Høring om domstolenes funksjonsevne i ekstraordinære situasjoner – sak 25/1568
Oslo tingrett viser til høringsbrev av 24. mars 2025.
Til § 241 virkeområdet, særlig om kriteriet «ekstraordinære situasjoner».
Det foreslås i utkastet til domstolloven § 241 at bestemmelsene skal gjelde ved «ekstraordinære situasjoner» i fredstid, og ved krigssituasjoner.
Oslo tingrett mener henvisningen i loven til ekstraordinære situasjoner ikke er tilstrekkelig presis for å angi når unntaksreglene skal komme til anvendelse. Henvisningen i høringsnotatet til at dette er tilfeller hvor «tungtveiende samfunnsinteresser må ivaretas» er heller ikke presis. Det er uheldig at anvendelsesområdet for unntak fra regler som anses sentrale for rettsikkerheten er så vagt formulert.
Oslo tingrett mener inngangsvilkåret må presiseres eller kvalifiseres slik at det kommer klarere frem at reglene skal gjelde der de ekstraordinære situasjonene har betydning for domstolenes funksjonsevne eller virksomhet. Til sammenligning hadde den midlertidige Covid-loven en formålsbestemmelse om at loven skulle tilrettelegge for en forsvarlig og rettssikker virksomhet i domstolene, politiet og påtalemyndigheten mv. ved å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19.
I en og samme situasjon vil en rekke beslutningstakere kunne ha forskjellig syn på om bestemmelsene gjelder eller ikke. Det fremgår av høringsnotatet at en bygger på nærhetsprinsippet. Praktiseringen av reglene vil derfor kunne bli ulik, noe som står i et spenningsforhold til likebehandlingsprinsippet.
For § 242 som gjelder overføring av saker mellom domstoler, er muligheten for ulik behandling mindre betenkelig, fordi en ikke griper inn i retten til domstolsbehandling som sådan. I § 243 stilles ett tilleggsvilkår om at «det er tvingende nødvendig for å opprettholde grunnleggende dømmende funksjoner». Samlet gjør det at kompetansen i § 243 er avgrenset tilstrekkelig. I § 244 er det ikke gitt noe tilleggsvilkår, men det styrker rettsikkerheten at bestemmelsen må forstås slik at retten kun skal anvende reglene gitt i slik forskrift hvis det er forsvarlig i den enkelte sak og partene er gitt anledning til å uttale seg.
Når inngangsvilkåret er vagt og skjønnsmessig er det en fordel at kompetansen er gitt personer i domstolsystemet. Det vage inngangsvilkåret er mer betenkelig når kompetansen er lagt til regjeringen eller den regjeringen delegerer dette til jf. formuleringen «Kongen».
Oslo tingrett mener henvisningen i loven til ekstraordinære situasjoner ikke er tilstrekkelig presis for å angi når unntaksreglene skal komme til anvendelse. Henvisningen i høringsnotatet til at dette er tilfeller hvor «tungtveiende samfunnsinteresser må ivaretas» er heller ikke presis. Det er uheldig at anvendelsesområdet for unntak fra regler som anses sentrale for rettsikkerheten er så vagt formulert.
Oslo tingrett mener inngangsvilkåret må presiseres eller kvalifiseres slik at det kommer klarere frem at reglene skal gjelde der de ekstraordinære situasjonene har betydning for domstolenes funksjonsevne eller virksomhet. Til sammenligning hadde den midlertidige Covid-loven en formålsbestemmelse om at loven skulle tilrettelegge for en forsvarlig og rettssikker virksomhet i domstolene, politiet og påtalemyndigheten mv. ved å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19.
I en og samme situasjon vil en rekke beslutningstakere kunne ha forskjellig syn på om bestemmelsene gjelder eller ikke. Det fremgår av høringsnotatet at en bygger på nærhetsprinsippet. Praktiseringen av reglene vil derfor kunne bli ulik, noe som står i et spenningsforhold til likebehandlingsprinsippet.
For § 242 som gjelder overføring av saker mellom domstoler, er muligheten for ulik behandling mindre betenkelig, fordi en ikke griper inn i retten til domstolsbehandling som sådan. I § 243 stilles ett tilleggsvilkår om at «det er tvingende nødvendig for å opprettholde grunnleggende dømmende funksjoner». Samlet gjør det at kompetansen i § 243 er avgrenset tilstrekkelig. I § 244 er det ikke gitt noe tilleggsvilkår, men det styrker rettsikkerheten at bestemmelsen må forstås slik at retten kun skal anvende reglene gitt i slik forskrift hvis det er forsvarlig i den enkelte sak og partene er gitt anledning til å uttale seg.
Når inngangsvilkåret er vagt og skjønnsmessig er det en fordel at kompetansen er gitt personer i domstolsystemet. Det vage inngangsvilkåret er mer betenkelig når kompetansen er lagt til regjeringen eller den regjeringen delegerer dette til jf. formuleringen «Kongen».
Til § 242 – overføring av saker mellom domstoler
Oslo tingrett støtter at det gis en slik hjemmel. Det ivaretar domstolenes uavhengighet at kompetansen er lagt til lagmannsretten eller ankeutvalget i Høyesterett. Det er sentralt at makten til å overføre mellom domstoler ligger hos domstolene og ikke hos den utøvende makt.
Oslo tingrett mener det bør komme tydeligere frem i ordlyden eller i merknaden om beslutning skal treffes for hver enkelt sak, eller om beslutning kan treffes på gruppenivå for flere saker. Skal beslutning treffes på gruppenivå må det få betydning for partenes uttalerett i forslagets tredje ledd.
Det er i bestemmelsen ikke avklart hvilken lagmannsrett som kan fatte beslutningen. Normalt vil det være den lagmannsrett som har den aktuelle tingrett, saken skal overføres fra, i sitt lagdømme. Det bør vurderes regulert hva som skjer hvis den aktuelle lagmannsrett eller ankeutvalget er satt ut av spill.
Oslo tingrett mener det bør komme tydeligere frem i ordlyden eller i merknaden om beslutning skal treffes for hver enkelt sak, eller om beslutning kan treffes på gruppenivå for flere saker. Skal beslutning treffes på gruppenivå må det få betydning for partenes uttalerett i forslagets tredje ledd.
Det er i bestemmelsen ikke avklart hvilken lagmannsrett som kan fatte beslutningen. Normalt vil det være den lagmannsrett som har den aktuelle tingrett, saken skal overføres fra, i sitt lagdømme. Det bør vurderes regulert hva som skjer hvis den aktuelle lagmannsrett eller ankeutvalget er satt ut av spill.
Til § 243 – prioritering av saker
Oslo tingrett forstår bestemmelsen slik at den er ment å uttrykke hvilke saker som skal prioriteres i en situasjon der domstolens kapasitet eller funksjonsevne er begrenset. Det sentrale blir da i og for seg ikke at de nevnte sakene skal behandles, men at andre sakstyper ikke skal behandles dersom det ikke er kapasitet til det. Dette kunne eventuelt kommet klarere frem i ordlyden.
De følger av inngangsvilkåret at slik prioritering skal være «tvingende nødvendig for å opprettholde grunnleggende dømmende funksjoner». Oslo tingrett mener det kan stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å knytte vilkåret opp mot et formål, eller om vilkåret heller bør knyttes til virkningen av den ekstraordinære situasjonen – nemlig at domstolenes funksjonsevne eller kapasitet er begrenset til å ivareta grunnleggende dømmende funksjoner som følge av den ekstraordinære situasjonen og at det derfor er nødvendig å prioritere hvilke saker som skal behandles.
Plikten til å prioritere sakene i første ledd bokstav a til g inntrer når de materielle vilkår i første ledd første punktum er til stede. Forskjellige tingretter/lagmannsretter vil kunne vurdere situasjonen forskjellig mht. om første ledd er satt i kraft. Hvis en ekstraordinær situasjon oppstår vil den ikke nødvendigvis være landsomfattende, og anvendelsen av vilkåret «det er tvingende nødvendig for å opprettholde grunnleggende dømmende funksjoner» vil kunne variere ut fra den enkelte domstols situasjon. Det er derfor riktig å legge ansvaret for prioriteringen til den enkelte domstol.
Det er videre viktig at det er domstolene som skal prioritere de oppregnede sakene. Før tildeling er det domstolleder som har ansvaret. Etter at en sak er overført den enkelte dommer eller dommere regulerer ikke forslaget domstolleders eventuelle instruksjonsrett mht. hvilke saker som skal prioriteres før andre. En eventuell instruks fra domstoleder må forstås å gjelde rekkefølgen for saksavviklingen på generelt plan og ikke den enkelte avgjørelse, herunder avgjørelser om utsettelse.
Etter punkt f skal domstolskontroll av inngrep i menneskerettighetene som er foretatt på bakgrunn av den aktuelle situasjonen prioriteres. Bestemmelsen i § 243 er skrevet for mange typer situasjoner og situasjoner der menneskerettighetene generelt vil kunne komme under press. Situasjonen vil ikke bare kunne lede til nye inngrepshjemler, men mer aktiv bruk av eksisterende hjemler og press på utvidet anvendelse av slike. Den foreslåtte ordlyden kan leses som en innsnevring av hvilke menneskerettighetsspørsmål som skal prioriteres. Oslo tingrett foreslår at all domstolskontroll med inngrep i menneskerettighetene skal prioriteres. På prioriteringsstadiet (under saksforberedelsen) har en svakere grunnlag for å vite om inngrepet «er foretatt» på bakgrunn av den aktuelle situasjonen.
Det kan også reises spørsmål om avgrensningen til «inngrep i menneskerettighetene» er ønskelig. En alternativ formulering kan være knyttet til domstolskontroll av myndighetsinngrep, eventuelt myndighetsinngrep begrunnet i at riket er i en situasjon som nevnt i § 241.
Oslo tingrett legger til grunn at partene ikke kan påberope bestemmelsen i tvist om omberammelse eller krav om utsettelse av møte. Det ville være uheldig om eksempelvis staten ved den utøvende makt kunne møte et søksmål eller en begjæring om midlertidig forføyning med en anførsel om at saken ikke er prioritert og derfor må utsettes. Det bør stå i bestemmelsen at den ikke kan påberopes av partene.
Det er i annet ledd gitt hjemmel for forskrift. Forskriftskompetansen er begrenset til situasjoner nevnt i første ledd og hvor tungtveiende grunner foreligger. Hvis det foreligger en situasjon som nevnt i § 241 og situasjonen gjør det tvingende nødvendig for å opprettholde dømmende funksjoner, er det vanskelig å se hva tilleggskriteriet tungtveiende grunner tilfører.
Oslo tingrett mener det er uklart hva som er ment i siste del av annet ledd om at DA kan bestemme at tingrettene, lagmannsrettene og jordskifterettene skal følge nærmere bestemte retningslinjer for prioritering av saker som kan utfylle eller supplere opplistingen i første ledd, «og andre fristregler enn de som gjelder for behandlingen av sivile saker og saker om straff». Det er uklart hvilke regler det siktes til og om det er meningen at DA skal kunne fravike lovbestemte fristregler.
Annet ledd kan eventuelt forenkles til at DA kan fastsette nærmere retningslinjer for prioritering av saker i tingrettene, lagmannsrettene og jordskifterettene.
Forskriftshjemmelen gir DA en hjemmel for å begrense borgernes rett til å få visse sakstyper opp for domstolene, ved at disse utskytes i tid. Oslo tingrett mener hjemmelen bør begrenses til å supplere å utfylle bestemmelsen, ikke fravike den eller gi nye regler om prioritering.
DA bør ikke gis hjemmel for å fravike opplistingen eller innføre nye regler som går ut over supplering. Begrensningen i borgernes adgang til domstolene bør fastsettes ved lov. Noe behov for hjemmelen er det reelt sett ikke så lenge Stortinget kan møtes. Erfaringen fra pandemien er at Stortinget om nødvendig kan agere raskt. Det er viktig at inngrep i borgernes rett til domstolsbehandling har demokratisk legitimitet og er underlagt demokratisk kontroll.
De følger av inngangsvilkåret at slik prioritering skal være «tvingende nødvendig for å opprettholde grunnleggende dømmende funksjoner». Oslo tingrett mener det kan stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å knytte vilkåret opp mot et formål, eller om vilkåret heller bør knyttes til virkningen av den ekstraordinære situasjonen – nemlig at domstolenes funksjonsevne eller kapasitet er begrenset til å ivareta grunnleggende dømmende funksjoner som følge av den ekstraordinære situasjonen og at det derfor er nødvendig å prioritere hvilke saker som skal behandles.
Plikten til å prioritere sakene i første ledd bokstav a til g inntrer når de materielle vilkår i første ledd første punktum er til stede. Forskjellige tingretter/lagmannsretter vil kunne vurdere situasjonen forskjellig mht. om første ledd er satt i kraft. Hvis en ekstraordinær situasjon oppstår vil den ikke nødvendigvis være landsomfattende, og anvendelsen av vilkåret «det er tvingende nødvendig for å opprettholde grunnleggende dømmende funksjoner» vil kunne variere ut fra den enkelte domstols situasjon. Det er derfor riktig å legge ansvaret for prioriteringen til den enkelte domstol.
Det er videre viktig at det er domstolene som skal prioritere de oppregnede sakene. Før tildeling er det domstolleder som har ansvaret. Etter at en sak er overført den enkelte dommer eller dommere regulerer ikke forslaget domstolleders eventuelle instruksjonsrett mht. hvilke saker som skal prioriteres før andre. En eventuell instruks fra domstoleder må forstås å gjelde rekkefølgen for saksavviklingen på generelt plan og ikke den enkelte avgjørelse, herunder avgjørelser om utsettelse.
Etter punkt f skal domstolskontroll av inngrep i menneskerettighetene som er foretatt på bakgrunn av den aktuelle situasjonen prioriteres. Bestemmelsen i § 243 er skrevet for mange typer situasjoner og situasjoner der menneskerettighetene generelt vil kunne komme under press. Situasjonen vil ikke bare kunne lede til nye inngrepshjemler, men mer aktiv bruk av eksisterende hjemler og press på utvidet anvendelse av slike. Den foreslåtte ordlyden kan leses som en innsnevring av hvilke menneskerettighetsspørsmål som skal prioriteres. Oslo tingrett foreslår at all domstolskontroll med inngrep i menneskerettighetene skal prioriteres. På prioriteringsstadiet (under saksforberedelsen) har en svakere grunnlag for å vite om inngrepet «er foretatt» på bakgrunn av den aktuelle situasjonen.
Det kan også reises spørsmål om avgrensningen til «inngrep i menneskerettighetene» er ønskelig. En alternativ formulering kan være knyttet til domstolskontroll av myndighetsinngrep, eventuelt myndighetsinngrep begrunnet i at riket er i en situasjon som nevnt i § 241.
Oslo tingrett legger til grunn at partene ikke kan påberope bestemmelsen i tvist om omberammelse eller krav om utsettelse av møte. Det ville være uheldig om eksempelvis staten ved den utøvende makt kunne møte et søksmål eller en begjæring om midlertidig forføyning med en anførsel om at saken ikke er prioritert og derfor må utsettes. Det bør stå i bestemmelsen at den ikke kan påberopes av partene.
Det er i annet ledd gitt hjemmel for forskrift. Forskriftskompetansen er begrenset til situasjoner nevnt i første ledd og hvor tungtveiende grunner foreligger. Hvis det foreligger en situasjon som nevnt i § 241 og situasjonen gjør det tvingende nødvendig for å opprettholde dømmende funksjoner, er det vanskelig å se hva tilleggskriteriet tungtveiende grunner tilfører.
Oslo tingrett mener det er uklart hva som er ment i siste del av annet ledd om at DA kan bestemme at tingrettene, lagmannsrettene og jordskifterettene skal følge nærmere bestemte retningslinjer for prioritering av saker som kan utfylle eller supplere opplistingen i første ledd, «og andre fristregler enn de som gjelder for behandlingen av sivile saker og saker om straff». Det er uklart hvilke regler det siktes til og om det er meningen at DA skal kunne fravike lovbestemte fristregler.
Annet ledd kan eventuelt forenkles til at DA kan fastsette nærmere retningslinjer for prioritering av saker i tingrettene, lagmannsrettene og jordskifterettene.
Forskriftshjemmelen gir DA en hjemmel for å begrense borgernes rett til å få visse sakstyper opp for domstolene, ved at disse utskytes i tid. Oslo tingrett mener hjemmelen bør begrenses til å supplere å utfylle bestemmelsen, ikke fravike den eller gi nye regler om prioritering.
DA bør ikke gis hjemmel for å fravike opplistingen eller innføre nye regler som går ut over supplering. Begrensningen i borgernes adgang til domstolene bør fastsettes ved lov. Noe behov for hjemmelen er det reelt sett ikke så lenge Stortinget kan møtes. Erfaringen fra pandemien er at Stortinget om nødvendig kan agere raskt. Det er viktig at inngrep i borgernes rett til domstolsbehandling har demokratisk legitimitet og er underlagt demokratisk kontroll.
Til § 244 - helt eller delvis skriftlig behandling:
Bestemmelsen åpner for at oppregnede sakstyper «kan» behandles helt eller delvis skriftlig. Det er et krav at det er forsvarlig og at partene er gitt anledning til å uttale seg. Med en slik avgrensning der retten skal ivare ta hensynet til konkret forsvarlighet i den enkelte sak, støtter Oslo tingrett at det kan gis slike forskriftsbestemmelser, når det foreligger forhold som nevnt i § 241.
Det er uklart om det er tilsiktet noen realitetsforskjell mellom formuleringen i § 244 om at Kongen kan bestemme og i § 246 om at Kongen kan gi forskrift. I høringsnotatet synes det forutsatt at § 244 gir Kongen myndighet til å fastsette forskrift. Dersom begge bestemmelser er ment å gi hjemmel for forskrift, bør formuleringen være lik.
I ordlyden står det at Kongen kan bestemme at sakstyper «kan» behandles helt eller delvis skriftlig. I høringsnotatet er det vist til at det foreslås en ny forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å bestemme at visse straffesaker og straffeprosessuelle tvangsmidler, samt visse saker «skal» behandles skriftlig eller kombinert skriftlig og muntlig.
Oslo tingrett mener spørsmålet om skriftlig behandling i den enkelte sak i utgangspunktet bør være en dommeravgjørelse og legger til grunn at forskriften er ment å gi adgang til skriftlig behandling, ikke pålegge skriftlig behandling.
I høringsnotatet er det vist til at bestemmelsen gir adgang til slik forskriftsregulering «på samme vilkår som etter den opphevede midlertidige lov 26. mai 2020 nr. 47 om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv. §§ 4-6 b.» I den midlertidige loven var imidlertid skriftlig behandling i flere tilfeller subsidiær til behandling ved fjernmøte eller fjernavhør. Det var også ulik terskel i enkelte sakstyper avhengig av om siktede samtykket til skriftlig behandling eller ikke.
Den midlertidige loven §§ 4 og 5 lød slik:
Når det er forsvarlig, kan retten behandle en sak skriftlig dersom fjernmøte eller fjernavhør ikke lar seg gjennomføre eller er uforholdsmessig byrdefullt og saken gjelder
spørsmål om fortsatt varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 184, jf. § 185, eller forlenget internering etter utlendingsloven § 106 b,
opprettholdelse eller ileggelse av besøksforbud, unntatt sak om besøksforbud i eget hjem, jf. straffeprosessloven § 222 a , eller
opprettholdelse av midlertidig tilbakekall av førerett og beslag av førerkort, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 3.
Saker etter første ledd bokstav a og c kan også behandles skriftlig når siktede eller utlendingen har samtykket i dette og skriftlig behandling er forsvarlig. Tilsvarende gjelder ved samtykke fra partene i sak om besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a.
Dersom siktede eller utlendingen anfører vesentlig nye forhold, kan saker etter første ledd bokstav a kun behandles skriftlig når det er gitt samtykke. Det samme gjelder når påtalemyndigheten begjærer fullstendig isolasjon i medhold av straffeprosessloven § 186 a, eller når det har gått minst 90 dager siden forrige gang et spørsmål om fengsling eller internering ble avgjort på grunnlag av et ordinært rettsmøte eller fjernmøte.
Før retten treffer beslutning om skriftlig behandling, skal partene gis anledning til å uttale seg.
Beslutning om skriftlig behandling etter denne paragrafen kan ikke ankes
Når det er forsvarlig, kan retten beslutte at anke til lagmannsretten over dom i straffesak som ikke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, skal treffes på grunnlag av skriftlig behandling eller av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte.
Retten kan ikke uten partenes samtykke treffe beslutning etter første ledd når
smittefaren i tilstrekkelig grad kan avhjelpes ved bruk av fjernmøte eller fjernavhør, med mindre slik bruk medfører ulemper som ikke står i et rimelig forhold til den betydning muntlig behandling har i saken, eller
anken gjelder avgjørelse om straff eller rettsfølge som nevnt i straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 1 for lovbrudd som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år.
Før retten treffer beslutning etter første ledd, skal partene gis anledning til å uttale seg. Straffeprosessloven § 333 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende for saker som behandles etter denne paragrafen. Straffeprosessloven § 332 gjelder ikke ved behandlingen.
Beslutning om skriftlig behandling eller kombinert skriftlig og muntlig behandling etter denne paragrafen kan ikke ankes
Oslo tingrett påpeker at fullt ut skriftlig behandling er et inngripende unntak fra de vanlige prosessreglene som ikke bør benyttes dersom situasjonen kan avhjelpes tilstrekkelig ved hjelp av fjernmøter eller fjernavhør.
Oslo tingrett viser til at da de midlertidige reglene om blant annet fjernmøter og fjernavhør ble forlenget ved lov 17. desember 2021 nr. 148 vurderte departementet i Prop. 33 L (2021-2022) kapittel 4 på bakgrunn av høringen at det ikke var et nødvendig behov for reglene i §§ 4 til 6 b om utvidet adgang til skriftlig behandling. Departementet var av den oppfatning at en «utvidet adgang til fjernmøter langt på vei vil kunne avhjelpe konsekvensene av smitteverntiltak for domstolene.»
Oslo tingrett bemerker ellers at forholdet mellom bokstav b og d som begge gjelder besøksforbud er uklart.
Forslaget i § 244 gjelder saker på strafferettens område. Også for sivile saker kan en ekstraordinær situasjon gjør det nødvendig med skriftlig behandling, særlig hvis det foreligger et hasteelement.
Oslo tingrett vil bemerke at saker om midlertidig sikring (midlertidig forføyning og arrest) etter hovedregelen skal behandles i rettsmøte. Ved fare ved opphold kan det gis forføyning/arrest uten møte, men hvis det kreves etterfølgende muntlig forhandling må det skje i rettsmøte. Oslo tingrett foreslår at også saker om midlertidig forføyning og arrest kan behandles skriftlig der retten finner det forsvarlig.
Det er uklart om det er tilsiktet noen realitetsforskjell mellom formuleringen i § 244 om at Kongen kan bestemme og i § 246 om at Kongen kan gi forskrift. I høringsnotatet synes det forutsatt at § 244 gir Kongen myndighet til å fastsette forskrift. Dersom begge bestemmelser er ment å gi hjemmel for forskrift, bør formuleringen være lik.
I ordlyden står det at Kongen kan bestemme at sakstyper «kan» behandles helt eller delvis skriftlig. I høringsnotatet er det vist til at det foreslås en ny forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å bestemme at visse straffesaker og straffeprosessuelle tvangsmidler, samt visse saker «skal» behandles skriftlig eller kombinert skriftlig og muntlig.
Oslo tingrett mener spørsmålet om skriftlig behandling i den enkelte sak i utgangspunktet bør være en dommeravgjørelse og legger til grunn at forskriften er ment å gi adgang til skriftlig behandling, ikke pålegge skriftlig behandling.
I høringsnotatet er det vist til at bestemmelsen gir adgang til slik forskriftsregulering «på samme vilkår som etter den opphevede midlertidige lov 26. mai 2020 nr. 47 om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv. §§ 4-6 b.» I den midlertidige loven var imidlertid skriftlig behandling i flere tilfeller subsidiær til behandling ved fjernmøte eller fjernavhør. Det var også ulik terskel i enkelte sakstyper avhengig av om siktede samtykket til skriftlig behandling eller ikke.
Den midlertidige loven §§ 4 og 5 lød slik:
Når det er forsvarlig, kan retten behandle en sak skriftlig dersom fjernmøte eller fjernavhør ikke lar seg gjennomføre eller er uforholdsmessig byrdefullt og saken gjelder
spørsmål om fortsatt varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 184, jf. § 185, eller forlenget internering etter utlendingsloven § 106 b,
opprettholdelse eller ileggelse av besøksforbud, unntatt sak om besøksforbud i eget hjem, jf. straffeprosessloven § 222 a , eller
opprettholdelse av midlertidig tilbakekall av førerett og beslag av førerkort, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 3.
Saker etter første ledd bokstav a og c kan også behandles skriftlig når siktede eller utlendingen har samtykket i dette og skriftlig behandling er forsvarlig. Tilsvarende gjelder ved samtykke fra partene i sak om besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a.
Dersom siktede eller utlendingen anfører vesentlig nye forhold, kan saker etter første ledd bokstav a kun behandles skriftlig når det er gitt samtykke. Det samme gjelder når påtalemyndigheten begjærer fullstendig isolasjon i medhold av straffeprosessloven § 186 a, eller når det har gått minst 90 dager siden forrige gang et spørsmål om fengsling eller internering ble avgjort på grunnlag av et ordinært rettsmøte eller fjernmøte.
Før retten treffer beslutning om skriftlig behandling, skal partene gis anledning til å uttale seg.
Beslutning om skriftlig behandling etter denne paragrafen kan ikke ankes
Når det er forsvarlig, kan retten beslutte at anke til lagmannsretten over dom i straffesak som ikke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, skal treffes på grunnlag av skriftlig behandling eller av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte.
Retten kan ikke uten partenes samtykke treffe beslutning etter første ledd når
smittefaren i tilstrekkelig grad kan avhjelpes ved bruk av fjernmøte eller fjernavhør, med mindre slik bruk medfører ulemper som ikke står i et rimelig forhold til den betydning muntlig behandling har i saken, eller
anken gjelder avgjørelse om straff eller rettsfølge som nevnt i straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 1 for lovbrudd som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år.
Før retten treffer beslutning etter første ledd, skal partene gis anledning til å uttale seg. Straffeprosessloven § 333 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende for saker som behandles etter denne paragrafen. Straffeprosessloven § 332 gjelder ikke ved behandlingen.
Beslutning om skriftlig behandling eller kombinert skriftlig og muntlig behandling etter denne paragrafen kan ikke ankes
Oslo tingrett påpeker at fullt ut skriftlig behandling er et inngripende unntak fra de vanlige prosessreglene som ikke bør benyttes dersom situasjonen kan avhjelpes tilstrekkelig ved hjelp av fjernmøter eller fjernavhør.
Oslo tingrett viser til at da de midlertidige reglene om blant annet fjernmøter og fjernavhør ble forlenget ved lov 17. desember 2021 nr. 148 vurderte departementet i Prop. 33 L (2021-2022) kapittel 4 på bakgrunn av høringen at det ikke var et nødvendig behov for reglene i §§ 4 til 6 b om utvidet adgang til skriftlig behandling. Departementet var av den oppfatning at en «utvidet adgang til fjernmøter langt på vei vil kunne avhjelpe konsekvensene av smitteverntiltak for domstolene.»
Oslo tingrett bemerker ellers at forholdet mellom bokstav b og d som begge gjelder besøksforbud er uklart.
Forslaget i § 244 gjelder saker på strafferettens område. Også for sivile saker kan en ekstraordinær situasjon gjør det nødvendig med skriftlig behandling, særlig hvis det foreligger et hasteelement.
Oslo tingrett vil bemerke at saker om midlertidig sikring (midlertidig forføyning og arrest) etter hovedregelen skal behandles i rettsmøte. Ved fare ved opphold kan det gis forføyning/arrest uten møte, men hvis det kreves etterfølgende muntlig forhandling må det skje i rettsmøte. Oslo tingrett foreslår at også saker om midlertidig forføyning og arrest kan behandles skriftlig der retten finner det forsvarlig.
Til § 246
Oslo tingrett går ut fra at bestemmelsen først og fremst har betydning for hovedforhandling og ankeforhandling som gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og for førstegangsfengsling og eventuelt fengslingsforlengelser utover det som følger av straffeprosessloven § 185 fjerde ledd. I slike tilfeller kreves det samtykke fra siktede og påtalemyndigheten etter de vanlige reglene i straffeprosessloven § 29 a.
For andre rettsmøter gjelder straffeprosessloven § 29 a tredje ledd om at rettsmøter helt eller delvis kan holdes som fjernmøter når det er særskilt bestemt, eller retten finner det ubetenkelig. Her er altså terskelen lavere enn i forslaget til § 246. Det bør komme frem at § 246 ikke begrenser muligheten til fjernmøte som følger av andre bestemmelser.
For andre rettsmøter gjelder straffeprosessloven § 29 a tredje ledd om at rettsmøter helt eller delvis kan holdes som fjernmøter når det er særskilt bestemt, eller retten finner det ubetenkelig. Her er altså terskelen lavere enn i forslaget til § 246. Det bør komme frem at § 246 ikke begrenser muligheten til fjernmøte som følger av andre bestemmelser.