Richard Nilsen

Takk for et konstruktivt høringsutkast som søker å utjevne økende økonomiske forskjeller og sikre fremtidig bærekraft i velferdsstaten. Forskjeller i kapital og formue – snarere enn i lønn – er den viktigste driveren bak økonomisk ulikhet i dag, noe som er solid dokumentert blant annet i Thomas Pikettys 'Kapitalen i det 21. århundre'. Hvis slike forskjeller får vokse ukontrollert, svekkes samfunnets stabilitet, sosial mobilitet og tillit til fellesskapsløsninger. Samtidig må løsningene være praktiske, rettferdige og forståelige for folk flest. For at en skatteordning skal oppleves som legitim, må den være logisk og likebehandle arbeid og kapital. Høringsutkastet med tilsvarende resonnementer rundt rentenivå er logisk oppbyggd og finansmatematisk riktig for gitt målgruppe. Uheldigvis baserer det seg på teoretiske konsepter som er lite praktisk effektive og administrativt for dyrt, og her feiler dagens forslag – ikke på hensikt, men på virkemiddel. Det er dessverre ingen grunn til å tro at dette forslaget vil skape ro rundt temaet. Derfor ønsker jeg å fremme et forbedringsforslag til hvordan vi på en enkel, rettferdig og effektiv måte kan innrette en skatt på inntekt fra formue – ikke på formuen i seg selv.

Hvordan har vi havnet i en situasjon der selv lønnsmottakere reagerer negativt på en skatt som kun rammer kapital? Og hvor politikeres forsøk på å tette skattehull som har gjort det mulig for kapitaleiere å flytte ut inntekt uten å betale utsatt skatt, blir i all hovedsak omtalt negativt. Svaret ligger i opplevd urettferdighet. En stor del av befolkningen støtter formuesskatt i prinsippet, men enkelte profilerte gründere og bedriftseiere møter sympati i sine argumenter for at skatten svekker innovasjon og norsk konkurransekraft (og med det norske arbeidsplasser), og norsk eierskap på bekostning av utenlandske eiere. Denne mistilliten forsterkes av hvordan debatten formes. Oppmerksomheten festes på ytterpunktene, og ikke på hvordan skattesystemet faktisk virker i gjennomsnitt. Som Daniel Kahneman peker på i sin forskning ('Thinking, Fast and Slow'), har vi en tendens til å vektlegge ekstreme eksempler mer enn statistiske realiteter – en kognitiv skjevhet som undergraver saklige løsninger. Vi trenger derfor et system som lukker gapet mellom prinsipp og praksis. Det innebærer å tydeligere definere hva som faktisk skal skattlegges – og hvorfor.

Et bærekraftig skattesystem må bygge på noen grunnleggende premisser: - Inntekt, ikke eierskap, skal beskattes - All inntekt skal skattlegges kun én gang - Progressivitet skal gjelde for både arbeid og kapital - Børsnoterte og private selskaper skal likebehandles - Norske og utenlandske eiere skal skattlegges likt Disse prinsippene danner fundamentet for opplevd rettferdighet – og dermed aksept i befolkningen. Alle samfunnslag må bidra, og skatt på inntekt fra kapital er et nødvendig virkemiddel for å sikre utjevning. Samtidig må forskjeller aksepteres når de er basert på innsats og meritter. Forskning fra Alexander Cappelen og Centre for Experimental Research on Fairness (NHH) viser tydelig at nordmenn aksepterer ulikhet basert på innsats, men ikke på flaks eller arv. Som Thomas Piketty har dokumentert, vil store formuer systematisk generere avkastning som overstiger lønnsnivået – ofte uavhengig av aktiv innsats. Dette tilsier at progressiv skattlegging av kapitalinntekt er både rimelig og nødvendig for å begrense ulikhet.

Skatt må følge likviditet. Det er ikke rimelig å betale skatt basert på en teoretisk avkastning dersom formuesobjektet ikke faktisk generer inntekt. Dette er kjernen i problemet med dagens formuesskatt. Skatt på kapitalinntekter – renteinntekter, utbytte, realiserte gevinster og arv – må følge likviditetsbaserte inntekter, og skattelegging må først skje når inntekten faktisk oppstår. Jeg foreslår derfor: - Avvikling av dagens formuesskatt, og erstatt med: - Avvikling av fritaksmetoden slik at utbytte beskattes løpende - Definer og skattlegg arv som kapitalinntekt

For å unngå dobbeltbeskatning etter avvikling av fritaksmetoden kan man definere utbytte som innskutt egenkapital ved utbetaling til selskapsaksjonærer. Ønsker man videre å oppmuntre til investering i innovasjon og oppstartsselskaper kan man også innføre skattefradrag som kompenserer for risiko. Dette gir et enkelt, oversiktlig og rettferdig system – uavhengig av om du er arbeidstaker, gründer, investor eller arving.

Vi må være ærlige om det normative: Hvor stor ulikhet aksepterer vi i et fellesskap som vårt? Piketty viser tydelig hvordan kapital, dersom den beskattes lavere enn arbeid, vil akkumulere seg hos de få og føre til varig ulikhet. Et samfunn i ubalanse truer både produktivitet, tillit og sosial stabilitet. Det er derfor ikke bare moralsk, men også økonomisk klokt å skattlegge kapitalinntekter progressivt. I tillegg må vi erkjenne menneskets natur: som Kahneman beskriver, er vi utsatt for "status quo bias" og "endowment effect" – vi overvurderer verdien av det vi har, og er tilbøyelige til å kjempe hardt for å beholde det. Dette gjelder også formuende som opplever enhver ny skatt som et personlig tap. Det må vi forstå, men ikke la styre.

Vi trenger et skattesystem som: - Oppleves som rettferdig - Er enkelt å forstå og administrere - Stimulerer til verdiskaping og investering - Sikrer at kapitalinntekt beskattes på linje med arbeidsinntekt - Skaper ro og langsiktighet i norsk skattepolitikk Dette kan oppnås gjennom relativt enkle grep, men forutsetter et tydelig brudd med gamle rammeverk og begreper. Det første grepet: Slutt å kalle det formuesskatt – kall det skatt på inntekt fra formue.

For å sikre en grundig og bredt forankret løsning, bør regjeringen sette ned en ny skattekommisjon. Denne kan f.eks. inkludere: - Skatterettsadvokat - Samfunnsøkonom - Finansprofessor - Historiker med fokus på ulikhet - Gründerrepresentant - Forsker fra SSB eller Skatteforsk - Ekspert på adferdsøkonomi - Samfunnsengasjert konsulent fra privat næringsliv Mandatet bør være å fremme forslag til en mer gjennomarbeidet modell som erstatter dagens formuesskatt med en reell og likviditetsbasert beskatning av kapitalinntekt – uten å gå på akkord med rettferdighetsprinsippene.

Det handler ikke bare om prosent eller promille. Det handler om å bygge tillit. Det starter med et språk som forklarer, ikke skjuler. Når vi kaller det skatt på inntekt fra formue istedenfor formuesskatt, åpner vi for en mer ærlig, opplyst og samlende debatt. Dersom vi samtidig innfører en forståelig definisjon av inntekt – begrenset til likviditetsbasert inntekt i denne sammenheng – vil det bidra til økt opplevelse av rettferdighet. Vi trenger ikke mer polarisering. Vi trenger rettferdighet, forutsigbarhet – og løsninger som faktisk virker. Lykke til.