Jeg viser til departementets høringsbrev av 15. november 2019 hvor det fremmes for høring – Vurdering av forbud mot lange kniver/machete
Det fremgår av høringsnotatet at den bakenforliggende grunn for at forslagene i høringsnotatet fremmes, er at machete er blitt «populært» i noen gjengmiljøer i Oslo og Drammen, som våpen til å true og/eller skade andre med.
Slik bruk av machete oppfattes som særlig fryktskapende, noe jeg har stor forståelse for.
Jeg må også si at det nok er like fryktskapende å trues med kniv, enten bladlengden er mer eller mindre enn 25 cm. Det anses nok av de fleste å ha begrenset relevans om den kniven man blir drept med har bladlengde 17 cm eller 25 cm. Kniver er imidlertid nødvendige arbeidsredskaper, og man kan ikke forby alt som kan misbrukes. Det viktigste målrettede tiltaket er faktisk å håndheve det gjeldende forbudet mot knivbæring, og da særlig overfor de grupper som nevnes i høringsnotatet.
Det må heller ikke glemmes at det allerede er et forbud mot å erverve, inneha og importere særlig farlige gjenstander som er uten aktverdig formål og som fremstår som voldsprodukter.
Det foreslåtte forbudet i alternativ II, som setter et generelt forbud mot kniver med bladlengde fra 25 cm, vil i forhold til de eksisterende forbud, i hovedsak ramme arbeidsredskaper på ulike yrkes- og livsområder, som serveringsbransjen, landbruket, friluftslivet, byggenæringen mv. Det fremstår som ganske uforholdsmessig å ramme og kriminalisere alle som bruker disse arbeidsredskapene til legitime formål, med formål å hindre en meget begrenset gruppes misbruk av et spesielt hoggredskap (machete), særlig hensett at dette misbruket allerede er straffesanksjonert.
Høringsnotatet tallfester heller ikke på noen måte omfanget i bruk av machete i slike situasjoner og heller ikke i forhold til bruk av andre våpen i tilsvarende situasjoner. Dette er svært relevant fordi departementets mest ytterliggående forslag er et totalforbud overfor hele den norske befolkning til å erverve, eie eller inneha kniver med bladlengde fra 25 cm. Hva er omfanget av bruk av machete og tilsvarende hoggredskaper, sammenlignet med for eksempel andre hogg- eller stikkredskaper (f. eks økser)? Videre hva er skadeomfanget av macheter og lignende sammenlignet med kniver kortere enn 25 cm eller økser, som tilsier et særskilt forbud for kniver med bladlengde fra 25 cm? Høringsnotatet sier ikke noe om dette.
Det er allerede forbudt å bære kniver herunder macheter på offentlig sted, og det er også forbudt å true med eller bruke slike våpen, og den som bryter disse forbudene, er nok mindre opptatt av om det også blir et forbud mot å inneha kniver med bladlengde fra 25 cm. Medfører forbudet at lange kniver blir mindre tilgjengelig, vil det kunne medføre en dreining til minst like fryktinngytende og farlige våpen. Økser er minst like fryktinngytende og farlige som macheter, og bruk av såkalte vikingøkser er nok blitt kjent og muligens også «popularisert» gjennom nyere tv-serier (eksempelvis TV-serien «Vikings»). Bruk av øks som drapsvåpen er heller ikke helt ukjent i norsk kriminalhistorie. Skulle det da oppstå et politisk ønske om å forby «vikingøkser», vil man oppleve samme lovtekniske utfordring som ved machete, nemlig hvordan definere en vikingsøks fra en annen øks. Legger man da opp til samme løsning som det her foreslått i alternativ II, blir det et forbud for det norske folk å erverve, eie og inneha økser.
Det viktigste tiltaket er, som tidligere nevnt, å håndheve foreliggende forbud mot de grupper som velger å true med eller bruke våpen, og hvor det foreliggende forslag i seg selv bare gir en illusjon av trygghet.
Hvilken risiko er det som tilsier at det for «the common good» forsvarer et altomfattende forbud?
I høringsnotatet underbygges det ikke at kniver med bladlengde fra 25 cm utgjør noen særlig fare, slik som jeg har angitt i det foregående, men forslaget begrunnes rent «lovteknisk» ut fra at det er så vanskelig å definere hva en «machete» er i forhold til andre kniver, derfor foreslås det et generelt forbud, som rammer langt utover det den anførte begrunnelse for et forbud, nemlig machetebrukende gjengmedlemmer.
Det mest ytterliggående høringsforslaget innebærer et totalforbud mot å erverve, eie eller inneha kniver med bladlengde fra 25 cm., og med en adgang for yrkesutøvere etter søknad å kunne ha kniver med bladlengde fra 25 cm som arbeidsredskap.
I høringsnotatets punkt 7 om de økonomiske administrative konsekvenser synes departementet å undervurdere disse i betydelig grad
Jeg tror ikke en søknadsordning for yrkesutøvere blir et enkelt og begrenset tilleggsarbeide for politiet. Bare innen serverings, bakeri- og konditorivirksomhet vil man ha kokkekniver, brødkniver, fileteringskniver, kakeoppskjæringskniver (pastry knives) med bladlengde fra 25 cm. Forslaget til unntak for yrkesutøvere er et unntak fra annet ledd, dvs unntak fra forbudet mot å erverve, eie og inneha kniver med bladlengde fra 25 cm. Det innebærer, at hvis man følger en normal forståelse av ordlyden, at hver eneste virksomhet som eier slike kniver må søke om å fortsatt kunne eie slike kniver som virksomheten i dag eier og bruker. Slik at dette vil medføre en betydelig belastning både for virksomhetene og for politiet som skal behandle søknadene. Det er også et spørsmål om hva som ligger i begrepet «inneha», og om det omfatter den enkelte kokk, kjøkkenansatt, baker eller konditors bruk av slike kniver, i så fall er det snakk om hvor mange titusener av søknader som i tillegg må behandles. Tilsvarende spørsmål kan reises for byggenæringen, landbruksnæringen og sannsynligvis andre næringer.
Alternativ II åpner, som nevnt, for at arbeidsredskaper som kan ans som kniver og med bladlengde fra 25 cm, etter søknad kan erverves, eies og innehas av yrkesutøvere, men den foreslåtte unntaksbestemmelsen gir heller ikke noe unntak for salgsleddene som skal kunne selge slike arbeidsredskaper til yrkesutøverne. Høringsnotatet sier ikke noe om adgangen til import og/eller salg av slike arbeidsredskaper, skal det også kreve godkjennelse? Eller skal det være et absolutt forbud, slik at yrkesutøverne ikke får ervervet nye arbeidsredskaper? Dette gir ikke høringsnotatet noe svar på.
En regels legitimitet bygger på at den har forståelse i befolkningen, noe som fort vil mankere med det foreslåtte totalforbudet i alternativ II. Norge er en nasjon av «handymenn» og «handykvinner», noe som muligens er i ferd med å forsvinne i de største byene, men også i Oslo har vi både selvoppussere og hobbbykokker.
Jeg vil tro at det er en begrenset forståelse av å måtte levere inn Glavakniven, friluftskniven eller den gode kokkekniven fordi politiet i Oslo og Drammen ikke klarer å kontrollere noen små gjenger.. Noe for så vidt de allerede inngitte høringsuttalelser belyser ganske godt. Jeg tror heller ikke yrkesutøverne vil ha særlig forståelse for en byråkratisk søknadsprosess, noe for så vidt høringsuttalelsen fra Kost- og ernæringsforbundet i Delta beskriver på en særs humoristisk måte.
Det er heller ikke definert nærmere hva som er en «kniv» i den foreslåtte forskriftens forstand, men ut fra sammenhengen kan det forstås at det er ment alt av knivlignende, slik at det vil omfatte også sverd, sabler, kårder mv.
Hva som er «kniv» etter forslaget reiser i seg selv en god del avgrensningsspørsmål.
Et eksempel på avgrensning av hva som regnes som «kniv med bladlengde 25 cm» er fektekårder. Fektekårdene har for så vidt har blad, men det er butt, og fektekården har en tupp i stedet for spiss. Er dette en lang kniv med bladlengde fra 25 cm?
I den grad man vil ramme målgruppen for et forbud, nemlig disse storbygjengenes bruk av større hogg- eller stikkredskaper som voldgjenstander, ved å sette et forbud mot å erverve, eie eller inneha ved å lange kniver, bør man heller vurdere å kombinere et generelt forbud med en tilsvarende unntaksregel som i straffeloven § 189 tredje ledd.
I høringsnotatet problematiseres det over at det er så vanskelig å håndheve en rettslig standard i form av «aktverdig grunn», slik at man heller foreslår å ramme hele befolkningen ved å sette et generelt forbud. Det er bokstavelig talt å skjære alle over en kam.
Slike skjønnsmessige rettslige standarder er ikke noe nytt, ref straffeloven § 189 tredje ledd, og en tilsvarende unntaksregel vil medføre at erverv, eierskap og innehavelse av disse arbeidsredskapene som hobby- og arbeidsredskap ikke vil bli rammet. Det må selvsagt foreta en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle om det foreligger aktverdig grunn for å ha slike «lange kniver», men for de fleste tilfeller vil det være så klart at det normalt kan gjøres av den enkelte tjenestemann og -kvinne, noe som allerede gjelder for bæring av kniv på offentlig sted. I siste instans avgjøres det av domstolene, som er vant med å anvende rettslige standarder.
Det er heller ikke slik at man alene skal basere seg på vedkommendes påstand om aktverdig formål. Det blir en totalvurdering ut fra både knivens funksjonalitet og situasjonen for øvrig. En ung gutt som innehar en machete kan gjerne søke å påstå at macheten skal brukes på kjøkkenet, men som funksjonelt redskap vil den nok være uegnet til slik bruk. Tilsvarende kan nok vedkommende søke å påstå at macheten benyttes i forbindelse med friluftsliv, men en slik påstand må nok underbygges med noe mer enn søndagstur til Ullevålseter, som nok ikke fordrer noe legitimt behov for machete.
De machetene som disse gjengene innehar, er nok også billige masseproduserte produkter av lav kvalitet, som er uten historisk- og/eller affeksjonsverdi, slik at samlerverdi som aktverdig grunn for å inneha macheten vil også mangle.
Jeg vil anta at de gjengene i Oslo og Drammen som man med forbudet ønsker å ramme, også vil være den gruppen som vil ha problemer med å underbygge et aktverdig grunnlag for å inneha større knivredskaper. Slik at et generelt forbud, men med en slik unntaksregel ikke rammer videre enn det anførte formålet med et forbud.
Det fremgår av høringsnotatet at den bakenforliggende grunn for at forslagene i høringsnotatet fremmes, er at machete er blitt «populært» i noen gjengmiljøer i Oslo og Drammen, som våpen til å true og/eller skade andre med.
Slik bruk av machete oppfattes som særlig fryktskapende, noe jeg har stor forståelse for.
Jeg må også si at det nok er like fryktskapende å trues med kniv, enten bladlengden er mer eller mindre enn 25 cm. Det anses nok av de fleste å ha begrenset relevans om den kniven man blir drept med har bladlengde 17 cm eller 25 cm. Kniver er imidlertid nødvendige arbeidsredskaper, og man kan ikke forby alt som kan misbrukes. Det viktigste målrettede tiltaket er faktisk å håndheve det gjeldende forbudet mot knivbæring, og da særlig overfor de grupper som nevnes i høringsnotatet.
Det må heller ikke glemmes at det allerede er et forbud mot å erverve, inneha og importere særlig farlige gjenstander som er uten aktverdig formål og som fremstår som voldsprodukter.
Det foreslåtte forbudet i alternativ II, som setter et generelt forbud mot kniver med bladlengde fra 25 cm, vil i forhold til de eksisterende forbud, i hovedsak ramme arbeidsredskaper på ulike yrkes- og livsområder, som serveringsbransjen, landbruket, friluftslivet, byggenæringen mv. Det fremstår som ganske uforholdsmessig å ramme og kriminalisere alle som bruker disse arbeidsredskapene til legitime formål, med formål å hindre en meget begrenset gruppes misbruk av et spesielt hoggredskap (machete), særlig hensett at dette misbruket allerede er straffesanksjonert.
Høringsnotatet tallfester heller ikke på noen måte omfanget i bruk av machete i slike situasjoner og heller ikke i forhold til bruk av andre våpen i tilsvarende situasjoner. Dette er svært relevant fordi departementets mest ytterliggående forslag er et totalforbud overfor hele den norske befolkning til å erverve, eie eller inneha kniver med bladlengde fra 25 cm. Hva er omfanget av bruk av machete og tilsvarende hoggredskaper, sammenlignet med for eksempel andre hogg- eller stikkredskaper (f. eks økser)? Videre hva er skadeomfanget av macheter og lignende sammenlignet med kniver kortere enn 25 cm eller økser, som tilsier et særskilt forbud for kniver med bladlengde fra 25 cm? Høringsnotatet sier ikke noe om dette.
Det er allerede forbudt å bære kniver herunder macheter på offentlig sted, og det er også forbudt å true med eller bruke slike våpen, og den som bryter disse forbudene, er nok mindre opptatt av om det også blir et forbud mot å inneha kniver med bladlengde fra 25 cm. Medfører forbudet at lange kniver blir mindre tilgjengelig, vil det kunne medføre en dreining til minst like fryktinngytende og farlige våpen. Økser er minst like fryktinngytende og farlige som macheter, og bruk av såkalte vikingøkser er nok blitt kjent og muligens også «popularisert» gjennom nyere tv-serier (eksempelvis TV-serien «Vikings»). Bruk av øks som drapsvåpen er heller ikke helt ukjent i norsk kriminalhistorie. Skulle det da oppstå et politisk ønske om å forby «vikingøkser», vil man oppleve samme lovtekniske utfordring som ved machete, nemlig hvordan definere en vikingsøks fra en annen øks. Legger man da opp til samme løsning som det her foreslått i alternativ II, blir det et forbud for det norske folk å erverve, eie og inneha økser.
Det viktigste tiltaket er, som tidligere nevnt, å håndheve foreliggende forbud mot de grupper som velger å true med eller bruke våpen, og hvor det foreliggende forslag i seg selv bare gir en illusjon av trygghet.
Hvilken risiko er det som tilsier at det for «the common good» forsvarer et altomfattende forbud?
I høringsnotatet underbygges det ikke at kniver med bladlengde fra 25 cm utgjør noen særlig fare, slik som jeg har angitt i det foregående, men forslaget begrunnes rent «lovteknisk» ut fra at det er så vanskelig å definere hva en «machete» er i forhold til andre kniver, derfor foreslås det et generelt forbud, som rammer langt utover det den anførte begrunnelse for et forbud, nemlig machetebrukende gjengmedlemmer.
Det mest ytterliggående høringsforslaget innebærer et totalforbud mot å erverve, eie eller inneha kniver med bladlengde fra 25 cm., og med en adgang for yrkesutøvere etter søknad å kunne ha kniver med bladlengde fra 25 cm som arbeidsredskap.
I høringsnotatets punkt 7 om de økonomiske administrative konsekvenser synes departementet å undervurdere disse i betydelig grad
Jeg tror ikke en søknadsordning for yrkesutøvere blir et enkelt og begrenset tilleggsarbeide for politiet. Bare innen serverings, bakeri- og konditorivirksomhet vil man ha kokkekniver, brødkniver, fileteringskniver, kakeoppskjæringskniver (pastry knives) med bladlengde fra 25 cm. Forslaget til unntak for yrkesutøvere er et unntak fra annet ledd, dvs unntak fra forbudet mot å erverve, eie og inneha kniver med bladlengde fra 25 cm. Det innebærer, at hvis man følger en normal forståelse av ordlyden, at hver eneste virksomhet som eier slike kniver må søke om å fortsatt kunne eie slike kniver som virksomheten i dag eier og bruker. Slik at dette vil medføre en betydelig belastning både for virksomhetene og for politiet som skal behandle søknadene. Det er også et spørsmål om hva som ligger i begrepet «inneha», og om det omfatter den enkelte kokk, kjøkkenansatt, baker eller konditors bruk av slike kniver, i så fall er det snakk om hvor mange titusener av søknader som i tillegg må behandles. Tilsvarende spørsmål kan reises for byggenæringen, landbruksnæringen og sannsynligvis andre næringer.
Alternativ II åpner, som nevnt, for at arbeidsredskaper som kan ans som kniver og med bladlengde fra 25 cm, etter søknad kan erverves, eies og innehas av yrkesutøvere, men den foreslåtte unntaksbestemmelsen gir heller ikke noe unntak for salgsleddene som skal kunne selge slike arbeidsredskaper til yrkesutøverne. Høringsnotatet sier ikke noe om adgangen til import og/eller salg av slike arbeidsredskaper, skal det også kreve godkjennelse? Eller skal det være et absolutt forbud, slik at yrkesutøverne ikke får ervervet nye arbeidsredskaper? Dette gir ikke høringsnotatet noe svar på.
En regels legitimitet bygger på at den har forståelse i befolkningen, noe som fort vil mankere med det foreslåtte totalforbudet i alternativ II. Norge er en nasjon av «handymenn» og «handykvinner», noe som muligens er i ferd med å forsvinne i de største byene, men også i Oslo har vi både selvoppussere og hobbbykokker.
Jeg vil tro at det er en begrenset forståelse av å måtte levere inn Glavakniven, friluftskniven eller den gode kokkekniven fordi politiet i Oslo og Drammen ikke klarer å kontrollere noen små gjenger.. Noe for så vidt de allerede inngitte høringsuttalelser belyser ganske godt. Jeg tror heller ikke yrkesutøverne vil ha særlig forståelse for en byråkratisk søknadsprosess, noe for så vidt høringsuttalelsen fra Kost- og ernæringsforbundet i Delta beskriver på en særs humoristisk måte.
Det er heller ikke definert nærmere hva som er en «kniv» i den foreslåtte forskriftens forstand, men ut fra sammenhengen kan det forstås at det er ment alt av knivlignende, slik at det vil omfatte også sverd, sabler, kårder mv.
Hva som er «kniv» etter forslaget reiser i seg selv en god del avgrensningsspørsmål.
Et eksempel på avgrensning av hva som regnes som «kniv med bladlengde 25 cm» er fektekårder. Fektekårdene har for så vidt har blad, men det er butt, og fektekården har en tupp i stedet for spiss. Er dette en lang kniv med bladlengde fra 25 cm?
I den grad man vil ramme målgruppen for et forbud, nemlig disse storbygjengenes bruk av større hogg- eller stikkredskaper som voldgjenstander, ved å sette et forbud mot å erverve, eie eller inneha ved å lange kniver, bør man heller vurdere å kombinere et generelt forbud med en tilsvarende unntaksregel som i straffeloven § 189 tredje ledd.
I høringsnotatet problematiseres det over at det er så vanskelig å håndheve en rettslig standard i form av «aktverdig grunn», slik at man heller foreslår å ramme hele befolkningen ved å sette et generelt forbud. Det er bokstavelig talt å skjære alle over en kam.
Slike skjønnsmessige rettslige standarder er ikke noe nytt, ref straffeloven § 189 tredje ledd, og en tilsvarende unntaksregel vil medføre at erverv, eierskap og innehavelse av disse arbeidsredskapene som hobby- og arbeidsredskap ikke vil bli rammet. Det må selvsagt foreta en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle om det foreligger aktverdig grunn for å ha slike «lange kniver», men for de fleste tilfeller vil det være så klart at det normalt kan gjøres av den enkelte tjenestemann og -kvinne, noe som allerede gjelder for bæring av kniv på offentlig sted. I siste instans avgjøres det av domstolene, som er vant med å anvende rettslige standarder.
Det er heller ikke slik at man alene skal basere seg på vedkommendes påstand om aktverdig formål. Det blir en totalvurdering ut fra både knivens funksjonalitet og situasjonen for øvrig. En ung gutt som innehar en machete kan gjerne søke å påstå at macheten skal brukes på kjøkkenet, men som funksjonelt redskap vil den nok være uegnet til slik bruk. Tilsvarende kan nok vedkommende søke å påstå at macheten benyttes i forbindelse med friluftsliv, men en slik påstand må nok underbygges med noe mer enn søndagstur til Ullevålseter, som nok ikke fordrer noe legitimt behov for machete.
De machetene som disse gjengene innehar, er nok også billige masseproduserte produkter av lav kvalitet, som er uten historisk- og/eller affeksjonsverdi, slik at samlerverdi som aktverdig grunn for å inneha macheten vil også mangle.
Jeg vil anta at de gjengene i Oslo og Drammen som man med forbudet ønsker å ramme, også vil være den gruppen som vil ha problemer med å underbygge et aktverdig grunnlag for å inneha større knivredskaper. Slik at et generelt forbud, men med en slik unntaksregel ikke rammer videre enn det anførte formålet med et forbud.