Frank Christian Stene

Jeg ønsker med dette å gi et innspill av prinsipiell karakter til forslaget om en varig ordning for utsettelse av betaling av formuesskatt for personlige skattytere med virksomhetsformue. Innspillet bygger på en bredere vurdering av formuesskattens plass i det norske skattesystemet, og peker på behovet for en helhetlig og gjennomgripende reform.

Det norske skattesystemet har over tid blitt stadig mer omfattende, teknisk og fragmentert – preget av lag på lag med justeringer, særordninger og unntak. Resultatet er et lite effektivt og i økende grad demotiverende system, som undergraver tilliten til både innretning og formål. Det vi trenger nå er ikke nye justeringer «i margen» basert på politisk ideologi, men et tydelig veivalg basert på langsiktige og økonomisk bærekraftige prinsipper.

Norge har et omfattende – men lite effektivt – skattesystem. Det er ikke fravær av skatt som er problemet, men strukturen og tidspunktet for når skatt utløses.

Skattlegging av formue – uavhengig av realisasjon – er etter mitt syn prinsipielt uholdbart. Å beskatte ikke-realiserte, og i mange tilfeller teoretiske, formuesverdier på privat hånd, gir liten mening i en økonomi der eierskap til næringsliv, innovasjon og investering krever langsiktighet og forutsigbarhet.

Å etablere virksomhet innebærer betydelig risiko. For de fleste gründere og eiere ender det i økonomisk tap. Rundt åtte av ti private virksomheter avvikles grunnet insolvens. Likevel mener staten seg berettiget til å kreve formuesskatt basert på midlertidige bokførte verdier – også i perioder hvor selskapene ikke er i posisjon til å betale hverken lønn eller utbytte, og hvor eieren aldri ser reelle gevinster. Det er uttrykk for en systemfeil å skattelegge ikke-realiserte formuesverdier.

Et forslag om å tilby «utsettelse» på en slik skatt – med statlig rente på 9,5 prosent – løser ikke problemet, men forsterker det.

Formuesskatten er et særnorsk fenomen og rammer bredt – uavhengig av om verdiene skaper arbeidsplasser, avkastning eller samfunnsnytte:

Et moderne skattesystem må beskatte realiserte verdier, ikke eierskap i seg selv. Formuesskatten undergraver dette helt grunnleggende prinsippet. Vi trenger er ikke en finansieringsløsning på utsatt formueskatt, den bør heller avvikles i sin helhet.

Begrepet «nullskatteyter» brukes ofte i debatten som retorisk brekkstang – gjerne for å legitimere formuesskatten. Dette er en grovt misvisende påstand.

At en person i ett enkelt år ikke har skattepliktig inntekt betyr ikke at vedkommende ikke betaler skatt. Alle betaler skatt ved utbytteuttak, og en del av disse lever av denne kapitalen over flere år. Skatten er mao. allerede gjort opp. Å fremstille dette som «skatteunndragelse» eller et systemproblem, er upresist og undergraver sakligheten i debatten.

Det er særlig uheldig når slike fremstillinger kommer fra politisk hold - fordi det svekker tilliten til både systemet og intensjonen bak det. Det hviler på våre politikere å fremme ærlige, forståelige og samlende begrunnelser for skattepolitikk. Politisk spill og stigmatiserende polemikk har pågått så altfor lenge!

Et fremtidsrettet skattesystem bør bygge på tre prinsipper:

Vi trenger færre unntak og mer helhet. Et skattesystem må støtte opp under verdiskaping og eierskap, ikke straffe det. Formuesskatten virker motsatt.

Da Astrid Lindgren i 1976 oppdaget at hennes marginalskatt som selvstendig næringsdrivende var over 100 %, skrev hun satiren «Pomperipossa i Monismanien» som kom på trykk i Svenske Expressen. Poenget hennes var enkelt: Et skattesystem må være forståelig og rettferdig – ellers undergraver det sin egen legitimitet.

Lindgrens innlegg bidro til et vendepunkt i svensk skattedebatt. Det fantes også en grense for «Medel Svensson». Innlegget førte til omfattende kritikk av Socialdemokraternas skatteiver og stråmannsargumentasjon om «rettferdigheten i å skattelegge de rike hardt». Ved valget senere samme år tapte Socialdemokratarne makten, noe som markerte slutten på en 44 år lang sosialdemokratisk regjeringsperiode.

I dagens Norge ser vi lignende faresignaler. Når norske eiere beskattes på teoretiske verdier uten hensyn til kontantstrøm, mens utenlandske eiere slipper unna, oppleves systemet som både urettferdig og konkurransevridende. Det er ikke for sent å justere kursen – men det krever politisk vilje og prinsipiell klarhet.

Norge står overfor store strukturelle utfordringer – aldrende befolkning, grønn omstilling og skjerpet internasjonal konkurranse. Skal vi lykkes, trenger vi et skattesystem som skaper tillit, trygghet og vilje til å bygge – ikke frykt for å eie.

Jeg støtter ikke forslaget om en varig utsettelsesordning av betaling av formuesskatt. Det hjelper like lite som å sette plaster på en brukket fot. Formuesskatten er til stor skade for fremtidig verdiskapning i Norge, noe fremtidige generasjoner dessverre vil måtte betale dyrt for. Denne skatten må avvikles i sin helhet. Samtidig må det gjennomføres en grunnleggende reformering av hele skattesystemet.

Vi trenger ikke enda en særordning – vi trenger et system det brede lag av befolkningen respekterer og kan omforenes om.