Dato: 30.06.2020 Svartype: Med merknad Gjennom arbeidet med NOU 2019:25 har Lied-utvalget gjort en grundig utredning av den videregående opplæringens innhold og betydning. Utvalget beskriver samfunnsutfordringene godt, og klarer på en tydelig måte å redegjøre for utfordringene i dagens modell. Gjennom utredningen kommer det frem at dagens videregående opplæring inneholder utfordringer som griper langt inn i organiseringens struktur på flere nivåer, og tiltakene utvalget foreslår er dermed tilsvarende omfattende. Forslaget om at elevene i videregående skole skal få en rett til å fullføre med studie- eller yrkeskompetanse, er et godt eksempel her. Dette krever ikke bare regelverksendringer, men også endringer i hvordan både skoleeier, den enkelte skole, og elevene tenker om mulighetene i opplæringen. For å implementere en slik endring, vil det kreves et systematisk arbeid fra myndighetene sin side. I utredningen sier utvalget at de har lagt mer vekt på å systematisk gå gjennom måten oppgavene i videregående opplæring løses på i Norge i dag, enn det å se til andre lands løsninger. Vi mener dette har vært en god strategi. Norge har noen viktige premisser for både utdanning og arbeid som ikke finnes andre steder, trepartssamarbeidet er en av disse. Det er etter vårt syn avgjørende viktig at vi bygger videre på de elementene i samfunnet som fungerer godt, og disse elementene hadde kanskje vært vanskeligere å innpasse hvis utvalget hadde hatt som mål å implementere en modell fra et andre land. Det er vår oppfatning at utvalget gjennom hele sitt arbeid har hatt eleven i fokus. Dette kommer frem både gjennom utvalgets arbeid i NOU'en, og gjennom utvalgets retorikk i media. Også gjennom de fire forventningspunktene utvalget har nedfelt i kapittel 2 i NOU 2019:25 kommer dette fokuset tydelig frem. I disse punktene sier utvalget at videregående opplæring skal kvalifisere alle (vår utheving) til å bli kompetente og deltakende samfunnsborgere, tilby voksne opplæring i tråd med endringer i samfunn og arbeidsliv, ivareta mangfoldet av elever, og bidra til at alle opplever mestring og motivasjon. Utvalget skriver at gjennomgående for alle punktene er forventningen om en opplæring som kvalifiserer . Utvalget skriver andre steder i utredningen at kvalifisering i denne sammenhengen betyr at den enkelte har et tilstrekkelig grunnlag for å nyttiggjøre seg den opplæringen som vedkommende får. Dette gjør at opplæringen i større grad enn i dag må fokusere på å gi et tilbud som er tilpasset den enkelte, som også underveis i løpet gjør dem kvalifisert for å fortsette , slik at de ikke faller ut av opplæringen på grunn av at kompetansen ikke oppøves raskt nok. Dette fokuset på elevene – og altså den enkelte elevs behov – tror vi inneholder et stort potensial. Her vil det være viktig også at den enkelte lærer i videregående opplæring gjør til sitt eget. Det er i møtet mellom lærer og elev at eleven får tro på at kompetansen er innenfor rekkevidde, og vi mener utvalgets forventningspunkt om at alle elever skal oppleve mestring og motivasjon, er et viktig premiss for å nå målsettingene. Utvalget understreker i utredningen at en skjerping av fylkeskommunens ansvar for å tilby opplæring som er tilpasset de ulike elevgruppenes kvalifikasjoner, må være koblet mot krav til den enkelte elev og lærling. Imidlertid mener vi det også må stilles krav til den enkelte skole i denne sammenhengen. For å kunne møte forventningen om at elevene skal kunne oppleve mestring og motivasjon, er det vårt syn at hver enkelt skole og hver enkelt lærer også bidrar til dette. Hvis det er slik som utvalget beskriver, at den videregående opplæringen i dag i liten grad har et tilbud som fanger opp den enkelte elev som sliter underveis, vil det være avgjørende at den enkelte lærer som er i kontakt med elevene evner å identifisere utfordringene til eleven, og har anledning og verktøy til å bidra til at situasjonen endres. Som utvalget skriver, er ikke utfordringen at elevene ikke begynner i videregående opplæring. 98 prosent av elevene starter i videregående opplæring samme år som de avsluttet grunnskolen. Interessen for å starte i videregående opplæring er altså til stede, men vanskeligheten består dermed i å få elevene til å fortsette, og fullføre. Utvalget har gjennom utredningen identifisert noen interessante terskler for elevenes progresjon. Selv om det i dag ikke stilles noen kvalifikasjonskrav utover fullført grunnskole for å starte i videregående opplæring, møter elevene kravet om at alle fag må være bestått før opptak til Vg2 og Vg3 blir gjort. Utvalget identifiserer dette som en av mekanismene som kan skyve elever ut av opplæringen. Utvalget mener det er rimelig fortsatt å stille kvalifikasjonskrav om bestått i fag for å gå videre til neste nivå, men at det ikke er heldig at hele utdanningen blir satt på vent bare fordi eleven mangler kompetanse i ett av fagene. Elevene bør kunne gå videre i de fagene hvor de er kvalifisert og samtidig oppøve en tilstrekkelig kompetanse i de fagene hvor dette mangler. Vi mener det å se hele det videregående opplæringsløpet under ett slik utvalget skisserer, og ikke bare hver enkelte år, vil være en stor gevinst for muligheten elevene har for å fullføre og bestå med kompetanse. Det å beholde elevene på skolen gjennom de fagene eleven er kvalifisert for vil være viktig for å motvirke kreftene som trekker elevene ut av opplæringen. For enkelte elever ligger det en utfordring i at kompetansen som er opparbeidet gjennom grunnskolen ikke er tilstrekkelig som fundament for den videregående opplæringen. Utvalget mener elevene skal sikes mulighet til å få den nødvendige startkompetansen å bygge videre på, og at en slik opplæring skal være en integrert del av den videregående opplæringen. Utvalget foreslår at en slik opplæring kan innrettes som innføringsfag, og det er vår vurdering at utvalgets forslag på dette feltet bør sees i sammenheng med forslaget til ekstra grunnskoleopplæring, som opplæringslovsutvalget fremmer i NOU 2019:23. Opplæringslovsutvalget foreslår at det innføres en rett til ett år med ekstra grunnskoleopplæring ved en videregående skole for de ungdommene som avslutter 10. trinnet i grunnskolen uten å ha tilstrekkelig med opplæring, og dette synes å korrespondere godt med forslaget til Liedutvalget. Videre redegjør utvalget i utredningen for at skoledagen for elever i videregående skole kan fremstå som oppstykket, og delt mellom mange fag og mange lærere. Utvalget løfter dette frem som en utfordring, fordi fokuset til den enkelte elev da spres på mange forskjellige fagområder, med mindre tid på hvert område. Utvalget mener en inndeling av fag i terminer vil kunne være med på å samle fagene, slik at det blir mulig å fokusere på noen fag av gangen. Vi er positive til dette forslaget og mener dette kan være med på å “rydde” for elevene. Vi mener imidlertid også det er nødvendig å være oppmerksom på utfordringene i en slik modell. Gjennom dette forslaget vil elevene på den ene siden få færre fag og temaer å forholde seg til, og dermed i større grad kunne “fordype” seg i noen deler av fagene. På den andre siden vil denne måten å dele fagene inn på kunne motvirke de delene av læreplanen som inneholder kompetanse som krever tid for å utvikles. Selv om utvalget tar til orde for i noen grad å løsrive videregående opplæring fra grunnskolen, vil det være mange elementer i fagfornyelsen som fortsatt vil være relevante for videregående opplæring. Dybdelæringsbegrepet og kompetansebegrepet inneholder føringer for opplæringen, som det vil være nødvendig også for videregående opplæring å forholde seg til. Selv om vi altså mener forslaget om å inndele skoleåret i terminer er godt, må det også legges til rette for at de lange linjene i elevenes læring, og muligheten for samarbeid på tvers av fag og utdanningsretningen ivaretas. Utvalget har et uttalt hovedmål om at alle skal kunne gjennomføre videregående opplæring med en sluttkompetanse som åpner dørene for videre utdanning og arbeidsliv, og at sluttkompetansen skal holde en slik kvalitet av den kan brukes etter endt opplæring. Vi mener dette er et godt mål for den videregående opplæringen, og som gjør at fokuset på den enkelte elev får betydning. Gjennom dette målet, og det vi har kommentert tidligere i denne høringsuttalelsen, fokuserer utvalget både på kvalitative elementer i gjennomføringen av opplæringen og på den sluttkompetansen elevene og lærlingene skal oppnå. Begge deler må tilpasses individuelt, opp mot det behovet den enkelte elev kommer til videregående opplæring med. Utvalget mener det må gjøres en vurdering av hvilke kvalifikasjoner som skal bestemme om eleven trenger ekstra opplæring. Videre mener utvalget at det bør legges til rette for at elever skal kunne få opplæring tilpasset deres faglige ståsted, samtidig med at progresjonen i opplæringen kan være ulik i ulike fag. Dette betyr blant annet, som utvalget sier, at opplæringen må være innrettet slik at elevene kan starte med fag i videregående opplæring, og samtidig følge innføringsfag i fagene de ikke er kvalifisert for. Vi mener dette er gode tiltak, men som potensielt kan resultere i en ganske kompleks organisering. Siden dette blir et "nytt felt" for den videregående opplæringen, vil det i en innføringsfase være nødvendig med sentrale føringer for hvordan dette skal vurderes og gjennomføres. Vi tror en "hjelp til å tenke" på denne måten i videregående opplæring kan være nødvendig, og kanskje kan konkrete eksempler på forskjellige måter å gjøre dette på å bidra til en klargjøring. Når det gjelder generell studiekompetanse, foreslår utvalget at dette ikke skal være en standardisert størrelse, men vil avhenge av hvilket yrkesfaglig utdanningsprogram elevene kommer fra. Vi støtter dette forslaget, og mener det kan føre til et mer solid grunnlag for høyere utdanning i konkrete yrker, og det kan tydeliggjøre at veien frem til yrker som krever høyere utdanning også kan gå gjennom yrkesfag. En praktisk tilnærming til disse fagene i det videregående løpet kan også føre til færre som tar feilvalg i høyere utdanning. For at forslaget skal kunne realiseres etter intensjonen, er det imidlertid viktig at undervisningen i de teoretiske fagene som gir generell studiekompetanse også blir så relevant som mulig inn på de praktiske fagene hvor dette skal anvendes. Utvalget mener videre at betegnelsen "grunnopplæring" som samlebegrep for grunnskolen og videregående skole bør utgå. Utvalget argumenterer for at videregående opplæring, gjennom utvalgets forslag til endring, får en innretning som fokuserer mer på sluttkompetansen og veien videre, enn den fokuserer på de foregående 10 skoleårene. Utvalget ser det som hensiktsmessig å endre læreplanene i videregående opplæring, slik at de er bedre innrettet på den sluttkompetansen som elevene skal erverve, og mener dette er viktigere enn at læreplanene for videregående opplæring henger sammen med læreplanene for grunnskolen. Gjennom dette vil læreplanene for den videregående opplæringen få egne beskrivelser av grunnleggende ferdigheter, verdier, relevans, kjerneelementer, tverrfaglige temaer og vurdering. Utvalget mener læreplanene i videregående opplæring skal være godt forankret i læreplanverkets overordnede del, men at dette altså ikke er tilstrekkelig til lenger å legitimere "grunnopplæring" som felles begrep på hele dette skoleløpet. Vi mener utvalget har gode grunner for å fjerne “grunnopplæring” som begrep, men vi ser det også som viktig at den videregående opplæringen ikke øker avstanden til opplæringen i grunnskolen. Gjennom 10 skoleår har elevene blitt kjent med et læreplanverk som – etter fagfornyelsen – er konsistent gjennom hele denne opplæringen, og det er viktig at opplæringen som fortsetter i den videregående skolen på en konkret måte bygger på den kompetansen elevene har opparbeidet i grunnskolen. Når det gjelder voksnes rett til videregående opplæring, løfter utvalget frem utfordringer med realkompetansevurderingen. Vi er enige i det utfordringsbildet som kommer frem i utredningen på dette området. For at retten til opplæring skal kunne fylles på en relevant måte, mener vi det er avgjørende at systemene for realkompetansevurdering blir gjennomgått. Som utvalget selv skriver, er det svært vekslende hvilke rutiner og hvilken praksis de forskjellige fylkeskommunene har på dette feltet, og i hvilken grad praksisen faktisk følger intensjonene med realkompetansevurderingen. Vi er enige i utvalgets vurdering om at det ligger et potensiale i bruken av realkompetansevurderingen som pr i dag ikke synes å være nådd, men vi mener det ikke bare er plikten til å gjennomføre dette som må tydeliggjøres. Også hva som skal realkompetansevurderes og mer konkret hvordan dette skal påvirke tilbudet til den enkelte voksne bør presiseres. Utvalget foreslår også at det sees nærmere på enklere ordninger for voksne med behov for videregående opplæring, som også har behov for grunnskoleopplæring. Utvalget påpeker at slik systemet er nå, er det mange som ikke fullfører, og som ser utdanningsløpet som langt og krevende. I forslaget ligger det også at fylkeskommunen bør få et større ansvar for voksne som har utbytte av å kombinere grunnskole og videregående opplæring. Selv om oppgaven muligens fortsatt må løses i samarbeid med kommunene, mener vi det vil være en fordel om ansvaret for dette avklares og legges til av samarbeidspartene. Det kan være forskjellig forståelse av hvordan denne opplæringen best kan gjennomføres blant samarbeidspartene, og det å avklare hvem som har ansvaret, og dermed beslutningsmyndigheten, kan gjøre arbeidet lettere. Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
