Innledning

Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret er opprettet med hjemmel i folketrygdloven § 25-1. Arbeids- og velferdsetaten er tillagt oppgaven med å forvalte registeret. Arbeids- og velferdsdirektoratet er registeransvarlig myndighet. Dette innebærer at direktoratet er faglig strategisk ansvarlig, mens det operative ansvaret for registeret er lagt til NAV registerforvaltning.

Registeret er et grunndataregister som viser koblingen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og gir detaljert informasjon om alle arbeidsforhold i Norge. Registeret inneholder også enkelte opplysninger om koblingen mellom oppdragsgivere og frilansere.

Aa-registeret har som hovedoppgave å tjene Arbeids- og velferdsetaten og andre offentlige myndigheters behov for opplysninger til bruk i deres oppgaveløsning.

Første ledd første setning:

Bestemmelsen fastslår en plikt for arbeidsgiver eller oppdragsgiver til å registrere seg i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret. Registreringen skjer etter bestemmelsene i enhetsregisterloven.

Arbeidsgiver er definert i forskrift om arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret § 3 nr. 1.

Oppdragsgiver er definert i forskrift om arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret § 3 nr. 3.

Enhetsregisteret er et nasjonalt register som samler inn og tar vare på og tilgjengeliggjør grunndata om virksomheter, og er regulert av enhetsregisterloven.

Første ledd andre setning:

Fristen for å registrere i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret er innen fredagen etter at arbeidsgiver eller oppdragsgiver har tatt en person i sin tjeneste, jf. folketrygdloven § 1-8, eller gitt en person et oppdrag, jf. folketrygdloven § 1-9. Bestemmelsen gir arbeidsgiver eller oppdragsgiver en plikt til å rapportere opplysninger knyttet til arbeidstaker og frilanser til Aa-registeret.

Arbeidstaker er definert i ftrl. § 1-8: «enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse. Vedrørende forståelsen om «arbeider i en annens tjeneste», vises det til kommentarene til § 1-8 i rundskriv til folketrygdloven kapittel 1 (R01-00).

Frilanser er definert i ftrl. § 1-9: «enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, men uten å være selvstendig næringsdrivende». Vedrørende hva som skal vektlegges ved vurdering av om en person «arbeider i eller utenfor tjenesteforhold» vises det til kommentarene til § 1-9 i rundskriv til folketrygdloven kapittel 1 (R01-00).

Andre ledd første setning:

Bestemmelsen konkretiserer hvilke opplysninger meldeplikten omhandler. Det følger av bestemmelsen at arbeidsgiver eller oppdragsgiver plikter å melde om «inntak av en arbeidstaker eller frilanser» og om «opphør av et arbeidsforhold». Dette skal gjøres innen fredag i uken etter at dette har funnet sted.

Fristen for å oppfylle meldeplikten, etter folketrygdloven § 25-1 andre ledd, er fredag uken etter inntak eller opphør av arbeidsforholdet. Det er gitt dispensasjon fra denne fristen i a-opplysningsloven med tilhørende forskrift, slik at det er fristen i a-opplysningsforskriften som gjelder. Opplysningene skal leveres senest den femte i måneden etter utløpet av den kalendermåneden opplysningene gjelder for, jf. a-opplysningsloven § 4 tredje ledd og a-opplysningsforskriften § 2-1 tredje ledd sammenholdt med Aa-registerforskriften § 6 nr. 3 første ledd.

Dette er ikke til hinder for at arbeidsgiver eller oppdragsgiver kan levere meldinger hyppigere enn hva fristen i a-opplysningsloven legger opp til.

Andre ledd andre setning:

Meldingen, det vil si opplysningene, skal leveres på det stedet og på den måten som er bestemt i a-opplysningsloven § 5 med tilhørende forskrifter. Opplysningene skal leveres elektronisk til den mottakssentralen (a-meldingen) som Skattedirektoratet fastsetter.

Tredje ledd:

Bestemmelsen gir departementer adgang til å gi forskrift som nærmere regulerer meldeplikten og forvaltningen av registeret. Det er gitt forskrift om Arbeidsgiver – og arbeidstakerregisteret av 18.08.2008 nr. 942.

Oppfølgingsplan

Plikt til å utarbeide oppfølgingsplan gjelder alle sykmeldte, også de med gradert sykmelding. Planen skal være utarbeidet senest innen sykmeldingen har vart i fire uker. Loven gir anledning til å gjøre unntak der det er åpenbart unødvendig med en slik plan. Dette vil for eksempel kunne være:

• Tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det kan fastslås at vedkommende arbeidstaker ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeidet.
• Tilfeller der det er åpenbart at arbeidstaker innen kort tid uansett vil vende tilbake til full jobb uten tilretteleggingstiltak.
• Tilfeller der det allerede er iverksatt tilretteleggingstiltak på arbeidsplassen som fungerer, og det er åpenbart at arbeidstaker uansett innen kort tid vil komme tilbake til full jobb.
• Alvorlige sykdomstilstander hvor årsaken til sykmeldingen er av en slik art at arbeidstaker ikke er i stand til å ha en hensiktsmessig dialog med arbeidsgiver om arbeidstakers arbeidsevne og eventuelle tilretteleggingstiltak (det forutsettes i slike tilfeller at oppfølging skjer på et senere tidspunkt).

I Prop. 102 L (2013-2014) presiseres det at formålet med unntaket er at partene ikke skal lage oppfølgingsplan for planens skyld. Planen må med andre ord tjene en hensikt i sykefraværsarbeidet, og det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvorvidt en formalisert oppfølgingsplan vil kunne ha en hensikt i sykefraværsoppfølgingen. Dersom arbeidsgiver, arbeidstaker eller eventuelt sykmelder mener det er behov for å ha en oppfølgingsplan, vil det neppe kunne anses som åpenbart unødvendig å utarbeide en slik plan. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for kontakt med den sykmeldte for å bringe på det rene om det faktisk dreier seg om unntak.

I henhold til arbeidsmiljøloven skal arbeidsgiver sørge for å formidle oppfølgingsplanen til arbeidstakers sykmelder så snart den er utarbeidet, og senest innen fire uker. Ved lovendring 1. juli 2014 ble det synliggjort i arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd at arbeidsgiver skal sende oppdatert plan til NAV senest en uke før dialogmøte 2 eller 3. Arbeidsgiver skal også sende oppfølgingsplan til NAV når NAV etterspør dette, jf. § 25-2 fjerde ledd.

Dialogmøte 1

Ved lovendring 1. juli 2014 ble ordlyden i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd endret. Krav om at det skal avholdes dialogmøte 1 på arbeidsplassen, senest innen sykefraværet har vart i sju uker, gjelder i utgangspunktet for arbeidstakere som er 100% sykmeldt. Møtet skal avholdes med mindre det er åpenbart unødvendig. Dette vil for eksempel kunne være:

• Tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det kan fastslås at vedkommende arbeidstaker ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeidet.
• Tilfeller der det er åpenbart at arbeidstaker innen kort tid uansett vil vende tilbake til full jobb uten tilretteleggingstiltak.
• Alvorlige sykdomstilstander hvor årsaken til sykmeldingen er av en slik art at møtet ikke kan gjennomføres på en hensiktsmessig måte (det forutsettes i slike tilfeller at møtet hvis mulig avholdes på et senere tidspunkt).

Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for kontakt med den sykmeldte for å bringe på det rene om det faktisk dreier seg om unntak. Det understrekes at unntaksadgangen skal være snever.

Selv om det i utgangspunktet kun er plikt til å avholde dialogmøte 1 hvor arbeidstaker er helt borte fra arbeidet kan det være gode grunner til å avholde møte også i tilfeller hvor arbeidstaker er delvis borte fra arbeidet. Dialogmøte 1 skal derfor likevel avholdes for arbeidstakere som har en gradert sykmelding når arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder, etter en konkret vurdering, anser det hensiktsmessig, jf. arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd.

Sykmelder har plikt til å delta i dialogmøtet hvis han/hun har mottatt innkalling.

Dialogmøte 2 og 3

Arbeidsgiver har plikt til å delta i dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten etter innkalling som skal skje senest tre uker før møtet. Arbeidsgivers deltakelse i dialogmøter er avgjørende, og møtet skal som hovedregel flyttes hvis tidspunktet ikke passer.

Første ledd:

Manglende innlevering av a-meldingen sanksjoneres av Skatteetaten etter reglene i a-opplysningsloven. Det er ikke måten opplysningene leveres på som sanksjoneres etter folketrygdloven § 25-3, men innholdet i meldingen som leveres.

Det betyr at overtredelsesgebyr og tvangsmulkt kan ilegges når meldeplikten ikke er overholdt enten ved at melding med opplysninger om arbeidsforhold ikke er sendt, innholdet i meldingen ikke er riktig eller fristen for rapportering er oversittet jf. folketrygdloven § 25-1 andre ledd.

Bestemmelsen er utformet på en slik måte at den gir adgang til å ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt, men ikke en plikt. Dette tydeliggjøres av formuleringen «kan ilegge». Fremgangsmåten ved ileggelse av overtredelsesgebyr og/eller tvangsmulkt følger av folketrygdloven § 25-3 andre og tredje ledd, forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv §§ 2, 4, 5 og 6 og rutine.

Overtredelsesgebyret er ment å skape en preventiv effekt, mens tvangsmulkt skal fremprovosere rapportering hos arbeidsgiver og oppdragsgiver.

Utgangspunktet er at det er arbeidsgiver eller oppdragsgiver som er gjenstand for sanksjonering, og som regel vil det være en fysisk eller juridisk person. Dette er i tråd med a-opplysningsloven § 2 om hvem som er opplysningspliktig. Unntaket er når arbeidsgiver eller oppdragsgiver ikke er sammenfallende med den juridiske personen. I disse tilfellene er det den juridiske personen, ofte det øverste leddet i organisasjonen, som er gjenstand for sanksjonering selv om det ikke er de som er registrert som arbeidsgiver eller oppdragsgiver og foretar innrapporteringen.

Eksempel:

Direktorater er organisasjonsledd, men rapporterer til Aa-registeret via a-ordningen som arbeidsgiver eller oppdragsgiver selv om organisasjonsledd ikke er selvstendige juridiske personer. Den juridiske personen er det overliggende departementet og sanksjoneringen må derfor rettes dit.

Andre ledd første setning:

Fremgangsmåten ved ileggelse av overtredelsesgebyr fremkommer av § 25-3 andre ledd, forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv §§ 2, 4 ,5 og 6 og rutine.

Informasjon om fristen fremgår av folketrygdloven § 25-1 andre ledd, jf. Aa-registerforskriften § 6 nr. 3 første ledd, a-opplysningsloven § 4 tredje ledd og a-opplysningsforskriften § 2-1 tredje ledd. Se rundskriv R25-00 til folketrygdloven § 25 1 hvor fristen er redegjort for.

Andre ledd andre setning:

[Endret 6/23]

Bestemmelsen slår fast at dersom gebyr er vedtatt, skal dette ilegges for hver forsømmelse. Samlet gebyr kan ikke overstige 15 ganger rettsgebyret per oversittet frist. I forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv er det i § 2 beskrevet hva som regnes som en eller flere forsømmelser.

Dette innebærer at samlet gebyr som ilegges per oversittet frist ikke kan overstige 15 ganger rettsgebyret, selv om det foreligger mer enn 30 forsømmelser per oversittet frist. Dersom opplysningspliktig ikke leverer korrekte opplysninger innen neste frist, vil nytt gebyr kunne ilegges. Dette betyr at en arbeidsgiver kan risikere å få overtredelsesgebyr hver måned hvis korrekte opplysninger ikke er gitt innen den frist som er fastsatt i forskrift.

Eksempel:

Dersom arbeidsgiver A har frist 5. februar for innlevering av opplysninger for januar, og leverer opplysninger som inneholder feil for 40 ansatte 5. februar, kan det for dette tilfellet fattes vedtak om maksimalt overtredelsesgebyr på 15 ganger rettsgebyret.

Leverer arbeidsgiver A også opplysninger som inneholder feil for 40 ansatte for februar med frist 5. mars, kan det da fattes vedtak om nytt overtredelsesgebyr på 15 ganger rettsgebyret. Det samme gjelder for etterfølgende måneder.

Tredje ledd:

[Endret 6/23]

Tvangsmulkt er et enkeltvedtak med trussel om plikt til å betale penger til det offentlige for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, blir etterlevd. Formålet med trusselen om tvangsmulkt i § 25-3 er å fremprovosere rapportering fra arbeids- og oppdragsgiver.

Når det fattes vedtak om tvangsmulkt, må det samtidig gis en frist for å rette på forholdet. Hvis forholdet ikke er rettet innen fristen, er tvangsmulkt påløpt og kan innkreves. Forhold knyttet til ileggelsen av tvangsmulkt har fått særskilt klagerett jf. forvaltningsloven § 51 siste ledd. Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg jf. sjette ledd. Blir korrekte opplysninger rapportert, faller tvangsmulkten bort.

Fremgangsmåten ved ileggelse av tvangsmulkt fremkommer av § 25-3 tredje ledd, forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv §§ 2, 3, 4 ,5 og 6 og rutine.

Bestemmelsen om tvangsmulkt presiserer også at når det er vedtatt tvangsmulkt, skal det ilegges for hver forsømmelse for hver dag etter utløpet av fristen frem til korrekte opplysninger er rapportert. . Samlet tvangsmulkt kan ikke overstige 50 ganger rettsgebyret per oversittet frist.

I forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv er det i § 2 beskrevet hva som regnes som en eller flere forsømmelser.

Blir ikke korrekte opplysninger levert, løper tvangsmulkten hver dag inntil den når maksbeløpet på 50 ganger rettsgebyret. Dersom opplysningspliktig ikke leverer korrekte opplysninger innen neste frist, vil ny tvangsmulkt kunne ilegges.

Dette betyr at en arbeidsgiver kan risikere å få tvangsmulkt hver måned hvis korrekte opplysninger ikke er gitt innen den frist som er fastsatt i forskrift.

Eksempel:

Arbeidsgiver A har frist 5. februar for innlevering av opplysninger for januar. Arbeidsgiver A leverer 5. februar opplysninger som inneholder feil for 40 ansatte.

Det kan da fattes vedtak om at tvangsmulkt påløper dersom ny frist for å rette opplysningene ikke overholdes. Dersom den nye fristen ikke overholdes, skal tvangsmulkten utgjøre et halvt rettsgebyr per forsømmelse per dag etter utløpet av den nye fristen frem til korrekte opplysninger er levert. Samlet tvangsmulkt kan ikke overstige 50 ganger rettsgebyret. Dette innebærer at tvangsmulkten i dette tilfellet utgjør 20 ganger rettsgebyret (et halvt rettsgebyr per ansatt x 40 ansatte) per dag etter oversittet frist. Maksbeløpet for tvangsmulkt vil i dette tilfellet inntreffe etter 2,5 dag.

Leverer arbeidsgiver A også opplysninger som inneholder feil for 40 ansatte for februar med frist 5. mars, kan det fattes nytt vedtak om tvangsmulkt. Det samme gjelder for etterfølgende måneder.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd er tatt inn for å presisere at man ikke skal sanksjonere etter to ulike regelverk for samme forhold i samme tidsrom (dobbeltsanksjonering).

Femte ledd:

Femte ledd er en motregningsbestemmelse. Denne gir anledning til å motregne overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt mot arbeidsgivers eller oppdragsgivers krav på refusjon av ytelser etter kapitlene i folketrygdloven om sykepenger, stønad ved barns og andre nærståendes sykdom og ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon.

Sjette ledd:

Sjette ledd fastslår at både overtredelsesgebyr og tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Sjuende ledd:

Sjuende ledd gir hjemmel for å ettergi overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt helt eller delvis. Vilkåret er at det sannsynliggjøres at forpliktelsen ikke er overholdt som følge av forhold utenfor den opplysningspliktiges kontroll, eller dersom særlige rimelighetsgrunner tilsier det. Det må vurderes konkret fra sak til sak hva som er utenfor den opplysningspliktiges kontroll eller særlige rimelighetsgrunner.

Åttende ledd:

Departementet har gitt forskrift 10. juli 2014 om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv.

Det er her gitt bestemmelser om forsømmelse, forholdet mellom overtredelsesgebyr og tvangsmulkt, ettergivelse og gjentakstilfeller.

Handlingsvilkåret i bokstav a – gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden

Med «uberettiget utbetaling» menes en utbetaling som behandler eller tjenesteyteren har mottatt uten å ha krav på den. Endringen fra tidligere ordlyd «skyldig i misbruk» er ikke materiell, men kun en presisering for å gjøre det mer tydelig hva vilkåret omfatter. Behandleren eller tjenesteyteren må være skyldig i den uberettigede utbetalingen.

Eksempler på handlinger som omfattes av dette alternativet vil være krav om utbetaling for tjeneste eller behandling som ikke er utført, ikke er nødvendig eller ikke er omfattet av folketrygdens stønadsplikt. Også feil bruk av takster ved at behandlingen som er utført ikke faller inn under takstens ordlyd og krav, omfattes av alternativet.

Handlingsvilkåret i bokstav b – ikke oppfyller lovbestemte plikter

Av forarbeidene (NOU 1990:20 s. 755) fremgår det at uttrykket «lovbestemte plikter» primært retter seg mot overtredelser av plikter etter folketrygdloven, men at også mislighold av relevante plikter etter andre lover rammes av bestemmelsen.

Behandlere og tjenesteytere er pålagt en rekke andre lovbestemte plikter, fortrinnsvis gjennom helsepersonelloven med tilhørende forskrifter. Helfo fatter ikke vedtak med hjemmel i helsepersonelloven, men pliktene som følger av lovens §§ 6, 15, 39 og 40, er av betydning for om behandlere er i stand til å oppfylle sine lovpålagte plikter etter folketrygdloven.

Som behandler og tjenesteyter har man et ansvar for at man ikke påfører trygden eller pasienten unødvendig utgifter, jf. helsepersonelloven § 6.

Spørsmålet om en virksomhet er forsvarlig i helsepersonellovens forstand, faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde, da slike forhold skal vurderes av tilsynsmyndigheten.

Et eksempel som vil falle inn under handlingsvilkåret i bokstav b, er når en behandler eller en tjenesteyter ikke oppfyller plikten etter folketrygdloven § 21-4 om å levere nødvendige opplysninger og erklæringer til trygden. Momenter som bør vurderes i denne forbindelsen er hva som er årsaken til at behandleren ikke utleverer disse.

Andre eksempler kan være nektelse av å utlevere timelister og annen dokumentasjon som Helfo trenger for å kontrollere om vilkårene for en ytelse er oppfylt eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder, eller for å kontrollere utbetalinger etter en direkte oppgjørsordning, jf. folketrygdloven § 21-4.

Handlingsvilkåret i bokstav c – gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser

Eksempler på «gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser» er erklæringer med feil innhold eller erklæringer som er mangelfulle. For dette handlingsalternativet er det tilstrekkelig at vedkommende har avgitt opplysningene eller erklæringen. Det er ikke nødvendig at de misvisende opplysningene eller erklæringen har ført til utbetaling fra trygden.

Rettsvirkning av vedtak fattet etter folketrygdloven § 25-6, første ledd

Vedtak fattet etter første ledd får virkning på alle lovens stønadsområder.

NAV må underrettes når Helfo fatter vedtak etter § 25-6, første ledd. Dette gjøres ved at NAV varsles samtidig med at behandler/tjenesteyter får varsel om vedtak. Helfo må i hver enkelt sak vurdere om det er nødvendig å varsle NAV på et tidligere tidspunkt.

Et varsel om at Helfo vurderer/har fattet et vedtak om å frata retten til å praktisere for trygdens regning anses ikke som en personlig opplysning som er underlagt taushetsplikt. Dersom NAV ønsker innsyn i sakens dokumenter må dette vurderes opp imot reglene om taushetsplikt.

Dersom et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning påklages, skal Helfo informere NAV om klagen, samt om utfallet etter klagebehandlingen.

Informasjon om at en behandler eller tjenesteyter har mistet retten til å praktisere for trygdens regning er viktig for at kommuner og regionale helseforetak skal kunne oppfylle sitt «sørge-for» ansvar.

Relevant(e) kommune og helseforetak bør således varsles om at behandlerens rett til å praktisere for trygdens regning er til vurdering samtidig som at varselet sendes til behandleren.

Om man skal varsle på et tidligere tidspunkt enn når vedtaket fattes, må vurderes konkret i hver enkelt sak. I høringsnotatet til «Forslag til endringer i folketrygdloven kapittel 25 om tap av retten til å praktisere for trygdens regning og utelukkelse fra å utstede legeerklæringer» foreslo departementene (Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet) at avtalemotpart skal varsles når behandleren får et varsel om at forvaltningen vurderer å frata vedkommende retten til å praktisere for trygdens regning. Av hensyn til behandleren, avtalemotparten og forvaltningen er det viktig at et varsel ikke kommer for tidlig i prosessen.

Konsekvensen av et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning vil være at hverken behandler eller pasient har krav på refusjon fra folketrygden. Dersom en behandler opprettholder sin praksis uten refusjonsrett, må pasienten betale behandlingens fulle kostnad til behandleren, og får ingenting igjen fra trygden. Det vil ikke være noen egenandel å godskrive som kan inngå i grunnlaget for frikort til pasienten.

En eventuell avtale om direkteoppgjør faller bort samtidig med et slikt vedtak, da det ikke foreligger refusjonsrett.

Vedtak fattet med hjemmel i første ledd er tidsavgrenset med virkning for inntil fem år. Det kan deretter fattes et nytt vedtak i en ny sak dersom vilkårene for dette er tilstede.

Utestengelsens varighet er avhengig av graden av mistillit forvaltningen har til behandleren fremover i tid. Graden av mistillit er et resultat av en konkret helhetsvurdering av momenter som utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad, manglende innrettelse etter pålegg med videre.

Forhold som omfattes av første ledd vil ha en alvorlighet som naturlig medfører høyere grad av mistillit frem i tid og lengre utestengelse fra å praktisere for trygdens regning.

Fire til fem år kan være aktuelt i særlig graverende tilfeller. Dette innebærer tilfeller hvor flere momenter er særlig skjerpende, for eksempel der refusjonskrav er klart fiktive, beløpet er høyt, misbruket har foregått systematisk og over lang tid, behandleren ikke har innrettet seg etter gjentatte pålegg og behandleren har begått alvorlig tillitsbrudd, eksempelvis ved å skrive fiktive pasientjournaler.

Er det klart at behandleren har levert fiktive krav, men øvrige momenter ikke trekker i skjerpende retning, bør perioden begrenses til inntil tre år.

Rettsvirkning av vedtak fattet etter folketrygdloven § 25-6 andre ledd

Vedtak fattet etter andre ledd gir kun rettsvirkning innenfor Helsedirektoratets ansvarsområde, og er tidsavgrenset med virkning for inntil tre år.

Varsling til andre relevante organer som beskrevet under avsnittet «Rettsvirkning av vedtak fattet etter folketrygdloven § 25-6 første ledd» får også anvendelse på vedtak fattet etter andre ledd.

Utestengelsens varighet er avhengig av graden av mistillit forvaltningen har til behandleren fremover i tid. Graden av mistillit er et resultat av en konkret helhetsvurdering av momenter som utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad, manglende innrettelse etter pålegg med videre.

Det er ingen grense nedad i forhold til vedtakets lengde. Vedtaket behøver således ikke å begrenses til hele år. Et vedtak om tap av retten etter § 25-6 vil ha store konsekvenser for tjenesteyteren/behandlerens mulighet til å fortsette sin næring selv om et vedtak begrenses til en kort periode. Dersom man er i tvil om man kan ha tillit til en behandler frem i tid bør man avvente å treffe vedtak fremfor å treffe et vedtak med svært kort varighet.

Krav til skyld

Skyldkravet er beskrevet i folketrygdloven § 25-6 a. For at bestemmelsen skal komme til anvendelse, må behandleren uaktsomt eller forsettlig forskrive i strid med folketrygdloven § 5-14 og tilhørende forskrifter.

Skyldspørsmålet vurderes av Helfo, og Helfo må vurdere om behandleren visste, eller burde ha visst, at forskrivningen var i strid med regelverket.

Minstekravet for å konstatere uaktsomhet er at behandleren er å bebreide for å ha handlet som vedkommende har gjort, sammenlignet med hva som kan forventes av en alminnelig fornuftig person. Det er grov uaktsomhet når den aktuelle handling eller unnlatelse innebærer et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. For at en overtredelse av reglene skal være forsettlig, må vedkommende ha foretatt handlingen eller unnlatelsen bevisst, og med vilje.

Det forventes at behandlere er klar over at enhver forskrivning beror på en konkret vurdering av om vilkårene i det enkelte tilfelle er oppfylt, og at det stilles et strengt krav til deres aktsomhet som profesjonelle aktører.

Det er et strengere beviskrav i saker om overtredelsesgebyr enn i saker der reaksjon ikke kan anses som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6. I rettspraksis er det stilt krav til «klar sannsynlighetsovervekt», jf. Rt. 2012 s. 1556. Dette betyr at beviskravet er strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, og at Helfo må være sikrere på at behandleren faktisk er ansvarlig for overtredelsen. Kravet til klar sannsynlighetsovervekt gjelder derfor både feilforskrivningen og skyldkravet.

«Kan-regel»

Helfo kan ilegge overtredelsesgebyr etter folketrygdloven § 25-6 a når brudd på regelverket blir avdekket. Det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av om overtredelsesgebyr er riktig reaksjon i det enkelte tilfellet, det vil si en «kan-regel».

I departementets vurdering i Prop. 62 L (2018 – 2019) punkt 7.4 står det følgende:

Ved å gi Helfo mulighet til å foreta en skjønnsmessig vurdering av om overtredelsesgebyr skal ilegges, oppnås større fleksibilitet når det gjelder å tilpasse reaksjonen til den konkrete situasjonen og velge det reaksjonsmiddelet som framstår best egnet i det enkelte tilfellet.

Ved vurderingen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr overfor behandlere kan det blant annet legges vekt på

• skyldgrad
• overtredelsens omfang
• tidligere mottatt spesifikk informasjon eller pålegg om endring av praksis
• fordeler som er eller kunne vært oppnådd for behandleren

Det understrekes at listen ikke er uttømmende, og at også andre momenter kan tillegges vekt i en helhetsvurdering.

Veiledning om utmålingsgrad

Forhåndsvarsel

Når Helfo vurderer å ilegge et overtredelsesgebyr, må saken forberedes i samsvar med de alminnelige saksbehandlingsreglene som følger av forvaltningsloven. Dette innebærer at Helfo skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig, før de treffer et vedtak, jf. forvaltningsloven § 17, og at behandleren må få mulighet til å uttale seg før vedtaket treffes, jf. forvaltningsloven § 16. Helfo skal derfor sende et forhåndsvarsel til behandleren om at de vurderer å ilegge overtredelsesgebyr. Varselet skal gjøre rede for hva saken gjelder, og må ellers inneholde det som anses påkrevd for at behandleren kan ivareta sine interesser på en forsvarlig måte. Det må fremgå av varslet hvilke feilforskrivninger overtredelsesgebyret gjelder.

I Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1 er det innfortolket et vern mot selvinkriminering. Dette innebærer at den som får en sanksjonssak mot seg, ikke kan pålegges «under trussel om tvang» å gi opplysninger om forhold av betydning for sanksjonsspørsmålet. En sanksjonssak anses å være åpnet fra det tidspunktet Helfo sender et forhåndsvarsel om overtredelsesgebyr. I forhåndsvarselet skal Helfo derfor orientere om selvinkrimineringsvernet, altså retten til ikke å uttale seg eller utlevere dokumenter eller gjenstander som kan medføre overtredelsesgebyr eller annen straff for behandleren.

Krav til begrunnelse

Et vedtak om overtredelsesgebyr skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24. De formelle kravene til begrunnelsen følger av forvaltningsloven § 25. Kravet til begrunnelse bidrar til å sikre gjennomtenkte beslutninger fra forvaltningen. I begrunnelsen skal det vises til de faktiske forholdene vedtaket bygger på, hvilke regler som er overtrådt, og at vilkårene for overtredelsesgebyr er oppfylt.

Begrunnelsen skal sikre at parten forstår vedtaket og retter seg etter det. Begrunnelsen er også viktig når parten skal vurdere en eventuell klage, og klagebehandlingen blir enklere dersom vedtaket er godt begrunnet.

Den konkrete vurderingen (subsumsjonen), der faktum vurderes opp mot rettsreglene, er en viktig del av begrunnelsen. Vedtaket om overtredelsesgebyr må fremstå som et selvstendig vedtak, slik at det eventuelt kan prøves av domstolene.

Saksbehandlingstid

Helfo skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven 11 a. Den som er varslet om overtredelsesgebyr, har krav på at en endelig avgjørelse skjer innen rimelig tid. jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6. Hva som er å anse som rimelig tid, må avgjøres konkret i hver enkelt sak. I denne vurderingen vil relevante momenter være sakens kompleksitet og om tidsbruken skyldes behandleren eller myndighetene. Det vil være av særlig betydning om det finnes perioder av inaktivitet som ikke skyldes behandleren.

Dersom en behandler klager på et ilagt overtredelsesgebyr, bør Helfo gjøre Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) oppmerksom på at saken bør prioriteres.

Klage og anke

Behandleren kan klage på vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr til Helseklage, jf. folketrygdloven § 25-6 a fjerde ledd. Klagefristen er 6 uker, jf. folketrygdloven 21-12 femte ledd. Vedtakene fra Helseklage er unntatt fra anke til Trygderetten etter forskrift om unntak fra anke til Trygderetten § 1 bokstav d, jf. folketrygdloven § 21-12 fjerde ledd.

Utsatt iverksettelse

Virkningen av et forvaltningsvedtak inntrer som hovedregel fra det tidspunktet vedtaket er gyldig truffet, eller fra det tidspunktet som er fastsatt i vedtaket. Dette gjelder selv om behandleren klager på vedtaket.

Forvaltningsorganet har en skjønnsmessig adgang til å beslutte utsatt iverksettelse av vedtak både ved klagebehandling og ved søksmål, jf. forvaltningsloven § 42. Om en slik utsatt iverksettelse bør gis, beror på en avveining: Hvilken interesse har det offentlige, eller motstående private interesser, i at vedtaket gjennomføres straks.

I saker om administrative reaksjoner, som overtredelsesgebyr, vil det være større grunn til å gi utsatt iverksettelse sammenlignet med andre forvaltningssaker, jf. uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 2 jf. artikkel 6 nr. 1. Som hovedregel skal Helfo derfor gi utsatt iverksettelse i saker som gjelder ileggelse av overtredelsesgebyr.

Helfo skal begrunne avslag på anmodning om utsatt iverksettelse. Beslutningen av om det gis utsatt iverksettelse eller ikke, er ikke et enkeltvedtak og kan derfor ikke påklages.

Betaling og innkreving av overtredelsesgebyr

Oppfyllelsesfristen for betaling av overtredelsesgebyr er fire uker fra vedtaket ble truffet, jf. forvaltningsloven § 44 femte ledd første punktum. Dette gjelder med mindre noe annet er bestemt i vedtaket om overtredelsesgebyr eller på et senere tidspunkt, jf. samme bestemmelse annet punktum.

Statens innkrevingssentral (SI) ved Skatteetaten skal kreve inn overtredelsesgebyret.

Foreldelse

Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes etter to år, jf. folketrygdloven § 25-6 a tredje ledd. Fristen regnes fra tidspunktet overtredelsen fant sted, og avbrytes ved at det gis forhåndsvarsel eller treffes vedtak om overtredelsesgebyr.

Hvorfor har vi bestemmelsen

Folketrygden bygger på et system av gjensidig tillit mellom forvaltningen og behandlere og tjenesteytere som utfører arbeid på vegne av trygden. For å sikre tillit er forvaltningen gitt adgang til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning overfor behandlere og tjenesteytere. Denne adgangen følger av ftrl. § 25-7. Det sentrale vurderingstema er om Nav vil ha tilstrekkelig tillit til at behandleren eller tjenesteyteren for fremtiden vil forholde seg lojalt til regelverket når de utfører arbeid for trygden.

Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er det sterkeste virkemiddelet Nav har til å reagere overfor en behandler eller tjenesteyter som yter tjenester på trygdens regning. Formålet med vedtaket er å hindre at trygden for fremtiden skal være forpliktet til å utbetale refusjonskrav eller stønad på bakgrunn av erklæringer eller uttalelser som trygden ikke har tillit til er korrekte.

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Første ledd gir Nav hjemmel til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning på inntil fem år overfor behandler eller tjenesteyter som forsettlig eller grovt uaktsomt gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan medføre uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Vedtak etter første ledd gis virkning for hele folketrygdloven.

Andre ledd gir Nav hjemmel til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning på inntil tre år overfor behandler eller tjenesteyter som uaktsomt gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan medføre uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Vedtak etter andre ledd gis virkning for hele folketrygdloven, med unntak av kapittel 5 som Helsedirektoratet forvalter.

Tredje ledd slår fast at Nav ikke skal utbetale stønad med bakgrunn i en erklæring eller uttalelse fra en behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning etter henholdsvis ftrl. §§ 25-6 eller 25-7. Nav gis imidlertid en unntaksadgang hvis det vil være urimelig overfor medlemmet å ikke utbetale stønad.

Fjerde ledd slår fast at vedtaket kan påklages. Klageorgan er Nav klageinstans, eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Historikk

Allerede i gammel folketrygdlov hjemlet § 18-5 kontroll med behandlere. Formålet med bestemmelsen var å hindre misbruk av trygdeytelser ved uriktige legeerklæringer og sikre tillit til systemet. I forarbeidene til ny folketrygdlov Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) fremheves at bestemmelsen om kontroll med behandlere var en videreføring av tidligere § 185.

Ved innføringen av ny folketrygdlov av 28. februar 1997 ble bestemmelsen flyttet til § 25-6. Bestemmelsen ble videreført, men med tydelige rammer og et utvidet virkeområde. Formålet var å gi forvaltningen en klar hjemmel for å frata retten til å praktisere for trygden regning ved grove tillitsbrudd.

Inntil helsetjenester ble skilt ut fra Arbeids- og velferdsetaten i 2009, medførte et vedtak etter folketrygdloven § 25-6 at en behandler eller tjenesteyter mistet retten til å praktisere for trygdens regning på alle trygdens områder. Fra 1. januar 2009 ble ansvaret for ftrl. § 25-6 delt mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet, og det ble tatt inn i lovteksten at hvert forvaltningsorgan kunne fatte vedtak etter bestemmelsen innenfor sine respektive områder. Begrepet respektive områder ble oppfattet som et hinder for at vedtak fattet av Nav fikk innvirkning på Helsedirektoratets område, og at vedtak fattet av Helsedirektoratet ikke fikk innvirkning for Nav sitt område.

Fra 1. januar 2019 fikk man to nye bestemmelser i folketrygdloven. Ny ftrl. § 25-6 som forvaltes av Helsedirektoratet (Helfo), og ny § 25-7 som forvaltes av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Formålet med lovendringen var å klargjøre rekkevidden av vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. De mest alvorlige sakene er regulert i begge bestemmelsenes første ledd. Et slikt vedtak gis virkning på hele folketrygdlovens område. Vedtak etter bestemmelsenes annet ledd gjelder innenfor det enkelte forvaltningsorgans område.

Nav fikk også hjemmel i ftrl. § 25-7a til å gi behandler eller tjenesteyter vedtak om formell advarsel.

Sammenheng med andre bestemmelser i folketrygdloven

Ftrl. § 25-7 henger tett sammen med ftrl. § 25-7a som gir Nav adgang til å fatte vedtak om formell advarsel. Sistnevnte skal fungere som en reaksjonsform mot mindre alvorlige tilfeller av tillitsbrudd på ftrl. § 25-7 første eller andre ledd, hvor det kan være mer hensiktsmessig å gi en formell advarsel som et første virkemiddel. Det er viktig å merke seg at det ikke er noe krav om at Nav må fatte vedtak om formell advarsel før det kan fattes vedtak om å frata behandler eller tjenesteyter retten til å praktisere for trygdens regning etter ftrl. § 25-7.

Bestemmelsen har også sammenheng med ftrl. § 25-6. Siden vedtak etter ftrl. § 25-7 første ledd også får virkning på områdene Helsedirektoratet forvalter, skal Nav varsle Helfo om vedtak som fattes etter bestemmelsens første og andre ledd. Det samme gjelder når Helfo fatter vedtak etter ftrl. § 25-6 første ledd. Nav skal varsle Helfo samtidig som det sendes varsel om vedtak til behandleren eller tjenesteyteren, eller på et tidligere tidspunkt i saksbehandlingen om det er hensiktsmessig. Nav skal også orientere Helfo om en eventuell klagesak og resultatet av denne.

Ftrl. § 25-7 har også sammenheng med de ulike stønadsbestemmelsene i folketrygdloven da disse sier noe om hva som skal belyses i erklæringene fra behandlere og tjenesteytere. For eksempel gjelder dette reglene for sykmelding som går frem av folketrygdloven kapittel 8.

Ftrl. § 21-4 gir Nav adgang til å innhente opplysninger fra helsepersonell og andre som yter tjenester for trygdens regning. Etter andre ledd plikter helsepersonell etter krav fra Nav å gi de erklæringer og uttalelser som er nødvendige for å kunne vurdere rettigheter og plikter etter folketrygdloven. Det samme gjelder for andre som utfører tjenester for trygdens regning, samt andre særskilte sakkyndige.

Ftrl. § 21-4c gir Nav hjemmel til å innhente fullstendig og uredigert journal dersom forhold ved en behandlers praksis gir grunnlag for å anta at det har skjedd urettmessige utbetalinger fra trygden, eventuelt gjennom et samarbeid mellom behandler og stønadsmottaker.

Eksempler på andre aktuelle bestemmelser i folketrygdloven: § 22-2 om direkte oppgjørsordning § 22-15 om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon der det sendes manuelle regninger til Nav § 22-15 om tilbakekreving av refusjon der det foreligger avtale om direkte oppgjør

Sammenheng med annet regelverk

De generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kommer til anvendelse ved saksbehandling etter ftrl. § 25-7.

Reglene om utsatt iverksetting av vedtak etter fvl. § 42 kan komme til anvendelse på vedtak fattet etter ftrl. § 25-7. Hovedregelen er at virkningen av vedtaket inntrer fra tidspunktet vedtaket fattes, men både førsteinstans og klageinstans kan beslutte utsatt iverksetting etter en nærmere helhetsvurdering.

Ved forespørsel om innsyn i saksbehandling etter ftrl. § 25-7 kommer offentleglova til anvendelse. Opplysninger om at det er opprettet en sak overfor en behandler eller tjenesteyter er i utgangspunktet offentlig, og kan deles mellom organene og eventuelt andre som krever innsyn i saken, jamfør § 3. Det foreligger imidlertid en rekke unntak for innsyn etter offentleglova som kan komme til anvendelse. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak.

Ftrl. § 25-7 har sammenheng med Helsepersonelloven da behandlere og tjenesteytere er underlagt en rekke plikter i loven som kan ha betydning for vurderingen etter ftrl. § 25-7. Som eksempel nevnes helsepersonelloven §§ 6, 15, 39 og 40.

Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning anses ikke som et administrativt rettighetstap som utgjør straff etter EMK. Forbudet mot dobbeltforfølgning etter EMK P7-4 vil derfor ikke være en aktuell problemstilling.

Ved mistanke om straffbart forhold kan Nav vurdere å anmelde forholdet etter straffeloven.

Hvem omfattes av begrepene behandler og tjenesteyter?

I Prop. 57 L (2017–2018) punkt 4.2.1 går det frem at med behandler menes de som gir behandling, i hovedsak helsepersonell som lege, psykolog, tannlege og fysioterapeut. Kiropraktor og manuellterapeut som kan skrive sykemeldinger for trygden, vil også omfattes av begrepet.

Med tjenesteytere menes en juridisk person som en apotekkjede eller et apotek, et ortopedisk verksted eller leverandører av hjelpemidler med videre.

Trygden baserer seg på et tillitssystem, og fordi behandlere og tjenesteytere på nærmere vilkår kan yte tjenester som utløser rettigheter etter folketrygden anses de som en profesjonell samarbeidspart til Nav. Som en følge av dette stilles det en rekke forpliktelser til behandlere og tjenesteytere som ufører arbeid for trygden. Når Nav fatter vedtak etter ftrl. § 25-7 er det ikke spørsmålet om behandleren eller tjenesteyteren har gitt forsvarlig helsehjelp som er vurderingstema, men om behandleren eller tjenesteyteren overholder forpliktelsene sine overfor forvaltningen som en sakkyndig profesjonell part.

Hva er godtgjørelse?

Godtgjørelse betyr i hovedsak betaling eller kompensasjon som gis til en person som vederlag for en tjeneste, arbeid eller oppdrag. Behandlere og tjenesteytere mottar godtgjørelse fra Nav for arbeidet de utfører for trygden, eksempelvis for å utarbeide en legeerklæring. Det er imidlertid ikke alt arbeid for trygden som utløser rett til godtgjørelse. Se rundskrivet til ftrl. § 21-4 for nærmere redegjørelse av hva som gir godtgjørelse fra trygden.

Når en behandler eller tjenesteyter mister retten til å praktisere for trygdens regning betyr dette ikke bare at vedkommende ikke får godtgjørelse for arbeidet, men Nav vil som hovedregel heller ikke legge arbeidet til den aktuelle behandleren eller tjenesteyteren til grunn i saksbehandlingen i perioden vedtaket har virkning.

Satsene for godtgjørelse er fastsatt av Arbeids- og velferdsetaten, og går frem av vedlegg 1 til ftrl. § 21-4.

Grad av aktsomhet

Folketrygdloven § 25-7 skiller mellom grader av aktsomhet. Nav må derfor først slå fast hvilken grad av aktsomhet en behandler eller tjenesteyter har utvist for å kunne identifisere hvilket ledd i ftrl. § 25-7 det er aktuelt å reagere etter.

I vurderingen av skyldgrad skal det som hovedregel tas utgangspunkt i det som kan forventes av en alminnelig, pliktoppfyllende person. I rettspraksis er det lagt til grunn et strengt aktsomhetskrav for de som mottar utbetalinger fra Nav. Aktsomhetskravet er i utgangspunktet objektivt, slik at det blir stilt de samme forventningene til alle stønadsmottakere, se for eksempel TRR-2020-3175.

I vurderingen av behandler eller tjenesteyters skyldgrad er det imidlertid et skjerpende moment, nemlig at disse er profesjonelle aktører og samarbeidspartnere til forvaltningen. Adgangen til å arbeide for trygden er en særskilt tildelt rettighet, og en behandler eller tjenesteyter plikter derfor å overholde de regler og plikter som følger av at de utfører arbeid for trygdens regning. Dette taler i retning av at det skal ilegges en strengere norm for vurdering av aktsomhet enn den som stilles til privatpersoner.

Når Nav skal vurdere behandler eller tjenesteyters skyldgrad er det flere momenter som kan vektlegges, blant annet omfanget av feilen, om feilen er systematisk eller sporadisk, hvor lenge feilen har pågått eller om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har fått tilbakemelding på praksisen.

Handlingsalternativ i bokstav a – behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden

Det første handlingsvilkåret omfatter situasjonen hvor en behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i en uberettiget utbetaling fra trygden. Med «gjør seg skyldig» menes at behandleren eller tjenesteyteren har utført en handling som forårsaker en uberettiget utbetaling og at vedkommende kan holdes ansvarlig for denne. I Prop. 57 L (2017–2018) går det frem at ordlyden ble endret fra «skyldig i misbruk» i tidligere ftrl. § 25-6 til «skyldig i uberettiget utbetaling» i ny ftrl. § 25-7. Endringen var ikke materiell, men den skulle bidra til en tydeliggjøring av vilkåret.

Det er presisert i Prop. 57 L (2017–2018) punkt 4.2.3.1 at ordlyden «uberettiget utbetaling» sikter til en utbetaling som behandleren eller tjenesteyteren har mottatt selv, eller som et medlem har mottatt, uten rettmessig å ha krav på. Sistnevnte kan eksempelvis være at behandler eller tjenesteyter medvirker til at et medlem mottar en uberettiget utbetaling gjennom salg av en legeerklæring på fiktivt grunnlag.

Det er flere eksempler på handlinger utført av en behandler eller tjenesteyter som kan omfattes av handlingsalternativet i bokstav a (listen er ikke uttømmende):

• kjøp og salg av legeerklæringer
• erklæring utsted på feilaktig grunnlag hvor behandler eller tjenesteyter vet at vedkommende ikke er syk
• feil eller fiktive refusjonskrav av takster for erklæringer behandlere eller tjenesteyter ikke har utformet
• grove tilfeller av gjentakende feil takstbruk

Et fiktivt fremsatt refusjonskrav fra en behandler eller tjenesteyter vil alltid anses som et alvorlig tillitsbrudd etter første ledd.

Handlingsalternativ i bokstav b – behandler eller tjenesteyter oppfyller ikke lovbestemte plikter

Det andre handlingsalternativet knytter seg til at behandler eller tjenesteyter ikke oppfyller lovbestemte plikter. Med lovbestemte plikter menes her forpliktelser og ansvar forankret i lov som en behandler eller tjenesteyter er pålagt å oppfylle. Handlingsalternativet er ikke avgrenset til folketrygdloven, noe som betyr at alle lovbestemte plikter som har betydning for arbeidet en behandler eller tjenesteyter utfører for Nav er omfattet.

En slik tolkning følger også av forarbeidene. I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.2 går følgende frem: «Plikter eller pålegg som er gitt i medhold av andre lover enn folketrygdloven kan tas med som momenter i saken, men de kan ikke danne et selvstendig grunnlag for vedtaket». Uttalelsen ga uttrykk for gjeldende rett knyttet til ftrl. § 25-6. I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.1 går det frem at «Den andre og tredje situasjonen» var foreslått som en direkte videreføring av gjeldende ftrl. § 25-6. Med «andre og tredje situasjonen» menes her bokstav b og bokstav c i ny ftrl. § 25-7 første ledd. Videre uttales det i forarbeidene: «NOU 1990: 20 side 755 Forenklet folketrygdlov at uttrykket primært retter seg mot overtredelser av plikter etter folketrygdloven, men at også mislighold av relevante plikter etter andre lover rammes av bestemmelsen, for eksempel der en behandler påfører trygden eller pasienten unødvendig tidstap eller utgifter, se helsepersonelloven § 6». Dette betyr at når Nav vurderer handlingsvilkåret i bokstav b vil dette primært omfatte overtredelser av plikter etter folketrygdloven, men mislighold av relevante plikter etter andre lover vil også kunne vektlegges som momenter i saken.

Når Nav vurderer handlingsvilkåret i bokstav b er det ikke om vurderingene til en behandler eller tjenesteyter er medisinsk forsvarlige som er vurderingstema. Slik vurdering ligger til den aktuelle tilsynsmyndighet og faller utenfor vurderingen etter ftrl. § 25-7. Nav skal vurdere om de lovbestemte pliktene som har betydning for arbeidet behandleren eller tjenesteyteren utfører for Nav er oppfylt.

Det er flere tilfeller av lovbestemte plikter som en behandler eller tjenesteyter skal følge etter folketrygdloven. For eksempel kan det falle inn under vurderingen etter bokstav b hvis en behandler eller tjenesteyter ikke utleverer spesifiserte eller redigerte utdrag av pasientjournaler etter pålegg fra Nav, jamfør §§ 21-4 og 21-4c. Det kan også være tilfeller som at behandler eller tjenesteyter sykemelder uten konsultasjon, tilbakedaterer sykemeldinger uten gyldig grunn eller ikke oppfyller plikten til å delta på dialogmøter med Nav. Andre eksempler kan være brudd på plikter som henger sammen med å skrive erklæringer og uttalelser som beskriver medlemmets:

• diagnose og helsetilstand
• funksjonsevne
• årsakssammenheng mellom diagnose og funksjons- eller arbeidsevne

Brudd på lovbestemte plikter etter helsepersonelloven er også aktuelt å vurdere etter ftrl. § 25-7 første ledd bokstav b. Eksempler på dette kan være at en behandler eller tjenesteyter ikke oppfyller sine plikter til å:

• sørge for at helsehjelpen som ytes ikke påfører trygden og pasienten unødvendig tidstap eller utgift, jamfør helsepersonelloven § 6
• utsteder legeerklæringer eller attester som ikke tilfredsstiller de innholdsmessige kravene, jamfør helsepersonelloven § 15
• føre journal, samt oppfyller krav til journalens innhold, jamfør helsepersonelloven §§ 39 og 40.

Eksemplene som er gitt ovenfor, både etter folketrygdloven og helsepersonelloven, er ikke uttømmende.

Det kan være en glidende overgang mellom handlingsvilkårene i ftrl. § 25-7 første ledd bokstav b og bokstav c. I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.1 vises det til at brudd på både bokstav b og bokstav c i mange tilfeller vil innebære et mindre tillitsbrudd. Disse tilfellene vil vanligvis falle inn under bestemmelsens andre ledd hvor skyldkravet er uaktsomhet. Det er likevel verdt å merke seg at dersom handlingen som faller inn under bokstav b eller bokstav c er utført med forsett vil første ledd uansett komme til anvendelse. Dersom Nav kommer frem til at behandleren eller tjenesteyteren har handlet med grov uaktsomhet kan både første og andre ledd være aktuelt.

Handlingsalternativ i bokstav c – behandler eller tjenesteyter gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser

Det siste handlingsalternativet knytter seg til at en behandler eller tjenesteyter gir misvisende opplysninger eller erklæringer til Nav som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Vilkåret knytter seg til stønader som bygger på medisinske opplysninger eller erklæringer, for eksempel sykepenger.

En naturlig språklig forståelse av «misvisende» er at opplysningene eller erklæringen som er gitt må ha et innhold som ikke gjenspeiler den faktiske situasjonen. Vilkåret omfatter også mangelfulle opplysninger. Slike misvisende opplysninger kan for eksempel komme til som en følge av at behandler eller tjenesteyter unngår å opplyse om hele sykdomsbildet, leverer mangelfulle opplysninger eller ikke er objektiv eller nøyaktig i erklæringen.

Handlingsalternativet omfatter misvisende «opplysninger eller erklæringer». Med dette menes det ikke bare opplysninger som fremgår av en skriftlig erklæring, men også opplysninger som behandleren eller tjenesteyteren på annen måte gir Nav. I Prop. 57 L (2017–2018) under punktet 4.2.2 står det at vilkåret også omfatter «opplysninger som på annen måte er egnet til å forlede trygden til å utbetale en uberettiget stønad til medlemmet». Som eksempel nevnes at behandleren gir opplysninger til Nav om at pasienten er henvist til spesialisthelsetjenesten uten at dette faktisk er gjort. Under forarbeidenes punkt 4.2.3.1 går det frem at både bokstav b og bokstav c var foreslått som en direkte videreføring av tidligere ftrl. § 25-6. Vi finner derfor at slik tolkning har overføringsverdi til handlingsvilkåret i ftrl. § 25-7 første ledd bokstav c.

Eksempler på misvisende opplysninger eller erklæringer som kan falle inn under handlingsalternativet i bokstav c er:

• hvor behandler eller tjenesteyter ikke er nøyaktig og objektiv i sine erklæringer og attester
• hvor en behandler eller tjenesteyter ikke informerer om at en erklæring er basert på en begrenset del av de totale opplysninger hen har tilgjengelig
• behandler eller tjenesteyter unngår å følge opp et behandlingsopplegg som pasienten følger, men gir inntrykk av noen annet overfor Nav

Ordlyden «uberettiget utbetaling» tolkes likt som i bokstav a, herunder at det er en utbetaling mottakeren ikke har krav på. Det er imidlertid et skille mellom bokstav a og bokstav c i den forstand at det må være en uberettiget utbetaling av «trygdeytelser» i bokstav c. En naturlig forståelse av dette er at mottakeren av en uberettiget utbetaling etter handlingsalternativet i bokstav c er medlemmet, mens mottakeren etter bokstav a kan være både medlemmet og behandler eller tjenesteyter.

Det er videre viktig å merke seg at opplysningene eller erklæringene ikke må ha ført til en faktisk uberettiget utbetaling fra trygden. Dette følger av ordlyden «kan». Det er derfor tilstrekkelig at de misvisende opplysningene eller erklæringene kan føre til slik utbetaling hvis de legges til grunn i saksbehandlingen. De misvisende opplysningene eller erklæringen må likevel være gitt til Nav.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er gitt hjemmel i ftrl. § 21-4c andre ledd til å kreve fullstendig og uredigert pasientjournal, hvis forhold ved en behandlers praksis gir grunnlag for å anta at det har skjedd urettmessige utbetalinger fra trygden, eventuelt gjennom et samarbeid mellom behandler og stønadsmottaker. Kravet må fremsettes av Arbeids- og velferdsdirektoratet eller særskilt utpekte enheter. Se rundskrivet til bestemmelsen for nærmere opplysninger.

Handlingsvilkårene i bokstav b og bokstav c kan være vanskelig å skille. En behandler eller tjenesteyter kan for eksempel gi misvisende opplysninger ved at vedkommende ikke er nøyaktig og objektiv, noe som også kan være brudd på en lovbestemt plikt etter helsepersonelloven. I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.1 står imidlertid følgende: «Dersom behandleren eller tjenesteyterens handling eller unnlatelse omfatter en eller flere av de ulike situasjonene, og skyldkravet er oppfylt, kan forvaltningen fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning». Dette betyr at én handling eller unnlatelse kan omfattes av flere av handlingsalternativene i ftrl. § 25-7 første ledd bokstav a-c. Det må gå klart frem av vedtaket hvis det baserer seg på at flere av handlingsvilkårene er oppfylt, og hvilken handling eller unnlatelse som er vurdert etter hvilket alternativ.

Omfanget av vedtaket

Et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter ftrl. § 25-7 første ledd har virkning for hele folketrygdlovens område. Dette medfører at det ikke bare gis virkning for den delen av folketrygdloven som Nav forvalter, men også det området Helsedirektoratet forvalter.

I praksis utestenger et vedtak etter ftrl. § 25-7 første ledd en behandler eller tjenesteyter fra å utstede erklæringer som kreves for rett til helserelaterte stønader som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, og vil få direkte innvirkning på en behandler eller tjenesteyters rett til å utløse trygderefusjoner etter folketrygdloven kapittel 5. Dette gjelder også i motsatt tilfelle. Om Helfo fatter vedtak etter ftrl. § 25-6 første ledd om at en behandler eller tjenesteyter ikke lengre kan utløse refusjoner etter kapittel 5, kan heller ikke vedkommende behandler eller tjenesteyter skrive sykemeldinger på trygdens regning.

En eventuell avtale om direkteoppgjør faller bort samtidig med et slikt vedtak, da det ikke foreligger refusjonsrett. Dette betyr at behandleren eller tjenesteyteren må inngå ny avtale om direkte oppgjør når vedtaksperioden for tap av retten til å praktisere for trygdens regning opphører.

Hvis behandleren eller tjenesteyteren opprettholder sin praksis uten refusjonsrett vil dette påvirke pasientene i form av at de må betale behandlingens fulle kostnad til behandleren. Pasienten vil da ikke få refusjon fra folketrygden.

Fordi et vedtak etter ftrl. § 25-7 første ledd også får innvirkning på områdene Helsedirektoratet forvalter, skal Nav varsle Helfo om vedtak som fattes.

Vurdering av tillit frem i tid

Nav kan treffe vedtak som fratar en behandler eller tjenesteyter retten til å praktisere for trygdens regning dersom nærmere vilkår er oppfylt. Bestemmelsen er en «kan»-bestemmelse, noe som gir Nav adgang til å reagere overfor behandlere eller tjenesteytere. Det er likevel ikke en plikt å fatte vedtak i enhver sak som kontrolleres, uavhengig av om de materielle vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Dette betyr at selv om vilkårene for å fatte vedtak om å frata en behandler eller tjenesteyter retten til å praktisere for trygdens regning eller ftrl. § 25-7 første ledd er oppfylt, kan Nav likevel la være å fatte vedtak. Utøvelsen av «kan»-skjønnet må imidlertid bygge på relevante og saklige hensyn, og være innenfor kravene til likebehandling.

Det sentrale vurderingstemaet i «kan»-vurderingen etter ftrl. § 25-7 første ledd er om Nav kan ha tilstrekkelig tillit til at behandleren eller tjenesteyteren for framtiden vil forholde seg lojalt til regelverket når de utfører arbeid for trygden. Det er funnene som er gjort tilbake i tid som skal legges til grunn for vurderingen av tillit frem i tid.

I Prop. 57 L (2017–2018) er det listet opp momenter som kan tillegges vekt i vurderingen. Det er de samme momentene som gjør seg gjeldende i vurderingen av hvor lang virkningstid som fastsettes i vedtaket. Momentene er følgende (ikke uttømmende)

• Graden av alvorlighet av tillitsbruddet. Størrelsen på konsekvensene og skadepotensiale av handlingen kan si noe om hvor alvorlig tillitsbruddet er og graden på reaksjonen fra forvaltningen.
• Hvilken grad av skyld som er utvist av behandleren eller tjenesteyteren. Det er naturlig at en handling som er utført med forsett ilegges en strengere reaksjon enn handlinger utført med simpel uaktsomhet.
• Regelbruddets art. Hvis behandleren eller tjenesteyteren har opptrådt på en slik måte at to eller flere av handlingsalternativene er oppfylt, vil dette som regel kunne føre til en strengere reaksjon enn tilfeller hvor det foreligger brudd på ett av handlingsalternativene.
• Regelbruddets omfang og varighet i tid. Hvis omfanget er lite, varigheten kort eller skadeomfanget er av mindre karakter kan dette tale for en mildere reaksjon. Om omfanget og varigheten av bruddet er av kortere varighet fordi Nav avdekket regelbruddet tidlig, må reaksjonen vurderes ut fra handlingens skadepotensiale.
• Om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har fått tilbakemelding om at det er behov for å korrigere praksis overfor trygden, og korreksjonene ikke har vært av uvesentlig karakter. Dette betyr at dersom behandleren har fått opplysninger om at praksisen mot Nav ikke er tilfredsstillende opp mot de plikter og forventninger som stilles, og slik tilbakemelding ikke følges i fremtidig praksis, er dette er moment som kan virke skjerpende i vurderingen av reaksjon. Et vedtak bør i slike tilfeller gis lengre varighet enn uten slik tilbakemelding.
• Om behandler eller tjenesteyter gjentar tidligere varslede feil eller overtredelser, eller har hatt en sak om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon/ tidligere har vært fratatt retten til å praktisere for trygdens regning. Hvis behandleren eller tjenesteyteren ikke innretter seg etter regelverket etter å ha fått en formell reaksjon, taler dette for en strengere reaksjon.
• Størrelsen på samlet feilutbetalt beløp. Det er naturlig å se dette momentet i sammenheng med regelbruddets varighet og omfang, samt grad av alvorlighet av tillitsbruddet.

Dersom behandleren eller tjenesteyteren fyller ett eller flere av momentene ovenfor, taler dette for at tilliten mellom Nav og behandleren eller tjenesteyteren fremover er svekket.

Om det skal ilegges en reaksjon og i hvilket omfang beror på en konkret og samlet helhetsvurdering i den enkelte sak. Det er også viktig å se vurderingen i sammenheng med graden av skyld som er utvist. Momentene som kan vektlegges i aktsomhetsvurderingen vil langt på vei være sammenfallende med momentene som vektlegges i vurderingen av om Nav har tillit til behandleren eller tjenesteyteren frem i tid. Om en behandler forsettlig har brutt ett eller flere av punktene, vil dette ofte veie tyngre enn omfanget av selve handlingen.

Vurdering av vedtakets varighet

Vedtak som fattes etter ftrl. § 25-7 første ledd kan gis virkning for inntil fem år. Med inntil fem år menes det at fem år er maks reaksjonslengde på vedtaket. Det er ikke gitt noen nedre grense på varigheten etter første ledd. Etter virkningstiden på vedtaket er utløpt er det adgang for Nav å foreta en ny kontroll og eventuelt fatte nytt vedtak om tap av retten til å praktisere på trygdens regning hvis vilkårene for dette er til stede.

Lengden på virkningstiden henger sammen med graden av tillit Nav har til at behandleren eller tjenesteyteren holder seg lojalt til regelverket fremover. Vurderingen bygger på en konkret helhetsvurdering, og momenter som utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad og manglende innrettelse etter pålegg kan vektlegges i vurderingen. Dette er de samme momentene som Nav kan vektlegge i vurderingen om det skal fattes vedtak.

Jo mer alvorlig tillitsbruddet er, desto lengre kan varigheten på virkningstiden fastsettes. Forholdene som omfattes av første ledd vil naturlig medføre en høyere grad av tillitsbrudd fremover grunnet deres alvorlighet, og vil derfor også ofte føre til en lengre virkningstid.

Departementet foreslo i den opprinnelige høringsrunden at varigheten av tapsperioden etter første ledd ikke skulle lovreguleres, se Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.1. Bakgrunnen for dette var at perioden skal vurderes ut fra de samme momentene som tillitsvurderingen, altså jo grovere tillitsbrudd desto lengre varighet på tapsperioden. Videre skriver de: «Departementene viste samtidig til at det kan forekomme tilfeller eller situasjoner som er så alvorlige at det er vanskelig på vedtakstidspunktet å vurdere om behandler eller tjenesteyter for framtiden skal få tilbake retten til å praktisere for trygdens regning. Det ble derfor foreslått en adgang til å fatte vedtak om at en behandler eller tjenesteyter taper retten til å praktisere for trygdens regning på ubestemt tid, samtidig som den vedtaket retter seg mot får en mulighet til å kunne søke på nytt etter en bestemt periode.»

Under punkt 4.2.5.2 går likevel departementet bort fra en adgang til å fatte vedtak på ubestemt tid, da de fant det hensiktsmessig å fastsette en lovregulert tidsanvisning på varigheten av vedtak fattet etter første ledd. Varigheten på vedtaket ble derfor satt til maksimalt fem år. Etter virkningstiden er utløpt kan forvaltningen eventuelt fatte et nytt vedtak i en ny sak hvis det er aktuelt. Akkurat hvor lenge vedtaksperioden bør vare, er en konkret vurdering som ligger hos forvaltningen.

Hvorfor har vi bestemmelsen

Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er det sterkeste virkemiddelet trygden har til å reagere overfor en behandler eller tjenesteyter som gjøre seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer til trygden som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser, jamfør. ftrl. § 25-7.

Vedtak om formell advarsel etter ftrl. § 25-7a er en tilbakeskuende reaksjon på mindre alvorlige tillitsbrudd på ftrl. § 25-7 første eller andre ledd. Hensikten med en formell advarsel er å få behandlere og tjenesteytere til å korrigere feil praksis, slik at de forholder seg lojalt til trygdens regler fremover.

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Første ledd gir Nav hjemmel til å fatte vedtak om formell advarsel til en behandler eller tjenesteyter om at retten til å praktisere for trygdens regning kan bli fratatt vedkommende. Slik formell advarsel er aktuelt å benytte i mindre alvorlige tilfeller av tillitsbrudd som nevnt i ftrl. § 25-7 første eller andre ledd.

Andre ledd slår fast at vedtaket kan påklages. Klageorgan er Nav klageinstans, eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Historikk

Ftrl. § 25-7a trådte i kraft 1. januar 2019. Bestemmelsen kom til som følge av behovet for en adgang til å reagere på mindre alvorlige tillitsbrudd gjennom et mer nyansert reaksjonssystem. Forut for ftrl. § 25-7a hadde Nav kun adgang til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning, noe som medførte en høyere terskel før Nav kom med en formell reaksjon ved mislighold av plikter overfor behandlere og tjenesteytere.

Sammenheng med andre bestemmelser i folketrygdloven

Ftrl. § 25-7a henger tett sammen med ftrl. § 25-7 som gir Nav adgang til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning dersom en behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Det er ikke noe krav til at det må fattes et vedtak om en formell advarsel etter ftrl. § 25-7a før det kan fattes vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter ftrl. § 25-7.

Ftrl. § 25-7a har også sammenheng med de ulike stønadsbestemmelsene i folketrygdloven da disse sier noe om hva som skal belyses i erklæringene fra behandlere og tjenesteytere. For eksempel gjelder dette reglene for sykmelding som går frem av folketrygdloven kapittel 8.

Eksempler på andre aktuelle bestemmelser i folketrygdloven:

• §§ 21-4 og 21-4c om innhenting av opplysninger
• § 22-2 om direkte oppgjørsordning
• § 22-15 om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon der det sendes manuelle regninger til Nav
• § 22-15 om tilbakekreving av refusjon der det foreligger avtale om direkte oppgjør

Sammenheng med annet regelverk

De generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kommer til anvendelse ved saksbehandling etter ftrl. § 25-7a.

Ved forespørsel om innsyn i saksbehandling etter ftrl. § 25-7a kommer offentleglova til anvendelse. Opplysninger om at det er opprettet en sak overfor en behandler eller tjenesteyter er i utgangspunktet offentlig, og kan deles mellom organene og eventuelt andre som krever innsyn i saken, jamfør § 3. Det foreligger imidlertid en rekke unntak for innsyn etter offentleglova som kan komme til anvendelse. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak.

Ftrl. § 25-7a har sammenheng med Helsepersonelloven da behandlere og tjenesteytere er underlagt en rekke plikter i loven som kan ha betydning for vurderingen etter ftrl. § 25-7a. Som eksempel nevnes helsepersonelloven §§ 6, 15, 39 og 40.

1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?

Bestemmelsen skal sikre at utlån av dokumenter gjennomføres på en betryggende måte.

1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen

Når Nav låner ut originale saksdokumenter, bør det settes en frist for å levere dem tilbake. Om saksdokumentene ikke leveres tilbake innen fristen, kan Nav be namsmannen om å hente dem med tvang.

1.3. Sammenhenger med annet regelverk

Krav etter folketrygdloven § 25-8 skal behandles på samme måte som krav om tilbakelevering av utlånte dokumenter til advokater etter forvaltningsloven § 20 annet ledd. Betydningen av folketrygdloven § 25-8 ved siden av forvaltningsloven § 20 annet ledd, er at § 25-8 også gjelder overfor andre enn advokater. For eksempel parten eller leger som Nav har utlånt saksdokumenter til i forbindelse med at det skal utarbeides en legeerklæring i en sak. Dette følger av forarbeidene, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) til § 25-8.

Det står i folketrygdloven § 25-8 at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 gjelder ved tilbakekreving av utlånte dokumenter. Kapittel 13 handler om tvangsfullbyrdelse av krav på annet enn penger, og inneholder blant annet bestemmelser om at:

• kompetent namsmyndighet er namsmannen i det distriktet der «formuesgodet» er (§ 13-3 første ledd)
• det skal informeres om en toukersfrist for å frivillig levere tilbake utlånte dokumenter (§ 13-6 første ledd)

2.1. Redegjørelse

Bestemmelsen gjelder når Nav har lånt ut originale saksdokumenter.

Når saksdokumenter blir utlånt, bør det settes en tidsfrist for tilbakelevering. Dette står i bestemmelsens første setning. Nav bør informere om at det er adgang til å hente tilbake dokumentene gjennom namsmannen med tvang, og at den som har lånt dokumentene i så fall må dekke utgiftene ved henting. Dette følger av forvaltningens veiledningsplikt i forvaltningsloven § 11 og god forvaltningsskikk.

Om saksdokumentene ikke blir levert tilbake innen den fastsatte tidsfristen, kan Nav be namsmannen om å hente de utlånte saksdokumentene med tvang. Dette står i bestemmelsens andre setning. Fremgangsmåten for hvordan namsmannen skal hente tilbake utlånte dokumenter er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. For eksempel skal den som har lånt saksdokumentene først bli gitt en 14 dagers frist til å returnere dokumentene, samtidig som hen gjøres kjent med at namsmannen henter dokumentene dersom de ikke er returnert innen tilleggsfristen og at den som har lånt dokumentene må betale for dette.

2.2. Om tolkningen

Bestemmelsen i folketrygdloven § 25-8 er kort formulert og det er sparsomme forarbeider til bestemmelsen. Det finnes heller ikke rettspraksis knyttet til bestemmelsen. Det følger imidlertid av forarbeidene at bestemmelsen skal forstås likt som forvaltningsloven § 20 annet ledd. Se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208. Tolkningen av folketrygdloven § 25-8 i dette rundskrivet er derfor gjort på bakgrunn av en ordlydstolkning i tillegg til relevante rettskilder knyttet forvaltningsloven § 20 annet ledd.

Personkrets

Folketrygdloven § 25-8 gjelder for en videre personkrets enn forvaltningsloven § 20 annet ledd, som kun gjelder ved utlån av saksdokumenter til advokater. Forarbeidene nevner leger med flere som Nav har bedt om å gi legeerklæring eller lignende i en sak. Se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208. Et annet eksempel er parten.

Originaldokumenter

Folketrygdloven § 25-8 gjelder når «saksdokumenter blir utlånt», se bestemmelsens første setning. Etter en ordlydstolkning innebærer dette at Nav kan låne ut saksdokumenter og at en part eller andre kan be om slikt utlån. Videre gjelder bestemmelsen utlån av originaldokumenter, ettersom det ikke er behov for å kreve tilbake kopier.

Fristens lengde

I første setning står at det bør settes en «tidsfrist» for tilbakelevering av saksdokumentene. Rettskilder knyttet til folketrygdloven § 25-8 er tause om hvor lang denne fristen bør være. Sivilombudet har imidlertid uttalt at en utlånsfrist på én dag var for stramt etter forvaltningsloven § 20, se uttalelsen SOM-1986-37 side 88. Ettersom folketrygdloven § 25-8 og forvaltningsloven § 20 skal forstås likt (se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) til § 25-8), bør utlånsfristen etter folketrygdloven også være lengre enn én dag. Nav må bestemme lengden på fristen i tråd med god forvaltningsskikk slik at det tas hensyn til sakens kompleksitet og betydning for parten.

Nav bør gi informasjon ved utlån av saksdokumenter om at saksdokumentene kan hentes av namsmannen

I folketrygdloven § 25-8 andre setning står det at dersom saksdokumentene ikke blir tilbakelevert i «rett tid», er kravet om tilbakelevering et «særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13». Dette innebærer at Nav kan be namsmannen om å hente de utlånte saksdokumentene med tvang dersom fristen for tilbakelevering ikke overholdes og at hentingen gjennomføres etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

At saksdokumentene skal leveres tilbake i «rett tid» forutsetter at den som har fått originale saksdokumenter på utlån er informert om når disse skal leveres tilbake. Nav bør også informere om at etaten har adgang til å innhente saksdokumentene med tvang gjennom namsmannen og at den som har lånt dokumentene må dekke utgiftene. At Nav bør gi denne informasjonen allerede ved utlånstidspunktet, følger av veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 og god forvaltningsskikk.

Nav kan be namsmannen om å hente saksdokumentene selv om det ikke blir informert om dette ved utlån. Det er ikke et absolutt krav om at det settes en frist ved utlån, se bestemmelsens første setning hvor det står at det «bør» settes en frist. Uansett om det er avtalt et tidspunkt for tilbakelevering eller ikke, skal det nemlig gis en 14 dagers tilleggsfrist før namsmannen henter dokumentene. Samtidig skal den som har lånt saksdokumentene gjøres oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt. Se tvangsfullbyrdelsesloven § 13-6 første ledd.

Innledning

For å sikre at nødvendige opplysninger er tilgjengelig når Arbeids- og velferdsetaten trenger det, ble det samtidig ved vedtakelsen av a-opplysningsloven tatt inn en ny bestemmelse i folketrygdloven § 25-10, som gir hjemmel til å gi forskrift om at arbeidsgiver og oppdragsgiver uoppfordret skal rapportere opplysninger om arbeidsforhold og inntekt månedlig.

Kommentarer til folketrygdloven § 25-10 Arbeidsgivers og oppdragsgivers opplysningsplikt

1.1. Hovedtrekkene i bestemmelsen

Det følger av folketrygdloven § 25-11 at enhver som gjør tjeneste i trygdens organer har:

• Oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten
• Meldeplikt til barnevernstjenesten
• Opplysningsplikt til barnevernstjenesten etter pålegg

Bestemmelsen gjelder opplysning- og meldeplikt til det norske barnevernet som ligger under Barne- og familiedepartementet. Bestemmelsen har følgelig samme virkeområde som barnevernloven, se barnevernloven § 1-2.

1.2. Hvorfor har vi folketrygdloven § 25-11?

2.1 Slik skal «enhver som gjør tjeneste i trygdens organer» forstås

Oppmerksomhets- og opplysningsplikten etter folketrygdloven § 25-11 gjelder for «enhver som gjør tjeneste i trygdens organer». Både faste og midlertidige ansatte i Arbeids- og velferdsetaten er omfattet. Det samme er også personer som er innleid til etaten, i en prosjektstilling eller lignende. Etter barnevernsloven § 13-2 eller annen særlovgivning kan også de som ikke «gjør tjeneste i trygdens organer» ha opplysningsplikt til barnevernet.

At opplysningsplikten omfatter «enhver» innebærer at ansvaret for å melde fra er et selvstendig og personlig ansvar som ligger til den enkelte, ikke til enheten som helhet. Ansvaret ligger til den enkelte fordi hen gjerne har en kombinasjon av faglig kunnskap og kjennskap til barnet, familien og deres livssituasjon, som hen kan være alene om å besitte. Det kan få store konsekvenser for et barns liv dersom barneverntjenesten ikke mottar melding fordi det er usikkert hvem som har ansvar for å melde. Den enkelte må derfor gjøre selvstendige vurderinger av om vilkårene for å melde ifra er oppfylt.

2.2 Om tolkningen

Vår tolkning baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden, og Prop. 169 L (2016–2017) side 97, som forklarer at ansvaret er personlig, og bakgrunnen for det.

3.1 Slik skal første ledd forstås

Det følger av første ledd at «[e]nhver som gjør tjeneste i trygdens organer, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten.»

Oppmerksomhetsplikten innebærer at den enkelte må være på vakt, og følge med på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten.

Oppmerksomhetsplikten etter første ledd innebærer ikke at Arbeids- og velferdsetaten plikter å gi opplysninger til barnevernstjenesten. Oppmerksomhetsplikten kan imidlertid føre til at Arbeids- og velferdsetaten oppdager forhold som kan utløse opplysningsplikten.

Forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten er for eksempel store konflikter i hjemmet, at foreldrene misbruker rusmidler eller har helseproblemer av en slik grad at det kan tenkes å påvirke omsorgen for barna negativt. Andre eksempler er at familien er i en ustabil livs- eller bosituasjon, at foreldrene har gjentatte, store økonomiske problemer, eller at de selv uttrykker bekymring for egen omsorgsevne, eller for sitt eget barn.

For å kunne ivareta oppmerksomhetsplikten, må den enkelte i Arbeids- og velferdsetaten kjenne til hvilke tiltak barneverntjenesten kan bruke overfor foreldre og barn. Eksempler på hjelpetiltak er støttekontakt, besøkshjem, avlastningstiltak i hjemmet, opphold i sentre for foreldre og barn og veiledning til foreldre alene eller i grupper. Det står også mer om ulike hjelpetiltak i kapittel 3 i barnevernsloven.

Oppmerksomhetsplikten innebærer at det kan være aktuelt for den enkelte i Arbeids- og velferdsetaten å veilede om hvilke tiltak og tilbud barnevernstjenesten har. Om foreldrene ønsker hjelp, kan etaten også bistå i kontakten med barnevernstjenesten. Oppmerksomhetsplikten vil slik også bidra til at hjelp fra barnevernstjenesten blir gitt på et tidligere tidspunkt og at det samlede hjelpetilbudet for vedkommende blir bedre, inkludert hjelpetilbudet fra Arbeids- og velferdsetaten.

3.2 Om tolkningen

Ordlyden avklarer hva som ligger i oppmerksomhetsplikten, og at ansvaret ikke innebærer at den enkelte må få visshet i at forholdene vil føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Det er nok at de «kan» føre til tiltak. Ordlyden avklarer imidlertid ikke hvilke forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten, men dette er omtalt i Prop.L 169 (2016–2017) side 49 og 50.

Etter Prop. 169 L (2016–2017) side 133 skal oppmerksomhetsplikten «ha en pedagogisk funksjon som minner ansatte i de ulike tjenestene om å være på vakt om forhold som kan utløse behov for tiltak fra barneverntjenestens side.»

4.1. Generelt om andre ledd

Det følger av andre ledd at de som er ansatt eller tilknyttet Arbeids- og velferdsetaten har opplysningsplikt til barneverntjenesten i situasjoner som oppgitt i bokstavene a til e. Opplysningsplikten i andre ledd omtales ofte som en meldeplikt. Meldeplikten er en plikt til å melde fra på eget initiativ, uten oppfordring eller pålegg, i motsetning til opplysningsplikten i tredje ledd.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at den enkelte melder fra til barnevernstjenesten når vedkommende har plikt til det. Hvilken taushetsbelagt informasjon som gis til barnevernstjenesten skal likevel begrenses til det som er nødvendig å oppgi om barnets omsorgssituasjon. Det er rom for at den enkelte foretar skjønnsmessige vurderinger som ikke overprøves eller underkjennes av andre, så lenge det er foretatt en saklig og forsvarlig vurdering av foreliggende opplysninger opp mot lovens vilkår.

Meldingen til barnevernet skal skje «uten ugrunnet opphold». Beskrivelsene av ulike situasjoner og forhold i andre ledd bokstavene a til e kan være delvis overlappende, slik at flere av vilkårene kan være oppfylt samtidig.

4.2. Andre ledd: Uten ugrunnet opphold

4.3 Andre ledd: Grunn til å tro

4.4 Andre ledd bokstav a

4.5 Andre ledd bokstav b

4.6 Andre ledd bokstav c

4.7 Andre ledd bokstav d

4.8 Andre ledd bokstav e

4.9 Andre ledd: Hvordan melde fra til barneverntjenesten

5.1 Slik skal tredje ledd forstås

Det følger av tredje ledd at «[e]nhver som gjør tjeneste i trygdens organer, plikter også å gi opplysninger etter pålegg i samsvar med barnevernsloven § 13-4.»

Det at opplysninger skal gis etter «pålegg», innebærer at Arbeids- og velferdsetaten har mottatt en forespørsel om å gi opplysninger.

Hvem som kan pålegge Arbeids- og velferdsetaten å gi opplysninger gjennom en slik forespørsel, følger av barnevernsloven § 13-4. Det er «[d]e organene som er ansvarlige for gjennomføringen av bestemmelser i denne loven» som kan forespørre opplysninger. Det er den kommunale barnevernstjenesten, Statsforvalteren, Barneverns- og helsenemnda og domstolene.

Opplysninger som er «nødvendig for å vurdere, forberede og behandle» de sakene som er listet opp i barnevernsloven § 13-4 første ledd bokstav a til n, skal gis etter pålegg.

Barnevernstjenesten kan ikke forespørre opplysninger i alle typer arbeid og i alle ledd av arbeidet. Det skal gis opplysninger etter pålegg til saker der barneverntjenesten allerede følger opp barn og foreldre.

At opplysningene skal være nødvendige, betyr at den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å begrense omfanget av taushetsbelagt informasjon som forespørres og gis. Det betyr også at det organet som ber om opplysninger skal definere hvilke opplysninger som er relevante, og at organet må konkretisere de opplysningene som de ønsker oppgitt.

Opplysningene som skal gis er de opplysningene Arbeids- og velferdsetaten selv sitter inne med. Det betyr at etaten ikke plikter å innhente nye opplysninger på vegne av barnevernstjenesten.

5.2 Om tolkningen

Ordlyden i tredje ledd avklarer ikke nærmere hvem som kan forespørre opplysninger og hvilke typer opplysninger som skal gis etter pålegg. Tredje ledd må derfor forstås i lys av barnevernsloven § 13-4, som avklarer dette.

Det er i Prop. 169 L (2016–2017) side 94 og 95, gitt presiseringer for hvem som eksakt er omfattet av tredje ledd. Det er også presisert at «[b]åde den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig», som innebærer et krav til å klargjøre relevans og konkretisere opplysningene som er forespurt.

1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?

Bestemmelsen gjør det i visse tilfeller straffbart å bryte plikten til å gi opplysninger i forbindelse med en sak etter folketrygdloven. Straffebudet skal bidra til at opplysningsplikten følges av den som er pålagt opplysningsplikt. Bestemmelsen gjelder alle som plikter å gi opplysninger, for eksempel den som fremmer krav om en ytelse, arbeidsgiver eller helsepersonell.

1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen

Det er straffbart å forsettlig gi uriktige opplysninger eller holde tilbake opplysninger som er viktige for å vurdere personers rettigheter og plikter etter folketrygdloven. Forsett handler ofte om at personen med hensikt gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger, eller mest sannsynlig forstår at hen gir uriktige opplysninger eller holde tilbake opplysninger. Se § 25-12 første ledd og straffeloven § 22 første ledd. Det er også straffbart å forsettlig eller uaktsom unnlate å følge pålegg fra myndighetene om å gi opplysninger eller meldinger. Se § 25-12 andre ledd.

Straffen er bøter hvis ikke et annet straffebud krever en strengere straff.

1.3. Historikk

Folketrygdloven § 25-12 viderefører med noen språklige endringer den tidligere folketrygdloven av 1966 § 18-6, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208. Historikken til § 25-12 viser at forgjengeren ble innført i 1966 blant annet for å få arbeidsgiver til å følge pliktene sine etter loven og å forhindre misbruk av trygdeordninger. Se Ot.prp. nr. 17 (1965–1966) side 106 og Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208.

1.4. Sammenhenger med annet regelverk

2.1 Om tolkningen

Folketrygdloven § 25-12 viderefører, «med noen språklige endringer», den tidligere folketrygdloven av 1966 § 18-6, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208. Derfor er rettskildene til § 18-6 relevante for å forstå dagens § 25-12. Det finnes ikke rettspraksis som gir veiledning for hvordan bestemmelsen skal forstås, verken til den gamle § 18-6 eller dagens § 25-12.

1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?

Bestemmelsen gir hjemmel for forsøksvirksomhet slik at trygdeordninger kan testes i praksis før de eventuelt lovfestes eller skrinlegges. Dette sikrer at trygdeordningene kan tilpasses til endringer i samfunnet.

1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen

Hovedtrekkene i bestemmelsen er at departementet kan gi forskrifter om forsøksvirksomhet som avviker fra bestemmelsene i folketrygdloven. Forutsetningene er for det første at forsøksvirksomheten er faglig og økonomisk vel underbygd. For det andre må forsøksvirksomheten ikke gi enkeltpersoner dårligere rettigheter eller mer omfattende plikter enn det som følger av folketrygdloven.

1.3. Historikk

Forgjengeren i folketrygdloven 1966 § 18-14 ble innført i 1990 for å teste spesifikke ordninger. Forsøkshjemmelen ble videreført i folketrygdloven 1997 § 25-13, og ble endret flere ganger for å teste nye ordninger. I dag er bestemmelsen skrevet på en generell måte.

2.1. Redegjørelse

Det er ansvarlig departement som kan samtykke til at det gjøres avvik fra bestemmelsene i folketrygdloven i forbindelse med forsøksvirksomhet. Forutsetningen for at det gis samtykke, er at forsøksvirksomheten er faglig og økonomisk vel underbygd. Dette må vurderes i lys av den overordnede målsettingen om reduksjon i stønadsutbetalinger og bedre kapasitetsutnyttelse i helsevesenet og Nav.

Den andre forutsetningen for forsøksvirksomhet er at avviket ikke kan innebære at enkeltpersoner får innskrenket sine rettigheter eller blir pålagt større plikter enn det som følger av folketrygdloven.

Departementet gir forskrifter om forsøksvirksomhet, og kan blant annet bestemme at Nav skal dekke utgifter til både privat og offentlig behandling i forbindelse med oppfølging av sykmeldte.

2.2. Om tolkningen

Det er departementet som kan samtykke til at det gjøres avvik fra bestemmelsene i folketrygdloven i forbindelse med forsøksvirksomhet.

Den første forutsetningen for at det gis samtykke, er at forsøksvirksomheten er faglig og økonomisk vel underbygd. Dette følger av bestemmelsens første ledd. Spørsmålet om forsøksvirksomheten er faglig og økonomisk velbegrunnet må vurderes i lys av den overordnede målsettingen om reduksjon i stønadsutbetalinger og bedre kapasitetsutnyttelse i helsevesenet og Nav. Dette følger av forarbeidene til den tidligere loven om planlegging av og forsøksvirksomhet i sosialtjenesten og helsetjenesten i kommunene av 1982 (Ot.prp. nr. 66 (1981–1982) punkt 1.1). Dette er forløperen til folketrygdloven § 25-13, se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 6.4.

Den andre forutsetningen for forsøksvirksomhet er at avviket ikke kan innebære at «enkeltpersoner får innskrenket sine rettigheter eller blir pålagt større plikter» enn det som følger av folketrygdloven. Dette står i bestemmelsens andre ledd og er i tråd med at folketrygdloven er en rettighetslov. At folketrygdloven er en rettighetslov innebærer at en person har rett til for eksempel en ytelse etter loven når vilkårene for dette er oppfylt og personen må kunne innrette seg etter dette.

Departementet gir forskrifter om forsøksvirksomhet. Departementet kan for eksempel bestemme at trygden skal dekke utgifter til både privat og offentlig behandling i forbindelse med oppfølging av sykmeldte. Dette står i bestemmelsens tredje ledd. Etter en ordlydstolkning er departementet gitt en generell forsøkshjemmel. Dette til forskjell fra tidligere da § 25-13 regulerte spesifikke forsøksordninger. Se Ot.prp. nr. 38 (1999–2000) side 34.

1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?

Folketrygdloven blir ofte endret av lovgiver på grunn av endringer i samfunnet og skiftende politiske prioriteringer. Bestemmelsen er derfor tatt med for å informere og varsle om at lovgiver i fremtiden kan endre rettighetene, for eksempel endre hvem som har rett til ytelser og størrelsen på utbetalinger.

1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen

Folketrygdloven § 25-14 gir lovgiver adgang til å endre, innskrenke eller oppheve rettighetene i folketrygdloven i ny lov. Dette kan bare skje ved lov, ikke ved forskrift eller rundskriv.

1.3. Historikk

Norsk trygdelovgivning har siden 1950-tallet hatt bestemmelser som åpner for at lovgiver kan endre, innskrenke og oppheve rettigheter ved å vedta nye lover, se NOU 1990: 20 side 107. Dagens § 25-14 viderefører folketrygdloven 1966 § 18-11, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208-209. Samtidig settes rammene for endring i folketrygdloven blant annet av Grunnloven §§ 97 og 105 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll artikkel 1. Disse bestemmelsene har utviklet seg siden § 25-14 ble innført i 1997.

1.4. Sammenhenger med annet regelverk

Rettigheter kan ikke endres, innskrenkes eller oppheves på en måte som bryter tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Rettigheter kan være «eiendom» som er beskyttet av Grunnloven § 105 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll artikkel 1. Lovendringer må derfor skje innenfor rammene av disse bestemmelsene.

Grunnloven § 97 og § 105 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll artikkel 1 forhindrer i utgangspunktet ikke lovendringer når personen ikke oppfyller vilkårene, men det er nyanser her. Se for eksempel dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen Valverde Digon v. Spania [Fifth section] Application no. 22386/19, 26 Januar 2023 om artikkel 1.

Grunnloven § 97 og § 105 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll artikkel 1 beskytter i større grad mot endringer i og opphevelse av rettigheter som en person mottar eller har rett til. Beskyttelsen er imidlertid ikke absolutt. Det er blant annet forskjell mellom om rettigheten fjernes i sin helhet eller om størrelsen på utbetaling reduseres. Se for eksempel HR-2016-389-A avsnitt 115. Saken gjaldt endring i beregningen av pensjon for stortingsrepresentanter, og saksøker var en pensjonert stortingsrepresentant som endte opp med mindre utbetaling enn forventet.

2.1. Om tolkningen

1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?

Forskriftshjemler åpner for at lovgiver kan regulere de overordnede rammene på et rettsområde, og for at den detaljerte gjennomføringen overlates til forvaltningen. Folketrygdloven er et eksempel på et område som er detaljert regulert i lov og likevel har en lang rekke forskrifter som fortløpende endres, oppheves og eventuelt erstattes.

1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen

Folketrygdloven § 25-15 første ledd gir en generell regel om at ansvarlig departement kan gi forskrifter for å gjennomføre folketrygdloven. Den kommer i tillegg til enkeltbestemmelser i folketrygdloven som også viser til at det er mulig å innføre forskrift.

Paragraf 25-15 andre ledd gir ansvarlig departementet mulighet til å gi forskrifter om beregning av kapitalverdier.

1.3. Historikk

Folketrygdloven § 25-15 første ledd viderefører folketrygdloven 1966 § 18-13. Dagens § 25-15 første ledd ble innført fordi lovgiver mente at det var «nødvendig og hensiktsmessig» med en generell regel i tillegg til de «særskilte fullmakter» i enkelte bestemmelser, se NOU 1990: 20 side 757 og Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 209. Eksempler på slike særskilte fullmakter står i folketrygdloven § 1-3b andre ledd og § 2-16. Etter at dagens bestemmelse ble vedtatt i 1997 har lovgiver innført flere særskilte hjemler. Formålet var å «synliggjøre» at det er gitt regler i forskrift, se Innst. 33 L (2022–2023) side 6.

Folketrygdloven § 25-15 andre ledd om beregning av kapitalverdier viderefører folketrygdloven 1966 § 18-8 og Forskrift om beregning av kapitalverdi for trygdeytelser av 1980, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) på side 209.

2.1. Om tolkningen