MOT SLUTTEN PÅ RETTSDEMOKRATIET?
Som et viktig og overordnet rettsprinsipp, i det som skal være en åpen og demokratisk rett, er at «en tiltalt skal dømmes av sine likemenn».
Lovgivning og lovgiver har som utgangspunkt at alle saker, og ikke minst i straffesaker – at de skal gjennomføres på «en forsvarlig måte», og slik «at rettssikkerheten ivaretas».
Covid-19-pandemien har beklageligvis utløst at statsminister Erna Solberg-regjeringen har fått flertall for innføring av en egen kriselov, og som nå beklageligvis er forlenget frem til 27.05.2020.
En slik maktforskyvning fra Stortinget til en mindretallsregjering, viser seg kan bli en svært ufordelaktig handling - i forhold til kravet om rettsikkerhet, upartisk rettspleie og forsvarlig saksbehandling innenfor justissektoren dersom « forslag til midlertidige endringer i prosessregelverket » vinner frem.
Statsminister Erna Solberg-regjeringen på den ene siden kuttet kraftig i budsjettene i justissektoren siden 2014. Det har skjedd uten faglig innsikt og begrunnelse for vedtakene (kuttene). Kuttene skjer uten omtanke på menneskelige hensyn.
Samtidig som regjeringen har unnlatt å ta et kraftig oppgjør med lederlønnsutviklingen i staten (som er blitt lønnsledende, og er helt ute av kontroll). Lederlønninger «stjeler» stadig større andeler av budsjettene.
På den andre siden har statsminister Erna Solberg-regjeringen gjennomført politireformen, domstolsreformen og kriminalomsorgen. Det har medført oppsplitting av faglige miljøer, kutt i antall ansatte osv. Forhold som påvirker «forsvarlig saksbehandling og rettssikkerhet», ved siden av dårligere soningsvilkår for straffedømte i kriminalomsorgen (herunder ovenfor uskyldig dømte).
Et rettssystem bygd på et hierarki
Det er grunnlag for påstand om at i det norske rettssystem er det mange ulike hierarkier. Disse kan være;
- Klassejus – hvor størrelsen på formue, tittel eller status hos partene påvirker domsutfallet.
- Har den ene parten en høyesterettsadvokat og den andre ikke – kan det påvirke domsutfallet (rett følger rang).
- Medlemskap i brorskapsordener o.l, kan påvirke domsutfallet – hvor slike påstander bringes sakene til taushet – styrt over tid. Inntrykket i ettertid er at dette er en form for kameraderi.
- Kostnader ved å føre en sak for domstolene er satt så høyt, at arbeidstakere i ikke-akademiske yrker, trygdede, uføre, syke ofte ikke våger å få prøvd sine rettigheter for domstolene. En rettssak, om man taper, koster fort et par årslønner for nevnte grupper. Dette understreker bare klassejussystemet, hvor arbeiderklassen undertrykkes gjennom lønninger som ikke er til å leve av.
- Det kuttes stadig i mulighetene for fri rettshjelp - i den hensikt at stadig færre arbeidstakere i ikke-akademiske yrker, trygdede, uføre, syke ikke skal kunne nå frem med sine rettigheter i rettssystemet.
- Saker knyttet til de superrike, kommer sjelden (eller aldri) for retten. Det legges alle mulig barrierer for at slike saker ikke kommer opp for domstolene, og hvor det kreves oppreisningserstatning for belastningene ved å bli tiltalt i ettertid (eksempelvis som i Transocean-saken)
På toppen av dette foreslår statsminister Erna Solberg-regjeringen nå midlertidig kutt i tillegg i bruk av meddommere. (Alt som vedtas midlertidig har erfaringsmessig en tendens til å bli permanent).
Dommer avgjøres på bakrommet uten mulighet til etterprøving
Domstolene er i dag utstyrt til å kunne ta opp rettsforhandlinger audiovisuelt. Men er fratatt økonomi til kunne administrere og bruke det.
Bruk av audiovisuelt utstyr bør brukes – det er tilfeller hvor dommere opptrer direkte bøllete.
Det føres heller ikke stenografiske rettsreferater.
Dommere er i stor grad avhengig av å finne en «vinner» og en «taper» - for at noen skal betale regningen.
På bakrommet finnes ingen rettssikkerhet, der siler man ut og tilpasser argumentasjonen til konklusjonen – som ofte er forutbestemt lenge før rettssaken startet (særlig i barnefordelings- og barnevernssaker).
I dette systemet vil statsministrer Erna Solberg-regjeringen midlertidig fjerne/ minimere bruk av meddommere.
Dårlig rettssikkerhet – det er uhørt å lage et dårlig system enda dårligere
Rettssikkerheten i Norge er ikke spesielt god. Per Liland-saken, Fritz Moen-saken er eksempler på det. Eller som i Arnold Juklerød-saken – hvor psykiatrien gjennom maktmisbruk - setter personer sjakk matt uten at personer får en riktig og rettferdig dom.
Vi fikk nylig for alvor dokumentasjonen på svakheten i justis-Norge, og klassejusen, i den såkalte NAV-skandalen, hvor statsminister Erna Solberg og hennes regjering (Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – med Fremskrittspartiet på laget/ nå som garantist), Stortinget, NAV, Finansdepartementet, Politiet/ påtalemyndigheten, trygderetten, tingrettene, lagmannsrettene, Høyesterett, riksadvokaten (inhabil), den norske advokatstanden og ESA (EFTAs overvåkingsorgan – som har som eneste oppgave å påse at EØS-loven etterleves) - som faktisk som systematisk har drevet klappjakt på arbeiderklassen (fattige, arbeidsledige, syke m.fl) - for å få disse dømt og flere av dem fengslet på uriktig grunnlag (justismord). Verst er det at NAV har satt opp årlige «måltall» over hvor mange skal «tas». Og hvor ingen ser ut til å bli stilt til ansvar for brudd på menneskerettighetene i ettertid?
Enighetsukulturen, og fryktbasert ledelse, brer om seg i stadig økende tempo. Varslere som sier fra om korrupsjon, kameraderi og lovbrudd får stadig trangere kår i dette systemet. Det i seg selv er en trussel mot rettssikkerheten. Veien blir kort til rene «heksebrenningsprosesser».
Eksempelvis NAV-skandalen – så langt i prosessen - strider mot Grunnlovens § 94 (om at ingen skal berøves friheten uten lovbestemt grunn/ og at de som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende) , Grunnlovens § 95 (om en uavhengig og upartisk domstol – siden domstolsapparatet pr definisjon er inhabile i NAV-saken), Grunnlovens § 96 (om at ingen kan dømmes/straffes uten ved gyldig lov og dom), samt Grunnlovens § 98 (om at alle er like for loven).
Er Grunnloven satt uten av funksjon?
Erfaringer fra saker hvor meddommere normalt ikke deltar
Barnefordelingssaker og barnevernssaker er blant de tristeste kapitlene hva angår norsk rettssikkerhet og domspraksis. Som tidligere leder av og medstifter av Foreningen 2 Foreldre, har jeg god kjennskap til mange avsagte dommer.
I barnevernssaker ser vi at Norge taper i sak etter sak som føres for internasjonale domstoler. Barnevern er blitt privat millionindustri (advokater, sakkyndige og barnevernsinstitusjoner m.v). Det er derfor grunnlag for mistanke at det er andre motiver en «hensynet til barnet» - som er årsaken til barnets slekt, spesielt fars slektsledd, aldri vurderes som alternativ for omsorgsplassering.
I barnefordelingssaker er hovedregelen at mor er «engel» og far er «banditt».
Ofte anvendes «kvasi»sakkyndige som alibi for en domsslutning for dommeren for at mor alltid vinner frem. Det er eksempler på at rettsoppnevnt sakkyndig på bakgrunn av 15 minutters telefonsamtale, og uten å observere far og barn sammen, har konkludert med at far er uegnet til å ha kontakt med sitt eget barn. Sakkyndige «hadde ikke tid» til å oppsøke far/ observere far og barn sammen.
Falske incestbeskyldninger (hvor mange uskyldige er blitt dømt), påstand om vold – hvor noen påfører seg merker selv eller av andre – og legger skylden på far osv, for å få far dømt ut av barnets liv. Alt synes å være tillatt for å få far, og fars slektsledd ut av barnet liv.
I tillegg til at mødre driver utpressing av penger, seksuelle tjenester, dyre ferieturer osv, for at far skal få bilder, opplysninger, eller kontakt med eget barn. Politiet nekter ofte å ta imot anmeldelser på slike forhold.
Hele rettsprosessen handler om å presse fedre så sterkt psykisk at de bryter sammen eller begår selvmord. (Selvmordsraten har i mange år vært 4 ganger høyere hos skilte enn hos gifte menn (i statistikkene brukes begreper «skilte» - dvs at samboere ikke er med).
Det er for øvrig/ generelt ganske påfallende at dommere, som selv er forelder, ikke har oppdaget hvor lett det kan være å påvirke og manipulere barn også i en bestemt retning.
Barnefordelings- og barnevernssaker viser hvordan rettssikkerheten ivaretas der hvor det ikke er meddommere. En konklusjon er at Norge taper når slike saker kommer opp for internasjonale domstoler. Og hvor ingen blir stilt til ansvar for maktovergrep i ettertid.
Å fjerne meddommere er et angrep på demokratiet og demokratiske rettsprosesser .
Nå vil statsminister Erna Solberg og justisminister Monica Mæland blant annet fjerne meddommere i norsk rett.
Forslagene er i hovedtrekk beskrevet slik:
· Antall meddommere i lagmannsretten reduseres midlertidig fra fem til tre
· Straffutmålingsanker i seksårssakene skal kunne behandles uten meddommere hvis partene samtykker og retten finner det forsvarlig
· Hovedforhandling i tingretten skal kunne avholdes uten meddommere dersom partene samtykker til det og retten ikke finner en slik behandlingsmåte betenkelig
· Adgangen til tilståelsespådømmelse utvides ved at kravet på ti års strafferamme oppheves
· Endringer i reglene om meddommervalg, trekningskretser og tilkalling av meddommere
I det øyeblikket statsminister Erna Solberg - med støtte fra NHO – fikk trumfet igjennom en kriselov, bedyret hun i medier at det ikke er et forsøk på statskupp.
Prosessen som statsminister Erna Solberg-regjeringen bygger opp – i alle ledd - er at «makt skaper rett». Det er en trussel mot rettssikkerheten og demokratiet, og ikke minst en trussel mot menneskeverdet, likeverdet/ likebehandling og menneskerettigheter generelt.
Innledningsvis skrev jeg, «mot slutten for rettsdemokratiet». Summen av erfaringer med statsminister Erna Solberg-regjeringen - er at i en bit-for-bit-politikk - innføres massiv overvåking, trepartssamarbeidet for arbeidstakere i ikke-akademiske yrker (og bemanningsbyråer, vikarbyråer og gjestearbeidere) er i praksis ikke eksisterende (som er et budd på Grunnlovens § 110), og vilkårene for rettssikkerhet smuldrer bort i ulike reformer og lovendringer for arbeiderklassen.
Ut fra en samlet vurdering må « forslag til midlertidige endringer i prosessregelverket » avvises.
Som et viktig og overordnet rettsprinsipp, i det som skal være en åpen og demokratisk rett, er at «en tiltalt skal dømmes av sine likemenn».
Lovgivning og lovgiver har som utgangspunkt at alle saker, og ikke minst i straffesaker – at de skal gjennomføres på «en forsvarlig måte», og slik «at rettssikkerheten ivaretas».
Covid-19-pandemien har beklageligvis utløst at statsminister Erna Solberg-regjeringen har fått flertall for innføring av en egen kriselov, og som nå beklageligvis er forlenget frem til 27.05.2020.
En slik maktforskyvning fra Stortinget til en mindretallsregjering, viser seg kan bli en svært ufordelaktig handling - i forhold til kravet om rettsikkerhet, upartisk rettspleie og forsvarlig saksbehandling innenfor justissektoren dersom « forslag til midlertidige endringer i prosessregelverket » vinner frem.
Statsminister Erna Solberg-regjeringen på den ene siden kuttet kraftig i budsjettene i justissektoren siden 2014. Det har skjedd uten faglig innsikt og begrunnelse for vedtakene (kuttene). Kuttene skjer uten omtanke på menneskelige hensyn.
Samtidig som regjeringen har unnlatt å ta et kraftig oppgjør med lederlønnsutviklingen i staten (som er blitt lønnsledende, og er helt ute av kontroll). Lederlønninger «stjeler» stadig større andeler av budsjettene.
På den andre siden har statsminister Erna Solberg-regjeringen gjennomført politireformen, domstolsreformen og kriminalomsorgen. Det har medført oppsplitting av faglige miljøer, kutt i antall ansatte osv. Forhold som påvirker «forsvarlig saksbehandling og rettssikkerhet», ved siden av dårligere soningsvilkår for straffedømte i kriminalomsorgen (herunder ovenfor uskyldig dømte).
Et rettssystem bygd på et hierarki
Det er grunnlag for påstand om at i det norske rettssystem er det mange ulike hierarkier. Disse kan være;
- Klassejus – hvor størrelsen på formue, tittel eller status hos partene påvirker domsutfallet.
- Har den ene parten en høyesterettsadvokat og den andre ikke – kan det påvirke domsutfallet (rett følger rang).
- Medlemskap i brorskapsordener o.l, kan påvirke domsutfallet – hvor slike påstander bringes sakene til taushet – styrt over tid. Inntrykket i ettertid er at dette er en form for kameraderi.
- Kostnader ved å føre en sak for domstolene er satt så høyt, at arbeidstakere i ikke-akademiske yrker, trygdede, uføre, syke ofte ikke våger å få prøvd sine rettigheter for domstolene. En rettssak, om man taper, koster fort et par årslønner for nevnte grupper. Dette understreker bare klassejussystemet, hvor arbeiderklassen undertrykkes gjennom lønninger som ikke er til å leve av.
- Det kuttes stadig i mulighetene for fri rettshjelp - i den hensikt at stadig færre arbeidstakere i ikke-akademiske yrker, trygdede, uføre, syke ikke skal kunne nå frem med sine rettigheter i rettssystemet.
- Saker knyttet til de superrike, kommer sjelden (eller aldri) for retten. Det legges alle mulig barrierer for at slike saker ikke kommer opp for domstolene, og hvor det kreves oppreisningserstatning for belastningene ved å bli tiltalt i ettertid (eksempelvis som i Transocean-saken)
På toppen av dette foreslår statsminister Erna Solberg-regjeringen nå midlertidig kutt i tillegg i bruk av meddommere. (Alt som vedtas midlertidig har erfaringsmessig en tendens til å bli permanent).
Dommer avgjøres på bakrommet uten mulighet til etterprøving
Domstolene er i dag utstyrt til å kunne ta opp rettsforhandlinger audiovisuelt. Men er fratatt økonomi til kunne administrere og bruke det.
Bruk av audiovisuelt utstyr bør brukes – det er tilfeller hvor dommere opptrer direkte bøllete.
Det føres heller ikke stenografiske rettsreferater.
Dommere er i stor grad avhengig av å finne en «vinner» og en «taper» - for at noen skal betale regningen.
På bakrommet finnes ingen rettssikkerhet, der siler man ut og tilpasser argumentasjonen til konklusjonen – som ofte er forutbestemt lenge før rettssaken startet (særlig i barnefordelings- og barnevernssaker).
I dette systemet vil statsministrer Erna Solberg-regjeringen midlertidig fjerne/ minimere bruk av meddommere.
Dårlig rettssikkerhet – det er uhørt å lage et dårlig system enda dårligere
Rettssikkerheten i Norge er ikke spesielt god. Per Liland-saken, Fritz Moen-saken er eksempler på det. Eller som i Arnold Juklerød-saken – hvor psykiatrien gjennom maktmisbruk - setter personer sjakk matt uten at personer får en riktig og rettferdig dom.
Vi fikk nylig for alvor dokumentasjonen på svakheten i justis-Norge, og klassejusen, i den såkalte NAV-skandalen, hvor statsminister Erna Solberg og hennes regjering (Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – med Fremskrittspartiet på laget/ nå som garantist), Stortinget, NAV, Finansdepartementet, Politiet/ påtalemyndigheten, trygderetten, tingrettene, lagmannsrettene, Høyesterett, riksadvokaten (inhabil), den norske advokatstanden og ESA (EFTAs overvåkingsorgan – som har som eneste oppgave å påse at EØS-loven etterleves) - som faktisk som systematisk har drevet klappjakt på arbeiderklassen (fattige, arbeidsledige, syke m.fl) - for å få disse dømt og flere av dem fengslet på uriktig grunnlag (justismord). Verst er det at NAV har satt opp årlige «måltall» over hvor mange skal «tas». Og hvor ingen ser ut til å bli stilt til ansvar for brudd på menneskerettighetene i ettertid?
Enighetsukulturen, og fryktbasert ledelse, brer om seg i stadig økende tempo. Varslere som sier fra om korrupsjon, kameraderi og lovbrudd får stadig trangere kår i dette systemet. Det i seg selv er en trussel mot rettssikkerheten. Veien blir kort til rene «heksebrenningsprosesser».
Eksempelvis NAV-skandalen – så langt i prosessen - strider mot Grunnlovens § 94 (om at ingen skal berøves friheten uten lovbestemt grunn/ og at de som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende) , Grunnlovens § 95 (om en uavhengig og upartisk domstol – siden domstolsapparatet pr definisjon er inhabile i NAV-saken), Grunnlovens § 96 (om at ingen kan dømmes/straffes uten ved gyldig lov og dom), samt Grunnlovens § 98 (om at alle er like for loven).
Er Grunnloven satt uten av funksjon?
Erfaringer fra saker hvor meddommere normalt ikke deltar
Barnefordelingssaker og barnevernssaker er blant de tristeste kapitlene hva angår norsk rettssikkerhet og domspraksis. Som tidligere leder av og medstifter av Foreningen 2 Foreldre, har jeg god kjennskap til mange avsagte dommer.
I barnevernssaker ser vi at Norge taper i sak etter sak som føres for internasjonale domstoler. Barnevern er blitt privat millionindustri (advokater, sakkyndige og barnevernsinstitusjoner m.v). Det er derfor grunnlag for mistanke at det er andre motiver en «hensynet til barnet» - som er årsaken til barnets slekt, spesielt fars slektsledd, aldri vurderes som alternativ for omsorgsplassering.
I barnefordelingssaker er hovedregelen at mor er «engel» og far er «banditt».
Ofte anvendes «kvasi»sakkyndige som alibi for en domsslutning for dommeren for at mor alltid vinner frem. Det er eksempler på at rettsoppnevnt sakkyndig på bakgrunn av 15 minutters telefonsamtale, og uten å observere far og barn sammen, har konkludert med at far er uegnet til å ha kontakt med sitt eget barn. Sakkyndige «hadde ikke tid» til å oppsøke far/ observere far og barn sammen.
Falske incestbeskyldninger (hvor mange uskyldige er blitt dømt), påstand om vold – hvor noen påfører seg merker selv eller av andre – og legger skylden på far osv, for å få far dømt ut av barnets liv. Alt synes å være tillatt for å få far, og fars slektsledd ut av barnet liv.
I tillegg til at mødre driver utpressing av penger, seksuelle tjenester, dyre ferieturer osv, for at far skal få bilder, opplysninger, eller kontakt med eget barn. Politiet nekter ofte å ta imot anmeldelser på slike forhold.
Hele rettsprosessen handler om å presse fedre så sterkt psykisk at de bryter sammen eller begår selvmord. (Selvmordsraten har i mange år vært 4 ganger høyere hos skilte enn hos gifte menn (i statistikkene brukes begreper «skilte» - dvs at samboere ikke er med).
Det er for øvrig/ generelt ganske påfallende at dommere, som selv er forelder, ikke har oppdaget hvor lett det kan være å påvirke og manipulere barn også i en bestemt retning.
Barnefordelings- og barnevernssaker viser hvordan rettssikkerheten ivaretas der hvor det ikke er meddommere. En konklusjon er at Norge taper når slike saker kommer opp for internasjonale domstoler. Og hvor ingen blir stilt til ansvar for maktovergrep i ettertid.
Å fjerne meddommere er et angrep på demokratiet og demokratiske rettsprosesser .
Nå vil statsminister Erna Solberg og justisminister Monica Mæland blant annet fjerne meddommere i norsk rett.
Forslagene er i hovedtrekk beskrevet slik:
· Antall meddommere i lagmannsretten reduseres midlertidig fra fem til tre
· Straffutmålingsanker i seksårssakene skal kunne behandles uten meddommere hvis partene samtykker og retten finner det forsvarlig
· Hovedforhandling i tingretten skal kunne avholdes uten meddommere dersom partene samtykker til det og retten ikke finner en slik behandlingsmåte betenkelig
· Adgangen til tilståelsespådømmelse utvides ved at kravet på ti års strafferamme oppheves
· Endringer i reglene om meddommervalg, trekningskretser og tilkalling av meddommere
I det øyeblikket statsminister Erna Solberg - med støtte fra NHO – fikk trumfet igjennom en kriselov, bedyret hun i medier at det ikke er et forsøk på statskupp.
Prosessen som statsminister Erna Solberg-regjeringen bygger opp – i alle ledd - er at «makt skaper rett». Det er en trussel mot rettssikkerheten og demokratiet, og ikke minst en trussel mot menneskeverdet, likeverdet/ likebehandling og menneskerettigheter generelt.
Innledningsvis skrev jeg, «mot slutten for rettsdemokratiet». Summen av erfaringer med statsminister Erna Solberg-regjeringen - er at i en bit-for-bit-politikk - innføres massiv overvåking, trepartssamarbeidet for arbeidstakere i ikke-akademiske yrker (og bemanningsbyråer, vikarbyråer og gjestearbeidere) er i praksis ikke eksisterende (som er et budd på Grunnlovens § 110), og vilkårene for rettssikkerhet smuldrer bort i ulike reformer og lovendringer for arbeiderklassen.
Ut fra en samlet vurdering må « forslag til midlertidige endringer i prosessregelverket » avvises.