har full skole. Vi finner det dypt urettferdig at nye folkehøgskoler automatisk får tildelt en internatkapasitet på 100 elever. Vi mener at denne ordninga bør fjernes, da det ikke gir mening at myndighetene skal operere med et fast kapasitetstall for hvor mange elever som skal gå på folkehøgskole.

Husleietilskudd er et innarbeidet begrep, men vi ser at det ikke er dekkende for hva det skal inneholde. Tilskudd til rentebetaling er heller ikke dekkende, og vi mener at bygnings- eller anleggstilskudd kanskje kunne passe bedre.

Vi støtter ikke forslaget om å innføre regler om maksimal pris ved folkehøgskolene. Vi lever i et utdanningsmarked, der pris er en konkurransefaktor, og skolene har lang erfaring og kompetanse i å balansere nivået for elevbetaling med skolens utgifter. Dersom man ønsker å senke prisnivået, så har man andre virkemidler, f.eks. økning av studiestøtten eller øke det elevavhengige tilskuddet til skolen. Om man innfører regler for maksimalpris slik situasjonen er i dag, vil skolene måtte redusere kvaliteten på sine tilbud, som igjen kan påvirke søkertall i negativ retning.

Vi har ikke innspill til dette kapitlet.

Vi synes det er positivt at det åpnes for forsøksvirksomhet i folkehøgskolen. Høringsutkastet som vi nå uttaler oss om, inneholder flere moment som vil være til hinder for at folkehøgskoler kan opprette tilbud for nye grupper (f.eks. daghøgskole, etter dansk og svensk modell). Dersom dette kan gjøres som forsøk, er det bra for hele skoleslaget.

Vi mener at selvevalueringsrapporten kan kombineres med ei årsmelding (som nevnt i kap. 10.4.5).

Subsidiært støtter vi forslaget om at den årlige selvevalueringsrapporten ikke lenger skal sendes inn, men oppbevares på skolen og være tilgjengelig for tilsyn.

Vi støtter forslaget om endring av lovens tittel til “Lov om folkehøgskoler”.

Det antydes at ny lov og forskrifter ikke vil få betydelige økonomiske eller administrative konsekvenser. Vi deler ikke departementets syn på dette; det legges opp til mye ekstra administrativt arbeid, og de økonomiske konsekvensene er høyst uklare (kan f.eks. endringer påvirke søkninga til folkehøgskolene negativt?).

Vi opplever høringsutkastet i sin helhet som en sterkere betoning av kontroll og dokumentasjon fra myndighetenes side, og av følgelig mer administrativt arbeid. Mer administrasjon fører til mindre tid til pedagogisk ledelse og utvikling. Det er ikke foreslått noen endringer i administrasjonsressursen til skolene, noe vi finner urimelig. Vi ber om at vurderinger om dette tas inn i forskriftene, som sendes på høring våren 2025.

Vi er også bekymret for at vektlegging av styrets ansvar kan gjøre det vanskeligere å rekruttere nye styremedlemmer. Den økte administrative belastninga ved dette vil nok i stor grad falle på rektor.

Vi ber om at våre syn og innspill til høringsutkastet vil bli tillagt vekt når det endelige lovforslaget blir utformet.

Namdals folkehøgskole, 01.10.2024

Bjørn Olav Nicolaisen (sign.) Hanne Vilja Sagmo (sign.) tidl. rektor rektor

Roy H. Ottesen (sign.) Tove Ertsås (sign.) styreleder tillitsvalgt, Folkehøgskoleforbundet

Sebastian Isaksen Andersen (sign.) elevrådsleder