Utdanningsforbundet viser til Kunnskapsdepartementet høringsnotat med forslag til nye forskrifter om barnehagevirksomhet, grunnskole og videregående opplæring i Longyearbyen. Vi takker for muligheten til å uttale oss om forslag til ny forskrift. Utdanningsforbundet representerer 180 000 lærere i barnehage og skole, ledere og deler av støttesystemet (PP-tjenesten mfl.).
Innledende kommentarer
Longyearbyen er det største tettstedet på Svalbard, med 2459 innbyggere, hvorav 480 er under 20 år. De fleste innbyggere er mellom 20-44 år (1283 mennesker). 126 barn er under skolepliktig alder. (SSB, 1. halvår 2021, tallene inkl. Ny-Ålesund).
Norsk suverenitet på Svalbard ble anerkjent gjennom Svalbardkontrakten av 09.02.1920. Samfunnet i Longyearbyen er spesielt og rettighetene til innbyggerne skiller seg på flere måter fra fastlandet. For å bo på Svalbard må man ha egne midler til å kunne oppholde seg der. Det er vesentlig lavere skattenivå på øya. Sentral rettighets- og velferdslovgivning finnes ikke eller er begrenset, dette gjelder blant annet helse-, sosial- og velferdsområdet. Dette innebærer at innbyggere, som beholder sin folkeregistrerte adresse i Fastlands-Norge, må søke hjelp i sin hjemkommune der rettighetene er begrenset på Svalbard. Longyearbyen er ikke et såkalt livsløpssamfunn («fra vugge til grav»).
Regjeringens politikk er samlet i Svalbardmeldingen, Meld. St. 32 (2015-2016) Svalbard . Longyearbyen skal være et levedyktig lokalsamfunn. Et av målene i svalbardpolitikken er å legge til rette for at Longyearbyen kan være et familiesamfunn. Det offentlige tjenestetilbudet i Longyearbyen for barn og unge inkluderer i dag to barnehager med til sammen 104 barn, en grunnskole med 225 elever og videregående opplæringstilbud med 48 elever. I tillegg til barne- og familietjenesten er det en pedagogisk-psykologiske tjeneste (PP-tjeneste) i Longyearbyen. Longyearbyen Lokalstyre (LL) er barnehagemyndighet og skoleeier.
Bakgrunn til forslag om ny forskrift er at dagens regulering og regelverk fremstår som uoversiktlig og lite forutsigbart. Det er behov for å avklare LLs forpliktelser etter barnehage- og opplæringsloven.
Utdanningsforbundet støtter behov for oppklaring av hvilke rettigheter som gjelder for barn og unge i Longyearbyen. Vi mener imidlertid at det er viktig å skille mellom rettigheter til voksne - som selv har valgt å bosette seg på øya, og rettigheter til barn – som ikke kan velge hvor de skal bo, vokse opp og gå i barnehage eller skole. Barn og elever i Longyearbyen har flyttet dit sammen med foreldrene, eller blitt født der. Utdanningsforbundet ønsker å kommentere på utvalgte avsnitt i høringen.
Oppsummering av hovedpunktene i Utdanningsforbundets innspill
Forslag om forskrift for barnehagevirksomhet i Longyearbyen
- Utdanningsforbundet støtter ikke departementets forslag om et begrenset barnehagetilbud, og mener det bør forskriftsfestes rett til barnehageplass fra barna er ett år (tilsvarende barnehageloven § 16). Barnehagelovens bestemmelse om samordnet opptak og prioritet ved opptak bør også gjelde på Svalbard (jf. barnehageloven §§ 17 og 18).
- Utdanningsforbundet støtter forslaget om å ikke åpne for privat barnehagevirksomhet eller etablering av familiebarnehager på Svalbard.
- Utdanningsforbundet mener at barn med særskilte behov skal ha samme rettigheter som barn i Fastlands-Norge, jf. barnehageloven kap. VII Spesialpedagogisk hjelp, tegnspråkopplæring m.m.
Forslag om forskrift for grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen
- Utdanningsforbundet støtter ikke forslag om begrenset grunnskoleopplæring i Longyearbyen, jf. forslag til forskrift § 4 siste ledd.
- Utdanningsforbundet mener de samme rettighetene til spesialundervisning bør gjelde for elever i Longyearbyen som i Fastlands-Norge, jf. kapittel. 5 i opplæringsloven.
- Selv om videregående opplæringstilbud ved Longyearbyen skole er begrenset, må opplæringen ha samme kvalitet som i resten av landet (jf. opplæringsloven § 10-1 og § 10-2). Det er viktig at elevene har tilgang til god og tilgjengelig rådgivningstjeneste.
- Utdanningsforbundet er enig i forslag om at reglene i opplæringsloven kapittel 4A ikke skal gjelde i Longyearbyen. Ungdom mellom 16 og 18 år, som flytter med foreldrene til Svalbard og som trenger grunnskoleopplæring eller forsterket norskopplæring, må imidlertid ha rett til et slikt tilbud.
Utdanningsforbundet viser til omtale av barnehageloven i Prop.1 S. Her står det blant annet at det forventes at LL tilbyr barnehageplasser til barn i Longyearbyen og at dette tilbudet oppfyller de grunnleggende kravene til pedagogisk tilbud og kvalitet som følger av barnehageloven.
Utdanningsforbundet støtter behovet for en tydeligere regulering av barnehagevirksomheten på Svalbard og er glad for at departementet i all hovedsak foreslår at barnehagelovens bestemmelser for Fastlands-Norge gjøres gjeldende på Svalbard.
Departementet foreslår et todelt formål med forskriften: å legge til rette for at barn i Longyearbyen får et barnehagetilbud av god kvalitet, og å legge til rette for at norske svalbardpolitiske mål oppfylles (jf. forslag til § 1 første ledd).
Utdanningsforbundet mener de to formålene vanskelig kan forenes. Barnehage er et pedagogisk tilbud som skal sikre barna en god barndom. I Norge er det innført en individuell rett til barnehageplass. Bakgrunnen for denne retten er målet om å sikre barn et likeverdig trygt og godt leke- og læringsmiljø før skolestart. Utdanningsforbundet mener at barn under opplæringspliktig alder, også på Svalbard, har behov for et trygt og godt oppvekstmiljø utenfor hjemmet. Barnehage er den institusjon som best kan ivareta dette behovet, da barnehagens mandat nettopp er å ivareta barnas behov for trygghet, trivsel, omsorg, lek og læring som grunnlag for allsidige utvikling. På Svalbard er det en forutsetning at innbyggerne kan forsørge seg selv, noe som igjen betyr at de aller fleste voksne beboere er i arbeid. Barna har dermed behov for et tilbud utenfor hjemmet, der de kan få omsorg, leke og lære sammen med andre barn.
Utdanningsforbundet mener at intensjonen med den foreslåtte forskriften derfor bør være å regulere hva som er til barnas beste. Vi støtter derfor ikke at barnehagevirksomhet på Svalbard skal være et begrenset tilbud.
Departementet foreslår at det forskriftsfestes at LL er ansvarlig for at pliktene i forskriften blir oppfylt. Utdanningsforbundet støtter forslaget (jf. § 2).
4.4 Rett til barnehageplass og plikt og rett til å drive barnehagevirksomhet i Longyearbyen 4.4.1 Spørsmålet om rett til barnehageplass i Longyearbyen
Departementet anser at individuell rett til barnehageplass, jf. barnehageloven § 16, ikke passer i Longyearbyen. I tillegg til norsk svalbardpolitikk, trekkes fri innvandring, at det er praktisk krevende å forholde seg til skiftende antall barn som har rett til plass og svært usikker økonomisk forpliktelse for LL, frem som argumenter.
Utdanningsforbundet støtter ikke departementets argumenter eller konklusjon om at barn på Svalbard ikke skal ha en individuell rett til barnehageplass. Argumentasjonen om at det er krevende med et skiftende antall barn som har rett til barnehagetilbud, er en utfordring som også er kjent i Fastlands-Norge. Flere kommuner har i dag overkapasitet på barnehageplasser og må finne løsninger både ved underskudd og overskudd på plasser. Selv om barnehage ikke er omtalt i menneskerettighetskonvensjonen, ivaretar barnehagen barnas rett til lek, læring og fritid, og rett til barnehageplass er en lovhjemlet rettighet i Norge. Det vises for øvrig til våre kommentarer under § 1 om formål, om hvorfor barn har en individuell rett til barnehageplass.
Å legge opp til begrensning av tilbud til barnehageplass, kan føre til at man mister ønsket arbeidskompetanse på øya. Den største delen av befolkningen befinner seg nettopp i alderen der småbarnsforeldre befinner seg, 25-39 år. Det er også et uttalt mål å opprettholde den norske befolkningen på øya. Tall fra 2018 viser at norske fastboende er i mindretall i enkelte aldersgrupper (statistikk og tall fra SSB 2018).
Å sikre barn et godt utviklingsmiljø er viktig for barn, både i hverdagen og for framtiden, men også for å sikre et familievennlig miljø på Svalbard. Utdanningsforbundet mener at gjennom å legge forholdene godt til rette for barnefamilier, kan vi sikre norsk bosetting i Longyearbyen, da barnehageplass vil være et godt rekrutteringstiltak.
4.4.2 En plikt for Longyearbyen lokalstyre til å sørge for at det er et tilbud om barnehage i Longyearbyen
I § 3 foreslår departementet at Longyearbyen lokalstyre skal ha et tilbud om barnehage for minst ti barn over tre år og minst fem barn under tre år. Bare Longyearbyen lokalstyre kan drive barnehagevirksomhet innenfor Longyearbyen arealplanområde .
Utdanningsforbundet viser til våre kommentarer under 4.4.1. Vi mener at alle barn må ha rett til barnehageplass uavhengig av hvor i Norge de bor. Utdanningsforbundet støtter derfor ikke forslag til ordlyden i § 3. Vi mener at minimumskravet til antall barnehageplasser som foreslås, ikke står i forhold til dagens situasjon på Svalbard. I dag er det over 100 barn som har barnehageplass i Longyearbyen. I tillegg er det barn på venteliste. Å signalisere at kravet er så mye lavere enn dagens tilbud, kan skape usikkerhet blant foreldrene og ansatte i barnehagene. Et sentralt spørsmål er om den økonomiske tildelingen vil gis ut fra forskriftens minimumstall på plasser, eller det antall barn som lever i Longyearbyen?
Unge mennesker kan føle seg uønsket som beboere på Svalbard, noe som kan føre til at de ikke søker seg dit. Hvis Longyearbyen skal fortsette å være et levedyktig lokalsamfunn og et familiesamfunn, er det behov for å tilrettelegge for at barnefamilier kan bo og jobbe på Svalbard. Dette forutsetter at de har barnehageplass. Utdanningsforbundet mener det bør forskriftsfestes rett til barnehageplass fra barna er ett år, tilsvarende barnehageloven § 16.
Departementet foreslår å forskriftsfeste at barnehagene skal ha objektive, ikke-diskriminerende og etterprøvbare opptakskriterier. Videre foreslås det at barn som har vedtak etter barnevernsloven skal prioriteres ved opptak, men at de ikke har krav på barnehageplass. Avgjørelser om opptak skal være enkeltvedtak etter forvaltningsloven (jf. forslag til § 4).
Utdanningsforbundet støtter forslagene som gjelder kriterier for opptak, men presiserer at barnehageplass bør være en individuell rettighet.
Utdanningsforbundet støtter departementets forslag til § 3 andre ledd – at bare LL kan drive barnehagevirksomhet i Longyearbyen.
Utdanningsforbundet foreslår følgende ordlyd på § 3:
§ 3. Barnehagevirksomhet i Longyearbyen
Barn som fyller ett år senest innen utgangen av november det året det søkes om barnehageplass, har etter søknad rett til å få plass i barnehage innen utgangen av den måneden barnet fyller ett år.
Longyearbyen lokalstyre har plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig alder som er bosatt i lokalsamfunnet, jf. paragrafens første del.
Bare Longyearbyen lokalstyre kan drive barnehagevirksomhet innenfor Longyearbyen arealplanområde. Utbyggingsmønster og driftsformer skal tilpasses lokale forhold og behov.
4.4.3 Private barnehager og familiebarnehager
Departementet mener det ikke bør være åpent for privat barnehagevirksomhet eller etablering av familiebarnehager i Longyearbyen, verken for norske eller utenlandske aktører. Departementet vil ikke øke statens økonomiske forpliktelser på Svalbard. De vil heller ikke pålegge LL administrative oppgaver og kostnader som dette innebærer.
Utdanningsforbundet støtter både forslaget og begrunnelsen for hvorfor man ikke åpner for privat barnehagevirksomhet, eller tillater etablering av familiebarnehager på Svalbard. Vi vil i tillegg påpeke at familiebarnehager er en veiledet virksomhet som ikke bør reguleres i barnehageloven eller forskrift til denne.
4.5 Hvilke regler i barnehageloven som skal gjelde for Longyearbyen lokalstyres barnehagevirksomhet
I barnehageloven kapittel I er det regler om barnehagens formål og innhold, og samarbeid med skolen om overgangen. Forskrift om rammeplan er hjemlet i § 2. Utdanningsforbundet støtter departementets vurdering av at barnehageloven kapittel I, med unntak av § 1a (om private barnehage), gjøres gjeldende også for Svalbard.
I barnehageloven kapittel II er det regler om brukermedvirkning; barns rett til medvirkning og hensynet til barnets beste (§ 3), foreldreråd og samarbeidsutvalg (§§ 4 og 5). Utdanningsforbundet støtter departementets forslag av at barnehageloven kapittel II, med unntak av § 5 andre punktum (om private barnehager), gjøres gjeldende også for Svalbard.
I barnehageloven kapittel III er det regler om godkjenningsplikt, krav til barnehagens virksomhet, vedtekter, internkontroll og den overordnede barnehagemyndighetens ansvar. Det er i tillegg regler om likebehandling og uavhengighet mellom kommunale og private barnehager og regler om klageinstans, statlig råd og veiledning.
Utdanningsforbundet støtter departementets forslag til hvilke bestemmelser i kapittel III som skal gjelde på Svalbard. Når det gjelder bestemmelsene som ikke foreslås , viser vi til tidligere kommentar. Alle barn i Norge bør ha den samme rettighet til et godt leke- og læringsmiljø utenfor hjemmet. Utdanningsforbundet mener derfor at barnehageloven § 10 andre ledd (plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig alder) bør gjelde på Svalbard.
Samordnet opptaksprosess og prioritet til plass
Departementet foreslår at det ikke skal være en individuell rett til plass i barnehage i Longyearbyen. Dermed legges det til grunn at reglene i barnehageloven § 16 (rett til plass i barnehage) og § 18 (prioritet ved opptak) ikke er aktuelle. Det samme gjelder for § 17 første ledd (samordnet opptak). Departementet foreslår istedenfor å forskriftsfeste at barnehagene i Longyearbyen skal ha objektive, ikke-diskriminerende og etterprøvbare opptakskriterier. Barn som det er fattet vedtak om etter barnevernloven skal prioriteres ved opptak i barnehage i Longyearbyen. Det argumenteres for at det kan være saklige argumenter for å prioritere barn med nedsatt funksjonsevne, for eksempel hensynet til å avlaste familien eller forberede barnet for grunnskoleopplæring.
Som en følge av vårt standpunkt om at alle barn bør ha en individuell rett til barnehageplass, mener Utdanningsforbundet at barnehagelovens bestemmelse om samordnet opptak bør gjelde på Svalbard. Å samordne opptaket er allerede en innarbeidet rutine i Longyearbyen. Vi ser derfor ingen grunn til å ikke forskriftsfeste denne praksis.
Videre mener Utdanningsforbundet at barn med nedsatt funksjonsevne bør har rett til prioritet ved opptak i barnehage. Avgjørelsen bør ikke være en mulighet som blir opp til LL å vurdere, men en rettighet etter lov.
Barnehageloven regulerer ikke direkte foreldrebetaling for barnehagetilbudet, men § 20 inneholder en forskriftshjemmel for forskrifter om dette. Utdanningsforbundet støtter departementets forslag om at moderasjon i foreldrebetalingen ikke skal gjelde på Svalbard. Dette både med tanke på skattenivået på øya og forutsetningen om at befolkningen skal være økonomisk selvstendig.
4.5.6 Personalet – barnehageloven kapittel VI
Bestemmelsene om personalet og dennes kompetanse er bestemmelser som skal sikre en viss kvalitet på tilbudet, slik at barnehagene kan følge opp sitt brede samfunnsmandat.
Utdanningsforbundet støtter forslaget om å gjøre bestemmelsene i barnehageloven kapittel VI gjeldende for LLs barnehagevirksomhet.
4.5.7 Spesialpedagogisk hjelp, tegnspråkopplæring m.m. – barnehageloven kapittel VII
I barnehageloven kapittel VII er det regler som gir barn med særskilte behov rett til bestemte tjenester. Dette er blant annet rett til spesialpedagogisk hjelp, et individuelt tilrettelagt tilbud for barn med funksjonsnedsettelser, rett til tegnspråkopplæring og regler om alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). PP-tjenesten er sakkyndig instans for spesialpedagogisk hjelp.
Departementet argumenterer for at samfunnet i Longyearbyen ikke er rustet for å ivareta barn under opplæringspliktig alder med særskilte behov, og foreslår derfor å ikke videreføre retten til spesialpedagogisk hjelp (jf. barnehageloven § 31). Departementet foreslår heller ikke å videreføre retten til tegnspråk og ASK (jfr. §§ 38 og 39). PP-tjenestenes rolle som sakkyndig instans og utarbeidelse av lovpålagte sakkyndige vurderinger foreslås ikke gjeldende (jf. § 33 første ledd). Det foreslås derimot at PP-tjenesten skal ha en rolle knyttet til bistand til barnehagene, jf. § 33 andre ledd (kompetanse- og organisasjonsutvikling).
Utdanningsforbundet støtter behovet for avklaring av hvilke regler som gjelder for barn og elever med særlige behov i barnehage og grunnopplæring i Longyearbyen. Politikken som innebærer at Svalbard skal ha et mer begrenset tilbud enn Fastlands-Norge bør imidlertid ikke gå ut over barn og unge. Det er foreldrene som velger å bosette seg på Svalbard, ikke barn og unge. Å ta vekk retten til spesialpedagogisk hjelp vil ramme de mest utsatte barna, og det vil kunne bidra til et dårligere utgangspunkt for utvikling og læring. Å argumentere for at det ordinære barnehagetilbudet kan ivareta barnas behov for spesialpedagogisk hjelp vil være å undergrave PP-tjenestens rolle, faglige skjønn og viktige mandat. Å begrense PP-tjenestens rolle til å drive kompetanse- og organisasjonsutvikling knyttet til barnehagene, vil innebære en sterk begrensning av barnas rettigheter. Det vil kunne bidra til et segregerende tilbud, der det ikke er plass for barn med særskilte behov og mangfold i befolkningen. Dette står i kontrast til den norske svalbardpolitikken og det å legge til rette for at Longyearbyen kan være et familiesamfunn.
Når det gjelder argumentasjonen om at barnehagen ikke skal kompensere for et helsetilbud som ikke gis på Svalbard, vil Utdanningsforbundet peke på at spesialpedagogisk hjelp i all hovedsak ikke er et helsetilbud, men et pedagogisk tilbud som bygger på prinsipper om inkludering og likeverd. Når det gjelder kapasiteten – at samfunnet må være rustet for å ivareta barn med særskilte behov - mener vi at det ikke bør være noen forskjell mellom Longyearbyen og andre tilsvarende små kommuner i Fastlands-Norge.
Departementet peker på at LL kan gi et tilbud som går ut over minimumskravene i forskriften. Utdanningsforbundet mener at dette kan føre til profesjonsetiske dilemmaer fordi barnehagepersonalet vil kunne stå i sprik mellom barnets behov, lojalitet til foreldrene og tilgjengelige ressurser.
Utdanningsforbundet mener at barn på Svalbard skal ha rett til spesialpedagogisk hjelp på lik linje med barn i Fastlands-Norge, jf. barnehageloven §§ 31 og 35. PP-tjenesten bør være sakkyndig instans, og tilsvarende rettigheter som §§ 33 og 34 bør være gjeldende på Svalbard. PP-tjenestens mandat bør ikke begrenses til kompetanse- og organisasjonsutvikling. Videre mener Utdanningsforbundet at rettighetene i § 32 (samarbeid med foresatte) og § 37 (individuelt tilbud for barn med nedsatt funksjonsevne) bør gjelde på Svalbard, med de forbeholdene som ligger i rettigheten, jf. uforholdsmessig byrde.
Utdanningsforbundet mener at barn på Svalbard skal ha like rettigheter til tegnspråk og ASK som elever i Fastlands-Norge. Dette krever særlig kompetanse hos personalet og kapasitet til å drive opplæring av enkeltbarn. Vi kan imidlertid ikke se at dette skal være et motargument, da det også er gjeldende i små kommuner i Fastlands-Norge.
4.5.8 Psykososialt barnehagemiljø – barnehageloven kapittel VIII
I barnehageloven kapittel VIII, om psykososialt barnehagemiljø, er det plikt på barnehageeier for å sikre barna et trygt og godt barnehagemiljø. Utdanningsforbundet støtter departementets forslag om at reglene i barnehageloven kapittel VIII også bør gjelde for LLs barnehagevirksomhet.
4.5.9 Forskjellige bestemmelser – barnehageloven kapittel IX
Utdanningsforbundet støtter departementets forslag knyttet til i barnehageloven kapittel IX for LLs barnehagevirksomhet.
4.5.10 Tilsyn – barnehageloven kapittel X og forskrift om overgangsregler til barnehageloven – tilsyn, veiledning, reaksjoner mv.
Kommunens tilsyn med barnehagene og statens tilsyn etter barnehageloven.
Utdanningsforbundet støtter forslagene.
4.5.11 Forskrifter til barnehageloven
Utdanningsforbundet viser til våre kommentarer under hvert virkeområde. Vi legger til grunn de samme argumentene i forslag til gjeldende forskrifter.
5. Departementets vurderinger om grunnskoleopplæring og videregående opplæring
5.1 En ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen
Utdanningsforbundet støtter behovet for en tydeligere regulering av grunnskole- og videregående opplæring på Svalbard.
5.3 Longyearbyen lokalstyres ansvar for å oppfylle pliktene i forskriften og deres rett til å drive videregående opplæring
Departementet foreslår å videreføre at LL har ansvar for å oppfylle barnas rett til grunnskoleopplæring, og at LL har ansvar for å oppfylle reglene i forskriften (jf. § 2 i forskriften).
Utdanningsforbundet støtter forslaget.
5.4 Grunnopplæringsvirksomhet i Longyearbyen
Friskoleloven gjelder ikke på Svalbard. Departementet vil heller ikke åpne for andre private aktører driver grunnskole eller videregående opplæring i Longyearbyen (jf. § 3 i forskriften) .
Utdanningsforbundet støtter forslaget.
5.5 Rett og plikt til grunnskoleopplæring i Longyearbyen
Utdanningsforbundet støtter både forslaget og begrunnelsen for å videreføre regelen om rett til grunnskoleopplæring i Longyearbyen (jf. forskriften § 4 første og andre ledd).
5.5.2 Retten og plikten til grunnskoleopplæring inntrer etter opphold av en viss varighet
Departementet er opptatt av at reglene om rett og plikt til grunnskoleopplæring i Longyearbyen skal passe de lokale forholdene i praksis og andre regelverk der. Det foreslås at retten utløses etter tre måneder og plikten etter seks måneder.
Utdanningsforbundet deler departementets bekymring for at det kan oppstå tilfeller der barn står uten opplæringstilbud i en lengre periode. Det er derfor viktig å følge med på utviklingen og vurdere om denne regelen er til barnets beste.
5.5.3 Begrensning i retten til grunnskoleopplæring
Departementet foreslår en begrenset plikt for LL til å tilby spesialundervisning. Det foreslås at barn med behov som går ut over LLs plikt, og som derfor ikke kan få et forsvarlig utbytte av opplæringen, ikke har rett og plikt til grunnopplæring i Longyearbyen (jf. forslag til forskrift § 4 siste ledd). Forslaget er en tydelig begrensing av rett til opplæring og særskilt tilrettelegging, sammenliknet med dagens tilbud og rettighetene til elever i Fastlands-Norge.
Utdanningsforbundet støtter behovet for avklaring av hvilke regler som gjelder for elever med særskilte behov i Longyearbyen. Vi mener imidlertid at dette må gjøres på andre måter enn å frata elever med særlige behov rett til spesialundervisning. Her viser vi til argumentasjonen under 4.5.7. Det er et uttalt mål at Svalbard skal være et levedyktig lokalsamfunn, dette må også gjelde for barnefamilier og for elever med ulike læreforutsetninger. Vi kan ikke se at det er andre særlige stedlige forhold som innebærer at rettighetene ikke kan realiseres, sammenlignet med mindre kommuner i Fastlands-Norge. Det bør også tas i betraktning at elever ved norske godkjente friskoler i utlandet har betydelig større rettigheter knyttet til spesialundervisning og PP-tjenesten, enn det departementet foreslår skal gjelde på Svalbard. Flere av de norske utlandsskolene er mindre, med færre elever enn det som er tilfelle i Longyearbyen. PP-tjenesten for utlandsskolene er organisert under Statsforvalteren i Oslo og Viken.
5.6 Videregående opplæring for ungdom i Longyearbyen
Tilbudet om videregående opplæring på Svalbard er begrenset og organiseres som en egen avdeling på Longyearbyen skole. Skoleåret 2020/21 er det 48 elever på den videregående skolen i Longyearbyen.
5.7.4 Videregående opplæring – opplæringsloven kapittel 3 og 4
Ungdom i Longyearbyen skal ha lik rett til videregående opplæring som ungdom i resten av landet. Utdanningsforbundet støtter departementet i at denne rettigheten bør komme tydeligere frem av forskriften. Myndighetene har et ansvar for å legge til rette for at ungdom får oppfylt retten til videregående opplæring i sitt nærmiljø. Utdanningsforbundet støtter derfor at det fortsatt skal gis et tilbud om videregående opplæring ved Longyearbyen skole.
Samtidig må det tas høyde for at ungdomskullene i Longyearbyen kan være for små til at det er grunnlag for å starte opp et videregående tilbud hvert år. Dette forsvarer at LL ikke tilbyr videregående opplæring i skoleår der det ikke er søkere og at retten til videregående opplæring ikke alltid kan kreves oppfylt i Longyearbyen. Små kull gjør at det heller ikke er realistisk at Longyearbyen skole skal kunne tilby et like omfattende opplæringstilbud som i tett befolkede fylkeskommuner på fastlandet. Med et slikt utgangspunkt blir det spesielt viktig at elever og deres familier får tilgang til rådgivning og god informasjon om rettigheter og muligheter til videregående opplæring, slik at elever som ikke får sitt utdanningsønske oppfylt ved Longyearbyen skole søker seg til videregående skoler på fastlandet. Tilgang til rådgivningstjeneste er spesielt viktig for elever som bare tar deler av opplæringen ved Longyearbyen skole.
Selv om det videregående tilbudet ved Longyearbyen skole er begrenset, må opplæringen ha samme kvalitet som i resten av landet. Elevene må få opplæring som er tilpasset deres behov og forutsetninger og må ha rett til å bli undervist av en kvalifisert lærer med godkjent lærerutdanning. Utdanningsforbundet forutsetter at opplæringsloven § 10-1 (Krav om kompetanse ved tilsetjing av undervisningspersonell) og § 10-2 (Krav om relevant kompetanse i undervisningsfag) også skal gjelde for videregående opplæring i Longyearbyen.
Departementet foreslår at § 3-1 (rett til videregående opplæring for ungdom) i opplæringsloven ikke skal gjelde i Longyearbyen, men erstattes av en forskrift som sikrer elevene de samme rettighetene. Utdanningsforbundet mener at rettighetene i en slik forskrift må være tydelige for å sikre ungdom og familier som er bosatt på Svalbard forutsigbarhet og kunnskap om egne rettigheter. Vi støtter at opplæringsloven § 3-1 niende ledd skal gjelde, slik at videregående opplæring i Longyearbyen er gratis.
Utdanningsforbundet mener § 3-4 (innhold og vurdering i den videregående opplæringen) må gjelde for Longyearbyen skole. Som departementet peker på, kan det i enkelte tilfeller være nødvendig å justere fag- og timefordelingen for å tilpasse opplæringen til skolens størrelse og årskull. For å sikre elevene godt læringsutbytte, og at dokumentasjon og sluttkompetanse har tillitt både i høyere utdanning og i arbeidslivet, er det avgjørende at elevene følger nasjonalt fastsatte læreplaner og vurderingsforskrifter. Vi forutsetter at LL har god kunnskap om kravene som stilles til studiekompetanse og fagbrev, slik at elever som gjennomfører en organisatorisk løsning som avviker fra normalordningen, faktisk ender opp med riktig kompetanse. Departementet anbefaler at LL henter veiledning hos Stasforvalteren før de foretar justeringer i fag- og timefordelingen. Utdanningsforbundet mener dette bør formuleres som et krav og en plikt.
Rettigheter og plikter etter kapittel 5, om spesialundervisning gjelder ikke for videregående opplæring på Svalbard. Departementet foreslår å videreføre dagens regler. Utdanningsforbundet mener imidlertid at elever med behov for særskilt tilrettelegging må ha rett til spesialundervisning på lik linje med elever i Fastlands-Norge. I tillegg bør § 3-13 (Opplæring av elevar, lærlingar, praksiskandidatar med behov for alternativ og supplerande kommunikasjon) også gjelde for videregående elever i Longyearbyen.
5.7.5 Opplæring spesielt organisert for voksne – opplæringsloven kapittel 4A
Svalbardpolitikkens utgangspunkt er at grunnopplæringstilbudet i Longyearbyen skal være en spesiell og begrenset løsning tilpasset de stedlige og politiske forholdene der. LL tilbyr i dag verken grunnskoleopplæring eller videregående opplæring spesielt organisert for voksne.
Departementet foreslår at reglene i opplæringsloven kapittel 4A ikke skal gjelde i Longyearbyen. De legger til grunn at personer som oppholder seg i Longyearbyen, og som trenger grunnskoleopplæring eller videregående opplæring særskilt organisert for voksne, forholder seg til sin kommune eller fylkeskommune i Fastlands-Norge, eventuelt til sitt hjemlands myndigheter.
Utdanningsforbundet slutter seg til dette, så lenge en forutsetning for opphold i Longyearbyen er at voksne selv er ansvarlige for sin egen tilværelse og forsørgelse. Longyearbyen er ikke et livsløpssamfunn, med de rettigheter og tilbud som ligger i dette. Vi har også forståelse for at LL per i dag ikke har den nødvendige kapasiteten og kompetansen til å tilby slike særskilte tilbud.
Utdanningsforbundet mener imidlertid at ungdom mellom 16 og 18 år, som flytter med foreldrene til Svalbard og som trenger grunnskoleopplæring eller forsterket norskopplæring må ha rett til et slikt tilbud.
5.7.6 Spesialundervisning, PP-tjenesten m.m. – opplæringsloven kapittel 5
Kapittel 5 i opplæringsloven har regler om spesialundervisning. Hovedregelen er at elever som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning (§ 5-1).
Retten til spesialundervisning på Svalbard foreslås sterkt redusert i ny forskrift. Departementet foreslår at retten til spesialundervisning i grunnskolen i Longyearbyen skal være forbeholdt barn som bare har behov for mindre eller moderat tilrettelegging av opplæringen. Departementet anser at de vanlige saksbehandlingsreglene for spesialundervisning bør legges til grunn, jf. opplæringsloven §§ 5-1, 5-3 og 5-4. Departementet foreslår å forskriftsfeste noen utvalgte vurderingsmomenter i § 7 andre ledd, som LL skal legge vekt på for å ta stilling til om eleven har rett til spesialundervisning:
1. Vurdere elevens samlede behov for tilrettelegging og tjenester for å kunne ta del i opplæringen og oppnå et forsvarlig utbytte av den. Jo større avvik som trengs fra ordinær opplæring, desto mer fjerner man seg fra tilrettelegging som anses som mindre eller moderat.
2. Vurdere hvor kostnadskrevende tilretteleggingen vil være. Departementet forutsetter at LL går relativt langt i å imøtekomme behov som først og fremst dekkes gjennom finansielle ressurser, altså ved innkjøp, leie, leasing e.l., men understreker at de er en grense for hvilke kostnader det kan forventes at LL skal dekke.
3. Vurdere hvilken påvirkning tilretteleggingen for én elev vil ha på andre elevers opplæringstilbud. Spesialundervisning for en elev skal ikke føre til at andre elever opplever store og negative endringer i sitt opplæringstilbud.
4. Skolen skal ikke kompensere for andre tjenestetilbud som ikke finnes og regler som ikke gjelder i Longyearbyen.
Utdanningsforbundet mener at det er grunnleggende viktig å bygge opp kompetansen, slik at flere lærere i barnehage og skole har spesialpedagogisk kompetanse. Differensiert opplæring og individuelle tilpasninger innenfor det ordinære tilbudet forutsetter økonomiske ressurser, høy og relevant kompetanse, og fleksibilitet. Politiske mål om å redusere spesialundervisning til fordel for ordinær tilpasset opplæring må imidlertid ikke svekke rettighetene til eleven.
Utdanningsforbundet er positive til en klargjøring av reglene for spesialundervisning, men er skeptiske til at dette rammer barn og unge med størst behov for tilrettelegging (1). Her viser vi til merknader som beskrevet under 4.5.7. Spesialundervisning er i all hovedsak ikke helsehjelp, men et pedagogisk tilbud for å styrke utvikling og læring (4). PP-tjenesten har et viktige samfunnsmandat og rolle knyttet til skolen, deres faglige skjønn må ikke undergraves. Kapasiteten og ressursene på Svalbard kan sammenlignes med mindre kommuner på fastlandet eller evt. med norske godkjente skoler i utlandet. Norge må legge til rette for et inkluderende samfunn, åpent for ulikheter og plass for mangfold. Det er uheldig at departementet bruker betegnelse som normalopplæring , istedenfor den innarbeidede og mer inkluderende betegnelsen ordinær opplæring.
Når det gjelder vurderingen om kostnadseffektive tiltak (2), mener Utdanningsforbundet at dette strider mot et viktig og grunnleggende prinsipp for spesialundervisning. Spesialundervisning er en individuell rettighet for eleven, som skal gå foran økonomi.
Videre stiller Utdanningsforbundet seg undrende til at departementet legger opp til at spesialundervisning for en elev kan føre til at andre elever opplever negative endringer eller konsekvenser i sin opplæring (3). Dette handler etter vår mening om økonomi og statens ansvar for barn og unges utvikling og opplæring. Å innføre en vurdering på dette grunnlag har lite faglig grunnlag. Dessuten strider det mot grunnleggende prinsipper om et inkluderende og mangfoldig samfunn, med plass til alle uansett forutsetninger og evner.
Departementet foreslår at det tydelig framgår at elever bare i særskilte tilfeller har rett til én-til-én-undervisning eller en dedikert personalressurs, f.eks. lærer, assistent eller spesialpedagog. Det foreslås å forskriftsfeste at elever ikke har rett til denne typen tilrettelegging i mer enn en begrenset del av opplæringen og i en kortere periode. I vurderingen av hva som vil være «særskilte tilfeller» skal det legges vekt på at tiltaket bør antas å ha så god effekt innenfor den korte perioden det er aktuelt, at det deretter ikke lenger vil være behov for samme tilrettelegging. Departementet legger videre til grunn at en «kortere periode» normalt vil begrenses oppad til tre måneder, og at «deler av opplæringen» innebærer at én-til-én-undervisningen eller personalressursen normalt bare er aktuelt i mindre enn halvparten av elevens opplæring i perioden. LL er imidlertid selv nærmest til å vurdere dette opp mot formålet med og den forventede effekten av tilretteleggingstiltaket.
Utdanningsforbundet mener at all undervisning, også spesialundervisning, skal gjennomføres av kvalifiserte lærere. Tidsbegrenset rett til spesialundervisningen bør være en faglig vurderingssak, der PP-tjenesten har en viktig rolle i samarbeid med eleven, foreldrene, LL og skolen. Det samme gjelder hvilke tiltak som skal prøves ut og effekten av disse. PP-tjenesten skal i tilråding av spesialundersvining legge vekt på forskningsbaserte tiltak og elevens utbytte. Utdanningsforbundet stiller seg undrende til departementets vurderingsgrunnlag av en tidsbegrensning på tre måneder.
Forslag til å begrense rettighetene til spesialundervisning kan føre til profesjonsetiske utfordringer. Retten til spesialundervisning er svært viktig – den ivaretar de mest sårbare elevene og sørger for at prinsippene om et likeverdig opplæringstilbud opprettholdes. I vurderingen av hvilken hjelp eleven skal få, og om eleven i det hele tatt kan få et tilbud på Svalbard, vil det kunne oppstå et sprik mellom barnets behov, lojalitet til foreldrene og tilgjengelige ressurser. Det vil også kunne oppstå habilitetsutfordringer som gjør at det er viktig å klargjøre hvem sitt ansvar det er å f.eks. fatte en beslutning om at en elev ikke kan få opplæringstilbud i Longyearbyen fordi elevens behov ikke kan avhjelpes der.
Utdanningsforbundet mener de samme rettighetene til spesialundervisning bør gjelde for elever i Longyearbyen som i Fastlands-Norge, jf. kapittel. 5 i opplæringsloven.
Innledende kommentarer
Longyearbyen er det største tettstedet på Svalbard, med 2459 innbyggere, hvorav 480 er under 20 år. De fleste innbyggere er mellom 20-44 år (1283 mennesker). 126 barn er under skolepliktig alder. (SSB, 1. halvår 2021, tallene inkl. Ny-Ålesund).
Norsk suverenitet på Svalbard ble anerkjent gjennom Svalbardkontrakten av 09.02.1920. Samfunnet i Longyearbyen er spesielt og rettighetene til innbyggerne skiller seg på flere måter fra fastlandet. For å bo på Svalbard må man ha egne midler til å kunne oppholde seg der. Det er vesentlig lavere skattenivå på øya. Sentral rettighets- og velferdslovgivning finnes ikke eller er begrenset, dette gjelder blant annet helse-, sosial- og velferdsområdet. Dette innebærer at innbyggere, som beholder sin folkeregistrerte adresse i Fastlands-Norge, må søke hjelp i sin hjemkommune der rettighetene er begrenset på Svalbard. Longyearbyen er ikke et såkalt livsløpssamfunn («fra vugge til grav»).
Regjeringens politikk er samlet i Svalbardmeldingen, Meld. St. 32 (2015-2016) Svalbard . Longyearbyen skal være et levedyktig lokalsamfunn. Et av målene i svalbardpolitikken er å legge til rette for at Longyearbyen kan være et familiesamfunn. Det offentlige tjenestetilbudet i Longyearbyen for barn og unge inkluderer i dag to barnehager med til sammen 104 barn, en grunnskole med 225 elever og videregående opplæringstilbud med 48 elever. I tillegg til barne- og familietjenesten er det en pedagogisk-psykologiske tjeneste (PP-tjeneste) i Longyearbyen. Longyearbyen Lokalstyre (LL) er barnehagemyndighet og skoleeier.
Bakgrunn til forslag om ny forskrift er at dagens regulering og regelverk fremstår som uoversiktlig og lite forutsigbart. Det er behov for å avklare LLs forpliktelser etter barnehage- og opplæringsloven.
Utdanningsforbundet støtter behov for oppklaring av hvilke rettigheter som gjelder for barn og unge i Longyearbyen. Vi mener imidlertid at det er viktig å skille mellom rettigheter til voksne - som selv har valgt å bosette seg på øya, og rettigheter til barn – som ikke kan velge hvor de skal bo, vokse opp og gå i barnehage eller skole. Barn og elever i Longyearbyen har flyttet dit sammen med foreldrene, eller blitt født der. Utdanningsforbundet ønsker å kommentere på utvalgte avsnitt i høringen.
Oppsummering av hovedpunktene i Utdanningsforbundets innspill
Forslag om forskrift for barnehagevirksomhet i Longyearbyen
- Utdanningsforbundet støtter ikke departementets forslag om et begrenset barnehagetilbud, og mener det bør forskriftsfestes rett til barnehageplass fra barna er ett år (tilsvarende barnehageloven § 16). Barnehagelovens bestemmelse om samordnet opptak og prioritet ved opptak bør også gjelde på Svalbard (jf. barnehageloven §§ 17 og 18).
- Utdanningsforbundet støtter forslaget om å ikke åpne for privat barnehagevirksomhet eller etablering av familiebarnehager på Svalbard.
- Utdanningsforbundet mener at barn med særskilte behov skal ha samme rettigheter som barn i Fastlands-Norge, jf. barnehageloven kap. VII Spesialpedagogisk hjelp, tegnspråkopplæring m.m.
Forslag om forskrift for grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen
- Utdanningsforbundet støtter ikke forslag om begrenset grunnskoleopplæring i Longyearbyen, jf. forslag til forskrift § 4 siste ledd.
- Utdanningsforbundet mener de samme rettighetene til spesialundervisning bør gjelde for elever i Longyearbyen som i Fastlands-Norge, jf. kapittel. 5 i opplæringsloven.
- Selv om videregående opplæringstilbud ved Longyearbyen skole er begrenset, må opplæringen ha samme kvalitet som i resten av landet (jf. opplæringsloven § 10-1 og § 10-2). Det er viktig at elevene har tilgang til god og tilgjengelig rådgivningstjeneste.
- Utdanningsforbundet er enig i forslag om at reglene i opplæringsloven kapittel 4A ikke skal gjelde i Longyearbyen. Ungdom mellom 16 og 18 år, som flytter med foreldrene til Svalbard og som trenger grunnskoleopplæring eller forsterket norskopplæring, må imidlertid ha rett til et slikt tilbud.
Utdanningsforbundet viser til omtale av barnehageloven i Prop.1 S. Her står det blant annet at det forventes at LL tilbyr barnehageplasser til barn i Longyearbyen og at dette tilbudet oppfyller de grunnleggende kravene til pedagogisk tilbud og kvalitet som følger av barnehageloven.
Utdanningsforbundet støtter behovet for en tydeligere regulering av barnehagevirksomheten på Svalbard og er glad for at departementet i all hovedsak foreslår at barnehagelovens bestemmelser for Fastlands-Norge gjøres gjeldende på Svalbard.
Departementet foreslår et todelt formål med forskriften: å legge til rette for at barn i Longyearbyen får et barnehagetilbud av god kvalitet, og å legge til rette for at norske svalbardpolitiske mål oppfylles (jf. forslag til § 1 første ledd).
Utdanningsforbundet mener de to formålene vanskelig kan forenes. Barnehage er et pedagogisk tilbud som skal sikre barna en god barndom. I Norge er det innført en individuell rett til barnehageplass. Bakgrunnen for denne retten er målet om å sikre barn et likeverdig trygt og godt leke- og læringsmiljø før skolestart. Utdanningsforbundet mener at barn under opplæringspliktig alder, også på Svalbard, har behov for et trygt og godt oppvekstmiljø utenfor hjemmet. Barnehage er den institusjon som best kan ivareta dette behovet, da barnehagens mandat nettopp er å ivareta barnas behov for trygghet, trivsel, omsorg, lek og læring som grunnlag for allsidige utvikling. På Svalbard er det en forutsetning at innbyggerne kan forsørge seg selv, noe som igjen betyr at de aller fleste voksne beboere er i arbeid. Barna har dermed behov for et tilbud utenfor hjemmet, der de kan få omsorg, leke og lære sammen med andre barn.
Utdanningsforbundet mener at intensjonen med den foreslåtte forskriften derfor bør være å regulere hva som er til barnas beste. Vi støtter derfor ikke at barnehagevirksomhet på Svalbard skal være et begrenset tilbud.
Departementet foreslår at det forskriftsfestes at LL er ansvarlig for at pliktene i forskriften blir oppfylt. Utdanningsforbundet støtter forslaget (jf. § 2).
4.4 Rett til barnehageplass og plikt og rett til å drive barnehagevirksomhet i Longyearbyen 4.4.1 Spørsmålet om rett til barnehageplass i Longyearbyen
Departementet anser at individuell rett til barnehageplass, jf. barnehageloven § 16, ikke passer i Longyearbyen. I tillegg til norsk svalbardpolitikk, trekkes fri innvandring, at det er praktisk krevende å forholde seg til skiftende antall barn som har rett til plass og svært usikker økonomisk forpliktelse for LL, frem som argumenter.
Utdanningsforbundet støtter ikke departementets argumenter eller konklusjon om at barn på Svalbard ikke skal ha en individuell rett til barnehageplass. Argumentasjonen om at det er krevende med et skiftende antall barn som har rett til barnehagetilbud, er en utfordring som også er kjent i Fastlands-Norge. Flere kommuner har i dag overkapasitet på barnehageplasser og må finne løsninger både ved underskudd og overskudd på plasser. Selv om barnehage ikke er omtalt i menneskerettighetskonvensjonen, ivaretar barnehagen barnas rett til lek, læring og fritid, og rett til barnehageplass er en lovhjemlet rettighet i Norge. Det vises for øvrig til våre kommentarer under § 1 om formål, om hvorfor barn har en individuell rett til barnehageplass.
Å legge opp til begrensning av tilbud til barnehageplass, kan føre til at man mister ønsket arbeidskompetanse på øya. Den største delen av befolkningen befinner seg nettopp i alderen der småbarnsforeldre befinner seg, 25-39 år. Det er også et uttalt mål å opprettholde den norske befolkningen på øya. Tall fra 2018 viser at norske fastboende er i mindretall i enkelte aldersgrupper (statistikk og tall fra SSB 2018).
Å sikre barn et godt utviklingsmiljø er viktig for barn, både i hverdagen og for framtiden, men også for å sikre et familievennlig miljø på Svalbard. Utdanningsforbundet mener at gjennom å legge forholdene godt til rette for barnefamilier, kan vi sikre norsk bosetting i Longyearbyen, da barnehageplass vil være et godt rekrutteringstiltak.
4.4.2 En plikt for Longyearbyen lokalstyre til å sørge for at det er et tilbud om barnehage i Longyearbyen
I § 3 foreslår departementet at Longyearbyen lokalstyre skal ha et tilbud om barnehage for minst ti barn over tre år og minst fem barn under tre år. Bare Longyearbyen lokalstyre kan drive barnehagevirksomhet innenfor Longyearbyen arealplanområde .
Utdanningsforbundet viser til våre kommentarer under 4.4.1. Vi mener at alle barn må ha rett til barnehageplass uavhengig av hvor i Norge de bor. Utdanningsforbundet støtter derfor ikke forslag til ordlyden i § 3. Vi mener at minimumskravet til antall barnehageplasser som foreslås, ikke står i forhold til dagens situasjon på Svalbard. I dag er det over 100 barn som har barnehageplass i Longyearbyen. I tillegg er det barn på venteliste. Å signalisere at kravet er så mye lavere enn dagens tilbud, kan skape usikkerhet blant foreldrene og ansatte i barnehagene. Et sentralt spørsmål er om den økonomiske tildelingen vil gis ut fra forskriftens minimumstall på plasser, eller det antall barn som lever i Longyearbyen?
Unge mennesker kan føle seg uønsket som beboere på Svalbard, noe som kan føre til at de ikke søker seg dit. Hvis Longyearbyen skal fortsette å være et levedyktig lokalsamfunn og et familiesamfunn, er det behov for å tilrettelegge for at barnefamilier kan bo og jobbe på Svalbard. Dette forutsetter at de har barnehageplass. Utdanningsforbundet mener det bør forskriftsfestes rett til barnehageplass fra barna er ett år, tilsvarende barnehageloven § 16.
Departementet foreslår å forskriftsfeste at barnehagene skal ha objektive, ikke-diskriminerende og etterprøvbare opptakskriterier. Videre foreslås det at barn som har vedtak etter barnevernsloven skal prioriteres ved opptak, men at de ikke har krav på barnehageplass. Avgjørelser om opptak skal være enkeltvedtak etter forvaltningsloven (jf. forslag til § 4).
Utdanningsforbundet støtter forslagene som gjelder kriterier for opptak, men presiserer at barnehageplass bør være en individuell rettighet.
Utdanningsforbundet støtter departementets forslag til § 3 andre ledd – at bare LL kan drive barnehagevirksomhet i Longyearbyen.
Utdanningsforbundet foreslår følgende ordlyd på § 3:
§ 3. Barnehagevirksomhet i Longyearbyen
Barn som fyller ett år senest innen utgangen av november det året det søkes om barnehageplass, har etter søknad rett til å få plass i barnehage innen utgangen av den måneden barnet fyller ett år.
Longyearbyen lokalstyre har plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig alder som er bosatt i lokalsamfunnet, jf. paragrafens første del.
Bare Longyearbyen lokalstyre kan drive barnehagevirksomhet innenfor Longyearbyen arealplanområde. Utbyggingsmønster og driftsformer skal tilpasses lokale forhold og behov.
4.4.3 Private barnehager og familiebarnehager
Departementet mener det ikke bør være åpent for privat barnehagevirksomhet eller etablering av familiebarnehager i Longyearbyen, verken for norske eller utenlandske aktører. Departementet vil ikke øke statens økonomiske forpliktelser på Svalbard. De vil heller ikke pålegge LL administrative oppgaver og kostnader som dette innebærer.
Utdanningsforbundet støtter både forslaget og begrunnelsen for hvorfor man ikke åpner for privat barnehagevirksomhet, eller tillater etablering av familiebarnehager på Svalbard. Vi vil i tillegg påpeke at familiebarnehager er en veiledet virksomhet som ikke bør reguleres i barnehageloven eller forskrift til denne.
4.5 Hvilke regler i barnehageloven som skal gjelde for Longyearbyen lokalstyres barnehagevirksomhet
I barnehageloven kapittel I er det regler om barnehagens formål og innhold, og samarbeid med skolen om overgangen. Forskrift om rammeplan er hjemlet i § 2. Utdanningsforbundet støtter departementets vurdering av at barnehageloven kapittel I, med unntak av § 1a (om private barnehage), gjøres gjeldende også for Svalbard.
I barnehageloven kapittel II er det regler om brukermedvirkning; barns rett til medvirkning og hensynet til barnets beste (§ 3), foreldreråd og samarbeidsutvalg (§§ 4 og 5). Utdanningsforbundet støtter departementets forslag av at barnehageloven kapittel II, med unntak av § 5 andre punktum (om private barnehager), gjøres gjeldende også for Svalbard.
I barnehageloven kapittel III er det regler om godkjenningsplikt, krav til barnehagens virksomhet, vedtekter, internkontroll og den overordnede barnehagemyndighetens ansvar. Det er i tillegg regler om likebehandling og uavhengighet mellom kommunale og private barnehager og regler om klageinstans, statlig råd og veiledning.
Utdanningsforbundet støtter departementets forslag til hvilke bestemmelser i kapittel III som skal gjelde på Svalbard. Når det gjelder bestemmelsene som ikke foreslås , viser vi til tidligere kommentar. Alle barn i Norge bør ha den samme rettighet til et godt leke- og læringsmiljø utenfor hjemmet. Utdanningsforbundet mener derfor at barnehageloven § 10 andre ledd (plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig alder) bør gjelde på Svalbard.
Samordnet opptaksprosess og prioritet til plass
Departementet foreslår at det ikke skal være en individuell rett til plass i barnehage i Longyearbyen. Dermed legges det til grunn at reglene i barnehageloven § 16 (rett til plass i barnehage) og § 18 (prioritet ved opptak) ikke er aktuelle. Det samme gjelder for § 17 første ledd (samordnet opptak). Departementet foreslår istedenfor å forskriftsfeste at barnehagene i Longyearbyen skal ha objektive, ikke-diskriminerende og etterprøvbare opptakskriterier. Barn som det er fattet vedtak om etter barnevernloven skal prioriteres ved opptak i barnehage i Longyearbyen. Det argumenteres for at det kan være saklige argumenter for å prioritere barn med nedsatt funksjonsevne, for eksempel hensynet til å avlaste familien eller forberede barnet for grunnskoleopplæring.
Som en følge av vårt standpunkt om at alle barn bør ha en individuell rett til barnehageplass, mener Utdanningsforbundet at barnehagelovens bestemmelse om samordnet opptak bør gjelde på Svalbard. Å samordne opptaket er allerede en innarbeidet rutine i Longyearbyen. Vi ser derfor ingen grunn til å ikke forskriftsfeste denne praksis.
Videre mener Utdanningsforbundet at barn med nedsatt funksjonsevne bør har rett til prioritet ved opptak i barnehage. Avgjørelsen bør ikke være en mulighet som blir opp til LL å vurdere, men en rettighet etter lov.
Barnehageloven regulerer ikke direkte foreldrebetaling for barnehagetilbudet, men § 20 inneholder en forskriftshjemmel for forskrifter om dette. Utdanningsforbundet støtter departementets forslag om at moderasjon i foreldrebetalingen ikke skal gjelde på Svalbard. Dette både med tanke på skattenivået på øya og forutsetningen om at befolkningen skal være økonomisk selvstendig.
4.5.6 Personalet – barnehageloven kapittel VI
Bestemmelsene om personalet og dennes kompetanse er bestemmelser som skal sikre en viss kvalitet på tilbudet, slik at barnehagene kan følge opp sitt brede samfunnsmandat.
Utdanningsforbundet støtter forslaget om å gjøre bestemmelsene i barnehageloven kapittel VI gjeldende for LLs barnehagevirksomhet.
4.5.7 Spesialpedagogisk hjelp, tegnspråkopplæring m.m. – barnehageloven kapittel VII
I barnehageloven kapittel VII er det regler som gir barn med særskilte behov rett til bestemte tjenester. Dette er blant annet rett til spesialpedagogisk hjelp, et individuelt tilrettelagt tilbud for barn med funksjonsnedsettelser, rett til tegnspråkopplæring og regler om alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). PP-tjenesten er sakkyndig instans for spesialpedagogisk hjelp.
Departementet argumenterer for at samfunnet i Longyearbyen ikke er rustet for å ivareta barn under opplæringspliktig alder med særskilte behov, og foreslår derfor å ikke videreføre retten til spesialpedagogisk hjelp (jf. barnehageloven § 31). Departementet foreslår heller ikke å videreføre retten til tegnspråk og ASK (jfr. §§ 38 og 39). PP-tjenestenes rolle som sakkyndig instans og utarbeidelse av lovpålagte sakkyndige vurderinger foreslås ikke gjeldende (jf. § 33 første ledd). Det foreslås derimot at PP-tjenesten skal ha en rolle knyttet til bistand til barnehagene, jf. § 33 andre ledd (kompetanse- og organisasjonsutvikling).
Utdanningsforbundet støtter behovet for avklaring av hvilke regler som gjelder for barn og elever med særlige behov i barnehage og grunnopplæring i Longyearbyen. Politikken som innebærer at Svalbard skal ha et mer begrenset tilbud enn Fastlands-Norge bør imidlertid ikke gå ut over barn og unge. Det er foreldrene som velger å bosette seg på Svalbard, ikke barn og unge. Å ta vekk retten til spesialpedagogisk hjelp vil ramme de mest utsatte barna, og det vil kunne bidra til et dårligere utgangspunkt for utvikling og læring. Å argumentere for at det ordinære barnehagetilbudet kan ivareta barnas behov for spesialpedagogisk hjelp vil være å undergrave PP-tjenestens rolle, faglige skjønn og viktige mandat. Å begrense PP-tjenestens rolle til å drive kompetanse- og organisasjonsutvikling knyttet til barnehagene, vil innebære en sterk begrensning av barnas rettigheter. Det vil kunne bidra til et segregerende tilbud, der det ikke er plass for barn med særskilte behov og mangfold i befolkningen. Dette står i kontrast til den norske svalbardpolitikken og det å legge til rette for at Longyearbyen kan være et familiesamfunn.
Når det gjelder argumentasjonen om at barnehagen ikke skal kompensere for et helsetilbud som ikke gis på Svalbard, vil Utdanningsforbundet peke på at spesialpedagogisk hjelp i all hovedsak ikke er et helsetilbud, men et pedagogisk tilbud som bygger på prinsipper om inkludering og likeverd. Når det gjelder kapasiteten – at samfunnet må være rustet for å ivareta barn med særskilte behov - mener vi at det ikke bør være noen forskjell mellom Longyearbyen og andre tilsvarende små kommuner i Fastlands-Norge.
Departementet peker på at LL kan gi et tilbud som går ut over minimumskravene i forskriften. Utdanningsforbundet mener at dette kan føre til profesjonsetiske dilemmaer fordi barnehagepersonalet vil kunne stå i sprik mellom barnets behov, lojalitet til foreldrene og tilgjengelige ressurser.
Utdanningsforbundet mener at barn på Svalbard skal ha rett til spesialpedagogisk hjelp på lik linje med barn i Fastlands-Norge, jf. barnehageloven §§ 31 og 35. PP-tjenesten bør være sakkyndig instans, og tilsvarende rettigheter som §§ 33 og 34 bør være gjeldende på Svalbard. PP-tjenestens mandat bør ikke begrenses til kompetanse- og organisasjonsutvikling. Videre mener Utdanningsforbundet at rettighetene i § 32 (samarbeid med foresatte) og § 37 (individuelt tilbud for barn med nedsatt funksjonsevne) bør gjelde på Svalbard, med de forbeholdene som ligger i rettigheten, jf. uforholdsmessig byrde.
Utdanningsforbundet mener at barn på Svalbard skal ha like rettigheter til tegnspråk og ASK som elever i Fastlands-Norge. Dette krever særlig kompetanse hos personalet og kapasitet til å drive opplæring av enkeltbarn. Vi kan imidlertid ikke se at dette skal være et motargument, da det også er gjeldende i små kommuner i Fastlands-Norge.
4.5.8 Psykososialt barnehagemiljø – barnehageloven kapittel VIII
I barnehageloven kapittel VIII, om psykososialt barnehagemiljø, er det plikt på barnehageeier for å sikre barna et trygt og godt barnehagemiljø. Utdanningsforbundet støtter departementets forslag om at reglene i barnehageloven kapittel VIII også bør gjelde for LLs barnehagevirksomhet.
4.5.9 Forskjellige bestemmelser – barnehageloven kapittel IX
Utdanningsforbundet støtter departementets forslag knyttet til i barnehageloven kapittel IX for LLs barnehagevirksomhet.
4.5.10 Tilsyn – barnehageloven kapittel X og forskrift om overgangsregler til barnehageloven – tilsyn, veiledning, reaksjoner mv.
Kommunens tilsyn med barnehagene og statens tilsyn etter barnehageloven.
Utdanningsforbundet støtter forslagene.
4.5.11 Forskrifter til barnehageloven
Utdanningsforbundet viser til våre kommentarer under hvert virkeområde. Vi legger til grunn de samme argumentene i forslag til gjeldende forskrifter.
5. Departementets vurderinger om grunnskoleopplæring og videregående opplæring
5.1 En ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen
Utdanningsforbundet støtter behovet for en tydeligere regulering av grunnskole- og videregående opplæring på Svalbard.
5.3 Longyearbyen lokalstyres ansvar for å oppfylle pliktene i forskriften og deres rett til å drive videregående opplæring
Departementet foreslår å videreføre at LL har ansvar for å oppfylle barnas rett til grunnskoleopplæring, og at LL har ansvar for å oppfylle reglene i forskriften (jf. § 2 i forskriften).
Utdanningsforbundet støtter forslaget.
5.4 Grunnopplæringsvirksomhet i Longyearbyen
Friskoleloven gjelder ikke på Svalbard. Departementet vil heller ikke åpne for andre private aktører driver grunnskole eller videregående opplæring i Longyearbyen (jf. § 3 i forskriften) .
Utdanningsforbundet støtter forslaget.
5.5 Rett og plikt til grunnskoleopplæring i Longyearbyen
Utdanningsforbundet støtter både forslaget og begrunnelsen for å videreføre regelen om rett til grunnskoleopplæring i Longyearbyen (jf. forskriften § 4 første og andre ledd).
5.5.2 Retten og plikten til grunnskoleopplæring inntrer etter opphold av en viss varighet
Departementet er opptatt av at reglene om rett og plikt til grunnskoleopplæring i Longyearbyen skal passe de lokale forholdene i praksis og andre regelverk der. Det foreslås at retten utløses etter tre måneder og plikten etter seks måneder.
Utdanningsforbundet deler departementets bekymring for at det kan oppstå tilfeller der barn står uten opplæringstilbud i en lengre periode. Det er derfor viktig å følge med på utviklingen og vurdere om denne regelen er til barnets beste.
5.5.3 Begrensning i retten til grunnskoleopplæring
Departementet foreslår en begrenset plikt for LL til å tilby spesialundervisning. Det foreslås at barn med behov som går ut over LLs plikt, og som derfor ikke kan få et forsvarlig utbytte av opplæringen, ikke har rett og plikt til grunnopplæring i Longyearbyen (jf. forslag til forskrift § 4 siste ledd). Forslaget er en tydelig begrensing av rett til opplæring og særskilt tilrettelegging, sammenliknet med dagens tilbud og rettighetene til elever i Fastlands-Norge.
Utdanningsforbundet støtter behovet for avklaring av hvilke regler som gjelder for elever med særskilte behov i Longyearbyen. Vi mener imidlertid at dette må gjøres på andre måter enn å frata elever med særlige behov rett til spesialundervisning. Her viser vi til argumentasjonen under 4.5.7. Det er et uttalt mål at Svalbard skal være et levedyktig lokalsamfunn, dette må også gjelde for barnefamilier og for elever med ulike læreforutsetninger. Vi kan ikke se at det er andre særlige stedlige forhold som innebærer at rettighetene ikke kan realiseres, sammenlignet med mindre kommuner i Fastlands-Norge. Det bør også tas i betraktning at elever ved norske godkjente friskoler i utlandet har betydelig større rettigheter knyttet til spesialundervisning og PP-tjenesten, enn det departementet foreslår skal gjelde på Svalbard. Flere av de norske utlandsskolene er mindre, med færre elever enn det som er tilfelle i Longyearbyen. PP-tjenesten for utlandsskolene er organisert under Statsforvalteren i Oslo og Viken.
5.6 Videregående opplæring for ungdom i Longyearbyen
Tilbudet om videregående opplæring på Svalbard er begrenset og organiseres som en egen avdeling på Longyearbyen skole. Skoleåret 2020/21 er det 48 elever på den videregående skolen i Longyearbyen.
5.7.4 Videregående opplæring – opplæringsloven kapittel 3 og 4
Ungdom i Longyearbyen skal ha lik rett til videregående opplæring som ungdom i resten av landet. Utdanningsforbundet støtter departementet i at denne rettigheten bør komme tydeligere frem av forskriften. Myndighetene har et ansvar for å legge til rette for at ungdom får oppfylt retten til videregående opplæring i sitt nærmiljø. Utdanningsforbundet støtter derfor at det fortsatt skal gis et tilbud om videregående opplæring ved Longyearbyen skole.
Samtidig må det tas høyde for at ungdomskullene i Longyearbyen kan være for små til at det er grunnlag for å starte opp et videregående tilbud hvert år. Dette forsvarer at LL ikke tilbyr videregående opplæring i skoleår der det ikke er søkere og at retten til videregående opplæring ikke alltid kan kreves oppfylt i Longyearbyen. Små kull gjør at det heller ikke er realistisk at Longyearbyen skole skal kunne tilby et like omfattende opplæringstilbud som i tett befolkede fylkeskommuner på fastlandet. Med et slikt utgangspunkt blir det spesielt viktig at elever og deres familier får tilgang til rådgivning og god informasjon om rettigheter og muligheter til videregående opplæring, slik at elever som ikke får sitt utdanningsønske oppfylt ved Longyearbyen skole søker seg til videregående skoler på fastlandet. Tilgang til rådgivningstjeneste er spesielt viktig for elever som bare tar deler av opplæringen ved Longyearbyen skole.
Selv om det videregående tilbudet ved Longyearbyen skole er begrenset, må opplæringen ha samme kvalitet som i resten av landet. Elevene må få opplæring som er tilpasset deres behov og forutsetninger og må ha rett til å bli undervist av en kvalifisert lærer med godkjent lærerutdanning. Utdanningsforbundet forutsetter at opplæringsloven § 10-1 (Krav om kompetanse ved tilsetjing av undervisningspersonell) og § 10-2 (Krav om relevant kompetanse i undervisningsfag) også skal gjelde for videregående opplæring i Longyearbyen.
Departementet foreslår at § 3-1 (rett til videregående opplæring for ungdom) i opplæringsloven ikke skal gjelde i Longyearbyen, men erstattes av en forskrift som sikrer elevene de samme rettighetene. Utdanningsforbundet mener at rettighetene i en slik forskrift må være tydelige for å sikre ungdom og familier som er bosatt på Svalbard forutsigbarhet og kunnskap om egne rettigheter. Vi støtter at opplæringsloven § 3-1 niende ledd skal gjelde, slik at videregående opplæring i Longyearbyen er gratis.
Utdanningsforbundet mener § 3-4 (innhold og vurdering i den videregående opplæringen) må gjelde for Longyearbyen skole. Som departementet peker på, kan det i enkelte tilfeller være nødvendig å justere fag- og timefordelingen for å tilpasse opplæringen til skolens størrelse og årskull. For å sikre elevene godt læringsutbytte, og at dokumentasjon og sluttkompetanse har tillitt både i høyere utdanning og i arbeidslivet, er det avgjørende at elevene følger nasjonalt fastsatte læreplaner og vurderingsforskrifter. Vi forutsetter at LL har god kunnskap om kravene som stilles til studiekompetanse og fagbrev, slik at elever som gjennomfører en organisatorisk løsning som avviker fra normalordningen, faktisk ender opp med riktig kompetanse. Departementet anbefaler at LL henter veiledning hos Stasforvalteren før de foretar justeringer i fag- og timefordelingen. Utdanningsforbundet mener dette bør formuleres som et krav og en plikt.
Rettigheter og plikter etter kapittel 5, om spesialundervisning gjelder ikke for videregående opplæring på Svalbard. Departementet foreslår å videreføre dagens regler. Utdanningsforbundet mener imidlertid at elever med behov for særskilt tilrettelegging må ha rett til spesialundervisning på lik linje med elever i Fastlands-Norge. I tillegg bør § 3-13 (Opplæring av elevar, lærlingar, praksiskandidatar med behov for alternativ og supplerande kommunikasjon) også gjelde for videregående elever i Longyearbyen.
5.7.5 Opplæring spesielt organisert for voksne – opplæringsloven kapittel 4A
Svalbardpolitikkens utgangspunkt er at grunnopplæringstilbudet i Longyearbyen skal være en spesiell og begrenset løsning tilpasset de stedlige og politiske forholdene der. LL tilbyr i dag verken grunnskoleopplæring eller videregående opplæring spesielt organisert for voksne.
Departementet foreslår at reglene i opplæringsloven kapittel 4A ikke skal gjelde i Longyearbyen. De legger til grunn at personer som oppholder seg i Longyearbyen, og som trenger grunnskoleopplæring eller videregående opplæring særskilt organisert for voksne, forholder seg til sin kommune eller fylkeskommune i Fastlands-Norge, eventuelt til sitt hjemlands myndigheter.
Utdanningsforbundet slutter seg til dette, så lenge en forutsetning for opphold i Longyearbyen er at voksne selv er ansvarlige for sin egen tilværelse og forsørgelse. Longyearbyen er ikke et livsløpssamfunn, med de rettigheter og tilbud som ligger i dette. Vi har også forståelse for at LL per i dag ikke har den nødvendige kapasiteten og kompetansen til å tilby slike særskilte tilbud.
Utdanningsforbundet mener imidlertid at ungdom mellom 16 og 18 år, som flytter med foreldrene til Svalbard og som trenger grunnskoleopplæring eller forsterket norskopplæring må ha rett til et slikt tilbud.
5.7.6 Spesialundervisning, PP-tjenesten m.m. – opplæringsloven kapittel 5
Kapittel 5 i opplæringsloven har regler om spesialundervisning. Hovedregelen er at elever som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning (§ 5-1).
Retten til spesialundervisning på Svalbard foreslås sterkt redusert i ny forskrift. Departementet foreslår at retten til spesialundervisning i grunnskolen i Longyearbyen skal være forbeholdt barn som bare har behov for mindre eller moderat tilrettelegging av opplæringen. Departementet anser at de vanlige saksbehandlingsreglene for spesialundervisning bør legges til grunn, jf. opplæringsloven §§ 5-1, 5-3 og 5-4. Departementet foreslår å forskriftsfeste noen utvalgte vurderingsmomenter i § 7 andre ledd, som LL skal legge vekt på for å ta stilling til om eleven har rett til spesialundervisning:
1. Vurdere elevens samlede behov for tilrettelegging og tjenester for å kunne ta del i opplæringen og oppnå et forsvarlig utbytte av den. Jo større avvik som trengs fra ordinær opplæring, desto mer fjerner man seg fra tilrettelegging som anses som mindre eller moderat.
2. Vurdere hvor kostnadskrevende tilretteleggingen vil være. Departementet forutsetter at LL går relativt langt i å imøtekomme behov som først og fremst dekkes gjennom finansielle ressurser, altså ved innkjøp, leie, leasing e.l., men understreker at de er en grense for hvilke kostnader det kan forventes at LL skal dekke.
3. Vurdere hvilken påvirkning tilretteleggingen for én elev vil ha på andre elevers opplæringstilbud. Spesialundervisning for en elev skal ikke føre til at andre elever opplever store og negative endringer i sitt opplæringstilbud.
4. Skolen skal ikke kompensere for andre tjenestetilbud som ikke finnes og regler som ikke gjelder i Longyearbyen.
Utdanningsforbundet mener at det er grunnleggende viktig å bygge opp kompetansen, slik at flere lærere i barnehage og skole har spesialpedagogisk kompetanse. Differensiert opplæring og individuelle tilpasninger innenfor det ordinære tilbudet forutsetter økonomiske ressurser, høy og relevant kompetanse, og fleksibilitet. Politiske mål om å redusere spesialundervisning til fordel for ordinær tilpasset opplæring må imidlertid ikke svekke rettighetene til eleven.
Utdanningsforbundet er positive til en klargjøring av reglene for spesialundervisning, men er skeptiske til at dette rammer barn og unge med størst behov for tilrettelegging (1). Her viser vi til merknader som beskrevet under 4.5.7. Spesialundervisning er i all hovedsak ikke helsehjelp, men et pedagogisk tilbud for å styrke utvikling og læring (4). PP-tjenesten har et viktige samfunnsmandat og rolle knyttet til skolen, deres faglige skjønn må ikke undergraves. Kapasiteten og ressursene på Svalbard kan sammenlignes med mindre kommuner på fastlandet eller evt. med norske godkjente skoler i utlandet. Norge må legge til rette for et inkluderende samfunn, åpent for ulikheter og plass for mangfold. Det er uheldig at departementet bruker betegnelse som normalopplæring , istedenfor den innarbeidede og mer inkluderende betegnelsen ordinær opplæring.
Når det gjelder vurderingen om kostnadseffektive tiltak (2), mener Utdanningsforbundet at dette strider mot et viktig og grunnleggende prinsipp for spesialundervisning. Spesialundervisning er en individuell rettighet for eleven, som skal gå foran økonomi.
Videre stiller Utdanningsforbundet seg undrende til at departementet legger opp til at spesialundervisning for en elev kan føre til at andre elever opplever negative endringer eller konsekvenser i sin opplæring (3). Dette handler etter vår mening om økonomi og statens ansvar for barn og unges utvikling og opplæring. Å innføre en vurdering på dette grunnlag har lite faglig grunnlag. Dessuten strider det mot grunnleggende prinsipper om et inkluderende og mangfoldig samfunn, med plass til alle uansett forutsetninger og evner.
Departementet foreslår at det tydelig framgår at elever bare i særskilte tilfeller har rett til én-til-én-undervisning eller en dedikert personalressurs, f.eks. lærer, assistent eller spesialpedagog. Det foreslås å forskriftsfeste at elever ikke har rett til denne typen tilrettelegging i mer enn en begrenset del av opplæringen og i en kortere periode. I vurderingen av hva som vil være «særskilte tilfeller» skal det legges vekt på at tiltaket bør antas å ha så god effekt innenfor den korte perioden det er aktuelt, at det deretter ikke lenger vil være behov for samme tilrettelegging. Departementet legger videre til grunn at en «kortere periode» normalt vil begrenses oppad til tre måneder, og at «deler av opplæringen» innebærer at én-til-én-undervisningen eller personalressursen normalt bare er aktuelt i mindre enn halvparten av elevens opplæring i perioden. LL er imidlertid selv nærmest til å vurdere dette opp mot formålet med og den forventede effekten av tilretteleggingstiltaket.
Utdanningsforbundet mener at all undervisning, også spesialundervisning, skal gjennomføres av kvalifiserte lærere. Tidsbegrenset rett til spesialundervisningen bør være en faglig vurderingssak, der PP-tjenesten har en viktig rolle i samarbeid med eleven, foreldrene, LL og skolen. Det samme gjelder hvilke tiltak som skal prøves ut og effekten av disse. PP-tjenesten skal i tilråding av spesialundersvining legge vekt på forskningsbaserte tiltak og elevens utbytte. Utdanningsforbundet stiller seg undrende til departementets vurderingsgrunnlag av en tidsbegrensning på tre måneder.
Forslag til å begrense rettighetene til spesialundervisning kan føre til profesjonsetiske utfordringer. Retten til spesialundervisning er svært viktig – den ivaretar de mest sårbare elevene og sørger for at prinsippene om et likeverdig opplæringstilbud opprettholdes. I vurderingen av hvilken hjelp eleven skal få, og om eleven i det hele tatt kan få et tilbud på Svalbard, vil det kunne oppstå et sprik mellom barnets behov, lojalitet til foreldrene og tilgjengelige ressurser. Det vil også kunne oppstå habilitetsutfordringer som gjør at det er viktig å klargjøre hvem sitt ansvar det er å f.eks. fatte en beslutning om at en elev ikke kan få opplæringstilbud i Longyearbyen fordi elevens behov ikke kan avhjelpes der.
Utdanningsforbundet mener de samme rettighetene til spesialundervisning bør gjelde for elever i Longyearbyen som i Fastlands-Norge, jf. kapittel. 5 i opplæringsloven.