Justis- og beredskapsdepartementet
20/1979 ES KMW/TAHE/bj
Det vises til departementets høringsbrev av 22. april 2020 om forslag til midlertidig lovgivning som følge av utbruddet av covid-19. Oslo statsadvokatembeter støtter i hovedsak de tiltakene som foreslås. Enkelte tiltak foranlediger noen kommentarer og forslag om at de kan gå lenger enn foreslått fra departementet. Høringssvaret følger i utgangspunktet systematikken i lovforslaget i høringsnotatet. Høringssvaret kommenterer også Prop. 94 L (2019-2020) som ble behandlet i statsråd den 24. april 2020 og departementets tilleggsnotat av 27. april 2020.
Straffeprosesslovgivningen skal balansere hensynet til rettsikkerhet og siktedes rettigheter med hensynet til effektivitet. Det er ikke uten videre sikkert at disse størrelsene er motstridende, men de kan fort være det. Endringer i regler knyttet til meddommer deltakelse i straffeprosessen berører sentrale verdier i norsk straffeprosess og bør ikke skje uten en klar begrunnelse og veloverveid saksbehandling. Smittesituasjonen etter utbruddet av covid-19 gir etter vår oppfatning nettopp en god begrunnelse for de midlertidige endringer som foreslås. Det vises her til høringsnotat fra Domstolsadministrasjonen kap 1 og 2 som en slutter seg til.
Den midlertidige lovens formål – smittesituasjonen, kommer tydelig frem av lovens § 1. Loven er ment som et tiltak for å begrense mulig smitteoverføring.
Å redusere antallet dommere som behøver å delta ved behandlingen av straffesaker, begrenser mulighetene for smitteoverføring ved behandling av straffesaker. Oslo statsadvokatembeter tiltrer for så vidt forslaget om at tingretten kan settes uten meddommere ved partenes samtykke, slik som beskrevet i lovforslagets § 2 første ledd, men vi mener retten bør kunne settes uten meddommere selv om partene ikke samtykker. Forutsetningen er at retten finner det ubetenkelig å behandle saken uten meddommere.
Riksadvokaten har i sine midlertidige retningslinjer av 30. mars 2020 bedt om at påtalemyndigheten i større grad enn normalt bruker forelegg og påtaleunnlatelser i mindre alvorlige saker som ellers ville medført en kortere betinget fengselsstraff. Det legges til grunn at dette antakelig vil medføre at flere ikke vedtatte forelegg vil oversendes tingrettene for pådømmelse. Skal riksadvokatens direktiv ha den nødvendige smitteforebyggende effekt bør det følges opp med tiltak i domstolen.
Oslo statsadvokatembeter ber departementet vurdere om ordningen med pådømmelse etter strpl. § 268 uten meddommere kan utvides til å gjelde mer enn saker med strafferamme inntil ett år. Hvorvidt strafferamme grensen skal heves fra ett til tre år eller om den skal sløyfes helt vil i praksis være uten betydning. Normalt vil foreleggsaker være av mindre alvorlig art, rettslig ukompliserte og med et enkelt bevisbilde. Det vil etter vår oppfatning være få betenkeligheter med å utvide denne ordningen. Dommeren må fortsatt ta stilling til om behandlingsmåten fremstår som betenkelig. I tillegg kan partene gis en mulighet til å uttale seg før retten treffer en slik beslutning. Hvis alle ikke vedtatte forelegg går uten meddommere vil det føre til et klart redusert behov for meddommere. Det legges til grunn at saker uten meddommere vil kunne gå i mindre rettsaler og dermed øke tingrettenes totale kapasitet samtidig som smittevernet ivaretas.
Det foreslås at lovens § 2 får et nytt annet ledd:
" I saker etter straffeprosessloven § 268 kan retten settes uten meddommere hvor retten ikke finner behandlingsmåten betenkelig."
Det foreslåtte annet ledd blir tredje ledd.
Høringsnotatet legger opp til at det i saker som behandles uten meddommere skal oppnevnes forsvarer selv om selv om dette ikke følger av strpl. § 96 annet ledd. I et rettsikkerhetsperspektiv er det kanskje naturlig at oppnevning av forsvarer kompenserer for at saken ikke behandles med meddommere. Slik Domstolsadministrasjonens forslag midlertidig lov § 2 første ledd, annet pkt. er utformet utvides tilsynelatende retten til forsvarer til også å omfatte pådømmelse av ikke vedtatte forelegg strpl. § 268 herunder de som i dag kan pådømmes som enedommersaker uten rett til oppnevnt forsvarer. Dette er neppe i tråd med grunntanken om at tiltakene skal begrense antallet personer som er involvert i saken.
Hvis departementet utvider muligheten til å pådømme ikke vedtatte forelegg for forhold som har mer enn 1 års strafferamme, jf. pkt. 3.1 kan det være grunnlag for å utvide adgangen til å få oppnevnt forsvarer også for disse sakene.
Lovforslagets § 3 legger opp til at tingretten kan fortsette behandlingen med bare en meddommer hvis en av meddommerne får forfall. Dette er en fremmed ordning og bryter med prinsippet om at legdommere skal være i flertall. Hensynet til å ha regler slik at straffesakene kan avsluttes tilsier likevel at man avviker fra dette prinsippet.
Når loven i § 2 åpner for at saker kan pådømmes uten meddommere bør det vurderes som dette skal være hovedregelen også når en meddommer får forfall. I disse tilfellene bør muligheten for å behandle saken uten meddommere ikke være avhengig av partene samtykke, se ovenfor under pkt. 3.1. Også der hvor begge meddommerne får forfall bør spørsmålet om å fortsette saken med bare fagdommeren heller ikke være avhengig av partenes samtykke.
En utvidelse av muligheten for å pådømme saker med mer enn 10 års strafferamme som tilståelsesdom etter strpl. § 248 vil etter Oslo statsadvokatembeters oppfatning, antakelig ha marginal effekt. En utvidelse som foreslått vil i praksis kun gjelde tilståtte saker etter strl § 232 annet ledd – Grov narkotikaovertredelse som omfatter meget betydelig kvantum, kanskje enkelte overtredelser av strl. § 328 – Grovt ran. For andre lovbrudd med strafferamme over 10 år, så som overtredelse av strl. § 283 – Grov mishandling i nære relasjoner, § 293 – Grov voldtekt, § 301 – Grov voldtekt av barn under 14 år og de fleste § 328 – Grovt ran, vil hensynet til fornærmede tilsi at saken ikke behandles som tilståelsesdom. Påtalemyndigheten vil normalt ikke foreslå en slik behandlingsmåte.
Departementet bør vurdere om adgangen til å pådømme lovbrudd med strafferamme på mer enn 10 år bør begrenses til strl. § 232 annet ledd.
Oslo statsadvokatembeter støtter forslaget om at antallet meddommere i lagmannsretten reduseres fra fem til tre i de sakene som skal behandles med meddommere. Det vises til den begrunnelsen som er gitt i Domstolsadministrasjonens notat.
En støtter også forslaget om at saker med mer enn 6 års strafferamme kan behandles uten meddommere ved samtykke. Igjen vises det til Domstolsadministrasjonens notat. På samme måte som for tingretten ber en departementet vurdere om retten skal ha muligheten til å beslutte at saken skal gå uten meddommere selv om ikke alle parter samtykker. Det vises her til det som er anført under pkt. 3.1 ovenfor.
Oslo statsadvokatembeter har ingen innvendinger til realitetene når det gjelder muligheten til å fortsette saken om en av dommerne får forfall. Bestemmelsene om forfall for tingretten er gitt i en egen paragraf (§ 3). En ber derfor departementet vurdere om det er hensiktsmessig at reglen om forfall i lagmannsretten også gis i egen paragraf.
Oslo statsadvokatembeter har ingen merknader til lovforslagets §§ 6-8.
Tilleggsnotatet av 27. april 2020 som bland annet gjelder forkynnelse, overføring av saker mellom sideordnede domstoler, frister for tilrettelagte avhør og konstituering av statsadvokater. Generelt støttes alle tiltakene og foranlediger ikke mange kommentarene
For Oslo statsadvokatembeter som selv forkynner alle vitner i saker som aktoreres herfra er forenkling og modernisering av reglene en fordel. Uaktet covid-19 problematikken er domstolloven kap. 9 modent for revisjon. For elektronisk forkynning er forutsetningen etter domstolloven § 163a at det brukes en "betryggende teknisk løsning". Dette begrunnes dels i bevishensyn i forhold til om stevningen er mottatt av rette vedkommende, og dels av hensyn til personvernet. Departementets forslag tar sikte på å utvide mulighetene til andre løsninger enn Altinn, Digipost, e-Boks og eSignering. Det som omtales som nytt er forkynnelse via e-post.
Embetet ber departementet vurder om også SMS kan anses som en "betryggende teknisk løsning" for vitnestevninger. I forhold til hva som regnes som fullgod forkynnelse etter domstolsloven § 171 - "…og er han ogsaa forgjæves søkt personlig, kan forkyndelsen foregaa paa hans midlertidige oppholdssted forn en voksen person av samme husstand.." eller § 176 annet ledd – ved å "slaa meddelelsen op paa døren eller anbringe den på anden iøienfaldende maate." fremstår forkynnelse av vitnestevninger via SMS som minst like betryggende. Av departementets notat synes denne muligheten åpen etter svensk rett.
En adgang til å overføre saker mellom sideordnede domstoler fremstår som hensiktsmessig og vil ventelig øker domstolens totale kapasitet. Oslo statsadvokatembeter slutter seg derfor til forslaget.
Etter vår oppfatning er det behov for å lempe på de korte fristene som gjelder for tilrettelagte avhør. De ulike smitteverntiltakene som er satt i verk som følge av covid-19 vanskeliggjør i betydelig grad muligheten til overholdelse av fristene. Departementets forslag gjør det mulig å forlenge fristen etter strpl. § 239 e første og annet ledd, med unntak av strpl § 239 e første ledd bokstav c) hvor fristen fortsatt skal være en uke. Det medfører det litt underlige resultat at det åpnes for fristforlengelse i de mest prioriterte sakene, de med en- og to-ukers frist for avhør, mens for de minst prioriterte sakene – de med tre-ukers frist, åpnes det ikke for fristforlengelse. En ber departementet vurdere om det kan være mer hensiktsmessig å utvide alle frister, med unntak av strpl. § 239 e første ledd bokstav c) tilfellene, med to uker.
Oslo statsadvokatembeter støtter forslaget,
Forholdet til den midlertidige formskriften av 27. mars 2020 synes avklart gjennom Prop. 94 L (2019-2020). Det forutsettes at de midlertidige lovendringer som følger av Domstolsadministrasjonens notat inkorporeres i den lov som forslaget i Prop. 94 L leder opp til.
Under henvisning til det som er anført om begrunnelsen for de midlertidige endringene fremstår det som betryggende at det i forslag til lov § 16 i proposisjonen, nå er angitt et klart opphørstidspunkt for de midlertidige endringene.
I Prop. 94 L. (2019-2020) er det i § 16 gitt overgangsregler. Den løsning som det legges opp til gir klare skjæringspunkt og burde ikke åpne for stor tolkningstvil. I utgangspunktet er det ikke noe i veien for at også endringene som følger av Domstolsadministrasjonens notat reguleres på samme måte. I forhold til spørsmålet om meddommerdeltakelse kommer andre hensyn inn som kan tilsi at overgangsreglene bør utformes annerledes.
Lekdommeres deltakelse i straffesaksbehandlingen er et såpass viktig prinsipp i norsk straffeprosess at midlertidige begrensinger i denne ikke bør ha større varighet enn det som er nødvendig. For straffesaker som er påbegynt når den midlertidige loven oppheves er det naturlig at de midlertidige reglene gjelder til saken er ferdigbehandlet i den instansen. For saker som ikke er påbegynt burde det ikke by på store problemer å behandle dem i tråd med de ordinære prosessreglene. I de fleste tilfeller betyr det å tilkalle eller tilkalle flere meddommere. En ber derfor departementet vurdere om overgangsreglene bør differensieres noe i forhold de forskjellige midlertidige bestemmelsene.
20/1979 ES KMW/TAHE/bj
Det vises til departementets høringsbrev av 22. april 2020 om forslag til midlertidig lovgivning som følge av utbruddet av covid-19. Oslo statsadvokatembeter støtter i hovedsak de tiltakene som foreslås. Enkelte tiltak foranlediger noen kommentarer og forslag om at de kan gå lenger enn foreslått fra departementet. Høringssvaret følger i utgangspunktet systematikken i lovforslaget i høringsnotatet. Høringssvaret kommenterer også Prop. 94 L (2019-2020) som ble behandlet i statsråd den 24. april 2020 og departementets tilleggsnotat av 27. april 2020.
Straffeprosesslovgivningen skal balansere hensynet til rettsikkerhet og siktedes rettigheter med hensynet til effektivitet. Det er ikke uten videre sikkert at disse størrelsene er motstridende, men de kan fort være det. Endringer i regler knyttet til meddommer deltakelse i straffeprosessen berører sentrale verdier i norsk straffeprosess og bør ikke skje uten en klar begrunnelse og veloverveid saksbehandling. Smittesituasjonen etter utbruddet av covid-19 gir etter vår oppfatning nettopp en god begrunnelse for de midlertidige endringer som foreslås. Det vises her til høringsnotat fra Domstolsadministrasjonen kap 1 og 2 som en slutter seg til.
Den midlertidige lovens formål – smittesituasjonen, kommer tydelig frem av lovens § 1. Loven er ment som et tiltak for å begrense mulig smitteoverføring.
Å redusere antallet dommere som behøver å delta ved behandlingen av straffesaker, begrenser mulighetene for smitteoverføring ved behandling av straffesaker. Oslo statsadvokatembeter tiltrer for så vidt forslaget om at tingretten kan settes uten meddommere ved partenes samtykke, slik som beskrevet i lovforslagets § 2 første ledd, men vi mener retten bør kunne settes uten meddommere selv om partene ikke samtykker. Forutsetningen er at retten finner det ubetenkelig å behandle saken uten meddommere.
Riksadvokaten har i sine midlertidige retningslinjer av 30. mars 2020 bedt om at påtalemyndigheten i større grad enn normalt bruker forelegg og påtaleunnlatelser i mindre alvorlige saker som ellers ville medført en kortere betinget fengselsstraff. Det legges til grunn at dette antakelig vil medføre at flere ikke vedtatte forelegg vil oversendes tingrettene for pådømmelse. Skal riksadvokatens direktiv ha den nødvendige smitteforebyggende effekt bør det følges opp med tiltak i domstolen.
Oslo statsadvokatembeter ber departementet vurdere om ordningen med pådømmelse etter strpl. § 268 uten meddommere kan utvides til å gjelde mer enn saker med strafferamme inntil ett år. Hvorvidt strafferamme grensen skal heves fra ett til tre år eller om den skal sløyfes helt vil i praksis være uten betydning. Normalt vil foreleggsaker være av mindre alvorlig art, rettslig ukompliserte og med et enkelt bevisbilde. Det vil etter vår oppfatning være få betenkeligheter med å utvide denne ordningen. Dommeren må fortsatt ta stilling til om behandlingsmåten fremstår som betenkelig. I tillegg kan partene gis en mulighet til å uttale seg før retten treffer en slik beslutning. Hvis alle ikke vedtatte forelegg går uten meddommere vil det føre til et klart redusert behov for meddommere. Det legges til grunn at saker uten meddommere vil kunne gå i mindre rettsaler og dermed øke tingrettenes totale kapasitet samtidig som smittevernet ivaretas.
Det foreslås at lovens § 2 får et nytt annet ledd:
" I saker etter straffeprosessloven § 268 kan retten settes uten meddommere hvor retten ikke finner behandlingsmåten betenkelig."
Det foreslåtte annet ledd blir tredje ledd.
Høringsnotatet legger opp til at det i saker som behandles uten meddommere skal oppnevnes forsvarer selv om selv om dette ikke følger av strpl. § 96 annet ledd. I et rettsikkerhetsperspektiv er det kanskje naturlig at oppnevning av forsvarer kompenserer for at saken ikke behandles med meddommere. Slik Domstolsadministrasjonens forslag midlertidig lov § 2 første ledd, annet pkt. er utformet utvides tilsynelatende retten til forsvarer til også å omfatte pådømmelse av ikke vedtatte forelegg strpl. § 268 herunder de som i dag kan pådømmes som enedommersaker uten rett til oppnevnt forsvarer. Dette er neppe i tråd med grunntanken om at tiltakene skal begrense antallet personer som er involvert i saken.
Hvis departementet utvider muligheten til å pådømme ikke vedtatte forelegg for forhold som har mer enn 1 års strafferamme, jf. pkt. 3.1 kan det være grunnlag for å utvide adgangen til å få oppnevnt forsvarer også for disse sakene.
Lovforslagets § 3 legger opp til at tingretten kan fortsette behandlingen med bare en meddommer hvis en av meddommerne får forfall. Dette er en fremmed ordning og bryter med prinsippet om at legdommere skal være i flertall. Hensynet til å ha regler slik at straffesakene kan avsluttes tilsier likevel at man avviker fra dette prinsippet.
Når loven i § 2 åpner for at saker kan pådømmes uten meddommere bør det vurderes som dette skal være hovedregelen også når en meddommer får forfall. I disse tilfellene bør muligheten for å behandle saken uten meddommere ikke være avhengig av partene samtykke, se ovenfor under pkt. 3.1. Også der hvor begge meddommerne får forfall bør spørsmålet om å fortsette saken med bare fagdommeren heller ikke være avhengig av partenes samtykke.
En utvidelse av muligheten for å pådømme saker med mer enn 10 års strafferamme som tilståelsesdom etter strpl. § 248 vil etter Oslo statsadvokatembeters oppfatning, antakelig ha marginal effekt. En utvidelse som foreslått vil i praksis kun gjelde tilståtte saker etter strl § 232 annet ledd – Grov narkotikaovertredelse som omfatter meget betydelig kvantum, kanskje enkelte overtredelser av strl. § 328 – Grovt ran. For andre lovbrudd med strafferamme over 10 år, så som overtredelse av strl. § 283 – Grov mishandling i nære relasjoner, § 293 – Grov voldtekt, § 301 – Grov voldtekt av barn under 14 år og de fleste § 328 – Grovt ran, vil hensynet til fornærmede tilsi at saken ikke behandles som tilståelsesdom. Påtalemyndigheten vil normalt ikke foreslå en slik behandlingsmåte.
Departementet bør vurdere om adgangen til å pådømme lovbrudd med strafferamme på mer enn 10 år bør begrenses til strl. § 232 annet ledd.
Oslo statsadvokatembeter støtter forslaget om at antallet meddommere i lagmannsretten reduseres fra fem til tre i de sakene som skal behandles med meddommere. Det vises til den begrunnelsen som er gitt i Domstolsadministrasjonens notat.
En støtter også forslaget om at saker med mer enn 6 års strafferamme kan behandles uten meddommere ved samtykke. Igjen vises det til Domstolsadministrasjonens notat. På samme måte som for tingretten ber en departementet vurdere om retten skal ha muligheten til å beslutte at saken skal gå uten meddommere selv om ikke alle parter samtykker. Det vises her til det som er anført under pkt. 3.1 ovenfor.
Oslo statsadvokatembeter har ingen innvendinger til realitetene når det gjelder muligheten til å fortsette saken om en av dommerne får forfall. Bestemmelsene om forfall for tingretten er gitt i en egen paragraf (§ 3). En ber derfor departementet vurdere om det er hensiktsmessig at reglen om forfall i lagmannsretten også gis i egen paragraf.
Oslo statsadvokatembeter har ingen merknader til lovforslagets §§ 6-8.
Tilleggsnotatet av 27. april 2020 som bland annet gjelder forkynnelse, overføring av saker mellom sideordnede domstoler, frister for tilrettelagte avhør og konstituering av statsadvokater. Generelt støttes alle tiltakene og foranlediger ikke mange kommentarene
For Oslo statsadvokatembeter som selv forkynner alle vitner i saker som aktoreres herfra er forenkling og modernisering av reglene en fordel. Uaktet covid-19 problematikken er domstolloven kap. 9 modent for revisjon. For elektronisk forkynning er forutsetningen etter domstolloven § 163a at det brukes en "betryggende teknisk løsning". Dette begrunnes dels i bevishensyn i forhold til om stevningen er mottatt av rette vedkommende, og dels av hensyn til personvernet. Departementets forslag tar sikte på å utvide mulighetene til andre løsninger enn Altinn, Digipost, e-Boks og eSignering. Det som omtales som nytt er forkynnelse via e-post.
Embetet ber departementet vurder om også SMS kan anses som en "betryggende teknisk løsning" for vitnestevninger. I forhold til hva som regnes som fullgod forkynnelse etter domstolsloven § 171 - "…og er han ogsaa forgjæves søkt personlig, kan forkyndelsen foregaa paa hans midlertidige oppholdssted forn en voksen person av samme husstand.." eller § 176 annet ledd – ved å "slaa meddelelsen op paa døren eller anbringe den på anden iøienfaldende maate." fremstår forkynnelse av vitnestevninger via SMS som minst like betryggende. Av departementets notat synes denne muligheten åpen etter svensk rett.
En adgang til å overføre saker mellom sideordnede domstoler fremstår som hensiktsmessig og vil ventelig øker domstolens totale kapasitet. Oslo statsadvokatembeter slutter seg derfor til forslaget.
Etter vår oppfatning er det behov for å lempe på de korte fristene som gjelder for tilrettelagte avhør. De ulike smitteverntiltakene som er satt i verk som følge av covid-19 vanskeliggjør i betydelig grad muligheten til overholdelse av fristene. Departementets forslag gjør det mulig å forlenge fristen etter strpl. § 239 e første og annet ledd, med unntak av strpl § 239 e første ledd bokstav c) hvor fristen fortsatt skal være en uke. Det medfører det litt underlige resultat at det åpnes for fristforlengelse i de mest prioriterte sakene, de med en- og to-ukers frist for avhør, mens for de minst prioriterte sakene – de med tre-ukers frist, åpnes det ikke for fristforlengelse. En ber departementet vurdere om det kan være mer hensiktsmessig å utvide alle frister, med unntak av strpl. § 239 e første ledd bokstav c) tilfellene, med to uker.
Oslo statsadvokatembeter støtter forslaget,
Forholdet til den midlertidige formskriften av 27. mars 2020 synes avklart gjennom Prop. 94 L (2019-2020). Det forutsettes at de midlertidige lovendringer som følger av Domstolsadministrasjonens notat inkorporeres i den lov som forslaget i Prop. 94 L leder opp til.
Under henvisning til det som er anført om begrunnelsen for de midlertidige endringene fremstår det som betryggende at det i forslag til lov § 16 i proposisjonen, nå er angitt et klart opphørstidspunkt for de midlertidige endringene.
I Prop. 94 L. (2019-2020) er det i § 16 gitt overgangsregler. Den løsning som det legges opp til gir klare skjæringspunkt og burde ikke åpne for stor tolkningstvil. I utgangspunktet er det ikke noe i veien for at også endringene som følger av Domstolsadministrasjonens notat reguleres på samme måte. I forhold til spørsmålet om meddommerdeltakelse kommer andre hensyn inn som kan tilsi at overgangsreglene bør utformes annerledes.
Lekdommeres deltakelse i straffesaksbehandlingen er et såpass viktig prinsipp i norsk straffeprosess at midlertidige begrensinger i denne ikke bør ha større varighet enn det som er nødvendig. For straffesaker som er påbegynt når den midlertidige loven oppheves er det naturlig at de midlertidige reglene gjelder til saken er ferdigbehandlet i den instansen. For saker som ikke er påbegynt burde det ikke by på store problemer å behandle dem i tråd med de ordinære prosessreglene. I de fleste tilfeller betyr det å tilkalle eller tilkalle flere meddommere. En ber derfor departementet vurdere om overgangsreglene bør differensieres noe i forhold de forskjellige midlertidige bestemmelsene.
Med vennlig hilsen
Lar Erik Alfheim
Lar Erik Alfheim