Høringssvar fra Institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon, NHH
Institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon ved Norges Handelshøyskole takker for muligheten til å bidra med innspill til handlingsplan for norsk fagspråk i akademia. 1) Kva er utfordringane for norsk fagspråk i akademia, og kva kan vera årsakene til desse?
Norske universiteter og høgskoler skal være internasjonale og bidra med forskning på toppnivå, samtidig som de skal være forankret i norsk samfunnsliv, og universitets- og høgskolesektoren har et lovpålagt ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk. Utfordringen er å finne balansen mellom begge hensyn. Innspillsnotatet fra Kunnskapsdepartementet viser at norsk fagspråk taper terreng i et urovekkende tempo, først og fremst som forskningsspråk, men også som undervisningsspråk. Det at engelsk nærmest har fortrengt norsk som forskningsspråk, er vanskelig å unngå. Ambisjonen om å bidra med forskning på toppnivå tilsier at man publiserer på engelsk i internasjonale tidsskrift og deltar på engelskspråklige forskningskonferanser. Faglitteraturen skrives først og fremst på engelsk.
Norsk fagspråk i akademia er derfor i prinsippet redusert til å være undervisningsspråk og er også her under stadig større press. Som innspillsnotatet fra Kunnskapsdepartementet påpeker, kan ambisjonen om at undervisningen skal være forskningsbasert føre til at engelsk også brukes i undervisning. Det kan være vanskelig å finne god norsk pensumlitteratur, og det er få insentiver til å skrive pensumlitteratur i stedet for å skrive forskningsartikler. Som innspillsnotatet påpeker, er det stadig flere internasjonale ansatte i UH-sektoren, og mange lærer ikke norsk, noe som igjen forklarer at engelsk brukes stadig mer som undervisningsspråk også på bachelornivå. Det vil derfor være viktig å legge til rette for at internasjonale ansatte skal kunne lære seg norsk.
Det har vært for lite fokus på det lovpålagte ansvaret som UH-sektoren har for å opprettholde og videreutvikle norsk fagspråk. Det har derfor vært for lett å nedprioritere dette ansvaret. Det er derfor nødvendig å løfte frem viktigheten av dette ansvaret.
2) Kva tiltak kan vera aktuelle for å styrkja norsk fagspråk?
Det må stilles krav til offentlige institusjoner innen høyere utdanning om at de utvikler språkpolitiske retningslinjer som brukes aktivt som styringsverktøy. Disse bør slå fast at norsk er administrasjonsspråket ved institusjonen. Institusjonene har likevel et ansvar for å sikre at alle ansatte og studenter får relevant informasjon på et språk de forstår og legge til rette for parallellspråklighet der det er hensiktsmessig. Institusjonene har ansvar for å sikre at ansatte i sektoren har tilstrekkelig språklig kompetanse til å kunne kommunisere med studenter, ansatte og eksterne kontakter på en tilfredsstillende måte.
Fast ansatte som ikke kan norsk eller et annet skandinavisk språk ved ansettelse må få tilbud om å gjennomføre norskkurs av god kvalitet, og institusjonene må uttrykke klare forventninger til internasjonalt ansatte om at den ansatte behersker norsk på et visst nivå en viss tid etter ansettelse.
Institusjonene må gi alle studenter tilbud om opplæring i kommunikasjonsprinsipper og akademisk skriving for å sikre at studentene utvikler språk-, tekst- og sjangerkompetanse i alle studieprogram.
Institusjonene bør utvikle insentivordninger som styrker norsk fagspråk. Eksempler på dette kan være å anerkjenne terminologiutvikling, skriving av norskspråklige lærebøker og norskspråklig formidling ved lønnssamtaler.
Norsk må som grunnregel være hovedspråket i undervisningen på bachelorgrad i Norge. I emner hvor store deler av pensumlitteraturen er på engelsk må det legges vekt på utvikling og formidling av norskspråklig terminologi, slik at studentene har en reell mulighet til å skrive gode vurderingsbesvarelser på sitt morsmål uten å måtte ty til utstrakt bruk av engelskspråklig terminologi.
Slik pensumbasert terminologi må i størst mulig grad også gjøres tilgjengelig for andre. Den nasjonale Termportalen ved Språksamlingene ved Universitetet i Bergen er det naturlige valg av infrastruktur for tilgjengeliggjøring av terminologi i alle fag.
Det må legges til rette for at det utvikles nasjonale termgrupper for fagområder hvor slike ikke finnes. En mulig modell for gjennomføring er at Universitets- og høyskolerådet gis en nøkkelrolle med å sørge for oppretting av termgrupper, enten direkte eller gjennom de nasjonale fagorganene. Språkrådet bør også inngå med en rådgivende funksjon i selve termarbeidet, mens Termportalen ved UiB sørger for den tekniske infrastrukturen som trengs, samt bidrar med opplæring i praktisk terminologiarbeid, retningslinjer og kvalitetskontroll. Et minstemål for en slik styrking av norsk fagspråk er at norske og engelske termer for de sentrale begrepene i de obligatoriske kursene i bachelorstudier gjøres tilgjengelig i den nasjonale termportalen. Med norsk menes her både bokmål og nynorsk.
Mange institusjoner stiller krav om at et allmennrettet/populærvitenskapelig sammendrag av alle ph.d.-avhandlinger skal publiseres både på norsk og engelsk. Dette bør gjøres til et nasjonalt krav. Slike sammendrag kan med fordel samles i et nasjonalt arkiv tilknyttet Termportalen, slik at den parallellspråklige terminologien i sammendragene kan avstemmes med innholdet i Termportalen.
Norske universiteter og høgskoler skal være internasjonale og bidra med forskning på toppnivå, samtidig som de skal være forankret i norsk samfunnsliv, og universitets- og høgskolesektoren har et lovpålagt ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk. Utfordringen er å finne balansen mellom begge hensyn. Innspillsnotatet fra Kunnskapsdepartementet viser at norsk fagspråk taper terreng i et urovekkende tempo, først og fremst som forskningsspråk, men også som undervisningsspråk. Det at engelsk nærmest har fortrengt norsk som forskningsspråk, er vanskelig å unngå. Ambisjonen om å bidra med forskning på toppnivå tilsier at man publiserer på engelsk i internasjonale tidsskrift og deltar på engelskspråklige forskningskonferanser. Faglitteraturen skrives først og fremst på engelsk.
Norsk fagspråk i akademia er derfor i prinsippet redusert til å være undervisningsspråk og er også her under stadig større press. Som innspillsnotatet fra Kunnskapsdepartementet påpeker, kan ambisjonen om at undervisningen skal være forskningsbasert føre til at engelsk også brukes i undervisning. Det kan være vanskelig å finne god norsk pensumlitteratur, og det er få insentiver til å skrive pensumlitteratur i stedet for å skrive forskningsartikler. Som innspillsnotatet påpeker, er det stadig flere internasjonale ansatte i UH-sektoren, og mange lærer ikke norsk, noe som igjen forklarer at engelsk brukes stadig mer som undervisningsspråk også på bachelornivå. Det vil derfor være viktig å legge til rette for at internasjonale ansatte skal kunne lære seg norsk.
Det har vært for lite fokus på det lovpålagte ansvaret som UH-sektoren har for å opprettholde og videreutvikle norsk fagspråk. Det har derfor vært for lett å nedprioritere dette ansvaret. Det er derfor nødvendig å løfte frem viktigheten av dette ansvaret.
2) Kva tiltak kan vera aktuelle for å styrkja norsk fagspråk?
Det må stilles krav til offentlige institusjoner innen høyere utdanning om at de utvikler språkpolitiske retningslinjer som brukes aktivt som styringsverktøy. Disse bør slå fast at norsk er administrasjonsspråket ved institusjonen. Institusjonene har likevel et ansvar for å sikre at alle ansatte og studenter får relevant informasjon på et språk de forstår og legge til rette for parallellspråklighet der det er hensiktsmessig. Institusjonene har ansvar for å sikre at ansatte i sektoren har tilstrekkelig språklig kompetanse til å kunne kommunisere med studenter, ansatte og eksterne kontakter på en tilfredsstillende måte.
Fast ansatte som ikke kan norsk eller et annet skandinavisk språk ved ansettelse må få tilbud om å gjennomføre norskkurs av god kvalitet, og institusjonene må uttrykke klare forventninger til internasjonalt ansatte om at den ansatte behersker norsk på et visst nivå en viss tid etter ansettelse.
Institusjonene må gi alle studenter tilbud om opplæring i kommunikasjonsprinsipper og akademisk skriving for å sikre at studentene utvikler språk-, tekst- og sjangerkompetanse i alle studieprogram.
Institusjonene bør utvikle insentivordninger som styrker norsk fagspråk. Eksempler på dette kan være å anerkjenne terminologiutvikling, skriving av norskspråklige lærebøker og norskspråklig formidling ved lønnssamtaler.
Norsk må som grunnregel være hovedspråket i undervisningen på bachelorgrad i Norge. I emner hvor store deler av pensumlitteraturen er på engelsk må det legges vekt på utvikling og formidling av norskspråklig terminologi, slik at studentene har en reell mulighet til å skrive gode vurderingsbesvarelser på sitt morsmål uten å måtte ty til utstrakt bruk av engelskspråklig terminologi.
Slik pensumbasert terminologi må i størst mulig grad også gjøres tilgjengelig for andre. Den nasjonale Termportalen ved Språksamlingene ved Universitetet i Bergen er det naturlige valg av infrastruktur for tilgjengeliggjøring av terminologi i alle fag.
Det må legges til rette for at det utvikles nasjonale termgrupper for fagområder hvor slike ikke finnes. En mulig modell for gjennomføring er at Universitets- og høyskolerådet gis en nøkkelrolle med å sørge for oppretting av termgrupper, enten direkte eller gjennom de nasjonale fagorganene. Språkrådet bør også inngå med en rådgivende funksjon i selve termarbeidet, mens Termportalen ved UiB sørger for den tekniske infrastrukturen som trengs, samt bidrar med opplæring i praktisk terminologiarbeid, retningslinjer og kvalitetskontroll. Et minstemål for en slik styrking av norsk fagspråk er at norske og engelske termer for de sentrale begrepene i de obligatoriske kursene i bachelorstudier gjøres tilgjengelig i den nasjonale termportalen. Med norsk menes her både bokmål og nynorsk.
Mange institusjoner stiller krav om at et allmennrettet/populærvitenskapelig sammendrag av alle ph.d.-avhandlinger skal publiseres både på norsk og engelsk. Dette bør gjøres til et nasjonalt krav. Slike sammendrag kan med fordel samles i et nasjonalt arkiv tilknyttet Termportalen, slik at den parallellspråklige terminologien i sammendragene kan avstemmes med innholdet i Termportalen.