Dato: 16.04.2024 Svartype: Med merknad Kommunalt råd for personer med funksjonsnedsettelse (Bergen kommune) hadde saken til behandling i møte 12. mars og har besvart høringen delvis basert på samtalen i møtet og delvis på epostkorrespondanse i ettertid. Generelle kommentarer: Rapporten starter med å si under hovedbudskap at «barn av foreldre med lav utdanning har i gjennomsnitt svakere selvregulering, arbeidsminne og ordforråd, vansker med å tilpasse seg pedagogiske aktiviteter, og høyere forekomst av adferdsproblemer». Det er i seg selv en noe brå start. Den indikerer at årsaken til denne gruppens utfordringer ligger i foreldrenes lave utdanningsnivå, som den er ifølge statistikken. Men er det hele bildet? KRPF lurer i den forbindelse på om det bare er faktorene utdannelse og inntekt man ser på i denne rapporten. Hvordan ville bildet sett ut om funksjonsnedsettelse også hadde vært en av faktorene? For vil disse utfordringene forsvinne om vi som samfunn sørger for at alle fremtidige foreldre har minst bachelor grad? Eller kan andre type tiltak og utdanninger ha like gode eller bedre resultater? Vil våre forsøk på å skape likhet nå kunne skape større ulikhet på sikt? Rapporten tenker i liten grad nytt her. Utdanning kommer i mange former, og vi som samfunn trenger et mangfold i type yrker og dermed også utdanningsnivå. Vi har dessuten ulike ønsker og muligheter. Ikke alle ønsker å sitte i årevis på en benk i en forelesningssal, noen ønsker mer fagrettet og praktisk utdanning. Selvsagt skal rapporten se på hvordan man kan minske sosiale ulikheter og mobilitet, men igjen kan det kun oppnås med høye karakterer og tilsvarende høy utdanning? Med det sagt – rapporten nevner i liten grad hvilke grupper som havner i de lave sosioøkonomiske lag av vårt samfunn – innvandrere nevnes, og også helse hos foreldre. Det er kanskje her med helse tenkt på funksjonshemmede? Ifølge siste NOU er gjennomsnittsinntekten for funksjonshemmede lavere enn i befolkingen ellers. 40% har en samlet inntekt på under 450 tusen, mot 19 % av befolkningen ellers. Rapporten fokuserer bredt, og går ikke så spesifikt inn på grupper, men at samfunnet vårt har store mangler når det gjelder universell utforming påvirker barns muligheter, enten de selv har funksjonsnedsettelsen, eller foreldrene har det. Det at samfunnet vårt kun i liten grad har fokus på universell utforming og design gir noen barn dårligere mulighet for å oppnå høyere utdanning, og om foreldrene har en funksjonsnedsettelse tilhører familien med større sannsynlighet et lavere sosioøkonomisk sjikt. Det å sørge for at det ikke er foreldrenes utdanningsnivå som er største påvirker på hvilken utdanning eller hvilket yrke den enkelte havner i, og å sørge for at den enkelte kan oppnå sitt potensiale kan en selvsagt stille seg bak. Men det er kanskje også på tide at vi løfter status, og muligheter for å innhente nødvendig kunnskap for dem som av ulike grunner ikke velger høyere utdanning? At ekspertgruppen så ønsker å foreslå tiltak som skal påvirke barnas trivsel og helse, og deres faglige og sosioemosjonelle ferdigheter, er positivt. Og de foreslår endel gode tiltak som vil være til nytte for alle barn, også de med funksjonsnedsettelser. Som systematisk lekbasert læring og veiledet lek. Selv om dette vil være en bra tilnærming for alle barn, vil muligens barn på autismespekteret eller andre nevroutypiske barn som oftere enn andre strever med å forstå og komme inn i frilek som ikke er voksenstyrt ha enda større utbytte av en slik tilnærming. I familier med barn med nedsatt funksjonsevne der det ofte tunge omsorgsoppgaver. Det rører gjerne til at en av foreldrene faller ut av arbeidslivet eller blir uføretrygdet. Derav lav inntekt da avlastning er liten. Med tanke på rapportens start hadde en kanskje forventet enda flere tiltak basert på å styrke sosioemosjonelle ferdigheter? Også med tanke på økende grad av psykisk uhelse blant barn og unge. Det henger kanskje sammen med det å dra inn andre yrkesgrupper i skolen og manglende forskning? Samtidig viser de til Balu und du fra Tyskland, et mentorprosjekt som reduserer ulikhet. Metodebruk: KRPF stiller seg skeptisk til metoden som er brukt i forbindelse med beregning av langtidsvirkningene av tiltak. KRPF forstår hvorfor denne metoden er brukt da det finnes veldig få metoder som kan brukes når underlagsmaterialet mangler eller er svært begrenset. Det vil være det beste en kan få til på det nåværende tidspunkt, men med så mange antakelser og så lite datagrunnlag på langtidseffekter, spesielt i norske forhold, må det også settes i gang og bevilges mer midler til forskning på langtidseffektene. Både på individnivå og samfunnsøkonomisk nivå er dette viktig og bør derfor også følges opp med forskning for å gi et godt underlagsmateriale. Samfunnet eller individet er ikke tjent med at det kastes bort unødige ressurser på tiltak som ikke har tilstrekkelig virkning mens tiltak som kunne hatt tilstrekkelig virkning ikke blir iverksatt fordi antakelser gjort med begrenset underlagsmateriale viser at det ikke har så god virkning. Kommentarer til enkeltpunkter: På side 3 i fremstillingen står det «Mens andelen elever med spesialundervisning økte i perioden 2007–2010, har den i den siste tiårsperioden vært nokså stabil» Dette kan nok være tilfelle, men KRPF stiller spørsmålstegn ved om dette kommer fra strengere kriterier for å få spesialpedagogiske tjenester, utilstrekkelige ressurser i skolene som gjør det vanskelig å oppdage tilfeller som ikke er åpenbare med en gang eller andre faktorer da det har vært en økning i en del diagnoser, f.eks. autisme, de siste årene. Diagnoser som ofte krever spesialpedagogisk innsats. Spesialpedagogikk. Etter 2010 ble fikk ikke elever som hadde bruk for litt spesialundervisning (76-152 timer/år) lenger en IOP (individuell opplæringsplan). Uten IOP har en ingen rettigheter til spesialundervisning. Det skulle nå gis som tilrettelagt undervisning. Det vi si at det skulle gis innenfor rammene til den vanlige undervisningen som en lærer har uten at det ble tilført ekstra ressurser. Ppt må skrive en sakkyndig rapport som anbefaler et visst antall timer spesialundervisning. Hvis eleven får det, skriver skolen en iop. Ppt skriver ikke en anbefaling om f eks 3 t/u spesped da det skal gis som tilrettelagt opplæring i klassen. KRPF er enig i mye av det som kommer fram i saksfremstillingen samt i høringen, og det sammenfaller også med de tilbakemeldingene KRPF får. KRPF er derimot skeptisk til tiltakspakke 6 og mener dette kun skal brukes om ikke annet som for eksempel utvidet hjelp/ekstra lærer i klassen har vist seg effektivt eller eleven trenger skjerming for å klare å konsentrere seg om skolearbeidet. Elever som trenger skjerming kan ikke gis skjerming i en gruppe og trenger tilsyn. KRPF sin erfaring er at elever som tas ut av klassen blir stigmatisert og marginalisert ovenfor de andre elevene. Tiltaket må i så fall gjøres ved at alle i klassen deles i mindre grupper. Det er bra ekspertgruppen ønsker en mer systematisk tilnærming til spesialundervisning, og ønske om å fange opp bedre de barna som havner litt i gråsonen mellom spesialundervisning og ordinær undervisning. Rapportens ønske om å ta fra lærertetthet til å finansiere smågrupper for de med lave faglige ferdigheter kan en stille seg skeptisk til. Det var en grunn til at dette ble kjempet frem. Løsningen var muligens ikke flere lærere, men færre voksenpersoner er neppe løsningen i en tid da barneskoler/ungdomskoler i stadig større grad rapporterer om sosiale problemer og vold både mot medelever og voksne. KRPF er ambivalent når det gjelder tiltakspakke 2 der vi mener at foresatte som ønsker barnehage fra barnet er 1 år og for de barn som trenger det i forhold til f.eks. språkutvikling, sosialisering osv. må få det, men rådet er ikke enige i at «alle» 1-åringer skal inn i barnehage da det er en del barn som vil trenge litt lengre tid før de er klare for barnehagen. KRPF er glad for at ekspertgruppen ønsker å innføre et system som gjør det mulig å sjekke om et barn får det antall spesialpedagogiske timer de skal ha ifølge vedtaket, men KRPF er samtidig bekymret for at dette skal føre til at dem som er i gråsonen ikke får hjelpen de trenger på et tidlig nok tidspunkt og til at nye som får vedtak kommer til å få færre timer enn de ville fått tidligere, spesielt i kommuner med anstrengt kommuneøkonomi. KRPF er bekymret for den teoretiske dreiningen som har skjedd både i grunnskolen og videregående skole de siste årene og frykter at dette er med på å bidra til at flere gutter enn jenter faller fra før de har fullført videregående. Barn som er mer praktisk anlagt og som trenger mer praktiske oppgaver faller gjennom slik skolen er i dag og får dermed ikke et likeverdig og godt skoleforløp. KRPF synes denne delen kommer lite fram i høringen og håper derfor den kan bli bedre adressert i det videre arbeidet. KRPF er overrasket over at tiltak som Guttas Campus ikke nevnes her og at ikke rapporten oppfordrer til slike tiltak. KRPF mener også at statusen til yrkesrettede utdannelser må heves. Hverken samfunnet eller enkeltindivid er tjent med at alle skal ha master eller doktorgrad når samfunnet skriker etter for eksempel rørleggere, elektrikere ogsåvidere. Det er en økning i diagnostisering av autismespekterdiagnoser. I komplekse elevsaker er ofte autismespekterdiagnose innblandet. Barn med autismespekterdiagnoser fungerer ofte godt faglig, men strever med å organisere skolehverdagen. De har allikevel problemer å organisere skoledagen, sosiale koder også i friminuttene. Autister er også svært stressutsatte og trenger tilrettelegging for å unngå stress. KRPF er også overrasket over hvor lite høringen går inn på mobbe- og voldsproblematikken som har vært økende i grunnskolen de siste årene, spesielt siste året, og som enkelte plasser har gitt et betydelig bidrag til skolevegring og frafall. Det virker som skolene er ikke tilstrekkelig rigget, hverken pedagogisk, bemanningsmessig eller økonomisk, til å håndtere mobbing og vold i skolene i dag. I svært mange skolevegringssaker er autismespekterdiagnoser involvert. Dette er komplekse saker og trenger en spesiell tilnærming. Disse sakene handler som oftest om manglende kompetanse på autisme. Bedre samarbeid mellom skolehelsetjeneste og skole ville være et nyttig tiltak. Høy tilstedeværelse på skolene er viktig. PPT må bli mer tilgjengelige for skolen og være tilstede og støtte/veilede. Med hilsen Kommunalt råd for personer med funksjonsnedsettelse Sonja Ljostveit - leder Ragnhild Hvoslef Krüger - seniorrådgiver Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
