Rundskriv til folketrygdloven § 5-24 a – stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land

Rundskrivet er utarbeidet av Helsedirektoratet 1. juli 2022. 
Det ble sist oppdatert 1. juli 2025. 

De nyeste oppdateringene i hvert kapittel/underkapittel er markert i kursiv. I tillegg vil den nyeste oppdateringen i hvert kapittel fremgå av datoen nederst på hver enkelt side. Nederst på forsiden av rundskrivet ligger lenke til tidligere versjoner av rundskrivet.

Helse- og omsorgsdepartementet har med hjemmel i de ulike bestemmelsene i gitt forskrifter om stønad til dekning av utgifter til helsetjenester.  

Bestemmelser om formål og omfang ved stønad etter folketrygdloven kapittel 5 fremgår av og rundskriv til folketrygdloven § 5-1. Formålet med stønaden er å gi hel eller delvis kompensasjon for nødvendige utgifter til helsetjenester ved sykdom.

Hvis utgifter til helsetjenester dekkes etter annen lovgiving, gis det ikke stønad etter kapittel 5 i folketrygdloven, jf. § 5-1.

Dette rundskrivet er Helsedirektoratets fortolkning av hvordan folketrygdloven og tilhørende forskrifter skal forstås og praktiseres. Rundskrivet er ikke en sammenhengende beskrivelse av bestemmelsene på området, men gir utdypende kommentarer.

Helfo er Helsedirektoratets ytre etat og forvalter folketrygdloven kapittel 5 om stønad ved helsetjenester.

Her finner du versjonen av rundskrivet som gjaldt før 1. juli 2022 (PDF).

EU-domstolen har slått fast at EU-traktatens prinsipp om fri bevegelighet av tjenester også omfatter helsetjenester. Dette innebærer at pasienter har visse rettigheter som mottakere av helsetjenester i EU.

Bakgrunn

trådte i kraft for EU-landene i oktober 2013. EU-domstolen hadde på dette tidspunktet avgjort en rekke saker om grensekryssende pasientrettigheter, og direktivet er en

I dette tilfellet betyr kodifisering at bestemmelsene i pasientrettighetsdirektivet ble utformet på bakgrunn av rettspraksis i EU-domstolen.

Direktivet ble implementert nasjonalt og gitt virkning fra og med 1. mars 2015, til tross for at det ikke ble EU-rettslig bindende for Norge før 1. august 2015. Direktivet er implementert i norsk rett gjennom , samt ved tilpasninger i , og .

Folketrygdloven § 5-24 a hjemler stønad til dekning av utgifter til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. Folketrygdloven § 5-24 a hjemler også , som har nærmere bestemmelser om refusjonsordningens innhold.

Forskriftens personkrets og virkeområde ble endret 28. november 2019, og med endringen fikk tredjelandsborgere refusjonsrett etter folketrygdloven § 5-24 a. I tillegg kan enkelte persongrupper få refundert utgifter etter folketrygdloven § 5-24 a i forbindelse med behandling mottatt i Norge. Endringene er gitt tilbakevirkende kraft til 1. august 2015 (da direktivet ble EU- rettslig bindende for Norge), og de er nærmere beskrevet i dette rundskrivet.

Her utdyper vi bestemmelser i .

Folketrygdloven § 5-24 a regulerer primært når en person har rett til å få refundert utgifter til helsetjenester i et annet EØS-land. Imidlertid vil enkelte personer også ha rett til å få refundert utgifter etter folketrygdloven § 5-24 a når helsetjenesten er mottatt i Norge. Dette fremgår av forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet land § 1 første ledd andre punktum, som fastholder følgende:

Forskriften gjelder også for stønad til dekning av utgifter til helsehjelp i Norge etter Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/24/EU artikkel 7 nr. 2 bokstav b.

Rekkevidden av pasientrettighetsdirektivets artikkel 7.2.b) må ses i lys av de ordinære bestemmelsene som regulerer hvilken stat som er ansvarlig for planlagt behandling etter pasientrettighetsdirektivet. 

Som hovedregel ligger ansvaret for å dekke utgifter til helsehjelp etter pasientrettighetsdirektivet hos en pasients tilknytningsstat (se rundskrivets innledende merknader). Pasientens tilknytningsstat er den staten som har ansvar for å utstede forhåndstillatelse til vedkommende i henhold til trygdeforordning 883/2004. Imidlertid vil enkelte persongrupper ikke alltid ha rett til å få forhåndstillatelse for planlagt behandling i den staten som er å anse som kompetent i medhold av trygdeforordningens bestemmelser. Dette følger av Vedlegg III og Vedlegg IV til trygdeforordningen.

Vedlegg IV til trygdeforordningen viser hvilke land som gir flere rettigheter til sine pensjonister. Med flere rettigheter menes en pensjonists rett til å vende tilbake til sin kompetente stat for planlagt behandling når pensjonisten er bosatt utenfor sin kompetente stat. For at pensjonisten skal ha rett til planlagt behandling i sin kompetente stat i medhold av trygdeforordningen, må den kompetente staten være oppført i Vedlegg IV. Hvis pensjonistens kompetente stat derimot ikke er oppført i Vedlegg IV, vil pensjonisten følgelig ikke ha rett til å motta planlagt behandling der. En pensjonists kompetente stat som ikke er oppført i vedlegg IV, har med andre ord ikke ansvar for å utstede forhåndstillatelse for planlagt behandling på sitt territorium. Planlagt helsehjelp i kompetent stat vil i disse tilfellene ikke kunne gis i medhold av forordningen. Se eksempel 1 og 2 i underkapittelet «Betydningen av artikkel 7.2.b) for behandling i Norge».

Vedlegg III i trygdeforordningen gir på sin side begrensninger for retten til planlagt helsehjelp i kompetent stat for grensearbeideres familiemedlemmer som er bosatt utenfor den kompetente staten. Hvis familiemedlemmenes kompetente stat står oppført i vedlegget, foreligger ikke retten til å motta planlagt behandling i kompetent stat i medhold av trygdeforordningen. Hvis den kompetente staten derimot ikke er oppført i vedlegget, vil grensearbeidernes familiemedlemmer ha rett til planlagt behandling i den kompetente staten. En stat som står oppført i Vedlegg III, har med andre ord ikke ansvar for å utstede forhåndstillatelse for planlagt behandling på sitt territorium for de grensearbeidernes familiemedlemmene som staten er kompetent for. Planlagt helsehjelp i kompetent stat vil i disse tilfellene ikke kunne gis i medhold av forordningen. Se eksempel 3 i underkapittelet «Betydningen av artikkel 7.2.b) for behandling i Norge».

Pensjonistenes og grensearbeideres familiemedlemmers kompetente stater vil i tilfellene over ikke ha ansvar for å utstede forhåndstillatelse for planlagt behandling på sitt territorium. Etter hovedregelen i pasientrettighetsdirektivet vil disse statene derfor heller ikke kunne anses som disse personenes tilknytningsstat når planlagt behandling søkes i kompetent stat.

Pasientrettighetsdirektivets artikkel 7.2.b) gir imidlertid bestemmelser som skal sikre at disse personene likevel skal kunne motta planlagt behandling i sin kompetente stat.

Pasientrettighetsdirektivets artikkel 7.2.b) lyder som følger:

Hvis helsetjenestene som ytes i samsvar med dette direktiv, ikke er underlagt krav om forhåndstillatelse, ikke tilbys i samsvar med avdeling III kapittel 1 i forordning (EF) nr. 883/2004 og tilbys på den medlemsstats territorium som i samsvar med nevnte forordning og forordning (EF) nr. 987/2009 i siste instans er ansvarlig for å refundere utgiftene, skal denne medlemsstat påta seg utgiftene. Nevnte medlemsstat kan påta seg utgiftene ved helsetjenester i samsvar med de vilkår, kriterier for rett til behandling samt lovgivningsmessige og administrative formaliteter som den har fastsatt, forutsatt at disse er forenlige med TEUV.

Bestemmelsen fastholder at ansvaret for å dekke utgifter til helsetjenester som er mottatt på territoriet til den stat som er ansvarlig for utgifter i henhold til bestemmelsene i trygdeforordningene, men som likevel ikke er levert i overensstemmelse med trygdeforordningen, ligger hos den stat som har ansvar etter forordningens bestemmelser. Bestemmelsen stadfester dermed at personer som er omfattet av forordningen, men som etter forordningen ikke har rett til å motta planlagt helsehjelp i kompetent stat, likevel skal kunne få refundert utgifter til planlagt behandling i kompetent stat, men da i medhold av pasientrettighetsdirektivet.

Betydningen av artikkel 7.2.b) for behandling i Norge

Norge er ikke oppført i forordning 883/2004 vedlegg IV. Norske pensjonister som er bosatt i et annet EØS-land, og som ikke har rett til planlagt behandling i Norge etter forordningen på grunn av den manglende oppføringen i vedlegg IV, har likevel rett til å motta planlagt behandling i Norge for Norges regning i medhold av direktivets artikkel 7.2.b). Forutsetningen er at den aktuelle tjenesten ikke er underlagt forhåndstillatelse i landet pasienten er bosatt i.

Videre er Norge oppført i forordning 883/2004 vedlegg III. Oppføringen i Vedlegg III begrenser retten til naturalytelser for grensearbeideres familiemedlemmer når de oppholder seg i Norge. Denne persongruppen vil, i fravær av retten til å motta planlagte helsetjenester i Norge på Norges bekostning etter forordningen, likevel oppstilles denne retten gjennom direktivet etter samme bestemmelse (artikkel 7.2.b). Forutsetningen er at den aktuelle behandlingen ikke er underlagt forhåndstillatelse i landet pasienten er bosatt i.

De nevnte personene vil derfor kunne motta planlagt behandling i Norge, forutsatt at behandlingen det søkes om, ikke er underlagt en forhåndstillatelse i bostedslandet. Pasienten må legge ut for behandlingsutgiftene selv og vil kunne kreve refusjon fra Helfo i etterkant. I vurderingen av hvorvidt helsehjelpen er stønadsberettiget, legges de samme vilkår som gjelder for den enkelte helsetjeneste i henhold til vår nasjonale lovgivning, til grunn. Dette innebærer blant annet at det vil stilles krav til at tjenesteyteren er tilknyttet den offentlige norske helsetjenesten, og helsehjelp som ytes helprivat, vil følgelig ikke være stønadsberettiget.  

Eksempel 1:

• En norsk statsborger med offentlig pensjon fra Norge er bosatt i Frankrike og ønsker å motta planlagt behandling ved et offentlig norsk sykehus. Norge er pensjonistens kompetente stat etter forordning 883/2004, men siden Norge ikke er oppført i forordningens vedlegg IV, vil pensjonisten ikke ha rett til å få dekket utgifter til planlagt behandling i Norge i medhold av forordningen.. Vedkommende kan imidlertid i medhold av pasientrettighetsdirektivets artikkel 7.2.b motta planlagt sykehusbehandling her, og få utgifter refundert etter folketrygdloven § 5-24 a. Pasienten må legge ut selv, og deretter kreve refusjon fra Helfo.

Eksempel 2:

• En norsk statsborger med offentlig pensjon fra Norge er bosatt i Østerrike og ønsker å motta planlagt behandling ved et offentlig norsk sykehus. Norge er pensjonistens kompetente stat etter forordning 883/2004, men siden Norge ikke er oppført i forordningens vedlegg IV, vil pensjonisten ikke ha rett til å få dekket utgifter til planlagt behandling i Norge i medhold av forordningen.  Østerrike har imidlertid forhåndstillatelse for den aktuelle behandlingen, og vedkommende kan derfor heller ikke få refundert utgifter som er påløpt i Norge etter folketrygdloven § 5-24 a, jf direktivets artikkel 7.2.b.

Eksempel 3:

• En grensearbeiders familiemedlem som er bosatt i Finland, som Norge etter forordningen er kompetent stat for, ønsker å motta planlagt sykehusbehandling her. Siden Norge er oppført i forordningens Vedlegg III, vil familiemedlemmet ikke ha rett til å få dekket utgifter til planlagt behandling i Norge i medhold av forordningen. Vedkommende kan imidlertid i medhold av pasientrettighetsdirektivets artikkel 7.2.b motta planlagt sykehusbehandling her, og få utgifter refundert etter folketrygdloven § 5-24 a. Pasienten må legge ut selv, og deretter kreve refusjon fra Helfo.