Det er svært sjelden at de som ender opp som ufør, ønsker dette selv. Flesteparten har vært igjennom år der sykdom eller skade har preget livet på et eller annet vis. Veldig mange har kjempet mot egen kropp. Kroppen sier «jeg er syk, ikke press meg, det vil ikke gjøre meg bedre.» De fleste har hørt om skjeteorien, en teori som beskriver hvordan det er for noen med en syk kropp å ha en grei hverdag. Har du ikke lest denne, anbefaler jeg å google og lese den. Den kan gi en god forklaring på fatigue, smerter og langvarige plager gjør med kroppen til en som ikke er frisk. Mange av de som er syk, har blitt dømt som late og generelt blitt sett med på, kjempet i helsesystemet for å finne ut hva som er galt med kroppen, og å prøve å finne en måte å fremdeles kunne leve et "normalt" liv. Et normalt liv er at en kan dra på jobb, jobber 100%, kommer hjem og gjør det som trengs i huset, og for familien, helst være sosial på toppen av dette. Det første de fleste tar vekk er det sosiale. Når en prøver å overleve i en aktiv verden der kroppen ikke henger med, men hodet så gjerne vil, er det sosiale ofte det som ses som minst viktig. Veldig kjapt på følger at nødvendige ting som oppvask, klesvask, rydding, tørke støv osv, lider samme skjebne. For den med familie, er barna alltid det viktigste, så det som trengs å gjøre for barna, gjøres. Selv om det blir en lang kamp med kroppen igjen. Så begynner samvittigheten å spille inn. Tanker som: «Hva tenker vennene mine om meg nå som jeg ikke kan delta så mye som jeg gjorde?» «Er jeg en god nok venn?» «Er jeg en god nok forelder?» «Gir jeg barna mine nok av meg som forelder?» «Jeg kunne ønske huset mitt var renere og mer ryddig.» Og så videre. Fraværet på arbeid tar seg opp. Kanskje for n-te gang også. Det er tross alt en del år man går runder med seg selv, fordi man ønsker å være en del av det "normale", å gjøre det som de fleste rundt deg tross alt klarer. Man føler seg som en feiler i livet, for de andre klarer jo dette, hvorfor ikke jeg? På veien kommer diagnosene. Noen er heldig og kan få medisiner som letter symptomer og plager, noen er uheldig og får beskjed på at det vil sakte gå mot slutten. Men man har også en god del som havner midt i. En del som har litt effekt av en medisin, kanskje små endringer i dietten hjelper, kanskje kutte gluten og evt eller melk hjelper. Kanskje lowfoodmap dietten hjelper. Og for noen hjelpe ingen av delene. De må bare leve med kroppen og symptomer og plager som de er.
Uansett, når disse ender opp som ufør, har de allerede vært igjennom leiting etter diagnoser, prøve å finne måter å akseptere at kroppen eller sinnet er syk, og at de ikke kan være som alle andre. Utprøvinger og år på AAP som for øvrig hellet ikke er lett å håndtere økonomisk, dømmende blikk i fra folk rundt, for de ser jo så friske ut på sine gode dager, mange ganger også vantro fra legene før man endelig blir trodd osv følger med dette. Det er en tung og lang vei å gå. Veldig tung. Veldig lang. Og på enden av dette, ender du altså opp med en utbetaling som, kun dersom du er heldig, gir deg nok til å klare å ha mat på bordet, tak over hodet og varme i huset. Altså absolutt det basiske av det du trenger. Men i mange tilfeller ender du med å ikke ha dette. Du får ikke noen ender til å møtes, så du må krype til korset og til og med søke sosialhjelp. Sosialhjelp er i seg selv en påkjennelse. Uføre er allerede dømt i store deler av samfunnet, men nå skal du jammen i gang med enda en ting å bli dømt på, for å kunne overleve. For å kunne ha det du trenger, det alle med «normalt» liv tar som en selvfølge, eller i verste fall akkurat det du og din familie trenger. Så har du sparing av noe slag, må dette brukes først. Mottar du barnetrygd, husk at den teller ofte som inntekt. Eier du hus eller bil? Vel, da er det mulig dette må selges og du må flytte til det minste og gjerne mest utslitte kryp inn du kan finne, så billig som mulig, og ofte da utfor allfarvei. Da er du endelig klar for å søke sosialhjelp. Du må bare levere kontoutskrift for de siste 3 mnd, og i løp av samme periode ikke ha vesentlige minibankuttak uten kvittering på hva de pengene er brukt på. Altså du skal legge ut om hva du bruker egne penger på, og mulig kan bli fortalt at du sløser fordi du handlet tilfeldigvis på meny en gang eller to, fremfor rema1000. Poenget er at du allerede føler deg uverdig fordi du har ikke råd til hobbyer eller sosialt liv som det er, så nå skal du føle deg enda verre fordi du må søke sosialstønad. Eller i verste fall, krype til korset og gå til hjelp oss å hjelpe organisasjoner som gir ut det de kan gratis av brukte klær og sko, og når de får inn mat, deler de også ut dette etter beste evne. Ja for dette er faktisk situasjonen til noen av våre landsmenn.
Sist men ikke minst må det nevnes at en god andel uføre har vært igjennom traumatiske hendelser i livet sitt. Å skulle gå igjennom prosessene det er å godta at man er syk, kjempe med systemet, kjempe mot kroppen osv vil bli enda mer traume. Det er et stress som er unødvendig. Å bli dømt av samfunnet er i seg selv en psykisk belastning, og uføre med traumeopplevelser trenger ikke dette på toppen.
Er dette det dere skal nå videreføre til alderdommen? Vi som er uføre har allerede levd et liv der det er mye hånd til munn i økonomien vår. Så skal dere også sørge for at når vi blir gamle blir det enda verre? Skal vi som har barn, leve av barna våre sin inntekt for å kunne klare oss? Med denne tanken videre, vil vi ikke trenge å se filmer av fattige som tigger på gaten. Vi er dem. Slik politikk som det føres i dag økonomisk for oss som er uheldige og blir syk, er vi allerede på god vei der. Organisasjoner som Goodify og Hjelp ogg og hjelpe vil ikke ha nok midler til å hjelpe alle til slutt. Ønsker vi fattigdom i et land som gir stolthet om å være rik utad til andre land? Den linjen kan det ikke fortsettes ned dersom fattigdommen ikke blir bekjempet nå. Det er ikke de som har mest som trenger mer. De klarer seg. Det er dem som har under middels inntekt som sliter, det er de som trenger hjelp. Hvorfor kan dere i regjeringen ikke se dette? Hvorfor kan ikke dere se at slik politikk dere fører, gjør at de som har lite mister troen på dere, på egen livsverdi på eget selvbilde og på landet her generelt? Er det virkelig det dere vil? Når dere har slagord som inneholder for alle, så bør dere tenke mer helhetlig. Den siste lønnsøkningen dere gav dere selv, kunne trygt blitt gitt til deling blant dem med minst i dette landet i stedenfor. De ville hatt mulighet for å leve et mer verdig liv. Men slik dere styrer på nå, med uføre, med minstepensjonister, med AAP mottakere, med sosialstønadsmottakere, så vil dere klare å få folk til å tenke at dere tenker penger i egen lomme mer enn på folket. Og ja, bompenger er en del av dette. Men det er en annen diskusjo, selv om argumentene er mye det samme. Miljøvennlig politikk handler blant annet om å ta vare på alle, og å kunne gi alle muligheter til å velge miljøvennlig. Med den politikken dere fører ovenfor de med minst, gjør dere dette umulig. Så dere kan kun skylde på dere selv for å ikke gjøre det dere kan for alle for en eventuell miljøfientlig politikk.
Uansett, når disse ender opp som ufør, har de allerede vært igjennom leiting etter diagnoser, prøve å finne måter å akseptere at kroppen eller sinnet er syk, og at de ikke kan være som alle andre. Utprøvinger og år på AAP som for øvrig hellet ikke er lett å håndtere økonomisk, dømmende blikk i fra folk rundt, for de ser jo så friske ut på sine gode dager, mange ganger også vantro fra legene før man endelig blir trodd osv følger med dette. Det er en tung og lang vei å gå. Veldig tung. Veldig lang. Og på enden av dette, ender du altså opp med en utbetaling som, kun dersom du er heldig, gir deg nok til å klare å ha mat på bordet, tak over hodet og varme i huset. Altså absolutt det basiske av det du trenger. Men i mange tilfeller ender du med å ikke ha dette. Du får ikke noen ender til å møtes, så du må krype til korset og til og med søke sosialhjelp. Sosialhjelp er i seg selv en påkjennelse. Uføre er allerede dømt i store deler av samfunnet, men nå skal du jammen i gang med enda en ting å bli dømt på, for å kunne overleve. For å kunne ha det du trenger, det alle med «normalt» liv tar som en selvfølge, eller i verste fall akkurat det du og din familie trenger. Så har du sparing av noe slag, må dette brukes først. Mottar du barnetrygd, husk at den teller ofte som inntekt. Eier du hus eller bil? Vel, da er det mulig dette må selges og du må flytte til det minste og gjerne mest utslitte kryp inn du kan finne, så billig som mulig, og ofte da utfor allfarvei. Da er du endelig klar for å søke sosialhjelp. Du må bare levere kontoutskrift for de siste 3 mnd, og i løp av samme periode ikke ha vesentlige minibankuttak uten kvittering på hva de pengene er brukt på. Altså du skal legge ut om hva du bruker egne penger på, og mulig kan bli fortalt at du sløser fordi du handlet tilfeldigvis på meny en gang eller to, fremfor rema1000. Poenget er at du allerede føler deg uverdig fordi du har ikke råd til hobbyer eller sosialt liv som det er, så nå skal du føle deg enda verre fordi du må søke sosialstønad. Eller i verste fall, krype til korset og gå til hjelp oss å hjelpe organisasjoner som gir ut det de kan gratis av brukte klær og sko, og når de får inn mat, deler de også ut dette etter beste evne. Ja for dette er faktisk situasjonen til noen av våre landsmenn.
Sist men ikke minst må det nevnes at en god andel uføre har vært igjennom traumatiske hendelser i livet sitt. Å skulle gå igjennom prosessene det er å godta at man er syk, kjempe med systemet, kjempe mot kroppen osv vil bli enda mer traume. Det er et stress som er unødvendig. Å bli dømt av samfunnet er i seg selv en psykisk belastning, og uføre med traumeopplevelser trenger ikke dette på toppen.
Er dette det dere skal nå videreføre til alderdommen? Vi som er uføre har allerede levd et liv der det er mye hånd til munn i økonomien vår. Så skal dere også sørge for at når vi blir gamle blir det enda verre? Skal vi som har barn, leve av barna våre sin inntekt for å kunne klare oss? Med denne tanken videre, vil vi ikke trenge å se filmer av fattige som tigger på gaten. Vi er dem. Slik politikk som det føres i dag økonomisk for oss som er uheldige og blir syk, er vi allerede på god vei der. Organisasjoner som Goodify og Hjelp ogg og hjelpe vil ikke ha nok midler til å hjelpe alle til slutt. Ønsker vi fattigdom i et land som gir stolthet om å være rik utad til andre land? Den linjen kan det ikke fortsettes ned dersom fattigdommen ikke blir bekjempet nå. Det er ikke de som har mest som trenger mer. De klarer seg. Det er dem som har under middels inntekt som sliter, det er de som trenger hjelp. Hvorfor kan dere i regjeringen ikke se dette? Hvorfor kan ikke dere se at slik politikk dere fører, gjør at de som har lite mister troen på dere, på egen livsverdi på eget selvbilde og på landet her generelt? Er det virkelig det dere vil? Når dere har slagord som inneholder for alle, så bør dere tenke mer helhetlig. Den siste lønnsøkningen dere gav dere selv, kunne trygt blitt gitt til deling blant dem med minst i dette landet i stedenfor. De ville hatt mulighet for å leve et mer verdig liv. Men slik dere styrer på nå, med uføre, med minstepensjonister, med AAP mottakere, med sosialstønadsmottakere, så vil dere klare å få folk til å tenke at dere tenker penger i egen lomme mer enn på folket. Og ja, bompenger er en del av dette. Men det er en annen diskusjo, selv om argumentene er mye det samme. Miljøvennlig politikk handler blant annet om å ta vare på alle, og å kunne gi alle muligheter til å velge miljøvennlig. Med den politikken dere fører ovenfor de med minst, gjør dere dette umulig. Så dere kan kun skylde på dere selv for å ikke gjøre det dere kan for alle for en eventuell miljøfientlig politikk.