Hovedpunktene i NKLMs innspill:
NKLM er et nasjonalt kompetansesenter for legevakt finansiert over Statsbudsjettet med Helsedirektoratet som styringsakse, og organisert som et senter i forsikringsselskapet NORCE. NKLM skal gjennom forskning, fagutvikling og i samarbeid med andre fagmiljø bidra til å bygge opp og formidle faglig kunnskap innen kommunal legevakt. Blant våre oppdrag fra Helse – og omsorgsdepartementet (HOD) er å etablere og kvalitetssikre registre innen fagfeltet, etablere nødvendige nasjonale faglige standarder, bygge og spre kompetanse, og gi råd og faglig støtte til legevakter og kommune, Helsedirektoratet og HOD om organisering og drift av legevakt.
Forslagene med innspill:
1. Departementet foreslår at kommuner og helseforetak eller sykehus skal kunne inngå avtale om opprettelse av stillinger i spesialistutdanningens første del (LIS1) utover det som er nasjonalt fastsatt.
Innspill: Det er et paradoks at LIS1-løpet for nyutdannede leger er en stor flaskehals, samtidig som helsevesenet trenger flere hender og de samme nyutdannede legene brukes i vikarstillinger hvor de ikke får uttelling i utdanningsløpet mot fullført LIS1. NKLM støtter derfor departementets initiativ for å få opprettet flere LIS1-stillinger. NKLM er også positiv til premisset om at det skal tilbys hele LIS1-løp; det vil si at både kommune og sykehus må ha kapasitet. Vi undrer oss likevel over at departementet legger opp til at helseforetakene/kommunene skal finansiere disse ekstra LIS1-stillingene selv. NKLM ser med bekymring på manglende statlig satsning for å redusere flaskehalsen, og at det i stedet skal være opp til tjenestene i de ulike regionene å prioritere dette. Dette kan tyde på en bevisst underfinansiering av LIS1-utdanningen over statsbudsjettet og at ansvaret for å prioritere det legges på helseforetakene og kommunene. Departementet skriver at de skal følge med på utviklingen og om det blir en skjevhet, og ber om synspunkter og innspill som kan bidra til å unngå skjevfordeling. NKLM er skeptisk til et tiltak som kan øke forskjellene mellom regioner, og vil råde departementet til å se på muligheten for å øke antallet nasjonalt fastsatte LIS1-stillinger.
2. For LIS1-stillinger som opprettes utover det som er nasjonalt fastsatt foreslås at det kan avtales unntak fra rekkefølgekravet i LIS1 om først tolv måneder i spesialisthelsetjenesten og deretter seks måneder i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For at leger som ikke følger rekkefølgekravet skal ha rett til refusjon fra folketrygden forslår departementet endringer i forskrift om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter.
Innspill : I LIS1 arbeid i kommunene skal legene i stor grad kunne jobbe selvstendig. Praksisen skal inneholde vurdering og behandling av tilstander og sykdommer med et bredt spekter, fra enkle og ufarlige tilstander til livstruende akutte sykdommer og skader. Det er derfor avgjørende at det før tjeneste i kommunene er gjennomført tilstrekkelig praksis fra spesialisthelsetjenesten med arbeid i akuttmottak med stor grad av selvstendighet. Dette kan gi nødvendig grunnlag for å utvikle evne til å gjøre selvstendige vurderinger og ta beslutninger. God tilgang på veiledning er en forutsetning for trygg og god LIS1 tjeneste, men det kan ikke erstatte erfaringen fra gjennomført LIS1 i spesialisthelsetjenesten.
Departementet begrunner forslaget med at noen leger, i påvente av LIS1-stilling, har opparbeidet seg betydelig erfaring som tilsier at de kan gå inn i mer selvstendig arbeid som første ledd i LIS1-løpet. NKLM er kjent med at mange leger ansettes i såkalte cand.med.-stillinger i påvente av LIS1-stilling. Vi vil påpeke at arbeidet som utføres i slike stillinger ofte er begrenset til rutine-oppgaver, og i liten grad gjøres selvstendig. Det kan derfor ikke likestilles med erfaringen fra å være i en LIS1 stilling. I høringsnotatet anerkjennes at LIS1-kandidatene arbeider under mindre supervisjon i allmennpraksis enn i sykehus. Departementet understreker at man kan avvike fra rekkefølgekravet kun i tilfeller der legen som ansettes allerede har erfaring som tilsier at det er trygt fra et kvalitet- og pasientsikkerhetsperspektiv . NKLM mener at det er urealistisk at en nyutdannet uten LIS1 fra spesialisthelsetjenesten kan tiltre i allmennpraksis og legevakt samtidig som forsvarligheten ivaretas. NKLM vil hevde at det i forslaget legges et for stort ansvar på kommunen som skal vurdere om den enkelte lege har nødvendig kompetanse. Kommunen vil med en slik ordning kunne havne i et dilemma om å enten ansette en lege med for lite kompetanse, eller ikke rekruttere lege i det hele tatt. Det må unngås, og vi har ikke tillit til at den nødvendige forsvarligheten i disse vurderingene alltid vil ivaretas. Derfor bør det fastholdes at LIS1 må gjennomføres først med 12 måneder i spesialisthelsetjenesten før tjeneste i kommunene. Det bør prioriteres å etablere tilstrekkelig kapasitet i spesialisthelsetjenesten for nye LIS1 leger.
En endret rekkefølge vil også ha som konsekvens at disse LIS1-legene vil få legevakttjeneste uten å ha gjennomført 1 års på sykehus, med omfattende erfaring fra akuttmottak og mottak av akuttinnlagte pasienter under tett supervisjon og i tryggere rammer i sykehus. Mange av LIS1-legene går umiddelbart inn i legevakttjeneste som enelege i vakt. Vi anser det som ikke forsvarlig å formalisere en praksis der dette skjer direkte uten tjeneste i sykehus.
NKLM vil videre understreke at det er viktig at leger som skal gjennomføre LIS1-tjeneste i kommunen uansett gjennomgår de obligatoriske kursene i akuttmedisin og vold og overgrep før de inngår i legevaktordningen. Tilgjengelig bakvakt er særdeles viktig for LIS1-legene, som vi i dag erfarer har manglende til-stede-veiledning mange steder. For øvrig mener NKLM at det for LIS1-leger bør være krav om et visst nivå av legevaktpraksis, for eksempel 10 legevakter, og vi erfarer at de mindre spesifiserte mengdekravene til legevakt nå medfører stor variasjon både i antall vakter og læringsutbytte. Antallskravet bør derfor gjeninnføres.
3. Departementet foreslår et unntak fra kravet om at veileder for lege under spesialistutdanning i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin må være spesialist i den aktuelle spesialiteten. Det forslås at veileder i særlige tilfeller kan være lege med betydelig erfaring fra hhv. allmennmedisinsk, samfunnsmedisinsk, og arbeidsmedisinsk arbeid.
Innspill: Departementet begrunner forslaget til endring med at det mangler kvalifiserte veiledere i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin. Høringsnotatet understreker at den som skal veilede må ha betydelig arbeidserfaring og at veilederkompetanse i form av gjennomført veilederutdanning/-kurs og/eller tidligere erfaring som veileder. Igjen gis kommunen ansvaret for å vurdere om det er nødvendig å fravike kravet om spesialistgodkjenning.
NKLM er mener det i praksis vil være vanskelig å sikre tilstrekkelig kompetanse hos veiledere dersom det ikke er krav om aktuell spesialistkompetanse hos veiledere. Kommunene vil ikke være i stand til å gjøre en slik vurdering, og vi er ganske sikre på at mange kommuner vil føle seg presset til å bruke veiledere med relativt liten erfaring. Norge er i en stilling der majoriteten av fastlege er spesialister i allmennmedisin, i motsetning til andre land, som kan ha et betydelig lavere forholdstall mellom kompetente veiledere og utdanningskandidater. Kompetent veiledning gjennom prinsippet om at «læreren» skal ha den formelle kompetansen som utdanningskandidaten ønsker å oppnå, er grunnleggende innen utdanning og forskningsvirksomhet, og bør absolutt ikke fravikes i et fagområde der utdanningstrykket gjennom tilstedeværelse av veiledning allerede er svakt. Vi mener derfor at det heller bør stimuleres til utdanning av flere spesialister inne allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin, og at det utredes ordninger og vilkår for felles veiledning/veiledere for både legestudenter, LIS1 og LIS2/3 gjennom ordninger med utdanningspraksiser, større stillingsbrøker for veiledere og konkurransedyktige vilkår som gjør at godt kvalifiserte leger vil velge veilederoppdrag i større utstrekning enn nå.
4. Departementet foreslår at kravet om arbeidstid tilsvarende minst 50 prosent av heltid i åpen uselektert allmennpraksis i spesialistutdanningen for allmennmedisin, oppheves. Det foreslås også økt fleksibilitet for gjennomføringen av veiledning under spesialistutdanningen i allmennmedisin.
Innspill: Denne endringen begrunnes i høringsnotatet i all hovedsak med at leger som arbeider i såkalt Nordsjø-turnus skal få uttelling for sin tjeneste til spesialisering i allmennmedisin.
NKLM ønsker å fremheve at Nordsjø-turnus ser ut til å ha vært positivt i noen kommuner som har hatt store rekrutteringsutfordringer. Det er likevel ikke ønskelig at vi får en utvikling mot Nordsjø-turnus-ordninger som erstatning for den faste legen med listeansvar og kontinuerlig oppfølging.
Vi mener at erfaringen fra åpen uselektert praksis er nødvendig. Derfor bør man være tilbakeholden med å redusere kravet i spesialistutdanningen i allmennmedisin når det gjelder videreutdanningen. En mulig løsning kunne være å redusere den nedre grensen noe for stillingsstørrelse/ tilstedeværelse i åpen uselektert praksis, men beholde kravet om samlet 30 måneders praksis over lengre tid, altså en utvidelse av praksisperioden. Det vil tilrettelegge for at leger i Nordsjøturnus kan gjennomføre spesialistutdanningen i allmennmedisin. Innholdet i praksis må da fylle opplæringskravet, inkludert allmennlegeoppgaver, i åpen uselektert praksis, og ikke kun inneholde legevakt, beredskap og sykehjemsoppgaver. NKLM tror det vil være mulig å sikre ønsket erfaring ved en stilling ned mot 30 %, men er skeptisk til en brøk så lav som 20 % over lang tid.
NKLM ser at endringen kan være positiv for rekrutteringen til spesialisering i allmennmedisin for andre enn personer som arbeider i Nordsjø-turnus, f.eks. personer som kombinerer allmennlegearbeid med forskning, undervisning, annet klinisk arbeid eller andre verv, eller som ønsker å jobbe redusert av private årsaker.
NKLM mener imidlertid at kravet for vedlikehold av retten til å kreve spesialisttakst som allmennlege (2dd, 2dk, 11dd, 11dk) i dag er for streng (etterutdanning/resertifisering). Her bør en utvidelse av begrepet relevant praksis i primærhelsetjenesten kunne innføres. NKLM mener at det skal stilles strenge krav for å bli spesialist, men at spesialister i allmennmedisin bør tillates en større variasjon i arbeidsoppgaver videre i yrkeslivet, og likevel beholde retten til spesialisttakst. Dette vil kunne være et viktig rekrutteringstiltak for kommunale legestillinger som i dag ikke teller som etterutdanning til spesialisttakst. Særlig bør legevakttjenesten telle fullt, siden det er en del av tjenesten der takstene benyttes. Vi foreslår derfor at kravet endres til klinisk tjeneste for fornying blir tilsvarende 1 årsverk i primærhelsetjenesten, eventuelt spesifisert til 1 års klinisk tjeneste som fastlege/allmennlege, legevaktlege eller sykehjemslege. Andre stillinger kan også tenkes godkjent.
5. Departementet foreslår i tillegg at spesialistforskriften endres slik at departementet, og ikke Helsedirektoratet, fastsetter endringer i legespesialitetene.
Innspill: NKLM mener at det er avgjørende at endringer i legespesialitetene gjøres i tett dialog med de aktuelle fagmiljøene, både Helsedirektoratet, Legeforeningen og relevante kompetansemiljø, som NKLM for endringer som angår legevakttjeneste.. Dette må ivaretas ved en slik endring.
6. Departementet foreslår å forlenge unntakene fra kompetansekravene for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og til lege som har legevakt med virkning frem til og med 30. juni 2025.
Innspill: Fremdeles klarer ikke tjenestene å møte kravene i akuttmedisinforskriftens § 7, som kom i 2015. Departementet foreslår å forlenge unntakene i ytterligere 8-9 måneder. NKLM tror ikke disse månedene vil være avgjørende, men er generelt skeptisk til tiltak som firer på krav til kvalitet i tjenestene. Sannsynligvis vil det på sikt virke negativt for rekrutteringen fordi det fører til dårligere forhold for nyutdannede leger. NKLM aksepterer likevel et forlenget unntak med noen måneder som klart bedre enn forsøk på å uthule kvalitetskrav gjennom varige endringer i forskriftsteksten.
Forslagene med innspill:
1. Departementet foreslår at kommuner og helseforetak eller sykehus skal kunne inngå avtale om opprettelse av stillinger i spesialistutdanningens første del (LIS1) utover det som er nasjonalt fastsatt.
Innspill: Det er et paradoks at LIS1-løpet for nyutdannede leger er en stor flaskehals, samtidig som helsevesenet trenger flere hender og de samme nyutdannede legene brukes i vikarstillinger hvor de ikke får uttelling i utdanningsløpet mot fullført LIS1. NKLM støtter derfor departementets initiativ for å få opprettet flere LIS1-stillinger. NKLM er også positiv til premisset om at det skal tilbys hele LIS1-løp; det vil si at både kommune og sykehus må ha kapasitet. Vi undrer oss likevel over at departementet legger opp til at helseforetakene/kommunene skal finansiere disse ekstra LIS1-stillingene selv. NKLM ser med bekymring på manglende statlig satsning for å redusere flaskehalsen, og at det i stedet skal være opp til tjenestene i de ulike regionene å prioritere dette. Dette kan tyde på en bevisst underfinansiering av LIS1-utdanningen over statsbudsjettet og at ansvaret for å prioritere det legges på helseforetakene og kommunene. Departementet skriver at de skal følge med på utviklingen og om det blir en skjevhet, og ber om synspunkter og innspill som kan bidra til å unngå skjevfordeling. NKLM er skeptisk til et tiltak som kan øke forskjellene mellom regioner, og vil råde departementet til å se på muligheten for å øke antallet nasjonalt fastsatte LIS1-stillinger.
2. For LIS1-stillinger som opprettes utover det som er nasjonalt fastsatt foreslås at det kan avtales unntak fra rekkefølgekravet i LIS1 om først tolv måneder i spesialisthelsetjenesten og deretter seks måneder i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For at leger som ikke følger rekkefølgekravet skal ha rett til refusjon fra folketrygden forslår departementet endringer i forskrift om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter.
Innspill : I LIS1 arbeid i kommunene skal legene i stor grad kunne jobbe selvstendig. Praksisen skal inneholde vurdering og behandling av tilstander og sykdommer med et bredt spekter, fra enkle og ufarlige tilstander til livstruende akutte sykdommer og skader. Det er derfor avgjørende at det før tjeneste i kommunene er gjennomført tilstrekkelig praksis fra spesialisthelsetjenesten med arbeid i akuttmottak med stor grad av selvstendighet. Dette kan gi nødvendig grunnlag for å utvikle evne til å gjøre selvstendige vurderinger og ta beslutninger. God tilgang på veiledning er en forutsetning for trygg og god LIS1 tjeneste, men det kan ikke erstatte erfaringen fra gjennomført LIS1 i spesialisthelsetjenesten.
Departementet begrunner forslaget med at noen leger, i påvente av LIS1-stilling, har opparbeidet seg betydelig erfaring som tilsier at de kan gå inn i mer selvstendig arbeid som første ledd i LIS1-løpet. NKLM er kjent med at mange leger ansettes i såkalte cand.med.-stillinger i påvente av LIS1-stilling. Vi vil påpeke at arbeidet som utføres i slike stillinger ofte er begrenset til rutine-oppgaver, og i liten grad gjøres selvstendig. Det kan derfor ikke likestilles med erfaringen fra å være i en LIS1 stilling. I høringsnotatet anerkjennes at LIS1-kandidatene arbeider under mindre supervisjon i allmennpraksis enn i sykehus. Departementet understreker at man kan avvike fra rekkefølgekravet kun i tilfeller der legen som ansettes allerede har erfaring som tilsier at det er trygt fra et kvalitet- og pasientsikkerhetsperspektiv . NKLM mener at det er urealistisk at en nyutdannet uten LIS1 fra spesialisthelsetjenesten kan tiltre i allmennpraksis og legevakt samtidig som forsvarligheten ivaretas. NKLM vil hevde at det i forslaget legges et for stort ansvar på kommunen som skal vurdere om den enkelte lege har nødvendig kompetanse. Kommunen vil med en slik ordning kunne havne i et dilemma om å enten ansette en lege med for lite kompetanse, eller ikke rekruttere lege i det hele tatt. Det må unngås, og vi har ikke tillit til at den nødvendige forsvarligheten i disse vurderingene alltid vil ivaretas. Derfor bør det fastholdes at LIS1 må gjennomføres først med 12 måneder i spesialisthelsetjenesten før tjeneste i kommunene. Det bør prioriteres å etablere tilstrekkelig kapasitet i spesialisthelsetjenesten for nye LIS1 leger.
En endret rekkefølge vil også ha som konsekvens at disse LIS1-legene vil få legevakttjeneste uten å ha gjennomført 1 års på sykehus, med omfattende erfaring fra akuttmottak og mottak av akuttinnlagte pasienter under tett supervisjon og i tryggere rammer i sykehus. Mange av LIS1-legene går umiddelbart inn i legevakttjeneste som enelege i vakt. Vi anser det som ikke forsvarlig å formalisere en praksis der dette skjer direkte uten tjeneste i sykehus.
NKLM vil videre understreke at det er viktig at leger som skal gjennomføre LIS1-tjeneste i kommunen uansett gjennomgår de obligatoriske kursene i akuttmedisin og vold og overgrep før de inngår i legevaktordningen. Tilgjengelig bakvakt er særdeles viktig for LIS1-legene, som vi i dag erfarer har manglende til-stede-veiledning mange steder. For øvrig mener NKLM at det for LIS1-leger bør være krav om et visst nivå av legevaktpraksis, for eksempel 10 legevakter, og vi erfarer at de mindre spesifiserte mengdekravene til legevakt nå medfører stor variasjon både i antall vakter og læringsutbytte. Antallskravet bør derfor gjeninnføres.
3. Departementet foreslår et unntak fra kravet om at veileder for lege under spesialistutdanning i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin må være spesialist i den aktuelle spesialiteten. Det forslås at veileder i særlige tilfeller kan være lege med betydelig erfaring fra hhv. allmennmedisinsk, samfunnsmedisinsk, og arbeidsmedisinsk arbeid.
Innspill: Departementet begrunner forslaget til endring med at det mangler kvalifiserte veiledere i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin. Høringsnotatet understreker at den som skal veilede må ha betydelig arbeidserfaring og at veilederkompetanse i form av gjennomført veilederutdanning/-kurs og/eller tidligere erfaring som veileder. Igjen gis kommunen ansvaret for å vurdere om det er nødvendig å fravike kravet om spesialistgodkjenning.
NKLM er mener det i praksis vil være vanskelig å sikre tilstrekkelig kompetanse hos veiledere dersom det ikke er krav om aktuell spesialistkompetanse hos veiledere. Kommunene vil ikke være i stand til å gjøre en slik vurdering, og vi er ganske sikre på at mange kommuner vil føle seg presset til å bruke veiledere med relativt liten erfaring. Norge er i en stilling der majoriteten av fastlege er spesialister i allmennmedisin, i motsetning til andre land, som kan ha et betydelig lavere forholdstall mellom kompetente veiledere og utdanningskandidater. Kompetent veiledning gjennom prinsippet om at «læreren» skal ha den formelle kompetansen som utdanningskandidaten ønsker å oppnå, er grunnleggende innen utdanning og forskningsvirksomhet, og bør absolutt ikke fravikes i et fagområde der utdanningstrykket gjennom tilstedeværelse av veiledning allerede er svakt. Vi mener derfor at det heller bør stimuleres til utdanning av flere spesialister inne allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin, og at det utredes ordninger og vilkår for felles veiledning/veiledere for både legestudenter, LIS1 og LIS2/3 gjennom ordninger med utdanningspraksiser, større stillingsbrøker for veiledere og konkurransedyktige vilkår som gjør at godt kvalifiserte leger vil velge veilederoppdrag i større utstrekning enn nå.
4. Departementet foreslår at kravet om arbeidstid tilsvarende minst 50 prosent av heltid i åpen uselektert allmennpraksis i spesialistutdanningen for allmennmedisin, oppheves. Det foreslås også økt fleksibilitet for gjennomføringen av veiledning under spesialistutdanningen i allmennmedisin.
Innspill: Denne endringen begrunnes i høringsnotatet i all hovedsak med at leger som arbeider i såkalt Nordsjø-turnus skal få uttelling for sin tjeneste til spesialisering i allmennmedisin.
NKLM ønsker å fremheve at Nordsjø-turnus ser ut til å ha vært positivt i noen kommuner som har hatt store rekrutteringsutfordringer. Det er likevel ikke ønskelig at vi får en utvikling mot Nordsjø-turnus-ordninger som erstatning for den faste legen med listeansvar og kontinuerlig oppfølging.
Vi mener at erfaringen fra åpen uselektert praksis er nødvendig. Derfor bør man være tilbakeholden med å redusere kravet i spesialistutdanningen i allmennmedisin når det gjelder videreutdanningen. En mulig løsning kunne være å redusere den nedre grensen noe for stillingsstørrelse/ tilstedeværelse i åpen uselektert praksis, men beholde kravet om samlet 30 måneders praksis over lengre tid, altså en utvidelse av praksisperioden. Det vil tilrettelegge for at leger i Nordsjøturnus kan gjennomføre spesialistutdanningen i allmennmedisin. Innholdet i praksis må da fylle opplæringskravet, inkludert allmennlegeoppgaver, i åpen uselektert praksis, og ikke kun inneholde legevakt, beredskap og sykehjemsoppgaver. NKLM tror det vil være mulig å sikre ønsket erfaring ved en stilling ned mot 30 %, men er skeptisk til en brøk så lav som 20 % over lang tid.
NKLM ser at endringen kan være positiv for rekrutteringen til spesialisering i allmennmedisin for andre enn personer som arbeider i Nordsjø-turnus, f.eks. personer som kombinerer allmennlegearbeid med forskning, undervisning, annet klinisk arbeid eller andre verv, eller som ønsker å jobbe redusert av private årsaker.
NKLM mener imidlertid at kravet for vedlikehold av retten til å kreve spesialisttakst som allmennlege (2dd, 2dk, 11dd, 11dk) i dag er for streng (etterutdanning/resertifisering). Her bør en utvidelse av begrepet relevant praksis i primærhelsetjenesten kunne innføres. NKLM mener at det skal stilles strenge krav for å bli spesialist, men at spesialister i allmennmedisin bør tillates en større variasjon i arbeidsoppgaver videre i yrkeslivet, og likevel beholde retten til spesialisttakst. Dette vil kunne være et viktig rekrutteringstiltak for kommunale legestillinger som i dag ikke teller som etterutdanning til spesialisttakst. Særlig bør legevakttjenesten telle fullt, siden det er en del av tjenesten der takstene benyttes. Vi foreslår derfor at kravet endres til klinisk tjeneste for fornying blir tilsvarende 1 årsverk i primærhelsetjenesten, eventuelt spesifisert til 1 års klinisk tjeneste som fastlege/allmennlege, legevaktlege eller sykehjemslege. Andre stillinger kan også tenkes godkjent.
5. Departementet foreslår i tillegg at spesialistforskriften endres slik at departementet, og ikke Helsedirektoratet, fastsetter endringer i legespesialitetene.
Innspill: NKLM mener at det er avgjørende at endringer i legespesialitetene gjøres i tett dialog med de aktuelle fagmiljøene, både Helsedirektoratet, Legeforeningen og relevante kompetansemiljø, som NKLM for endringer som angår legevakttjeneste.. Dette må ivaretas ved en slik endring.
6. Departementet foreslår å forlenge unntakene fra kompetansekravene for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og til lege som har legevakt med virkning frem til og med 30. juni 2025.
Innspill: Fremdeles klarer ikke tjenestene å møte kravene i akuttmedisinforskriftens § 7, som kom i 2015. Departementet foreslår å forlenge unntakene i ytterligere 8-9 måneder. NKLM tror ikke disse månedene vil være avgjørende, men er generelt skeptisk til tiltak som firer på krav til kvalitet i tjenestene. Sannsynligvis vil det på sikt virke negativt for rekrutteringen fordi det fører til dårligere forhold for nyutdannede leger. NKLM aksepterer likevel et forlenget unntak med noen måneder som klart bedre enn forsøk på å uthule kvalitetskrav gjennom varige endringer i forskriftsteksten.