# Rundskriv til ftrl kap 25 – Forskjellige bestemmelser
Myndighet| NAV – Arbeids- og velferdsetaten
---|---
Dato| 1998-10-01
Doknr/publisert| R25-00
Sammendrag| Rundskriv til ftrl kap 25: Forskjellige bestemmelser,
Henvisninger: [Forskrift om arbeidsavklaringspenger (2010)](https://lovdata.no/nav/forskrift/2010-02-10-152) | [Folketrygdloven (1997) §25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1), [§25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2), [§25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3), [§25-4](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4), [§25-5](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-5), [§25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), [§25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7), [§25-7a](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a), [§25-8](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-8), [§25-9](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-9), [§25-10](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10), [§25-11](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11), [§25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12), [§25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13), [§25-14](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-14), [§25-15](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-15)
Saksgang| Sist endret: 2019-01-01
## Kapitteloversikt
* [§ 25-1 Arbeidsgiverregisteret og arbeidstakerregisteret](r25-00.html#KAPITTEL_1)
* [Kommentar](r25-00.html#KAPITTEL_1-1)
* [§ 25-2 Arbeidsgiverens plikt til å føre statistikk over sykefravær, utarbeide oppfølgingsplan og gjennomføre dialogmøte](r25-00.html#KAPITTEL_2)
* [§ 25-2 første ledd og tilhørende retningslinjer – Plikt for arbeidsgiveren til å føre statistikk over sykefravær](r25-00.html#KAPITTEL_2-1)
* [§ 25-2 andre ledd – Plikt for arbeidsgiveren til å utarbeide oppfølgingsplan og gjennomføre dialogmøte etter arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje og fjerde ...](r25-00.html#KAPITTEL_2-2)
* [§ 25-2 tredje ledd – Arbeidsgiver skal sende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før det avholdes dialogmøter etter...](r25-00.html#KAPITTEL_2-3)
* [§ 25-2 fjerde ledd – Etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten skal arbeidsgiver utlevere oppfølgingsplan som eventuelt er revidert etter lovbestemte ...](r25-00.html#KAPITTEL_2-4)
* [§ 25-3 Gebyr og tvangsmulkt](r25-00.html#KAPITTEL_3)
* [§ 25-3 Tvangsmulkt](r25-00.html#KAPITTEL_3-1)
* [§ 25-4 – Særskilt meldeplikt for samboere](r25-00.html#KAPITTEL_4)
* [§ 25-5 Behandleres plikt til å delta i samarbeidsmøter](r25-00.html#KAPITTEL_5)
* [§ 25-6 Tap av retten til å praktisere for trygdens regning](r25-00.html#KAPITTEL_6)
* [Generell del](r25-00.html#KAPITTEL_6-1)
* [Bruk av bestemmelsen vurdert opp mot andre virkemidler](r25-00.html#KAPITTEL_6-2)
* [Generelt om vurdering av skyldgrad](r25-00.html#KAPITTEL_6-3)
* [Oppsettende virkning (utsatt iverksettelse av vedtak)](r25-00.html#KAPITTEL_6-4)
* [De forskjellige handlingsalternativene i folketrygdloven § 25-6 , første og annet ledd](r25-00.html#KAPITTEL_6-5)
* [Nærmere om kravet til skyld etter folketrygdloven § 25-6 , første ledd](r25-00.html#KAPITTEL_6-6)
* [Nærmere om kravet til skyld etter folketrygdloven § 25-6 annet ledd](r25-00.html#KAPITTEL_6-7)
* [Vurdering av tillit frem i tid – «kan vurdering»](r25-00.html#KAPITTEL_6-8)
* [Folketrygdloven § 25-6 tredje ledd:](r25-00.html#KAPITTEL_6-9)
* [Folketrygdloven § 25-6 fjerde ledd:](r25-00.html#KAPITTEL_6-10)
* [§ 25-7 Utelukkelse fra å utstede legeerklæringer](r25-00.html#KAPITTEL_7)
* [Generell del](r25-00.html#KAPITTEL_7-1)
* [Bruk av bestemmelsen vurdert opp mot andre virkemidler](r25-00.html#KAPITTEL_7-2)
* [Generelt om vurdering av skyldgrad](r25-00.html#KAPITTEL_7-3)
* [Utsatt iverksettelse av vedtak, også kjent som oppsettende virkning](r25-00.html#KAPITTEL_7-4)
* [Konsekvens av vedtak etter folketrygdloven § 25-6 første ledd og § 25-7 første ledd:](r25-00.html#KAPITTEL_7-5)
* [Folketrygdloven § 25-7 første ledd](r25-00.html#KAPITTEL_7-6)
* [Folketrygdloven § 25-7 andre ledd](r25-00.html#KAPITTEL_7-7)
* [Folketrygdloven § 25-7 tredje ledd](r25-00.html#KAPITTEL_7-8)
* [Folketrygdloven § 25-7 fjerde ledd](r25-00.html#KAPITTEL_7-9)
* [§ 25-7a – Formell advarsel](r25-00.html#KAPITTEL_8)
* [Innledning](r25-00.html#KAPITTEL_8-1)
* [Når kommer bestemmelsen til anvendelse](r25-00.html#KAPITTEL_8-2)
* [Hvordan følge opp formelle advarsler](r25-00.html#KAPITTEL_8-3)
* [Klageadgang](r25-00.html#KAPITTEL_8-4)
* [§ 25-8 Tilbakekreving av dokumenter som er utlånt](r25-00.html#KAPITTEL_9)
* [§ 25-8 – Kommentarer](r25-00.html#KAPITTEL_9-1)
* [§ 25-9 Arbeids- og velferdsetatens opplysningsplikt om forventet arbeidsinntekt](r25-00.html#KAPITTEL_10)
* [§ 25-10 Arbeidsgivers opplysningsplikt](r25-00.html#KAPITTEL_11)
* [§ 25-10 – Kommentarer](r25-00.html#KAPITTEL_11-1)
* [§ 25-11 Opplysningsplikt til barnevernet](r25-00.html#KAPITTEL_12)
* [§ 25-10 og § 25-11 – Felles generelle kommentarer](r25-00.html#KAPITTEL_13)
* [§ 25-12 Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger](r25-00.html#KAPITTEL_14)
* [§ 25-12 – Kommentarer](r25-00.html#KAPITTEL_14-1)
* [§ 25-13 Forsøksvirksomhet – avvik fra loven](r25-00.html#KAPITTEL_15)
* [Generell kommentar](r25-00.html#KAPITTEL_15-1)
* [§ 25-13 første og andre ledd – Forsøk med lavere uføregrad enn 50% for uførepensjonister](r25-00.html#KAPITTEL_15-2)
* [§ 25-13 tredje ledd – Forskriftshjemmel](r25-00.html#KAPITTEL_15-3)
* [Kommentarer til forskrifter til § 25-13](r25-00.html#KAPITTEL_15-4)
* [§ 25-14 Forholdet til framtidig lovgivning](r25-00.html#KAPITTEL_16)
* [§ 25-14 – Kommentarer](r25-00.html#KAPITTEL_16-1)
* [§ 25-15 Forskrifter](r25-00.html#KAPITTEL_17)
* [§ 25-15 første ledd – hjemmel til å fastsette forskrifter](r25-00.html#KAPITTEL_17-1)
* [§ 25-15 andre ledd – hjemmel til å gi forskrifter om beregning av kapitalverdier](r25-00.html#KAPITTEL_17-2)
Sist endret 07.01.2019 med tilføyelse av ny bestemmelse [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) a med tilhørende rundskriv.
## [§ 25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1) Arbeidsgiverregisteret og arbeidstakerregisteret
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
Forskrift om arbeidsgiverregisteret og arbeidstakerregisteret
Forskrift av 18.08.2008 nr. 942 om arbeidsgiverregisteret og arbeidstakerregisteret
### Kommentar
Kommentarer til § 25-1 og forskriften er under utarbeidelse.
## [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) Arbeidsgiverens plikt til å føre statistikk over sykefravær, utarbeide oppfølgingsplan og gjennomføre dialogmøte
[LOV-1997-02-28-19-§25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2)
Sist endret 01.07.2014 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Tjenesteavdelingen, Sykefraværskontoret.
### [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) første ledd og tilhørende retningslinjer – Plikt for arbeidsgiveren til å føre statistikk over sykefravær
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
Som følge av Sykelønnsutvalgets innstilling i NOU 1990:23 ble bestemmelsen i [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) første ledd om arbeidsgivers plikt til å føre sykefraværsstatistikk, tatt inn i den tidligere folketrygdloven for å få en bedre sykefraværsstatistikk. Sykelønnsutvalget uttalte at for å få en fullstendig/løpende analyse av utviklingen i sykefraværet i Norge, var man avhengig av en bedre <https://lovdata.no/SF/forskrift/2008-08-18-942> sykefraværsstatistikk enn den eksisterende. Det ble påpekt at statistikken var spesielt mangelfull med tanke på å beskrive korttidsfraværet. Utvalget presiserte at siden organisasjonene i arbeidslivet hadde inngått avtaler om å redusere sykefraværet, ville det være behov for en bedre og mer differensiert statistikk for å kunne måle effekten av de tiltak som ble iverksatt på den enkelte arbeidsplass.
Statistikken skal inntil videre ikke innrapportes til noen instans, men kan brukes som grunnlag for utvalgsundersøkelser og kan etterspørres av Arbeidstilsynet i deres arbeid. Også Arbeidslivstjenesten kan kreve innsyn i sykefraværsstatistikken
### [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) andre ledd – Plikt for arbeidsgiveren til å _utarbeide oppfølgingsplan og gjennomføre dialogmøte etter arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje og fjerde ledd og delta i dialogmøte etter folketrygdloven § 8-7 a andre og tredje ledd_
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
[Endret 10/11, omarbeidet i sin helhet 7/14]
_Bestemmelsen viser til plikter som en arbeidsgiver skal ivareta i oppfølgingen av sykmeldte arbeidstakere i henhold til arbeidsmiljøloven § 4-6 og folketrygdloven § 8-7 a._
#### Oppfølgingsplan
_Plikt til å utarbeide oppfølgingsplan gjelder alle sykmeldte, også de med gradert sykmelding. Planen skal være utarbeidet senest innen sykmeldingen har vart i fire uker. Loven gir anledning til å gjøre unntak der det er åpenbart unødvendig med en slik plan. Dette vil for eksempel kunne være:_
* Tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det kan fastslås at vedkommende arbeidstaker ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeidet.
* Tilfeller der det er åpenbart at arbeidstaker innen kort tid uansett vil vende tilbake til full jobb uten tilretteleggingstiltak.
* Tilfeller der det allerede er iverksatt tilretteleggingstiltak på arbeidsplassen som fungerer, og det er åpenbart at arbeidstaker uansett innen kort tid vil komme tilbake til full jobb.
* Alvorlige sykdomstilstander hvor årsaken til sykmeldingen er av en slik art at arbeidstaker ikke er i stand til å ha en hensiktsmessig dialog med arbeidsgiver om arbeidstakers arbeidsevne og eventuelle tilretteleggingstiltak (det forutsettes i slike tilfeller at oppfølging skjer på et senere tidspunkt).
_I Prop. 102 L (2013-2014) presiseres det at formålet med unntaket er at partene ikke skal lage oppfølgingsplan for planens skyld. Planen må med andre ord tjene en hensikt i sykefraværsarbeidet, og det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvorvidt en formalisert oppfølgingsplan vil kunne ha en hensikt i sykefraværsoppfølgingen. Dersom arbeidsgiver, arbeidstaker eller eventuelt sykmelder mener det er behov for å ha en oppfølgingsplan, vil det neppe kunne anses som åpenbart unødvendig å utarbeide en slik plan. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for kontakt med den sykmeldte for å bringe på det rene om det faktisk dreier seg om unntak._
_I henhold til arbeidsmiljøloven skal arbeidsgiver sørge for å formidle oppfølgingsplanen til arbeidstakers sykmelder så snart den er utarbeidet, og senest innen fire uker. Ved lovendring 1. juli 2014 ble det synliggjort i arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd at arbeidsgiver skal sende oppdatert plan til NAV senest en uke før dialogmøte 2 eller 3. Arbeidsgiver skal også sende oppfølgingsplan til NAV når NAV etterspør dette, jf.[§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) fjerde ledd. _
#### Dialogmøte 1
_Ved lovendring 1. juli 2014 ble ordlyden i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd endret. Krav om at det skal avholdes dialogmøte 1 på arbeidsplassen, senest innen sykefraværet har vart i sju uker, gjelder i utgangspunktet for arbeidstakere som er 100% sykmeldt. Møtet skal avholdes med mindre det er åpenbart unødvendig. Dette vil for eksempel kunne være:_
* Tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det kan fastslås at vedkommende arbeidstaker ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeidet.
* Tilfeller der det er åpenbart at arbeidstaker innen kort tid uansett vil vende tilbake til full jobb uten tilretteleggingstiltak.
* Alvorlige sykdomstilstander hvor årsaken til sykmeldingen er av en slik art at møtet ikke kan gjennomføres på en hensiktsmessig måte (det forutsettes i slike tilfeller at møtet hvis mulig avholdes på et senere tidspunkt).
_Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for kontakt med den sykmeldte for å bringe på det rene om det faktisk dreier seg om unntak. Det understrekes at unntaksadgangen skal være snever._
_Selv om det i utgangspunktet kun er plikt til å avholde dialogmøte 1 hvor arbeidstaker er helt borte fra arbeidet kan det være gode grunner til å avholde møte også i tilfeller hvor arbeidstaker er delvis borte fra arbeidet. Dialogmøte 1 skal derfor likevel avholdes for arbeidstakere som har en gradert sykmelding når arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder, etter en konkret vurdering, anser det hensiktsmessig, jf. arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd._
_Sykmelder har plikt til å delta i dialogmøtet hvis han/hun har mottatt innkalling._
#### Dialogmøte 2 og 3
_Arbeidsgiver har plikt til å delta i dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten etter innkalling som skal skje senest tre uker før møtet. Arbeidsgivers deltakelse i dialogmøter er avgjørende, og møtet skal som hovedregel flyttes hvis tidspunktet ikke passer._
### _[§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) tredje_ ledd – Arbeidsgiver skal sende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før det avholdes dialogmøter etter folketrygdloven
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
[Tilføyd 10/11, endret 7/14]
Arbeidsgiver skal sende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før det avholdes dialogmøte 2 eller 3. I etatens innkallingsbrev til dialogmøte informeres det om _dette_.
### _[§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) fjerde_ ledd – Etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten skal arbeidsgiver utlevere oppfølgingsplan som eventuelt er revidert etter lovbestemte dialogmøter
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
[Tilføyd 10/11, endret 7/14]
_NAV vil kunne ha behov for å innhente oppfølgingsplan fra arbeidsgiver, for eksempel ved vurderingen av aktivitetskravet etter åtte ukers sykmelding._
## [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3) Gebyr og tvangsmulkt
[LOV-1997-02-28-19-§25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3)
Sist endret 01.07.2014 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Tjenesteavdelingen, Sykefraværskontoret.
### [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3) Tvangsmulkt
#### Generelt
En arbeidsgiver som ikke oppfyller forpliktelsene etter [§ 25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1) og [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2), kan ilegges tvangsmulkt.
Et vedtak om å ilegge tvangsmulkt er etter folketrygdloven direkte tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 bokstav b. Vi skal derfor ikke skaffe dom for kravet, men kan sende begjæring om utpantning til namsmannen dersom mulkten ikke blir betalt innen den frist trygdekontoret har satt. Det er utarbeidet en detaljert rutinebeskrivelse og forslag til standardbrev for å lette arbeidet med å drive inn tvangsmulktene.
#### [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3) første ledd – Adgang til å ilegge tvangsmulkt etter [§ 25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1) og [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2)
##### [§ 25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
Når det gjelder arbeidsgivers plikt til å gi melding og hvilke meldinger som skal gis, viser vi til kommentarene til [§ 25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1) og forskrift til denne bestemmelsen.
##### [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) første ledd
En arbeidsgiver som ikke etterkommer plikten til å føre statistikk over sykefravær og ved barns sykdom i henhold til [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) første ledd med tilhørende forskrift, kan ilegges tvangsmulkt i medhold av [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3).
##### [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) andre ledd
Bestemmelsen gir ikke trygdekontoret hjemmel for å pålegge arbeidsgiveren å igangsette tiltak, men gir kun anledning til å be om en redegjørelse. I henhold til [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3) kan arbeidsgiver ilegges tvangsmulkt dersom trygdekontorets forespørsel om redegjørelse ikke etterkommes. Tvangsmulkten nevnes ikke i den første henvendelsen til arbeidsgiveren, og skal bare ilegges dersom trygdekontoret ikke på annen måte får respons fra arbeidsgiveren.
#### [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3) andre ledd – Forskrifter
##### Forskrifter om vilkårene for å ilegge tvangsmulkt, og mulktens størrelse
Da departementet til nå ikke har gitt nye forskrifter til [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3), må forskriftene til folketrygdloven av 1966 benyttes.
Forskriften om Arbeidsgiver og arbeidstakerregisteret er tidligere gitt ved Regjeringens resolusjon den 4 juli 1991, med hjemmel i [lov av 17 juni 1966 nr. 12](https://lovdata.no/nav/lov/1966-06-17-12) om folketrygd § 18-2 annet ledd annet punktum og fjerde ledd, og § 18-7 tredje ledd og [sjømannsloven av 30. mai 1975 nr. 18 § 54 a](https://lovdata.no/nav/lov/1975-05-30-18/%C2%A754a). Forskriftene er under revisjon, men inntil nye forskrifter er vedtatt, skal det henvises til nevnte forskrift. Forskriftene er tatt inn i rundskrivet under [§ 25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1).
Når det gjelder tvangsmulkt for arbeidsgiver som ikke overholder sin plikt til å redegjøre for tiltak på den sykmeldtes arbeidsplass etter [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) andre ledd, gjelder forskrift gitt av Sosial- og helsedepartementet 29. juli 1994 med hjemmel i [lov av 17. juni 1966 nr. 12 § 18-7](https://lovdata.no/nav/lov/1966-06-17-12/%C2%A718-7) tredje ledd. Forskriftene er tatt inn i rundskrivet under [§ 25-2](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2).
Det presiseres at [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3) er hjemmelen for å ilegge tvangsmulkt, mens ovennevnte forskrifter regulerer vilkårene for å ilegge tvangsmulkt og tvangsmulktens størrelse.
Når det gjelder fremgangsmåten og standardbrev for ileggelse av tvangsmulkt for arbeidsgiver som ikke har etterkommet trygdekontorets krav om melding eller redegjørelse etter [§§ 25-1](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1) og 25-2 viser vi til rutinebeskrivelse som er gitt som saksbehandlingsvedlegg til [§ 25-3](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3) etter lovkommentarene i kapittel 21.
Når det gjelder kommentarer til forskriftene, vil rutinebeskrivelsen som er nevnt ovenfor, gi den nødvendige _veiledningen_.
## [§ 25-4](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4) – Særskilt meldeplikt for samboere[1](r25-00.html#fotnote_1)
[LOV-1997-02-28-19-§25-4](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4)
Den som setter frem krav om eller mottar stønad fra folketrygden har etter § 21-3 og § 21-6 andre ledd en generell plikt til å gi melding som forhold som har betydning for retten til ytelsen. [§ 25-4](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4) pålegger i tillegg en samboer som mottar ytelse som nevnt i bestemmelsen plikt til å gi trygdekontoret melding om samboerforholdet. Plikten til å gi melding oppstår når samboerforholdet etableres, selv om dette ikke medfører endringer i den utbetalte ytelse. Ved utbetaling av pensjoner skal pensjonene beregnes som for ektepar for visse grupper av samboere. Når det gjelder hvilke samboere denne utvidede meldingsplikten gjelder, viser vi til merknadene til § 1-5.
1| Kommentarene til [§ 25-4](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4) er utarbeidet av Juridisk kontor.
---|---
## [§ 25-5](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-5) Behandleres plikt til å delta i samarbeidsmøter
[LOV-1997-02-28-19-§25-5](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-5)
Det foreligger ikke kommentarer til § 25-5.
## [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) Tap av retten til å praktisere for trygdens regning
[LOV-1997-02-28-19-§25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6)
Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Helsetjenestekontoret og Oppfølgnings og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen.
Omarbeidet i sin helhet desember 2018.
Gjelder fra 1.1.2019
### Generell del
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er det sterkeste virkemiddelet som Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) og Helsedirektoratet (Helfo) har til å reagere overfor behandlere og tjenesteytere som yter tjenester på trygdens regning. Folketrygden bygger på et gjensidig tillitsforhold mellom forvaltningen og behandlere og tjenesteytere som yter et arbeid på vegne av trygden. Hvis tilliten brytes må forvaltningen vurdere om samarbeidet mellom folketrygden og behandleren eller tjenesteyteren kan opprettholdes eller om det må opphøre.
I Prop.57 L (2017-2018) punkt 4.2.1 fremkommer det at bestemmelsen omfatter både behandlere og tjenesteytere. Med behandlere menes de som gir behandling, i hovedsak helsepersonell som lege, psykolog, tannlege og fysioterapeut. Med tjenesteytere menes en juridisk person som en apotekkjede eller et apotek, et ortopedisk verksted eller leverandører av hjelpemidler med videre. Dette fremkommer også i rundskrivet til folketrygdloven § 21-4.
Inntil helsetjenester ble skilt ut fra Arbeids- og velferdsetaten i 2009, medførte et vedtak etter [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) at en behandler eller tjenesteyter mistet retten til å praktisere for trygdens regning på alle trygdens områder. Etter 2009 ble forvaltningen av [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) delt mellom de to forvaltningsorganene. Det ble da tatt inn i lovteksten at begge forvaltningsorganene skulle kunne fatte vedtak etter bestemmelsen, innenfor sine respektive områder. Begrepet respektive områder har blitt oppfattet som et hinder for å la vedtak fattet av NAV få virkning innenfor Helsedirektoratets ansvarsområde, og for å la vedtak fattet av Helfo (Helsedirektoratet) få virkning innenfor Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt ansvarsområde.
Fra 1.1.2019 fikk man to nye bestemmelser i [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) og [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Hovedformålet med lovendringen var å klargjøre rekkevidden av vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Bestemmelsen i [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) skal forvaltes av Helsedirektoratet, og [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) skal forvaltes av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Vedtak om tap av retten i de mest alvorlige sakene er regulert i begge bestemmelsenes første ledd og gir virkning på alle lovens stønadsområder, mens vedtak etter annet ledd kun gjelder innenfor det enkelte forvaltningsorgan sitt forvaltningsområde. Arbeids- og velferdsdirektoratet fikk også hjemmel i [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)a til å gi behandleren eller tjenesteyteren en formell advarsel.
### Bruk av bestemmelsen vurdert opp mot andre virkemidler
Hvis en behandler eller tjenesteyter har misligholdt sine plikter, kan Helfo reagere med ulike virkemidler. Valg av virkemiddel avhenger av sakens alvorlighetsgrad.
For Helfo vil et vedtak om tap av retten ofte være et virkemiddel som kommer på toppen av andre virkemidler som spesifikk informasjon om hvordan takster skal forstås, pålegg om endring av praksis, varsel om at det kan treffes vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning og vedtak om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon i henhold til folketrygdloven § 22-15a.
Der det er mistanke om straffbare forhold skal det vurderes anmeldelse til politiet. I de tilfeller en behandler/tjenesteyter anmeldes for trygdemisbruk bør retten til å praktisere for trygdens regning alltid vurderes. Dersom faktum er tilstrekkelig klarlagt til at det kan foretas en vurdering opp i mot tap av retten til å praktisere for trygdens regning bør dette skje senest samtidig med at forholdet anmeldes til politiet, med mindre det er fare for bevisforspillelse. I slike tilfeller utsettes bruk av dette virkemiddelet til etter ransaking eller beslag, eller iverksettes etter nærmere dialog med politiet. I disse tilfellene må saken behandles på en slik måte at vedtaket ikke kommer i konflikt med en eventuell senere frifinnelse eller henleggelse. Det betyr at vedtaket ikke må utformes på en slik måte at vedtakets gyldighet er avhengig av at behandleren finnes skyldig i en straffbar handling.
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er en vurdering av om trygden for fremtiden har tillit til at behandleren eller tjenesteyteren vil gi behandling eller yte en tjeneste for trygdens regning i tråd med regelverket. Hvis trygden ikke lenger har den nødvendige tilliten til behandleren eller tjenesteyteren, vil retten til å praktisere for trygdens regning kunne trekkes tilbake.
Tap av retten vurderes ikke som et administrativt rettighetstap som utgjør straff etter EMK, og rammes ikke av dobbeltstraff-problematikken. Se mer om dette i Prop.57 L (2017-2018) (Endringer i arbeidsmiljøloven, folketrygdloven og enkelte andre lover våren 2018).
### Generelt om vurdering av skyldgrad
Skyldkravet etter bestemmelsenes første ledd er forsett eller grov uaktsomhet, og etter andre ledd er det simpel og grov uaktsomhet.
Ved vurderingen av skyldkravet må det tas utgangspunkt i hva som kan forventes av vanlige, pliktoppfyllende personer. Det må imidlertid også tas hensyn til at behandlere og tjenesteytere er profesjonelle aktører og nyter særlig tillit. Dette tilsier gjennomgående en strengere aktsomhetsvurdering enn overfor privatpersoner.
Det foreligger forsett når den som utfører en handling gjør det bevisst eller har villet foreta handlingen. Behandler/tjenesteyter har handlet forsettlig hvis det kan legges til grunn at han/hun forsto at utbetalingen skyldtes en feil.
Det er grov uaktsomhet når den aktuelle handling eller unnlatelse innebærer et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. For å stadfeste at noe er grovt uaktsomt kreves det gjerne et markert avvik mellom behandlerens opptreden og hva som kan sies å være riktig opptreden. Grensen mellom aktsom (forsvarlig), uaktsom og grovt uaktsom atferd vil bero på et skjønn, og kan ofte være vanskelig å trekke.
### Oppsettende virkning (utsatt iverksettelse av vedtak)
Hovedregelen er at virkningen av et forvaltningsvedtak inntrer fra det tidspunktet vedtaket er truffet, eller fra det tidspunktet som er satt i vedtaket. Dette gjelder selv om vedtaket påklages.
Oppsettende virkning vil si at man utsetter iverksettelsen av vedtaket. Vurderingen er en beslutning og gjøres med hjemmel i forvaltningsloven § 42. Beslutningen er ikke et enkeltvedtak og kan dermed ikke påklages. Forvaltningsloven oppstiller ikke noe krav om at det er vedtaksinstansen som må behandle krav om oppsettende virkning. Klageinstansen kan behandle kravet dersom saken er oversendt dem.
Helfo har plikt til å vurdere utsatt iverksettelse av vedtak dersom det fremmes krav om det. Rundskrivet til forvaltningsloven § 42 gir veiledning for når det bør besluttes utsatt iverksettelse av vedtaket.
### De forskjellige handlingsalternativene i folketrygdloven [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), første og annet ledd
Bestemmelsen har tre alternative inngangsvilkår, som kan føre til tap av retten til å praktisere etter første og annet ledd. Dette er at behandler eller tjenesteyter forsettlig eller uaktsomt:
1. gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden,
2. ikke oppfyller lovbestemte plikter, eller
3. gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser
#### Handlingsvilkåret i bokstav a – gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden
Med «uberettiget utbetaling» menes en utbetaling som behandler eller tjenesteyteren har mottatt uten å ha krav på den. Endringen fra tidligere ordlyd «skyldig i misbruk» er ikke materiell, men kun en presisering for å gjøre det mer tydelig hva vilkåret omfatter. Behandleren eller tjenesteyteren må være skyldig i den uberettigede utbetalingen.
Eksempler på handlinger som omfattes av dette alternativet vil være krav om utbetaling for tjeneste eller behandling som ikke er utført, ikke er nødvendig eller ikke er omfattet av folketrygdens stønadsplikt. Også feil bruk av takster ved at behandlingen som er utført ikke faller inn under takstens ordlyd og krav, omfattes av alternativet.
#### Handlingsvilkåret i bokstav b – ikke oppfyller lovbestemte plikter
Av forarbeidene (NOU 1990:20 s. 755) fremgår det at uttrykket «lovbestemte plikter» primært retter seg mot overtredelser av plikter etter folketrygdloven, men at også mislighold av relevante plikter etter andre lover rammes av bestemmelsen.
Behandlere og tjenesteytere er pålagt en rekke andre lovbestemte plikter, fortrinnsvis gjennom helsepersonelloven med tilhørende forskrifter. Helfo fatter ikke vedtak med hjemmel i helsepersonelloven, men pliktene som følger av lovens §§ 6, 15, 39 og 40, er av betydning for om behandlere er i stand til å oppfylle sine lovpålagte plikter etter folketrygdloven.
Som behandler og tjenesteyter har man et ansvar for at man ikke påfører trygden eller pasienten unødvendig utgifter, jf. helsepersonelloven § 6.
Spørsmålet om en virksomhet er forsvarlig i helsepersonellovens forstand, faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde, da slike forhold skal vurderes av tilsynsmyndigheten.
Et eksempel som vil falle inn under handlingsvilkåret i bokstav b, er når en behandler eller en tjenesteyter ikke oppfyller plikten etter folketrygdloven § 21-4 om å levere nødvendige opplysninger og erklæringer til trygden. Momenter som bør vurderes i denne forbindelsen er hva som er årsaken til at behandleren ikke utleverer disse.
Andre eksempler kan være nektelse av å utlevere timelister og annen dokumentasjon som Helfo trenger for å kontrollere om vilkårene for en ytelse er oppfylt eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder, eller for å kontrollere utbetalinger etter en direkte oppgjørsordning, jf. folketrygdloven § 21-4.
#### Handlingsvilkåret i bokstav c – gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser
Eksempler på «gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser» er erklæringer med feil innhold eller erklæringer som er mangelfulle. For dette handlingsalternativet er det tilstrekkelig at vedkommende har avgitt opplysningene eller erklæringen. Det er ikke nødvendig at de misvisende opplysningene eller erklæringen har ført til utbetaling fra trygden.
### Nærmere om kravet til skyld etter folketrygdloven [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), første ledd
For at behandleren eller tjenesteyterens handling eller unnlatelse skal omfattes av [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) første ledd, må det være utvist forsett eller grov uaktsomhet.
I hvilken grad handlingen kan karakteriseres som forsettlig eller grov uaktsom må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Fiktive krav skal i utgangspunktet vurderes som en forsettlig handling, men det kan tenkes tilfeller der det utilsiktet er fremmet krav om refusjon for behandling som ikke er utført. Det blir i så fall et bevisspørsmål hvor man i forvaltningsretten skal legge til grunn det som er mest sannsynlig.
Grove tilfeller av gjentagende feil takstbruk vil også vurderes som forsettlig eller grovt uaktsomt. Særlig gjelder dette dersom man tidligere er gjort kjent med feilbruken. Er handlingen utført med grov uaktsomhet subsumeres situasjonen under første ledd dersom handlingen i tillegg representerer et alvorlig tillitsbrudd.
Eksempel på denne situasjonen kan være der en behandler forsettlig eller grovt uaktsom forskriver legemidler eller gir feil opplysninger i legemiddelsøknader slik at stønadsmottaker får uberettiget utbetaling av trygdeytelser.
#### Rettsvirkning av vedtak fattet etter folketrygdloven [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), første ledd
Vedtak fattet etter første ledd får virkning på alle lovens stønadsområder.
NAV må underrettes når Helfo fatter vedtak etter [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), første ledd. Dette gjøres ved at NAV varsles samtidig med at behandler/tjenesteyter får varsel om vedtak. Helfo må i hver enkelt sak vurdere om det er nødvendig å varsle NAV på et tidligere tidspunkt.
Et varsel om at Helfo vurderer/har fattet et vedtak om å frata retten til å praktisere for trygdens regning anses ikke som en personlig opplysning som er underlagt taushetsplikt. Dersom NAV ønsker innsyn i sakens dokumenter må dette vurderes opp imot reglene om taushetsplikt.
Dersom et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning påklages, skal Helfo informere NAV om klagen, samt om utfallet etter klagebehandlingen.
Informasjon om at en behandler eller tjenesteyter har mistet retten til å praktisere for trygdens regning er viktig for at kommuner og regionale helseforetak skal kunne oppfylle sitt «sørge-for» ansvar.
Relevant(e) kommune og helseforetak bør således varsles om at behandlerens rett til å praktisere for trygdens regning er til vurdering samtidig som at varselet sendes til behandleren.
Om man skal varsle på et tidligere tidspunkt enn når vedtaket fattes, må vurderes konkret i hver enkelt sak. I høringsnotatet til «Forslag til endringer i folketrygdloven kapittel 25 om tap av retten til å praktisere for trygdens regning og utelukkelse fra å utstede legeerklæringer» foreslo departementene (Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet) at avtalemotpart skal varsles når behandleren får et varsel om at forvaltningen vurderer å frata vedkommende retten til å praktisere for trygdens regning. Av hensyn til behandleren, avtalemotparten og forvaltningen er det viktig at et varsel ikke kommer for tidlig i prosessen.
Konsekvensen av et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning vil være at hverken behandler eller pasient har krav på refusjon fra folketrygden. Dersom en behandler opprettholder sin praksis uten refusjonsrett, må pasienten betale behandlingens fulle kostnad til behandleren, og får ingenting igjen fra trygden. Det vil ikke være noen egenandel å godskrive som kan inngå i grunnlaget for frikort til pasienten.
En eventuell avtale om direkteoppgjør faller bort samtidig med et slikt vedtak, da det ikke foreligger refusjonsrett.
Vedtak fattet med hjemmel i første ledd er tidsavgrenset med virkning for inntil fem år. Det kan deretter fattes et nytt vedtak i en ny sak dersom vilkårene for dette er tilstede.
Utestengelsens varighet er avhengig av graden av mistillit forvaltningen har til behandleren fremover i tid. Graden av mistillit er et resultat av en konkret helhetsvurdering av momenter som utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad, manglende innrettelse etter pålegg med videre.
Forhold som omfattes av første ledd vil ha en alvorlighet som naturlig medfører høyere grad av mistillit frem i tid og lengre utestengelse fra å praktisere for trygdens regning.
Fire til fem år kan være aktuelt i særlig graverende tilfeller. Dette innebærer tilfeller hvor flere momenter er særlig skjerpende, for eksempel der refusjonskrav er klart fiktive, beløpet er høyt, misbruket har foregått systematisk og over lang tid, behandleren ikke har innrettet seg etter gjentatte pålegg og behandleren har begått alvorlig tillitsbrudd, eksempelvis ved å skrive fiktive pasientjournaler.
Er det klart at behandleren har levert fiktive krav, men øvrige momenter ikke trekker i skjerpende retning, bør perioden begrenses til inntil tre år.
### Nærmere om kravet til skyld etter folketrygdloven [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) annet ledd
Handlingsalternativene i andre ledd er de samme som i første ledd. Det avgjørende for om det er første eller andre ledd som kommer til anvendelse er graden av utvist skyld. Dette beror på en helhetsvurdering av den konkrete handlingen eller unnlatelsen som er begått, skyldgraden og tillitsbruddets alvorlighet. Jo mer alvorlig tillitsbruddet er, desto større grunn er det til å vurdere behandleren eller tjenesteyteren etter første ledd, som etter lovforslaget skal få virkning for hele folketrygdloven.
Er det grov uaktsomhet i handlingen kan både første og andre ledd være aktuell å vurdere. Handlingen subsumeres under første ledd dersom denne i tillegg representerer et alvorlig tillitsbrudd.
Skyldkravet etter bestemmelsens andre ledd er uaktsomhet. Det vil si at skyldgrader fra simpel til grov uaktsomhet omfattes. Det fremgår av forarbeidene at annet ledd primært bør brukes i de situasjonene hvor det er tvil om det foreligger grov uaktsomhet. De klare tilfellene av simpel uaktsomhet vil vanligvis ikke komme inn under annet ledd. Dette er i tråd med tidligere praktisering av [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) der kun tilfeller av grov uaktsomhet og forsett har ført til tap av retten til å praktisere for trygdens regning.
#### Rettsvirkning av vedtak fattet etter folketrygdloven [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) andre ledd
Vedtak fattet etter andre ledd gir kun rettsvirkning innenfor Helsedirektoratets ansvarsområde, og er tidsavgrenset med virkning for inntil tre år.
Varsling til andre relevante organer som beskrevet under avsnittet «Rettsvirkning av vedtak fattet etter [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) første ledd» får også anvendelse på vedtak fattet etter andre ledd.
Utestengelsens varighet er avhengig av graden av mistillit forvaltningen har til behandleren fremover i tid. Graden av mistillit er et resultat av en konkret helhetsvurdering av momenter som utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad, manglende innrettelse etter pålegg med videre.
Det er ingen grense nedad i forhold til vedtakets lengde. Vedtaket behøver således ikke å begrenses til hele år. Et vedtak om tap av retten etter [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) vil ha store konsekvenser for tjenesteyteren/behandlerens mulighet til å fortsette sin næring selv om et vedtak begrenses til en kort periode. Dersom man er i tvil om man kan ha tillit til en behandler frem i tid bør man avvente å treffe vedtak fremfor å treffe et vedtak med svært kort varighet.
### Vurdering av tillit frem i tid – «kan vurdering»
Refusjonssystemet er basert på et tillitsforhold mellom trygden og behandler og tjenesteyter. Det sentrale vurderingstemaet etter [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) er om man kan ha tilstrekkelig tillit til at vedkommende for fremtiden vil forholde seg lojalt til refusjonssystemet.
Når man allerede har tatt stilling til skyldgraden, det vil si om forholdet omfattes av første eller andre ledd vil dette langt på vei være sammenfallende med den vurderingen som man gjør når man skal vurdere om man har tillit til behandleren frem i tid.
Vurdering av om man kan ha tillit til behandleren frem i tid beror på en helhetsvurdering hvor man blant annet vektlegger:
\- Graden av utvist skyld:
Forsettlige regelbrudd vil være mer alvorlig enn uaktsomme, f.eks. åpenbart fiktive regninger. Skyldvurderingen kan være ulik for ulike deler av saken. Tilliten til at behandleren i fremtiden vil innrette seg i henhold til reglene om refusjon fra folketrygden vil være mest svekket i de grove tilfellene.
\- Størrelsen på det feilutbetalte beløp:
Høyt beløp kan tale for tap av retten-reaksjon. Beløpets størrelse må imidlertid alltid ses i sammenheng med de øvrige momenter. I forhold til utvist skyld innebærer dette at ved forsettlig misbruk av trygdens midler er beløpets størrelse av mindre betydning. Dersom misbruket har skjedd uaktsomt, bør beløpet være av en viss størrelse for å trekke i retning av tap av retten-vedtak.
\- Lovovertredelsens art og omfang:
Refusjonskrav for behandling som ikke har funnet sted er alltid alvorlig. Ved de alvorligste misbrukstilfellene vil omfanget ha mindre betydning. På den annen side vil for eksempel fremsettelse av krav om betaling for tjenester som ikke er medisinsk nødvendig (overforbruk), jf. folketrygdloven § 5-1, kun rammes i de grovere tilfellene. Ved denne type regelbrudd må man se hen til i hvilken grad regelbruddene gjentas over tid, om de fremstår systematisk, om de gjelder for eksempel feilbruk av én eller et stort antall takster med videre.
* Har behandleren eller tjenesteyteren tidligere gjort seg skyldig i liknende handlinger eller unnlatelser? Helfo kan ha hatt tidligere saker mot behandleren som kan være egnet til å svekke tilliten til vedkommende.
* Helfo sitt forhold:
Dersom saksbehandlingen tar urimelig lang tid eller det er oppstått misforståelser som Helfo er ansvarlig for, kan det tas hensyn til hvordan behandleren har innrettet sin praksis i samme periode. Dette kan tale for at vedtak om tap av retten ikke skal fattes, at utestengelsens lengde kortes ned, eller saken avsluttes med en advarsel.
Disse momentene vil også ha betydning for fastsettelsen av vedtakets varighet.
### Folketrygdloven [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) tredje ledd:
[LOV-1997-02-28-19-§25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6)
Dersom Helfo (eller NAV etter første ledd) har fattet vedtak om å frata retten til å praktisere for trygdens regning, er hovedregelen at det ikke ytes stønad på grunnlag av erklæringer eller uttalelser fra behandleren. Dette innebærer at medlemmet må henvende seg til en annen behandler eller tjenesteyter for å få gyldig dokumentasjon på at vilkårene for stønaden det søkes om er oppfylt, eksempelvis søknad om individuell refusjon og blå resept.
Det er imidlertid gjort unntak slik at det kan gis stønad til erklæring fra behandler som har mistet retten til å praktisere for trygdens regning dersom det vil være urimelig å ikke gi stønad. Denne adgangen skal være en form for sikkerhetsventil slik at reglene åpner for å ta rimelighetshensyn i enkelte tilfeller ovenfor enkelte medlemmer.
### Folketrygdloven [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) fjerde ledd:
[LOV-1997-02-28-19-§25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6)
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Ved klage gjelder bestemmelsene i folketrygdloven § 21-12 og forvaltningsloven. Vedtak fattet av Nasjonalt klageorgan kan ikke påklages videre til Trygderetten. Disse vedtakene er unntatt i forskrift om unntak fra anke til Trygderetten F15.04.97 § 1 bokstav d. Vedtak fattet av Nasjonalt klageorgan kan bringes inn for domstolene med Tingretten som første instans.
## [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) Utelukkelse fra å utstede legeerklæringer
[LOV-1997-02-28-19-§25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)
Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Oppfølgings- og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen
Omarbeidet i sin helhet desember 2018
Gjelder fra 01.01.2019
### Generell del
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er det sterkeste virkemiddelet som Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) og Helsedirektoratet (Helfo) har til å reagere overfor behandlere og tjenesteytere som yter tjenester på trygdens regning. Folketrygden bygger på et gjensidig tillitsforhold mellom forvaltningen og behandlere og tjenesteytere som yter et arbeid på vegne av trygden. Hvis tilliten brytes må forvaltningen vurdere om samarbeidet mellom folketrygden og behandleren eller tjenesteyteren kan opprettholdes eller om det må opphøre.
I Prop. 57 L (2017-2018) punkt 4.2.1 fremkommer det at bestemmelsen omfatter både behandlere og tjenesteytere. Med behandlere menes de som gir behandling, i hovedsak helsepersonell som lege, psykolog, tannlege og fysioterapeut. Med tjenesteytere menes en juridisk person som en apotekkjede eller et apotek, et ortopedisk verksted eller leverandører av hjelpemidler med videre. Dette fremkommer også i rundskrivet til folketrygdloven § 21-4.
Inntil helsetjenester ble skilt ut fra Arbeids- og velferdsetaten i 2009, medførte et vedtak etter [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) at en behandler eller tjenesteyter mistet retten til å praktisere for trygdens regning på alle trygdens områder. Etter 2009 ble forvaltningen av [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) delt mellom de to forvaltningsorganene. Det ble da tatt inn i lovteksten at hver av forvaltningsorganene skulle kunne fatte vedtak etter bestemmelsen, innenfor sine respektive områder. Begrepet respektive områder har blitt oppfattet som et hinder for å la vedtak fattet av NAV få virkning innenfor Helsedirektoratets ansvarsområde, og for å la vedtak fattet av Helfo (Helsedirektoratet) få virkning innenfor NAV sitt ansvarsområde.
Fra 1. januar 2019 fikk man to nye bestemmelser i [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) og [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Hovedformålet med lovendringen var å klargjøre rekkevidden av vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Bestemmelsen i [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) skal forvaltes av Helsedirektoratet, og [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) skal forvaltes av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Vedtak om tap av retten i de mest alvorlige sakene er regulert i begge bestemmelsenes første ledd og gir virkning på alle lovens stønadsområder, mens vedtak etter annet ledd kun gjelder innenfor det enkelte forvaltningsorgan sitt forvaltningsområde. Arbeids- og velferdsdirektoratet fikk også hjemmel i [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)a til å gi behandleren eller tjenesteyteren en formell advarsel.
Alle vedtak etter 1. januar 2019 skal fattes med hjemmel i de nye bestemmelsene. Vi viser til vedlegg 1 som er en presisering fra Arbeids- og sosialdepartementet vedrørende skjæringstidspunktet.
### Bruk av bestemmelsen vurdert opp mot andre virkemidler
Tap av retten til å praktisere for trygdens regning er ikke klassifisert som straff etter norsk rett. Sivilombudsmannen har uttalt seg om spørsmålet i sak SOMB-2002-30. Forholdet mellom [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) (slik den lød før 1. januar 2019) og straffesanksjoner er ikke vurdert av domstolene, men et lignende tilfelle har vært vurdert av Høyesterett i Rt-2004-1343. Saken gjaldt tap av autorisasjon som administrativ reaksjon. Høyesterett kom enstemmig til at tilbakekall av legelisens ikke er straff i forhold til forbudet mot dobbeltforfølgning, jf. EMK protokoll 7 artikkel 4 nummer 1.
[Folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er det mest inngripende virkemiddelet NAV har overfor behandlere. Bestemmelsen er en «kan-bestemmelse», noe som gir NAV som forvalter mulighet til å velge om bestemmelsen skal komme til anvendelse. NAV er ikke pålagt å frata behandlere retten til å praktisere for trygdens regning, selv om vilkårene er oppfylt.
Det er viktig å se bestemmelsen opp mot den nye [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)a, som gir NAV mulighet til å fatte vedtak om en formell advarsel. Rundskrivet til bestemmelsen gir veiledning for hvilke tilfeller den kan benyttes i. Ved de mindre alvorlige tilfellene av tillitsbrudd som [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) omfatter, kan det være mer formålstjenlig å benytte [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)a som første virkemiddel mot behandleren. Anmeldelser bør vurderes.
Vedtak fattet etter [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) og [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er ikke administrative sanksjoner etter forvaltningsloven § 43 og regnes ikke som straff.
### Generelt om vurdering av skyldgrad
[Folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er bygget opp annerledes enn den tidligere [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), selv om innholdet i stor grad er det samme. For at bestemmelsens første ledd skal komme til anvendelse, er det et vilkår at behandleren har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. For at bestemmelsens andre ledd skal komme til anvendelse, må behandleren ha opptrådt uaktsomt. Med uaktsomt menes simpel eller vanlig uaktsomhet og grov uaktsomhet. Se mer om skyldgrader nedenfor.
Som en konsekvens av denne oppbyggingen, er det viktig at man i saksbehandlingen tar stilling til skyldgraden. Det vil si hvor uaktsom eller forsettlig behandleren har vært i sin adferd, for så å konkludere med om vedtaket skal fattes med hjemmel i [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd.
I saker etter folketrygdloven brukes tre grader av skyld, for den som ikke er i aktsom god tro. Det er:
* Simpel uaktsomhet
* Grov uaktsomhet
* Forsett
I rundskrivet til folketrygdloven § 22-15 1. ledd gis en lengre redegjørelse for de forskjellige skyldgradene.
Dette kan legges til grunn i saker som behandles etter [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
Når skyldgraden skal vurderes, kan det blant annet legges vekt på:
* Hvor lenge feilen har pågått
* Hvor synlig feilen har vært for andre, om NAV kunne/burde oppdaget det tidligere
* Omfanget av feilen
* Om feilen er systematisk eller sporadisk
### Utsatt iverksettelse av vedtak, også kjent som oppsettende virkning
Hovedregelen er at virkningen av et forvaltningsvedtak inntrer fra det tidspunktet vedtaket er truffet, eller fra det tidspunktet som er satt i vedtaket. Dette gjelder selv om vedtaket påklages.
Oppsettende virkning vil si at man utsetter iverksettelsen av vedtaket. Vurderingen er en beslutning og gjøres med hjemmel i forvaltningsloven § 42. Beslutningen er ikke et vedtak og kan dermed ikke påklages. Forvaltningsloven oppstiller ikke noe krav om at det er vedtaksinstansen som må behandle krav om oppsettende virkning. Klageinstansen kan behandle kravet dersom saken er oversendt dem.
NAV har plikt til å vurdere utsatt iverksettelse av vedtak dersom det fremmes krav om det.
Rundskrivet til forvaltningsloven § 42 gir veiledning for når det bør besluttes utsatt iverksettelse av vedtak.
### Konsekvens av vedtak etter folketrygdloven [§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) første ledd og [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første ledd:
Ettersom vedtak etter [folketrygdloven § 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) første ledd og [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første ledd får virkning for både Helfo og NAV, må det varsles når det skal fattes vedtak etter disse bestemmelsene.
NAV og Helfo skal alltid varsle hverandre senest når det sendes varsel om vedtak etter [folketrygdloven §§ 25-6](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) første ledd og 25-7 første ledd.
Dersom et vedtak fattet av førsteinstans hos NAV/Helfo, skal også NAV/Helfo informeres om klagen, samt utfallet etter klagebehandling i klageenhet.
### Folketrygdloven [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første ledd
[LOV-1997-02-28-19-§25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)
Bestemmelsen gir NAV anledning til å frata en behandler retten til å praktisere for trygdens regning dersom vedkommende forsettlig eller grovt uaktsomt:
1. Gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden
2. Ikke oppfyller sine lovbestemte plikter, eller
3. Gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser
Vedtak etter første ledd gis rettsvirkning for alle lovens forvaltningsområder. Virkemiddelets lengde er begrenset til maksimalt fem år. For at første ledd skal komme til anvendelse, må det foreligge forsett eller grov uaktsomhet. Grov uaktsomhet er også omfattet i andre ledd.
Vurderingen av om det er første eller andre ledd som kommer til anvendelse gjøres ut fra en helhetsvurdering av den konkrete handlingen eller unnlatelsen som er begått, skyldgraden, bevisgrunnlaget og tillitsbruddets alvorlighet. Jo mer alvorlig tillitsbruddet er, og jo sterkere bevisgrunnlaget er, desto større grunn er det til å anvende den strengere regelen i første ledd.
#### Handlingsvilkåret i bokstav a – gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden:
Endringen fra tidligere ordlyd «skyldig i misbruk» er ikke materiell, men kun en presisering for å gjøre det mer tydelig hva vilkåret omfatter. Med «uberettiget utbetaling» menes en utbetaling som behandler eller tjenesteyteren har mottatt uten å ha krav på. Behandleren eller tjenesteyteren må være skyldig i den uberettigede utbetalingen.
Eksempler på handlinger som omfattes av den første situasjonen, «gjort seg skyldig i uberettiget utbetaling», er krav om betaling for tjeneste eller behandling som ikke er utført, ikke er nødvendig eller ikke er omfattet av folketrygdens stønadsplikt. Dette omfatter feil bruk av takster ved at behandlingen som er utført ikke faller inn under takstens ordlyd og krav. Andre eksempler kan være krav om betaling for behandling på tidspunkt vedkommende har benyttet vikar eller samme krav er innlevert i flere oppgjør.
#### Handlingsvilkåret i bokstav b – ikke oppfyller lovbestemte plikter
I forarbeidene har departementet vist til at uttrykket «lovbestemte plikter» gjelder generelt for alle lovbestemte plikter. Selv om det primært omfatter overtredelser av plikter etter folketrygdloven, vil mislighold av andre relevante plikter etter andre lover også kunne omfattes av bestemmelsen.
Lovbestemte plikter i folketrygdloven kan blant annet være (merk at listen ikke er uttømmende):
* Helsepersonell og andre som yter tjenester for trygdens regning plikter å levere nødvendige opplysninger og erklæringer til Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet, herunder skrive erklæringer når det etterspørres. Dette fremgår av § 21-4 første ledd. Denne bestemmelsen er den mest generelle bestemmelsen. Det er denne bestemmelsen som er grunnlaget for at NAV kan innhente medisinske opplysninger til behandling av alle typer stønadssaker etter folketrygdloven. Behandleren plikter å gi trygden de opplysninger som etaten trenger for å kunne kontrollere om vilkårene for en ytelse er oppfylt, vil kunne være oppfylt eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder, eller for å kontrollere utbetalinger etter en direkte oppgjørsordning.
* Helsepersonell plikter etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer å undersøke eller intervjue en pasient og gi de erklæringer og uttalelser som er nødvendige for å kunne vurdere rettigheter og plikter etter folketrygdloven. Det samme gjelder andre som yter tjenester, forutsatt at de gjør det for trygdens regning, og andre særskilt sakkyndige. Dette følger av folketrygdloven § 21-4 andre ledd. Opplysningene skal gis uten ugrunnet opphold. «Uten ugrunnet opphold» har vært praktisert slik at fristen er tre uker for erklæringer som ikke krever undersøkelse og seks uker for erklæringer som krever undersøkelser. Dette fremkommer av vedlegg en til folketrygdloven § 21-4.
* En lege eller en annen som har en pasient til behandling, kan pålegges å delta på samarbeidsmøter med NAV. Dette følger av [§ 25-5](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-5). Leger har også plikt til å delta i dialogmøter. Dette følger av folketrygdloven § 8-7a. En behandler som tross oppfordring unnlater å møte, kan pålegges frammøteplikt dersom dette anses for å ha avgjørende betydning for den videre framdrift av saken. Det skal tas hensyn til behandlerens arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte.
* Sykdom og arbeidsuførhet skal dokumenteres med legeerklæring i henhold til §§ 8-7, jf. 8-4. Hovedregelen er at det kun er leger som kan sykemelde. Bestemmelsen lister videre opp flere forhold som må belyses i legeerklæringen. Bestemmelsen pålegger også leger å ikke tilbakedatere sykemeldinger, med mindre vilkårene for dette er oppfylt. Legen og annet helsepersonell plikter i samarbeid med arbeidstakeren og eventuelt arbeidsgiveren å gi nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne. Dette følger også av § 8-7. Denne bestemmelsen kommer kun til anvendelse i sykepengesaker, og kan ikke brukes på andre stønadsområder. Da er det § 21-4 som er gjeldende.
Behandlere som gjentatte ganger ikke overholder disse pliktene, kan miste retten til å praktisere på trygdens regning.
Videre er behandlere også pålagt en rekke andre lovbestemte plikter, fortrinnsvis gjennom helsepersonelloven. Det er viktig å være oppmerksom på at NAV ikke fatter vedtak med hjemmel i helsepersonelloven, men de lovpålagte pliktene som følger av lovens §§ 6, 15, 39 og 40, er av betydning for om de er i stand til å oppfylle sine lovpålagte plikter etter folketrygdloven.
Som behandler har man et ansvar for ikke å påføre pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift. Dette følger av helsepersonelloven § 6.
Videre skal den som utsteder attest, erklæring og lignende være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, erklæring og lignende skal være korrekt og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. De skal inneholde alle opplysninger som helsepersonellet bør forstå er av betydning for mottageren og for formålet med attesten, erklæringen og lignende. Helsepersonellet skal gjøre det klart dersom attesten, erklæringen og lignende bare bygger på en begrenset del av de relevante opplysningene helsepersonellet har. Dette følger av helsepersonelloven § 15.
Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger som nevnt i helsepersonelloven § 40 i en journal for den enkelte pasient. Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell. Det skal fremgå hvem som har ført opplysningene i journalen. Dette følger av helsepersonelloven §§ 39 og 40.
Når en behandler ikke overholder disse pliktene, kan det føre til at NAV fatter vedtak på feil og/eller mangelfullt grunnlag. Det kan være en glidende overgang mellom vilkåret i bokstav b og c, derfor er det viktig å ha disse momentene med seg når vilkåret i bokstav c er aktuelt å vurdere.
#### Handlingsvilkåret i bokstav c – gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser:
Behandlere som gir misvisende opplysninger til NAV som kan føre til misbruk av trygdens ytelser, kan miste retten til å praktisere for trygdens regning. Det er viktig å være klar over at det ikke er et krav om at de misvisende opplysningene eller erklæringene _har_ ført til uberettiget utbetaling, det er tilstrekkelig at de _kan_ føre til slik utbetaling. Likestilt med misvisende opplysninger er mangelfulle opplysninger.
Tilfeller der behandlere ikke er nøyaktige og objektive i sine erklæringer eller attester, kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Det samme gjelder der en behandler ikke informerer om at en erklæring er basert på en begrenset del av de opplysningene behandleren har tilgjengelig.
Det som er viktig i disse tilfellene er at det er avdekket at det er gitt misvisende opplysninger. Uredigerte journalnotater kan være bevismateriale i slike tilfeller. En korrekt ført journal skal danne grunnlaget for en objektiv og nøyaktig erklæring. Behandlere er pålagt å føre journal på en slik måte at den skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell. Som en klar hovedregel bør det innhentes vurderinger fra rådgivende overlege i disse sakene. Det kan være avgjørende å få vurdert kvaliteten på det som er skrevet av legen av rådgivende overlege eller annen lege engasjert av trygden.
#### Momenter i vurderingen av om vedtak skal fattes og vurdering av virkemiddelets varighet:
Når man skal ta stilling til virkemiddelets lengde, eller om vedtak skal fattes, vil følgende momenter være av betydning:
* Hvor alvorlig tillitsbruddet er
* Her må man gjøre en konkret vurdering av konsekvensene av feilene som er gjort av behandleren, skadepotensialet.
* Graden av utvist skyld
* En forsettlig eller grovt uaktsom handling, vil som hovedregel føre til lengre virkemiddelsperiode enn en simpel uaktsom handling.
* I forarbeidene punkt 4.2.3.1 fremkommer det at «fiktive refusjonskrav alltid vil anses som et alvorlig tillitsbrudd som er omfattet av [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første ledd». Tilsvarende vil gjelde for falske legeerklæringer.
* Regelbruddets art
* Oppfyllelse av to eller flere av handlingsalternativene, vil som hovedregel kunne føre til lengre tapsperiode enn dersom det er brudd på kun ett av alternativene.
* Regelbruddets omfang og varighet i tid
* Om omfanget ikke er stort, og/eller varigheten er kort, og skadeomfanget er lite, gir dette grunnlag for en mer kortvarig tapsperiode. Hvis varigheten er kort fordi NAV har oppdaget regelbruddet tidlig, må skadepotensialet vurderes. Dette kan ha en viss betydning for virkemiddelets lengde.
* Om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har fått tilbakemelding om at det er behov for å korrigere vedkommendes praksis for trygdens regning, og korreksjonene ikke har vært av uvesentlig karakter
* Dersom behandleren har fått skriftlige, eller det er dokumentert muntlige, tilbakemeldinger fra NAV vedrørende praksis, og behandleren ikke har endret på det påpekte, vil dette kunne være skjerpende. Virkemiddelets varighet bør i slike tilfeller gis lengre varighet enn uten slik tilbakemelding.
* Om behandler eller tjenesteyter gjentar tidligere varslede feil eller overtredelser/ har hatt en sak om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon/ tidligere har vært fratatt retten til å praktisere for trygdens regning
* Har behandleren eller tjenesteyteren tidligere fått en formell virkemiddel fra NAV, bør det forventes at vedkommende innretter seg etter regelverket omgående. Dersom det ikke gjøres, vil det kunne få innvirkning på aktsomhetsvurderingen. Da kan det være grunnlag for å gi en lengre virkemiddelsperiode.
* Størrelsen på samlet feilutbetalt beløp
* Størrelsen på det/de feilutbetalte beløp/-ene kan være av betydning for virkemiddelets varighet. Det er naturlig å se dette momentet i sammenheng med regelbruddets varighet og omfang.
Om en behandler forsettlig har brutt et eller flere av punktene, vil dette ofte veie tyngre enn omfanget av handlingen.
Eksempler på regelbrudd og bruk av virkemiddelet:
Ett år:
* Mangelfulle journalnotater som gjør at legeerklæringene som leveres til NAV ikke bygger på tilstrekkelig dokumentert grunnlag
* Mangelfull dokumentasjon av sykemeldingspraksis. Grunnlag for tilbakedatering av sykemeldinger gjenfinnes ikke, eller pasienter sykemeldes uten at det er gjennomført konsultasjoner.
* Erklæringene som sendes NAV er ikke objektive og nøkterne. Dette kan ikke avdekkes av NAV før man har innhentet journalnotater.
* Gjentatte ganger har unnlatt å delta på samarbeidsmøter/dialogmøter med NAV
* Ikke leverer erklæringer/uttalelser til tross for påminnelser fra NAV.
* Tar høyere honorartakst ved utstedelse av erklæringer enn det som NAV har opplyst om.
To år:
* Dersom et eller flere av punktene over er avdekket, og legen tidligere har fått tilbakemelding på praksisen sin fra NAV.
* Dersom et eller flere av punktene over er avdekket, og dette ikke har vært mulig for NAV å avdekke tidligere, kan lengden øke. Det vil for eksempel være i tilfeller der man må ha tilgang til journalnotater for å oppdage manglene.
* Refusjonskrav for arbeid som ikke er utført for NAV og/eller falske erklæringer kan gi to år dersom omfanget ikke er betydelig.
* Alle tre alternativene i [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) a-c er oppfylt, men av mindre omfang.
Tre år:
* Refusjonskrav for arbeid som ikke er utført for NAV og/eller falske erklæringer av et visst omfang, enten i mengde eller tid. Dette gjelder også fiktive refusjonskrav.
* Alle tre alternativene i [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) a-c er som oftest oppfylt og det har pågått over lengre tid.
* Opptrådt forsettlig ved brudd på punktene opplistet under ett år.
Fire og fem år:
* Alle tre alternativene i [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) a-c som oftest er oppfylt og det har pågått over lengre tid. Behandleren må ha vært forsettlig eller grovt uaktsom.
* Behandleren har vært forsettlig eller grovt uaktsom når vedkommende har fremmet fiktive refusjonskrav
* Behandlere fortsetter å praktisere for trygdens regning etter at vedtak er fattet, gjerne i andre legers navn
#### Rettsvirkning av vedtak fattet etter første ledd
Vedtak fattet etter første ledd der skyldgraden er grov uaktsomhet eller forsett får virkning på alle lovens stønadsområder. Det vil i praksis si at det skal fattes ett vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning, uavhengig av om det gjelder helsetjenester fra Helfo eller erklæringer knyttet til ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten. Organet som først treffer vedtaket må informere den andre om at vedtaket er truffet.
Det betyr at NAV ikke vil godta legeerklæringer, sykemeldinger og lignende fra legen. Disse vil følgelig bli avvist eller ikke lagt til grunn som gyldig dokumentasjon på arbeidsuførhet. For Helfo vil det bety at hverken behandler eller pasient har krav på refusjon fra folketrygden. Dersom en behandler opprettholder sin praksis uten refusjonsrett, må pasienten betale behandlingens fulle kostand til behandleren, og får ingenting igjen fra trygden. Det vil ikke være noen egenandel å godskrive som kan inngå i grunnlaget for frikort til pasienten.
En eventuell avtale om direkteoppgjør faller bort samtidig med et slikt vedtak, siden det da ikke lenger foreligger refusjonsrett.
#### Konsekvens av vedtak etter folketrygdloven [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første ledd:
Når NAV har konkludert med at behandler har vært forsettlig eller så grovt uaktsom at vedtaket fattes med hjemmel i denne bestemmelsen, vil vedtaket også få virkning på forhold som reguleres av folketrygdloven kapittel fem.
Helfo må informeres når NAV sender varsel om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Når vedtaket er fattet, må Helfo få beskjed om resultatet i saken.
NAV har hjemmel i NAV-loven § 7 tredje og fjerde ledd til å gi slik informasjon til Helfo. Når informasjon sendes Helfo, sendes det brev om at lege/behandler har mistet retten til å praktisere for trygdens regning. Perioden skal spesifiseres. Ønsker Helfo mer informasjon, må de henvende seg å be om innsyn.
Rutine for deling av informasjon finnes i vedlegg 1 til [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
### Folketrygdloven [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) andre ledd
[LOV-1997-02-28-19-§25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)
[Folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) andre ledd er en bestemmelse som innehar de samme handlingsalternativene som er oppstilt under første ledd. Det som skiller bestemmelsene fra hverandre er skyldgraden som handlingsalternativene rammes under og rettsvirkningen.
Behandlere som rammes etter andre ledd fratas retten til å praktisere for trygdens regning kun for det arbeidet som faller inn under folketrygdloven unntatt kapittel 5. Når det gjelder skyldgraden så rammer bestemmelsen kun de tilfeller der behandleren har opptrådt uaktsomt.
I begrepet uaktsomhet er både simpel og grov uaktsomhet omfattet. I de tilfeller der vedkommende har opptrådt med vanlig/simpel uaktsomhet eller der det er vanskelig å bevise at vedkommende har opptrådt grovt uaktsomt, vil det være riktig å bruke andre ledd. I de tilfeller der det er klart at vedkommende minst har opptrådt grovt uaktsomt, vil det være riktig å benytte første ledd, så fremt handlingen ikke er av en art som gjør det urimelig strengt å la virkemiddelet få virkning også for kapittel 5 området.
I forarbeidene punkt 4.2.3.2 fremkommer det at denne bestemmelsen primært bør brukes på tilfeller der det er tvil om det foreligger grov uaktsomhet. De klare tilfellene av simpel uaktsomhet vil vanligvis ikke omfattes av [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) andre ledd. I disse tilfellene er det mer nærliggende å benytte seg av formell advarsel etter [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)a. Se rundskrivet til denne bestemmelsen.
Dersom det foreligger minst grov uaktsomhet i kombinasjon med et alvorlig tillitsbrudd, vil [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første ledd komme til anvendelse. Det vesentlige vil da være i hvilken grad trygden fortsatt kan ha tillit til behandleren.
Når det gjelder virkemiddelets varighet så vises det til det som er skrevet under første ledd. Graden av uaktsomhet er vesentlig for fastsettelsen av virkemiddelets varighet. Etter [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) andre ledd, kan virkemiddelet maksimalt gis en varighet på tre år.
Vedtak fattet etter [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) andre ledd, får ikke virkning på folketrygdloven kapittel 5, som forvaltes av Helfo.
### Folketrygdloven [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) tredje ledd
[LOV-1997-02-28-19-§25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)
Når NAV har fattet vedtak om å frata en behandler retten til å praktisere for trygdens regning, er hovedregelen at det ikke ytes stønad på bakgrunn av erklæringer eller uttalelser fra behandleren. Unntak kan gis dersom det vil være urimelig overfor brukeren ikke å gi stønad på bakgrunn av erklæringen eller uttalelsen. Dette gjelder uavhengig av om vedtaket er fattet etter første ledd eller etter andre ledd. Unntaket er en sikkerhetsventil for å hindre urimelige utfall. Dette gjelder i utgangspunktet for alle stønadsområder.
I forarbeidene er det vist til følgende eksempel:
«Denne sikkerhetsventilen kan eksempelvis benyttes i et tilfelle der pasienten beviselig er og har vært syk, men legen som har skrevet ut sykemeldingen er fratatt retten til å skrive ut legeerklæringer fordi det er avdekket at han har skrevet ut falske sykemeldinger til pasienter. En ny lege har ikke rett til å tilbakedatere en sykemelding i andre tilfeller enn der «pasienter har vært forhindret fra å søke lege», jf. folketrygdloven § 8-7. Det vil være nødvendig at etaten godkjenner sykemeldingen for at pasienten skal få sine rettmessige sykepenger.»
### Folketrygdloven [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) fjerde ledd
[LOV-1997-02-28-19-§25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)
Vedtak etter denne bestemmelsen kan påklages til NAV Klageinstans. Arbeids- og velferdsdirektoratet har adgang til selv å bestemme om dette skal endres på et senere tidspunkt.
Ved klage gjelder bestemmelsene i folketrygdloven § 21-12 og forvaltningsloven. Vedtak fattet av NAV Klageinstans kan ikke påklages videre til Trygderetten. Disse vedtakene er unntatt i forskrift om unntak fra anke til Trygderetten F15.04.97 § 1 bokstav d. Vedtak fattet av NAV Klageinstans kan bringes inn for domstolene med Tingretten som første instans.
## [§ 25-7a](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) – Formell advarsel
[LOV-1997-02-28-19-§25-7a](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a)
Utarbeidet desember 2018
Gjelder fra 01.01.2019
### Innledning
Folketrygdloven [§ 25-7a](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) er en ny bestemmelse med ikrafttredelse 1. januar 2019. Bestemmelsen gir NAV anledning til å gi en behandler eller tjenesteyter en formell advarsel i vedtaks form. Det er NAV Kontroll ved behandlergruppen som fatter vedtak i disse sakene. Det betyr at forvaltningslovens regler om saksbehandling skal følges. En formell advarsel kan påklages til NAV Klageinstans.
I høringsforslaget (Prop. 57 L 2017-2018) punkt 4.3.2 fremkommer det at formålet er å få behandlere og tjenesteyter til å forholde seg lojalt til trygdens regler. En formell advarsel følger etter en overtredelse som ikke vurderes så alvorlig at Arbeids- og velferdsetaten har mistet tilliten til at behandleren eller tjenesteyteren vil opptre lojalt i fremtiden.
Hvilke faresignaler man skal se etter, og hva som skal/kan meldes til NAV Kontroll behandlergruppen, fremkommer av vedlegg 1 til folketrygdloven [§ 25-7a](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a).
Vedtaket innebærer at behandleren eller tjenesteyteren fremdeles kan praktisere for trygdens regning, men at praksisen blir fulgt særskilt fremover. Dette betyr at praksisen må kontrolleres igjen på et senere tidspunkt.
En eller flere formelle advarsler kan danne grunnlag for å fatte vedtak etter [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Se rundskrivet til denne bestemmelsen for utfyllende detaljer.
I vurderingen av om tilfellene faller innunder [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) andre ledd eller [§ 25-7a](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a), er graden av skyld avgjørende. Momenter i vurderingen av skyldgrad vil blant annet være omfanget.
* Hvor alvorlig tillitsbruddet er
* Her må man gjøre en konkret vurdering av konsekvensene av feilene som er gjort av behandleren, skadepotensialet samt omfanget av feilene, både i mengde og tid.
* Graden av utvist skyld
* I forarbeidene punkt 4.2.3.2 fremkommer det at de klare tilfellene av simpel uaktsomhet vil vanligvis ikke omfattes av [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) andre ledd. I disse tilfellene er det mer nærliggende å benytte seg av formell advarsel etter [§ 25-7a](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a).
### Når kommer bestemmelsen til anvendelse
Bestemmelsen kommer til anvendelse i de mindre alvorlige tilfellene av tillitsbrudd som nevnt i [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første og andre ledd. Det vil si når en behandler eller tjenesteyter:
* Gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden
* Ikke oppfyller sine lovbestemte plikter
* Gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling fra trygden.
Vi viser til [folketrygdloven § 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)s rundskriv for utfyllende forklaring av de tillitsbruddene dette gjelder.
Med mindre alvorlige tillitsbrudd menes tilfeller der det er foretatt mindre regelstridige handlinger eller unnlatelser.
I rundskrivet til folketrygdloven § 22-15 første ledd gis det en definisjon av uaktsomhet.
Eksempler som kan gi grunnlag for formell advarsel:
* Mangelfulle journalnotater som gjør at legeerklæringene som leveres til NAV ikke bygger på tilstrekkelig dokumentert grunnlag
* Mangelfull dokumentasjon av sykemeldingspraksis. Grunnlag for tilbakedatering av sykemeldinger gjenfinnes ikke, eller pasienter sykemeldes uten at det er gjennomført konsultasjoner.
* Unnlate å delta på samarbeidsmøter/dialogmøter med NAV
* Ikke leverer erklæringer/uttalelser til NAV innen tre eller seks uker, slik det fremkommer av folketrygdloven § 21-4 c og vedlegg en til folketrygdloven § 21-4..
* Tar høyere honorartakst ved utstedelse av erklæringer enn det som NAV har opplyst om.
### Hvordan følge opp formelle advarsler
For at den formelle advarselen skal fungere etter sin hensikt, må den bli registrert på en slik måte at behandleren eller tjenesteyteren kan følges opp. Dette innebærer at man må gjennomføre en ny kontroll av behandlerens praksis etter en viss tid, normalt etter ett til to år. Dersom behandleren fortsatt ikke forholder seg til gjeldende regelverk, må ytterligere bruk av virkemidler vurderes.
### Klageadgang
Det følger av folketrygdloven [§ 25-7a](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) andre ledd at vedtakene kan påklages til NAV Klageinstans. Ved klage gjelder bestemmelsene i folketrygdloven § 21-12 og forvaltningsloven. Vedtak fattet av NAV Klageinstans kan ikke påklages videre til Trygderetten. Disse vedtakene er unntatt i forskrift om unntak fra anke til Trygderetten F15.04.97 § 1 bokstav d. Vedtak fattet av NAV Klageinstans kan bringes inn for domstolene med tingretten som første instans.
## [§ 25-8](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-8) Tilbakekreving av dokumenter som er utlånt
[LOV-1997-02-28-19-§25-8](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-8)
### [§ 25-8](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-8) – Kommentarer
Trygdekontoret kan med hjemmel i denne bestemmelsen be namsmannen hente dokumenter som er utlånt, og som ikke er levert tilbake innen avtalt frist. Saken behandles på samme måte som krav om tilbakelevering etter reglene i forvaltningsloven § 20 annet ledd. I kommentarene til denne bestemmelsen har vi omtalt reglene for å begjære henting av dokumenter hos advokater ved hjelp av namsmannen etter kapittel 13 i tvangsfullbyrdelsesloven. Vi henviser derfor til denne bestemmelsen for mer informasjon.
I vedlegg til forvaltningsloven § 20 (se kapittel 21)er det laget forslag til de brev som er nødvendige for å gjennomføre henting av dokumenter ved hjelp av namsmannen hos leger og advokater. Når det gjelder forslag til rutiner for å purre opp leger som ikke skriver erklæringer innen fastsatt tid, se [§ 25-7](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
Kommentarene til [§ 25-8](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-8) er utarbeidet av Juridisk kontor
## § 25-9 Arbeids- og velferdsetatens opplysningsplikt om forventet arbeidsinntekt
[LOV-1997-02-28-19-§25-9](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-9)
Rundskrivet er under omarbeiding (10.05.2019).
## [§ 25-10](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10) Arbeidsgivers opplysningsplikt
[LOV-1997-02-28-19-§25-10](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10)
### [§ 25-10](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10) – Kommentarer
Rundskrivet er under omarbeiding (16.04.2019).
## [§ 25-11](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11) Opplysningsplikt til barnevernet
[LOV-1997-02-28-19-§25-11](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11)
Rundskrivet er under omarbeiding (16.04.2019).
## [§ 25-10](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10) og [§ 25-11](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11) – Felles generelle kommentarer
[LOV-1997-02-28-19-§25-10](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10)
[LOV-1997-02-28-19-§25-11](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11)
Rundskrivet er under omarbeiding (16.04.2019).
## [§ 25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12) Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger
[LOV-1997-02-28-19-§25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12)
Utarbeidet av Rikstrygdeverket Generelt kontor 19.11.01
Sist endret: 21.01.2003.
### [§ 25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12) – Kommentarer
[Endret 3/02, 1/03]
Bestemmelsen svarer til den gamle folketrygdloven § 18-6. Noen språklige endringer er foretatt, men de er ikke ment å innebære endringer materielt sett. Nytt er at det påpekes at Arbeidsdirektoratet er rette instans til å begjære påtale i saker arbeidsmarkedsetaten treffer vedtak. Dette må ses i sammenheng med at enkelte attføringssaker nå er overført til arbeidsmarkedsetaten.
Forhold som er straffbare etter [§ 25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12) (gml. § 18-6) er som regel også straffbare etter straffebestemmelser i straffeloven. Da særlig bedrageribestemmelsene (straffeloven §§ 270, 271 og 271a). [§ 25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12) skal tas med som et selvstendig grunnlag i en anmeldelse. Rammes forholdet bare av [§ 25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12), anmeldes forholdet som hovedregel ikke.
Bestemmelsen kan benyttes som selvstendig grunnlag for anmeldelse i tilfeller hvor vi ikke får opplysninger etter _§ 21-3 og § 21-4,_ og har i disse tilfellene selvstendig betydning som straffebud.
I [§ 25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12) er det eksplisitt bestemt at retten til å begjære påtale tilligger Rikstrygdeverket. Denne retten er nå delegert til fylkestrygdekontorene.
Det vil i tilfeller hvor vi anmelder for bedrageri ofte ikke være nødvendig å begjære påtale. Foreligger det grovt bedrageri etter straffelovens § 271 er dette undergitt ubetinget offentlig påtale. Dette innebærer at påtalemyndigheten skal ta opp saken uavhengig av påtalebegjæring fra den fornærmede. Foreligger det «vanlig/simpelt» bedrageri etter straffeloven § 270 gjelder alternative påtaleregler. Påtale kan skje enten hvis det foreligger begjæring fra den fornærmede **eller** hvis almene hensyn krever det. Når det skjer et bedrageri overfor det offentlige (samfunnet) hvor kontrollen må bygge mye på tillit, vil som regel almene hensyn tilsi påtale.
I de tilfeller hvor påtalebegjæring ikke er/anses nødvendig, vil det være nok å anmelde (gjøre politiet oppmerksom på) forholdet. Straffeloven § 80 setter en frist på seks måneder for å begjære forholdet påtalt etter at «.. den berettigede er kommet til kunnskap om den straffbare handlingen og hvem som har foretatt den ...» Folketrygden eller staten er den fornærmede i slike saker. Rikstrygdeverkets styre er påtaleberettiget, men har delegert sin kompetanse til fylkestrygdekontorene. Vi antar at fristen begynner å løpe når saken er kommet til det fylkestrygdekontoret som skal vurdere spørsmålet om påtalebegjæring. I tilfeller hvor vi ikke har overholdt fristen, vil vi være avhengig av at forholdet enten er underlagt ubetinget offentlig påtale eller at almene hensyn tilsier påtale.
Påtalemyndighetens frist fremgår av straffeloven kapittel 6.
Når en sak forelegges for fylkestrygdekontoret for vurdering av politianmeldelse, skal den ledsages av så fyldige opplysninger som mulig.
Foreligger det en feilutbetaling skal det være truffet vedtak om tilbakekreving. Vedtaket skal fattes på vanlig måte slik at det tas hensyn til utlignet skatt og foreldelse. Hvis noen del av brutto tilbakekrevingsbeløp er foreldet, skal det tas forbehold i vedtaket om at dette likevel ikke er foreldet, og vil bli krevet dersom eventuell anmeldelse fører til dom for erstatning (namsdom), jf. foreldelsesloven § 11.
Når det gjelder hvilke saker som skal sendes fylkestrygdekontorene for vurdering av politianmeldelse, vises til rundskriv om straffesaker, _vedlegg 1 til[§ 25-12](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12) – behandling av staffesaker._ I disse sakene er det ikke nødvendig med noen strafferettslig utredning eller tilrettelegging fra trygdekontoret eller fylkestrygdekontoret. Spesielle formildende omstendigheter som bør tillegges vekt kan i tilfelle nevnes. Saker som ikke er nevnt i rundskrivet bør følges av en vurdering og begrunnelse hvis de sendes til fylkestrygdekontoret.
## [§ 25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13) Forsøksvirksomhet – avvik fra loven
[LOV-1997-02-28-19-§25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13)
Utarbeidet av Rikstrygdeverket Generelt kontor, 19.11.2001.
Sist endret 02.01.2011 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser, Kontor inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet, se overskriften:
§ 6 Ikrafttredelse og varighet
### Generell kommentar
[Endret 11/01]
Innen sosialtjenesten og helsetjenesten kan kommuner og fylkeskommuner drive forsøksvirksomhet. Denne forsøksvirksomheten er hjemlet i [lov av 19. november 1982 nr 68](https://lovdata.no/nav/lov/1982-11-19-68).
Sosial- og helsedepartementet er i [§ 25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13) gitt en hjemmel for å fravike lovens bestemmelser ved _forsøksvirksomhet._ Målsettingen med forsøksvirksomheten er å få reell reduksjon i stønadsutbetalinger og bedre kapasitetsutnyttelse i helsevesenet og/eller attføringsapparatet. I forarbeidene forutsettes det at departementet skal godkjenne de enkelte forsøksordningene, og at forsøkene skal _evalueres._
### [§ 25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13) første og andre ledd – Forsøk med lavere uføregrad enn 50% for uførepensjonister
[LOV-1997-02-28-19-§25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13)
[LOV-1997-02-28-19-§25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13)
[Endret 3/04]
Innføringen av en forsøksordning med lavere uføregrad enn 50% for personer som allerede mottar _en uføreytelse, var_ en oppfølging av Velferdsmeldingen (St meld 35.1994-95). Ordningen _ble begrunnet_ med at mulighet for lavere uføregrad gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. I Ot.prp.nr.8 (1996-1997) uttales det blant annet: «. Det er viktig for den enkelte å utnytte arbeidsevnen fullt ut, og øke yrkesdeltakelsen hvis helsen tillater det. Dette vil være positivt for den enkelte og samfunnsøkonomisk lønnsomt.»
_Ved lovendring, som trådte i kraft fra 01.01.2004, ble det inntatt en bestemmelse i folketrygdloven § 12-11 tredje ledd om at mottakere av en uføreytelse kan gå ned til 20 % uføregrad. Samtidig ble forskrift om forsøksordning for uførepensjonister om å gå ned til 20 % uføregrad, opphevet. Fra samme tid ble det innført en ny forsøksordning i enkelte fylker hvor tidsbegrenset uførestønad på visse vilkår kan gis til personer som har en inntektsevne som er nedsatt med mindre enn 50 %._
Første ledd inneholder en generell hjemmel for å innføre en slik forsøksordning.
I andre ledd presiseres det at forsøksvirksomheten ikke må utformes slik at enkeltpersoner får sine rettigheter innskrenket eller blir pålagt større plikter -dvs. at den ikke skal være til ugunst for dem som omfattes. Det åpnes likevel for å gjøre unntak fra friinntektsbestemmelsen i § 12-12.
### [§ 25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13) tredje ledd – Forskriftshjemmel
[LOV-1997-02-28-19-§25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13)
[Endret 11/01, 3/04]
I tredje ledd gis departementet adgang til å fastsette forskrifter for nærmere regulering av forsøksvirksomhet.
* Forskrift om forsøksordning for kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi ble fastsatt av Sosial- og helsedepartementet den 6. juli 2001 [FOR-2001-07-06-804]
* Forskrift om forsøksvirksomhet for reaktivisering av uførepensjonister ble fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 18. september 2001.
* _Forskrift om forsøksvirksomhet med innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad med en uføregrad lavere enn 50 prosent, fastsatt av Sosialdepartementet 19. desember 2003._
For nærmere retningslinjer, se forskriftene med tilhørende kommentarer.
### _Kommentarer til forskrifter til[§ 25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13)_
[Endret 11/01]
#### FOR-2001-07-06-804 – Forskrift om forsøksordning for kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi
[FOR-2001-07-06-804](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804)
##### Generelt om forskriften
[Endret 11/01, 9/03]
Ved Stortingets behandling av dok. nr. 8:34 (1998-99), Innst.S.nr.202 (1998-1999) ble det vedtatt at det skulle iverksettes en forsøksordning der kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi (manuellterapeuter) skulle få utvidede rettigheter.
Sosial- og helsedepartementet har 6. juli 2001 fastsatt forskrift om regulering av denne forsøksordningen.
Rikstrygdeverket er i forskriftens § 11 gitt fullmakt til å fastsette nærmere retningslinjer for praktiseringen av forskriften.
_Forskriften var opprinnelig gitt begrenset varighet til 31.08.03. Helsedepartementet har senere foretatt en endring i forskriften § 12 som innebærer at forskriften gjelder inntil annet er bestemt._
Det vises for øvrig til departementets merknader til forskriften.
Folketrygdloven § 5-8, § 5-9 og § 8-7 med tilhørende forskrifter gjelder i forsøksperioden med unntak av de særregler som er fastsatt i forskriften for ordningen. Det vises for øvrig til Rikstrygdeverkets rundskriv til ovennevnte bestemmelser.
##### Formål og bakgrunn
[Endret 9/03]
_I september 2001 startet_ en forsøksordning som omfatter kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi (manuellterapeuter) i fylkene Vestfold, Hordaland og Nordland.
Forsøksordningen _var opprinnelig ment å vare i to år, men er fra 01.09.03 blitt videreført i de tre forsøksfylkene inntil Stortinget har behandlet oppfølgingen av evalueringen. Ordningen_ innebærer at de to behandlergruppene får utvidede rettigheter som ellers er forbeholdt legene:
* Kiropraktor og manuellterapeut får rett til refusjon fra trygdekontoret uten at pasienten er henvist fra lege
* Kiropraktor og manuellterapeut kan sykmelde sine pasienter i inntil åtte uker
* Kiropraktor og manuellterapeut kan henvise sine pasienter til legespesialist og fysikalsk behandling.
Rikstrygdeverket har ansvaret for den praktiske tilretteleggingen og gjennomføringen av forsøksordningen. _Ordningen har vært organisert som et prosjekt i Rikstrygdeverket, med kontaktpersoner i ytre etat i forsøksfylkene._ Prosjektet har også en referansegruppe hvor blant annet representanter fra Norsk kiropraktorforening og _manuellterapigruppen i_ Norske fysioterapeuters forbund har deltatt. For å undersøke om forsøksordningen har den ønskede effekten i forhold til de nevnte målsettingene, har Rikstrygdeverket inngått avtale med SINTEF Unimed, som har fått i oppdrag å evaluere ordningen. _Evalueringsrapporten fra SINTEF skal legges fram i november 2003._
##### Rikstrygdeverkets kommentarer
_Rikstrygdeverkets kommentarer skal være til støtte ved anvendelsen av forskriften. Rundskrivet er ikke lagt opp som en sammenhengende beskrivelse av bestemmelsene på området, og det forutsettes derfor god kjennskap til forskriften._
_Kommentarene er ordnet etter paragrafene i forskriften._
###### _Til § 1 (Formål)_
[FOR-2001-07-06-804-§1](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A71)
_Ingen merknader_
###### _Til § 2 (Geografisk virkeområde)_
[FOR-2001-07-06-804-§2](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A72)
_Det er ikke nødvendig at behandleren og pasienten har tilknytning til samme forsøksfylke for å kunne utløse rettigheter i forsøksordningen. Pasienter med tilknytning til et av forsøksfylkene kan oppsøke behandlere som deltar i ordningen i et annet forsøksfylke._
###### _Til § 3 (Rett til å delta i forsøket)_
[FOR-2001-07-06-804-§3](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A73)
_De behandlere som har deltatt i den obligatoriske opplæringen i regi av trygdeetaten trenger ikke å søke om deltagelse i forsøksordningen. Det er tilstrekkelig at det inngås avtale om direkte oppgjør med oppgjørskontoret._
_I vurderingen av hvorvidt behandlere som ikke har deltatt i opplæringen tilfredsstiller kravene til kunnskaper om ordningen skal det legges til grunn en streng vurdering._
_Behandlere som kommer til etter at ordningen har trådt i kraft vil få tilbud om opplæring. Oppgjørskontoret skal ta i mot og behandle søknader om opptak i ordningen. For å koordinere opplæringen må Rikstrygdeverket få beskjed fra oppgjørskontoret om nye behandlere som ønsker å delta._
_Oppgjørskontoret har ansvaret for å informere trygdekontorene i sitt fylke om hvilke behandlere som er tatt opp i ordningen. Det skal også sendes melding til oppgjørskontorene i de andre forsøksfylkene. Det samme gjelder dersom en behandler ikke lenger skal være med i forsøksordningen._
###### Til § 4 (Stønad fra trygden til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos kiropraktor og manuellterapeut)
[FOR-2001-07-06-804-§4](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A74)
Etter medlemmets samtykke skal det oversendes informasjon om utført behandling. Samtykket kan være muntlig. Informasjonen skal være skriftlig. Det vil være tilstrekkelig å oversende utskrift av journal eller en kort nedtegning av den behandlingen som er gjennomført. Dersom det er åpenbart unødvendig skal det ikke oversendes informasjon, for eksempel i tilfeller hvor allmennlegen har fått informasjonen på annen måte.
###### Til § 5 (Sykmelding)
[FOR-2001-07-06-804-§5](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A75)
**Når har kiropraktor og manuellterapeut sykmeldingsadgang?**
I forskriftens § 5 er det gjort unntak fra kravet om legeerklæring i folketrygdloven § 8-7. Forskriften gjør ikke unntak fra de øvrige bestemmelsene om sykepenger i lovens kapittel 8.
Det er presisert i første ledd første og andre punktum at unntaket også gjelder sykmelding ved behandling etter § 8-4 andre ledd bokstav b. Bakgrunnen for at dette sykmeldingsgrunnlaget er særskilt nevnt, er at ordlyden i bestemmelsen uttrykkelig forutsetter at legen bekrefter at behandlingen gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider.
Behandling kan være et aktuelt grunnlag for sykmelding fra kiropraktor eller manuellterapeut, og det vises til merknadene til § 8-4 andre ledd bokstav b om enkeltstående behandlingsdager.
I sine merknader har departementet forutsatt at sykepenger på grunnlag av attføring, aktiv sykmelding og friskmelding til arbeidsformidling også kan være aktuelt. Det er ingen begrensninger mht hvilke tiltak som kan settes i gang på initiativ fra kiropraktor/manuellterapeut. I enkelte saker kan det imidlertid være behov for å kartlegge årsakene til at medlemmet ikke kan fortsette i arbeid på et bredere grunnlag. Trygdekontoret må i slike tilfelle vurdere om det bør innhentes uttalelse fra lege før det tas videre stilling til saken.
I tilfeller der medlemmet har oppsøkt kiropraktor eller manuellterapeut i forbindelse med første gangs sykmelding, må tidspunktet for denne undersøkelsen likestilles med tidspunktet for legeundersøkelse i relasjon til bestemmelsen i § 8-7 andre ledd.
**Hvilke diagnoser kan kiropraktor/manuellterapeut sykmelde for?**
Hva som ligger i begrensningen «direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet», er ikke nærmere definert i forskriften eller departementets merknader. Rikstrygdeverket har i forskriftens § 11 fått fullmakt til å utarbeide retningslinjer om hvilke sykdommer og skader som faller inn under denne bestemmelsen.
Hensikten med å gi slike retningslinjer er å gi trygdekontoret et grunnlag for å kunne vurdere om en sykmelding fra kiropraktor eller manuellterapeut ligger innenfor rammene av forsøksordningen.
Det er bare pasienter kiropraktoren eller manuellterapeuten har til undersøkelse eller behandling som kan sykmeldes av vedkommende. Dette vilkåret står i naturlig sammenheng med vilkåret om at sykmeldingen må gjelde sykdom eller skade i direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet.
Rikstrygdeverket antar at de fleste sykmeldinger fra kiropraktorer og manuellterapeuter vil omfattes av L-diagnoselisten innenfor ICPC-systemet. Når diagnosefeltet er fylt ut med en av disse kodene, ligger sykmeldingen klart innenfor definisjonen «muskel- og skjelettsystemet», og det er derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på diagnosen.
Det er imidlertid ikke bare L-diagnosene som kan omfattes av definisjonen «direkte sammenheng» med muskel- og skjelettsystemet. Kiropraktorer og manuellterapeuter behandler også en del tilstander innenfor nervesystemet, for eksempel hodepine og carpal-tunnelsyndromet. Slike tilstander vil kunne anses å ha direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet, og det må derfor være adgang for kiropraktor/manuellterapeut til å sykmelde pasienter for denne typen lidelser.
Noen sykdommer og tilstander ligger i grenseland mellom muskel- og skjelettsystemet og andre diagnosegrupper. I mange tilfelle har pasienten smertetilstander i muskler og skjelett, mens årsaken til lidelsen ligger på det psykososiale plan. Dette er ikke til hinder for at kiropraktor/manuellterapeut i første omgang kan sykmelde pasienten. Det er imidlertid ønskelig at primærlegen blir koblet inn etter en viss tid, slik at det kan vurderes om andre behandlingsmåter er aktuelle. Der det dreier seg om svært kompliserte tilfeller, kan det være at legen finner det nødvendig å henvise pasienten videre til spesialist, for eksempel psykiater.
I forsøksordningen har også kiropraktor og manuellterapeut henvisningsadgang, forutsatt at formålet med henvisningen er undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade som har direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet, se forskriftens § 4.
Dersom trygdekontoret er i tvil om diagnosen faller utenfor rammene for forsøksordningen, vil det være aktuelt å be om nærmere opplysninger fra behandleren selv, eller det kan innhentes uttalelse fra rådgivende lege.
**Sykmeldingsperiodens lengde**
I Stortingsvedtaket som lå til grunn for forsøksordningen het det at sykmeldingsadgangen for kiropraktor og manuellterapeut skulle gjelde for «en kortere periode». Departementet har i forskriften fastsatt en absolutt grense ved åtte uker. En naturlig følge av denne tidsbegrensningen er at det i en del tilfelle blir kiropraktoren/manuellterapeuten som får ansvaret for utfylling av «Legeerklæring ved arbeidsuførhet.»
Unntaket fra kravet om legeerklæring for rett til sykepenger gjelder bare ved første gangs sykmelding. Hvis pasienten først er sykmeldt av lege, er det derfor legen som må følge opp pasienten videre.
**Særlig om tilbakefall**
Det er ikke gitt noen begrensning mht. antall ganger en pasient kan bli sykmeldt av kiropraktor eller manuellterapeut. Det ville imidlertid være i strid med Stortingets forutsetninger dersom kiropraktor og manuellterapeut hadde kunnet sykmelde samme pasient et ubegrenset antall ganger, så lenge vedkommende hadde vært friskmeldt i mellomtiden. Det er ikke noe i veien for at kiropraktoren eller manuellterapeuten i en viss periode sykmelder en pasient for noen dager av gangen, og dette gjentar seg flere ganger. Dersom medlemmet stadig blir sykmeldt av kiropraktor eller manuellterapeut over flere uker, bør trygdekontoret imidlertid vurdere å følge saken opp nærmere. Når et medlem har hatt hyppige sykefravær over lengre tid for de samme plagene, kan det være grunn til å tro at sykmeldingen skyldes en mer sammensatt problematikk. I slike tilfelle kan det ofte være aktuelt å ta saken opp med lege og eventuelt henvise til spesialist. Trygdekontoret bør dessuten i samråd med behandleren og medlemmet selv vurdere mulighetene for å sette i gang aktive tiltak.
###### Til § 6 (Henvisning til legespesialist)
[FOR-2001-07-06-804-§6](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A76)
[Endret 5/08]
Ved henvisning til spesialist skal det benyttes _NAV 05-04.21._
Det kan kun henvises til legespesialister. Henvisning til psykolog og annet spesialisert helsepersonell er ikke omfattet av ordningen. Det kan også henvises til poliklinikker og sykehus.
I forbindelse med oppfølging av sykmeldte kan trygdekontoret benytte ordningen med kjøp av helsetjenester for å få medlemmet raskere tilbake i arbeid. Det er ikke noe i veien for at kiropraktor eller manuellterapeut tar initiativet til et slikt tiltak.
Når det gjelder hvilke spesialister det kan henvises til, er det et vilkår at formålet med henvisningen er undersøkelse eller behandling som har direkte sammenheng med muskel- og skjelettsystemet. Forsvarlighetskravet som gjelder for kiropraktorene og manuellterapeutene, vil danne den ytre rammen for hvilke spesialister og hvilke lidelser som er aktuelle.
Dersom pasienten samtykker, plikter kiropraktoren eller manuellterapeuten å oversende kopi av henvisningen og epikrisen fra spesialisten til pasientens allmennlege. Dette gjelder ikke hvis spesialisten har sendt epikrisen direkte til allmennlegen. Det er tilstrekkelig med et muntlig samtykke fra pasienten.
###### Til § 7 (Henvisning til fysikalsk behandling)
[FOR-2001-07-06-804-§7](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A77)
[Endret 5/08]
Ved henvisning til fysioterapi skal det benyttes _NAV 05-08.05._ Dette gjelder også dersom manuellterapeuten gir den fysikalske behandling selv. Henvisningen skal legges ved manuellterapeutens/fysioterapeutens regninger til oppgjørskontoret.
###### Til § 8 (Rekvirering av radiologiske undersøkelser)
[FOR-2001-07-06-804-§8](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A78)
Ingen merknader
###### Til § 9 (Stønad til dekning av reise- og oppholdsutgifter)
[FOR-2001-07-06-804-§9](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A79)
Reiseutgifter dekkes til nærmeste behandlingssted. Dette innebærer at en pasient som mottar fysikalsk behandling i medhold av forskriftens § 7, annet ledd, ikke vil få merutgiftene dekket dersom vedkommende kan oppsøke en annen fysioterapeut som holder til nærmere.
###### Til § 10 (Takster)
[FOR-2001-07-06-804-§10](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-07-06-804/%C2%A710)
**Takster for legeerklæringer**
Det er fastsatt takst L10 for utfylling av sykmeldingsattest [del II](https://lovdata.no/nav/rundskriv/r25-00/KAPITTEL_2) og takst L 30 for utfylling av legeerklæring ved arbeidsuførhet.
**Takster for manuellterapeuter**
Det vises til takster fastsatt i forskrift gitt i medhold av folketrygdloven § 5-8.
**Takster for kiropraktor**
I forskrift gitt i medhold av folketrygdloven §§ 5-9 og 25-13 er det fastsatt følgende takster med merknader for kiropraktorer:
| § 5 i forskrift om stønad til dekning av utgifter til behandling hos kiropraktor| Refusjon
---|---|---
1| For undersøkelse ved igangsetting av et behandlingsopplegg ytes en stønad med 80 kroner. Stønaden omfatter eventuellbehandling under samme konsultasjon. Det kan ytes stønad for inntil en undersøkelse per behandlingsserie, og undersøkelsen inngår i det rekvirerte antall behandlinger. Når taksten brukes, skal det sendes skriftlig tilbakemelding til henvisende lege.| 80,-
2| Stønad gis for opptil ti behandlinger per år. Trygdekontoret kan i særlige tilfeller etter begrunnet søknad fra kiropraktoren gi stønad til ytterligere fire behandlinger.| 40,-
| § 10 i forskrift om forsøksordning for kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi| Refusjon
---|---|---
3 a| Møtegodtgjørelse med reisetid når kiropraktoren deltar i samarbeid med annet helse- og sosialfaglig personell som ledd i et behandlings- eller rehabiliteringsopplegg for enkeltpasienter, herunder basisteam. Beregnes for arbeid inntil en halv time. Taksten dekker også praksisutgifter. Taksten kan ikke benyttes i forbindelse med samarbeid internt i tverrfaglige medisinske sentra og lignende.| 230,-
3 b| Senere per påbegynt halvtime| 230,-
Merknad
Taksten kan ikke benyttes som godtgjørelse for fast oppsatte samarbeidsmøter, med mindre det gjelder samarbeid om konkrete pasienter. Samarbeidet kan omfatte diagnostisering, kartlegging av rehabiliteringsbehov, utarbeiding og oppfølging av rehabiliteringsplan, vurdering av funksjonsnivå, tilrettelegging av miljø m.v. Taksten beregnes for den samlede møte/reisetid, ikke per pasient.
Taksten kan også benyttes når møtet foregår over telefon. Møtet må være planlagt.
| § 10 i forskrift om forsøksordning for kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi| Refusjon
---|---|---
4| Telefonsamtale/skriftlig kommunikasjon om enkeltpasient med lege, fysioterapeut, kommunal helse- og sosialtjeneste (pleie- og omsorgstjeneste, helsestasjon, skolehelsetjeneste og sosialkontor) og bedriftshelsetjeneste| 32,-
**Rikstrygdeverkets kommentarer til takstene**
**Manuellterapeuter**
Takst E 50 kan benyttes ved tverrfaglige møter eller basismøter på trygdekontoret. Tverrfaglig i denne sammenheng betyr helsefaglig personell med ulik faglig kompetanse. Taksten kan ikke benytte når manuellterapeuten på vegne av pasienten samarbeider med advokat, arbeidsgiver og lignende. Det forutsettes at møtet journalføres.
Takst E 51 kan benyttes ved oversendelse av kopi av sykmelding og tilbakemelding om avsluttet behandling til fastlegen. Taksten kan ikke benyttes ved oversendelse av kopi av henvisning til spesialist eller oversendelse av kopi av epikrise fra spesialist til pasientens fastlege.
**Kiropraktorer**
Takst 2 kan benyttes inntil 14 ganger per behandlingsår regnet fra første behandling.
For takstene 3 og 4 gjelder samme regler som takst E 50 og E 51 for manuellterapeuter.
**Innsending av oppgjør**
Behandlerne skal benytte orginalblanketter fastsatt av Rikstrygdeverket. Blankettene kan skrives ut på hvite ark etter godkjenning fra Rikstrygdeverket. Kravet til underskrift fra pasienten på blankettene 2.50 og 2.09 bortfaller i forsøksperioden.
I forsøksperioden skal oppgjørsskjema for evaluering av forsøksordningen fylles ut av behandleren. Oppgjørskontoret skal legge inn informasjonen i behandlerrutinen.
###### Til § 11 (Utfyllende retningslinjer)
Ingen merknader
###### Til § 12 (Ikrafttredelse)
[Endret 9/03]
_Departementet har i brev av 22.08.03 til Rikstrygdeverket orientert om at det i forbindelse med videreføring av forsøksordningen etter 01.09.03 er gjort endringer i forskriften § 12 slik at den nå lyder:_
**Kontering**
_Utgifter skal posteres i behandlerrutinen på følgende konti:_
Undersøkelse/Behandling
Kiropraktorer| kontonummer|
---|---|---
Takst 1| 255 1000| (Det er kun tillegget på kr 40 per behandling som skal posteres her)
Takstene 1-4| 255 0003| Her skal den totale refusjon posteres fratrukket tillegget på kr 40 for takst 1)
Manuellterapeuter kontonummer| |
M/driftstilskudd| 361 0003|
Takst 50| 361 0004|
Honorartakst| 361 0005|
U/driftstilskudd| 362 0003|
Takst 50| 362 0004|
Honorartakst| 362 0005|
**Skyss**| Kontonummer|
Manuellt/Kiropr| 253 8100|
#### FOR-2001-09-18-1083 – Forskrift om forsøksvirksomhet for reaktivisering av uførepensjonister
[FOR-2001-09-18-1083](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-09-18-1083)
Utarbeidet av Oppfølgings- og syketønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen
Sist endret 02.01.2012 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser, Inntektssikring, se overskriften:
§ 6 – Ikrafttredelse og varighet
###### _Formål_
[Tilføyd 1/09]
_Forskriften inneholder regler som gir en fleksibel og gunstig inntektsprøving av uførepensjon. Formålet med forsøksordningen er å motivere uførepensjonister til utvidet arbeid og aktivitet._
Hovedtrekk ved forsøksordningen
Forskriften inneholder nye og mer gunstige regler for fastsetting av uføregrad i forhold til arbeidsinntekt. Den gjør det mer lønnsomt for uførepensjonister å utvide sin arbeidsinnsats utover friinntektsgrensen. Kort oppsummert er hovedtrekkene ved forsøksordningen følgende:
###### Særregler for fastsetting av uføregrad
* Uføregraden etter revurdering fastsettes til nærmeste hele prosent (§ 3).
* Laveste uføregrad er 20 prosent (§ 3).
* Når uføregrad skal fastsettes første gang etter forskriften, omgjøres frinntekten til et fribeløp. Dette fribeløpet skal ikke tas med når ny uføregrad fastsettes (§ 2).
* Det inntrer ingen ny ventetid etter revurdering av uføregraden (§ 4).
* Senere revurdering av uføregraden etter forskriften skjer når inntekten øker med ytterligere 10 prosent av G. Dette kalles toleransebeløpet (§ 5).
###### Vilkår for å delta i forsøksordningen
[Endret 5/08]
* Forskriften gjelder for uførepensjonisten som har fått uførepensjon innvilget 31.12.03 eller tidligere (§ 1)
* Det må ha gått minst ett år siden uførepensjon ble innvilget (§ 1), og
* uførepensjonisten må ha økt sin pensjonsgivende inntekt med så mye at inntektsgrensen er overskredet slik at uføregraden skal settes ned (§§ 1 og 2), og
* pensjonisten må fylle vilkårene for hvilende pensjonsrett, dvs. ha meldt fra om inntektsøkingen i tide (§ 1), og
* virkningstidspunktet for reduksjon av uføregraden er 1. september 2001 eller senere (§ 7).
Det må vurderes om vilkårene for å få den nye uføregraden fastsatt etter reaktiviseringsforskriften er oppfylt hver gang uføregraden revurderes. Hvis ikke det er tilfellet skal saken behandles etter reglene i §§ 12-11 og 12-12.
###### _Forholdet til tidligere fastsatt forsøk med uføregrad ned til 20%_
[Endret 10/02, 3/04]
Det _var_ tidligere fastsatt en forskrift om forsøksvirksomhet for uførepensjonister med uføregrad ned til 20 prosent, med hjemmel i [§ 25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13). Denne forskriften ble fastsatt 28. februar 1997, _men opphørte fra 01.01.2004_. Både den tidligere fastsatte forskriften og reaktiviseringsforskriften skal motivere uførepensjonister til økt arbeidsinnsats. Reaktiviseringsforskriften har regler som langt på veg tilsvarer reglene i den _tidligere forsøksordningen som nevnt, men den har også_ generelt sett mer gunstige regler for inntektsprøving av uførepensjon.
Det er derfor besluttet at alle nye krav om uførepensjon etter lavere uføregrad enn 50% _skulle_ behandles etter reaktiviseringsforskriften dersom virkningstidspunktet er 1. september 2001 eller senere. Dersom virkningstidspunktet er før 1. september 2001 _skulle_ kravet behandles etter den gamle forsøksordningen. Det betyr at det etter denne datoen ikke vil _kom_ nye stønadsmottakere inn under den gamle forskriften.
Medlemmer som fikk sin uførepensjon stoppet før 010901, og hadde meldt fra om inntektsøkingen, _kunne_ innløse sin hvilende pensjonsrett helt eller delvis med uføregrader ned til 20% etter den gamle forskriften. Dette _gjaldt_ også når garantigraden er høyere enn 50%.
_Den tidligere forskriften om fastsettelse av uføregrad ned til 20 prosent, gjaldt fram til 1. januar 2004. Ved lovendring, som trådte i kraft fra 1. januar 2004, er det tatt inn i § 12-11 tredje ledd en adgang for mottakere av en uføreytelse å gå ned til en uføregrad på 20 %. § 12-11 tredje ledd skal også komme til anvendelse på løpende uførepensjonssaker som revurderes etter 1. januar 2004._
###### § 1 Forsøk med reaktivisering av uførepensjonister
[FOR-2001-09-18-1083-§1](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-09-18-1083/%C2%A71)
**Første ledd – formål**
Det fremgår av første ledd at formålet med forsøksordningen er å motivere uførepensjonister til å utvide sin arbeidsinnsats. Gjennom mer fleksible regler for inntektsprøving legger forskriften til rette for at det skal bli mer lønnsomt for uførepensjonister å øke sin yrkesaktivitet.
**Andre ledd – vilkår**
Av andre ledd fremgår at uførepensjonisten må fylle følgende vilkår for å delta i forsøksordningen:
* Virkningstidspunkt for innvilgelse av uførepensjonen må være 01.12.03 eller tidligere.
* Det må ha gått ett år siden uførepensjon ble innvilget. Beregning av denne ventetiden skal gjøres etter de samme retningslinjene som gjelder for beregning av ventetid for rett til friinntekt. Se avsnittet om dette i rundskrivskommentarene til § 12-12 andre ledd. Retten til å delta i forsøksordningen vil derfor inntreffe på samme tidspunkt som retten til friinntekt etter innvilgelse av uførepensjonen.
* Medlemmet må i tillegg fylle vilkårene for hvilende pensjonsrett etter reglene i § 12-12 tredje ledd når uføregraden reduseres. Det betyr at han/hun som hovedregel må ha gitt trygdekontoret melding om inntektsendringen. Hvis meldeplikten ikke overholdes kommer forskriften ikke til anvendelse. Den nye uføregraden skal da fastsettes etter reglene i § 12-12 og § 12-7, og dette gir en lavere uføregrad. For nærmere redegjørelse om meldeplikten, se § 12-12 tredje ledd med tilhørende rundskrivskommentarer.
Det følger av formuleringene i § 1 og § 2 at forskriften først kommer til anvendelse når uførepensjonisten øker sin pensjonsgivende inntekt med så mye at uføregraden skal settes ned. Det betyr at en uførepensjon med uføregrad fastsatt etter de vanlige reglene i [kapittel 12](https://lovdata.no/nav/rundskriv/r25-00/kap12), ikke kan omregnes etter forsøksordningen uten at det har skjedd en vesentlig endring i inntektsforholdene. Første gangs omregning kan heller ikke skje ved forhøyelse av uføregraden.
**Tredje ledd – tilpasning før rett til friinntekt etter revurdering foreligger.**
[Endret 5/08]
_Bestemmelsen i folketrygdloven § 12-12 andre ledd om ventetid for rett til friinntekt etter revurdering bortfalt fra 01.01.04. Forskriftens § 1 tredje ledd har derfor ingen betydning etter dette tidspunktet._
###### § 2 Omgjøring av friinntekt til fribeløp
[FOR-2001-09-18-1083-§2](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-09-18-1083/%C2%A72)
Når en uførepensjonist som fyller vilkårene for å delta i forsøksordningen, øker sin arbeidsinntekt med så mye at saken skal revurderes jf. § 12-12 andre ledd, skal friinntekten gjøres om til et fribeløp. Dette fribeløpet skal ikke tas med ved fastsettingen av nytt inntektsnivå etter uførhet. Det betyr at det ikke tas med ved fastsetting av ny uføregrad, men vil være et bunnfradrag. Jf. kommentarene til § 3 nedenfor.
**Eksempel**
Jo har mottatt 100% uførepensjon siden 1999. I januar 2002 begynner han i en deltidsjobb med en årsinntekt på 60.000 kroner.
Fiinntekten = G = 51.360 kroner omgjøres til fribeløp.
Nytt inntektsnivå etter uførhet blir: 60.000 – 51.360 = 8 640 kroner
Når ny uføregrad skal fastsettes er det bare 8 640 kroner av hans inntekt på 60.000 kroner som skal medregnes. Se mer om fastsetting av uføregrad under kommentarene til § 3.
**Uførepensjonister i tidsbegrenset attføringstiltak**
Tidligere unntak fra hovedregelen om friinntekt for uførepensjonister i tidsbegrenset attføringstiltak gitt i § 3 i forskrift til § 12-12, er opphevet med virkning fra 1. januar 2002.
Det betyr at hovedreglene for friinntekt og ventetid i § 12-12 andre ledd, nå også gjelder for disse uførepensjonistene.
###### § 3 Fastsetting av ny uføregrad
[FOR-2001-09-18-1083-§3](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-09-18-1083/%C2%A73)
Paragraf § 3 inneholder unntak fra bestemmelsen om gradering av uførepensjon i § 12-11 andre ledd. For uførepensjonister som er omfattet av forsøksordningen skal ny uføregrad fastsettes etter særregler gitt under bokstav a og b.
**Bokstav a – avrunding til nærmeste hele prosent**
Når uførepensjonen revurderes etter forsøksordningen, skal den nye uføregraden avrundes til nærmeste hele prosent etter vanlige avrundingsregler. Dette gjelder også ved senere øking av uføregraden opp til garantigraden så lenge medlemmet har hvilende pensjonsrett. Ved øking av uføregrad utover garantigraden, opphører den hvilende pensjonsretten, og uføregraden skal fastsettes etter reglene i [kapittel 12](https://lovdata.no/nav/rundskriv/r25-00/kap12). Medlemmet beholder den fingraderte uførepensjonen også etter at den hvilende pensjonsretten er utløpt så lenge uføregraden ikke endres.
Fingraderingen av uførepensjonen til nærmeste hele prosent innebærer at relativt små unøyaktigheter i inntektsnivå før og etter uførhet kan gi utslag i uføregradsfastsettelsen. Ordningen setter derfor store krav til nøyaktighet i fastsettelsen av disse størrelsene. Det vises til retningslinjene for dette i §§ 2, 3 og 4 i forskriften til § 12-7 om fastsetting og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt. I tillegg vises det til bestemmelsen om oppjustering av inntektsnivå før uførhet i § 2 i forskriften til § 12-12 om friinntekt og inntektsgrenser for uførepensjonister.
**Ingen endring av uføregrad ved førstegangs revurdering etter forsøksordningen**
Når en uførepensjon som er beregnet etter de vanlige reglene i [kapittel 12](https://lovdata.no/nav/rundskriv/r25-00/kap12) skal revurderes etter forsøksordningen, vil det i enkelte tilfeller ikke medføre noen endring av uføregraden. Dette kan forekomme når det foreligger en ganske liten inntektsøkning utover inntektsgrensen. Se eksempel fire nedenfor. I disse sakene skal det ikke registreres ny grunnblankett. Pensjonisten skal likevel sendes en melding med opplysninger om at omregning av uførepensjonen etter forsøksordningen ikke har medført endring av uføregraden, men at det er fastsatt en ny inntektsgrense. Se forskriftens § 6 og rundskrivskommentarene nedenfor om fastsetting av inntektsgrense etter forsøksordningen.
**Eksempler – omregning inn i forsøksordningen**
1. Tidligere uføregrad fastsatt uten avrunding ut fra restinntekt
Jo har mottatt 100% uførepensjon siden 1998.
Han begynner i en deltids jobb med en årsinntekt på 60.000 kroner.
Friinntekten er G = 51.360 kroner.
Oppjustert inntektsnivå før uførhet: 300.000 kroner.
Nytt inntektsnivå etter uførhet blir 60.000 – 51.360 = 8 640 kroner.
Ny uføregrad etter forsøksordningen: 100 – (8 640/300 000 x 100) = 97,12 som avrundes til 97%
Fiinntekten på 51.360 kroner (1G) er omgjort til fribeløp ved fastsettelsen av nytt inntektsnivå etter uførhet. Hvis ny uføregrad hadde blitt beregnet etter bestemmelsene i loven kapittel 12, ville uføregraden blitt 100 – (60 000/300 000 x 100) = 80%.
* Tidligere uføregrad avrundet oppover ut fra restinntekt
Utgangspunkt – uføregrad fastsatt etter de ordinære reglene i kap. 12
Anne ble ufør i 1997, men fortsatte i en liten deltidsjobb med en årsinntekt på 50.000 kroner.
Første uføretidspunktet: 01.06.97.
Inntektsnivå før uførhet på første uføretidspunkt: 200.000 kroner.
G på første uføretidspunktet: 42.500 kroner.
Uføregrad fastsatt etter § 12-11: 100 – (50 000/200 000 x 100) = 75 avrundet til 80%.
Inntektsnivå etter uførhet fastsettes ut fra den avrundede uføregraden og inntektsnivå før uførhet. Dette gjøres automatisk i edb-systemene.
Inntekt ut fra restinntektsevne ble ut fra dette: 100 – 80 /100 x 200.000 = 40.000 kroner.
Det betyr at 10.000 kroner av hennes faktiske inntekt etter uførhet (50 000 kroner) gikk inn som en del av friinntekten etter at ventetiden er utløp. Jf. rundskrivskommentarene i § 12-12 andre ledd, avsnitt om inkludering av restinntekt i friinntekten.
Inntektsgrense etter ventetidens utløp fastsettes etter § 1 i forskrift til § 12-12 til : 40.000 x (gjeldende G/G på første uføretidspunkt) + gjeldende G
_Endring – fastsetting av ny uføregrad etter forsøksordningen_
Anne utvider arbeidsinntekten til 105.000 kroner, og uføregraden revurderes fra 1.1.02.
Oppjustert inntektsnivå før uførhet 51.360/42 500 x 200.000 = 241.700 kroner.
Oppjustert inntektsgrense fastsatt etter § 1 i forskrift til § 12-12: (241 700 x 0,20) + 51.360 = 99.700 kroner.
Nytt inntektsnivå etter uførhet blir 105.000 – 51.360 = 53.640 kroner
Ny uføregrad blir: 100 – (53 640/241 700 x 100) = 77,81 som avrundes til 78 prosent.
* Tidligere uføregrad avrundet nedover ut fra restinntekt
Utgangspunkt – uføregrad fastsatt etter de ordinære reglene i kap. 12
Erik ble ufør i 1997, men klaret å fortsette i en liten deltidsjobb med årsinntekt 32.000 ved siden av.
Første uføretidspunktet: 01.06.97.
Inntektsnivå før uførhet på første uføretidspunkt: 200.000 kroner.
G på første uføretidspunktet: 42.500 kroner.
Uføregrad fastsatt etter § 12-11: 100 – (32 000/200 000 x 100) = 84 avrundet til 80%.
Inntektsnivå etter uførhet fastsettes ut fra den avrundede uføregraden og inntektsnivå før uførhet. Dette gjøres automatisk i DSF.
Inntekt ut fra restinntektsevne ble da 100 – 80 /100 x 200.000 = 40.000 kroner.
Ut fra dette har Erik ikke utnyttet hele sin restinntektseven. Jf. rundskrivskommentarene i § 12-12 andre ledd, avsnitt om inkludering av restinntekt i friinntekten.
Inntektsgrense etter ventetids utløp fastsettes etter § 1 i forskrift til § 12-12 til : 40.000 x (gjeldende G/G på første uføretidspunkt) + gjeldende G.
_Endring – uføregrad fastsatt etter forsøksordningen_
Erik øker arbeidsinntekten til 110.000 kroner, og uføregraden revurderes fra 1.1.02.
Oppjustert inntektsnivå før uførhet 51.360/42 500 x 200.000 = 241.700 kroner.
Oppjustert inntektsgrense fastsatt etter § 1 i forskrift til § 12-12: (241 700 x 0,20) + 51.360 = 99.700 kroner.
Nytt inntektsnivå etter uførhet blir 110.000 – 51.360 = 58.640 kroner.
Ny uføregrad blir: 100 –(58 640/241 700 x 100) = 75,74 som avrundes til 76 prosent.
* Ingen endring av uføregraden
Liv har mottatt 100% uførepensjon siden 1998. Oppjustert inntektsnivå før uførhet = 400.000 kroner. Hun tar en liten vikarjobb, og melder fra til trygdekontoret i oktober 01 om at hun i november vil overskride friinntekten. Hun regner med en årsinntekt på 53.000 kroner, og vil fortsette i jobben i 02.
Frinntekten: 51.360 gjøres om til fribeløp.
Nytt inntektsnivå etter uførhet blir: 53.000 – 51.360 = 1 640 kroner.
Ny uføregrad fastsatt etter forsøksordningen: 100 – (1 640/400 000 x 100) = 99,59% avrundes til 100% – dvs uføregraden skal ikke reduseres.
Livs nye inntektsgrense = 51.360 (fribeløp) + 5 136(toleransebeløp) = 56.496 kroner, jf. § 6. Hun må få melding om dette jf. avsnittet ovenfor.
**Eksempel – omregning ut av forsøksordningen**
I februar 2002 blir Erik sykere og må trappe ned arbeidsinnsatsen slik at årsinntekten blir 30.000 kroner. Han fremsetter krav om uførepensjon etter en høyere uføregrad enn garantigraden på 80 prosent, og fyller vilkårene for dette. Ny uføregrad blir fastsatt etter de alminnelige bestemmelsene i kapittel 12.
Inntektsnivå etter uførhet blir: 30.000 kroner.
Ny uføregrad fastsatt etter reglene i §§ 12-7 og 12-11: 100 – (30 000/241 700 x 100) = 88% – avrundet til 90%.
**Bokstav b – uføregrader under 50%**
Det kan fastsettes uføregrader ned til 20 prosent. For å unngå overkompensasjon i forhold til inntektsnivå før uførhet, er det satt et tak på samlet inntekt. Ved uføregrader under 50 prosent kan summen av uførepensjon og inntekt ikke overstige inntektsnivå før uførhet. Regler for fastsetting av inntektsnivå før uførhet er gitt i § 3 i forskrift til § 12-7.
**Eksempel – ny uføregrad under 50%.**
Summen av inntekt og pensjon er høyere enn inntektsnivå før uførhet
Utgangspunkt – uføregrad fastsatt etter de ordinære bestemmelsen i kap 12
Ola har mottatt 80% uførepensjon siden 1999.
Oppjustert inntektsnivå før uførhet pr 05.01 = 300.000 kroner.
Inntektsnivå etter uførhet pr 05.01 = 60.000 kroner.
G pr 05.01 = 51.360 kroner.
Inntektsgrense fastsatt etter § 1 i forskrift til § 12-12 = 60.000 + 51.360 = 111.360 kroner.
I 2001 hadde han en pensjonsgivende på 100.000 kroner.
Endring – uføregrad fastsatt etter forsøksordningen
Fra 1. januar 2002 øker Ola arbeidsinnsatsen fra 100.000 til 250.000 kroner. Frinntekten på G gjøres om til fribeløp.
Nytt inntektsnivå etter uførhet blir: 250.000 – 51.360 =198 640 kroner.
Ny uføregrad beregnet uten hensyn til inntektstaket: 100 – (198 640/300 000 x 100) = 34%.
Som 100% ufør ville han hatt en årspensjon på 160.000 kroner.
34% uførepensjon (160 000 x 34/100)| 54.440 kroner|
---|---|---
\+ arbeidsinntekt)| 250.000 kroner|
Sum inntekt og pensjon:| 304.440 kroner| – dvs 4 440 kroner høyere enn inntektstaket
Ny uføregrad beregnet etter bestemmelsen om inntektstak:
Inntektnivå før uførhet| 300.000 kroner
---|---
\- årlig arbeidsinntekt| 250.000 kroner
Maks årlig pensjon| 50.000 kroner
Ola kan ikke motta mer enn 50.000 kroner i uførepensjon. Beregningen av hvilken uføregrad dette tilsvarer gjøres ut fra følgende formel: maks årlig pensjon/100% uførepensjon x 100. Uføregraden skal i disse tilfellene alltid avrundes nedover, slik at pensjonsbeløpet ikke overstiger maksimal årlig pensjon.
I Olas tilfelle blir uføregraden (50 000/160 000 x 100) = 31,25%. Uføregraden avrundes nedover til 31%.
Etter denne revurderingen har han fortsatt rett til toleransebeløp. Dersom dette overskrides og pensjonen skal revurderes igjen, vil fordelingen mellom pensjonsgivende inntekt og pensjon bli endret, men summen skal ikke overstige inntektsnivå før uførhet. Hvis uføregraden blir mindre enn 20% stoppes pensjonen. Uføregraden registreres med 0% og hvilende pensjonsrett.
###### § 4 Toleransebeløp
[FOR-2001-09-18-1083-§4](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-09-18-1083/%C2%A74)
Når uførepensjonen er fastsatt etter forskriften, gjelder ikke bestemmelsen om ventetid etter revurdering i § 12-12 andre ledd. Medlemmet kan derfor utvide sin arbeidsinnsats ytterligere med en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil toleransebeløpet (10% av friinntekten, jf § 5) umiddelbart etter revurdering.
**Eksempel – medregning av toleransebeløpet ved ny uføregradsfastsettelse**
Utgangspunkt – uføregrad fastsatt etter forsøksordningen
Åse har hatt uførepensjon etter en uføregrad 76% siden 01.10.01.
Oppjustert inntektsnivå før uførhet pr 12.01 = 200.000 kroner.
Inntektsnivå etter uførhet for 2001= 100.000 kroner.
Garantigrad = 80%.
Fribeløp = 51.360 kroner.
Endring – øking av inntekt utover toleransebeløpet
Åse utvider sin arbeidsinnsats fra 1. januar 2002, og melder fra om dette. Ny årsinntekt er 110.000 kroner, dvs en inntektsøking på 10.000 kroner.
Inntektsøkingen overstiger toleransebeløpet som er på 5136 kroner (10% av G), og uføregraden skal revurderes.
Inntektsnivå etter uførhet: 110.000 (p.givende inntekt) -51 360 (fribeløp) = 58.640 kroner.
Oppjusterte inntektsnivå før uførhet pr 01.02 = 200.000 kroner.
Ny uføregrad fastsatt etter forsøksordningenn:100 – (58 640/200 000 x 100) = 71%.
###### _§ 5 Fastsetting av ny inntektsgrense etter revurdering av uføregraden_
[FOR-2001-09-18-1083-§5](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-09-18-1083/%C2%A75)
[Endret 5/08]
Med inntektsgrense menes den pensjonsgivende inntekt som en uførepensjonist kan ha ved siden av uførepensjonen uten at uføregraden skal reduseres, jf. § 1 i forskriften til § 12-12.
Paragraf 5 gjelder fastsetting av ny inntektsgrense etter at uføregraden er revurdert i samsvar med reglene i forsøksordningen. Den nye inntektsgrensen svarer til summen av:
* Inntektsnivå etter uførhet (§ 2).
* Fribeløpet tilsvarende friinntekten (§ 2).
* Toleransebeløpet på 10 prosent av friinntekten (§ 4).
Inntektsgrensen kan endres etter reglene om oppjustering av inntektsnivå før uførhet i § 2 i forskriften til § 12-12.
**Eksempel**
Tor har 80% uførepensjon og en 20% jobb ved siden av. Oppjustert inntektsnivå før uførhet pr 09.01.er 200.000 kroner. Inntektsnivå etter uførhet er 40.000 kroner. Han utvider sin arbeidsinnsats fra 1. oktober 2001 slik at årsinntekten blir 100.000 kroner. Uførepensjonen revurderes, og uføregraden reduseres til 76% etter forsøksordningen. Den nye inntektsgrensen fastsettes på følgende måte:
Inntektsnivå etter uførhet (§ 2): (100 000 -51 360)| 48.640 kroner
---|---
Fribeløpet (§ 2):| 51.360 kroner
Toleransebeløpet (§ 5):| 5 136 kroner
Ny inntektsgrense:| 105.136 kroner
###### § 6 Ikrafttredelse og varighet.
[FOR-2001-09-18-1083-§6](https://lovdata.no/nav/forskrift/2001-09-18-1083/%C2%A76)
[Endret 5/08, 1/09, 12/10, 1/12]
Forskriften trådte i kraft 1. september 2001 er gitt virkning fram til og med _31\. desember 2014._
#### FOR-2003-12-19-1667 – Forskrift om forsøksvirksomhet med innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad med en uføregrad lavere enn 50 prosent
Utarbeidet av Oppfølgings- og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen
[Tilføyd 3/04]
###### _§ 1 – Formål_
[FOR-2003-12-19-1667-§1](https://lovdata.no/nav/forskrift/2003-12-19-1667/%C2%A71)
Ett av inngangsvilkårene for rett til uføreytelser er at inntekts-/ arbeidsevnen er varig nedsatt med minst halvparten, jf. § 12-7. Stønadsmottakeren vil imidlertid kunne trappe opp arbeidsinnsatsen umiddelbart etter at stønaden er innvilget og ytelsen vil da kunne graderes ned til 20 prosent, jf. § 12-11.
Fra flere brukerorganisasjoner er det meldt som et problem at regelverket forhindrer deres brukere i å utnytte restarbeidsevnen fult ut. Det er også grunn til å anta at enkelte personer som har en restarbeidsevne på 60-70 prosent, har forsøkt å tilpasse seg regelverket ved likevel å gå ned i en 50% stilling. For at den enkelte skal kunne utnytte sin inntektsevne fullt ut, åpner denne forsøksordningen for at det på visse vilkår skal kunne innvilges tidsbegrenset uførestønad også ved lavere uføregrad enn 50 prosent.
Forsøket gjelder kun tidsbegrenset uførestønad.
Forsøket skal reserveres for personer som har klare sykdomstilstander, men der evnen til å arbeide mer enn 50 prosent fortsatt er til stede. Målet er å stimulere til økt yrkesdeltakelse for denne gruppen. Det bør derfor stilles som krav at personene er i arbeid eller er aktive arbeidssøkende, og viser vilje til å utnytte sin restarbeidsevne.
Formålet med forsøksordningen er at den enkelte skal kunne utnytte sin restarbeidsevne fullt ut, samtidig som ikke flere personer skal slippes inn i uføreordningen. Både i Statens pensjonskasse og kommunale pensjonsordninger er det mulig å få uførepensjon med uføregrad helt ned til 15 prosent. Det er imidlertid svært få som har så lav ytelse.
###### _§ 2 – Forsøkfylker_
[FOR-2003-12-19-1667-§2](https://lovdata.no/nav/forskrift/2003-12-19-1667/%C2%A72)
Forsøket er todelt.
I Nordland, Rogaland og Oslo skal det legges til grunn et inngangsvilkår om at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er nedsatt med minst 40 prosent.
I Hedmark, Sør-Trøndelag og Vestfold skal kravet til nedsatt inntektsevne settes til 30 prosent.
Fylkene er valgt ut fra følgende indikatorer:
* Saksmengde
* Geografisk spredning
* Egen interesse
* Spredning på variabler som søkertilgang, uførerate, tendens til å arbeide deltid
###### § 3 – Personkrets
[FOR-2003-12-19-1667-§3](https://lovdata.no/nav/forskrift/2003-12-19-1667/%C2%A73)
Deltakere i forsøket skal være søkere som er under 55 år på kravtidspunktet.
Ordningen er ikke ment å gjelde for eldre arbeidstakere som ønsker å jobbe litt redusert på grunn av alminnelige helseplager. I utgangspunktet ble ordningen derfor foreslått å skulle gjelde for yngre personer, dvs. personer under 45 år. For å få inn et tilstrekkelig antall tilfeller for å gi forsøket en reell verdi, ble aldersgrensen hevet fra 45 til 55 år.
###### § 4 – Medisinske vilkår
[FOR-2003-12-19-1667-§4](https://lovdata.no/nav/forskrift/2003-12-19-1667/%C2%A74)
De medisinske inngangsvilkårene for rett til en uføreytelse framgår av folketrygdloven § 12-6. For å komme inn under forsøksordningen stilles i tillegg krav om at vedkommende må ha en klar medisinsk diagnose.
**Forsøksordningen gjelder for personer med en klar medisinsk diagnose**
Formålet med forsøksordningen er at den enkelte skal kunne utnytte sin restarbeidsevne fullt ut, samtidig som ikke flere personer skal slippes inn i uføreordningen. Det er derfor en forutsetning at de som inkluderes har en _klar medisinsk diagnose_. Med dette menes at diagnosen er avklart og sykdommen klart dokumentert med nødvendige legeerklæringer og eventuelt spesialisterklæringer. De medisinske opplysningene som foreligger i den enkelte sak, må i tilstrekkelig grad dokumentere at personen har en avklart medisinsk sykdom. Sykdomsbegrepet som legges til grunn, skal være vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis.
For å avgjøre om en person skal inkluderes i forsøket, må vi altså både forholde oss til formålet med forsøket og til de medisinske opplysningene som skal dokumentere at personen har en klar medisinsk diagnose. Ut fra denne tankegangen, forutsatt at det foreligger tilstrekkelige medisinske opplysninger, vil personer med for eksempel sansetap, med angina pectoris, med lettere hjerneskade med eksempelvis redusert korttidsminne eller med astma kunne være aktuelle som deltakere i forsøket. Personer med rene symptomdiagnoser, smertetilstander eller mer uspesifiserte, sammensatte lidelser skal ut fra samme resonnement, ikke inngå i forsøket.
**Personer med muskel- og skjelettlidelser og med lettere psykiske plager**
I utgangspunktet var personer med muskel- og skjelettlidelser og med lettere psykiske plager ikke tenkt inkludert i forsøket. Bakgrunnen for dette var at mange med disse sykdomsdiagnoser har mer uavklarte og uspesifiserte lidelser. For å oppnå et tilstrekkelig antall saker som kan gi best mulig grunnlag for evaluering av forsøket, er det likevel åpnet for at enkelte med disse diagnosene skal omfattes.
Det er en forutsetning at de personene med muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser som inkluderes i forsøket, har en klart definert og dokumentert sykdom. Personer fra disse diagnosegruppene med syndrom-diagnoser, uspesifiserte lidelser, somatoforme lidelser er eksempelvis derfor ikke tenkt inkludert. Personer med depresjon må for eksempel ha en klart dokumentert diagnose og kan da inkluderes i forsøket, i motsetning til personer med mer uspesifiserte lidelser med nedstemhet. Vurdert opp mot formålet med forsøksordningen og i forhold til den innhentede medisinske dokumentasjonen, antas derimot personer med lidelser som for eksempel artrose, epicondylitt, rheumatoid artritt å kunne inkluderes i forsøket.
Med unntak av opplagte tilfeller, må saken forelegges rådgivende lege med hensyn til vurdering av «klar medisinsk diagnose».
###### § 5 – Ikrafttredelse og varighet
[FOR-2003-12-19-1667-§5](https://lovdata.no/nav/forskrift/2003-12-19-1667/%C2%A75)
[Endret 5/08]
Forsøksordningen trer i kraft fra 1. januar 2004 og gis virkning for personer som innvilges tidsbegrenset uførestønad etter denne dato. Inntak i forsøksordningen avgrenses i tid til tre år. _Inntak kan ikke foretas etter 31.12.08._
###### Evaluering
Etter tre år foretas en evaluering av om forsøksordningen skal videreføres, eventuelt også innføres i den varige ordningen. Statistikk og metodekontoret i Rikstrygdeverket vil i samarbeid med prosjektet lage et evalueringsopplegg for de fylkene som er med.
#### FOR-2004-12-27-1838 – Forskrift om uførepensjon brukt som lønnstilskudd ved reaktivisering av uførepensjonister til ordinært arbeid
Utarbeidet av Rikstrygdeverket. Arbeids- og rehabiliteringsdivisjonen.
Endret av NAV Drift og utvikling, Fag drift og utvikling, Arbeid og aktivitet 08.05.2008 jf overskriftene:
Utfasing av forsøksordningen
§ 4 Avtale og oppfølging
§ 8 Utbetaling av tilskuddet
###### Utfasing av forsøksordningen
[Tilføyd 5/08]
I samsvar med forslag i [St.prp.nr.1 (2007-2008)](http://www.regjeringen.no/id/STP200720080001000DDDEPIS) har Stortinget vedtatt i at forsøket med uførepensjon brukt som lønnstilskudd skal fases ut fra 1. januar 2008. Personer som deltok i forsøket på dette tidspunktet gis mulighet til fortsette ut tiltaksperioden, men det skal ikke tas inn nye deltagere etter 1. januar 2008. Forskrift F27.12.204 nr 1838 vil bli opphevet når siste deltaker er ute.
Tidsubestemt lønnstilskudd er et nytt forsøk som er gjort landsdekkende fra 2008. Formålet er å begrense tilgangen til uførepensjon. Personer som mottar uføreytelser vil også kunne inngå i målgruppen. Det kan derfor være aktuelt at personer som er inne i forsøket med uførepensjon brukt som lønnstilskudd overføres til den nye ordningen dersom de ønsker det.
###### § 1 Formål og innhold
[FOR-2004-12-27-1838-§1](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A71)
Ved forlengelsen av Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv i 2004, ønsket Regjeringen å iverksette flere tiltak som kunne bidra til at flere personer med nedsatt funksjonsevne kom tilbake i aktivitet og arbeid. Formålet er å få et arbeidsliv som gir plass til alle som ønsker å være en del av det.
En av strategiene for å nå dette målet er å åpne nye veier fra trygd til arbeidsliv gjennom en forsterket innsats for reaktivisering av uførepensjonister. Mange uførepensjonister gir uttrykk for at de ønsker å komme tilbake i arbeid eller å øke sin arbeidsinnsats, og en vellykket reaktivisering til ordinært arbeid vil også gi en stor samfunnsøkonomisk gevinst.
Uførepensjon brukt som lønnstilskudd er et virkemiddel i dette arbeidet, og kommer som et supplement til forsøksvirksomheten for reaktivisering av uførepensjonister. Ordingen forutsetter at uførepensjonisten utfører ordinære arbeidsoppgaver i offentlig eller privat virksomhet. Den gir arbeidsgiver mulighet for å prøve ut en uførepensjonist i arbeid i en tidsbegrenset periode, samtidig som uførepensjonisten kan prøve ut sin arbeidsevne. Målsettingen er at arbeidsforholdet skal bli permanent.
###### § 2 Målgruppe
[FOR-2004-12-27-1838-§2](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A72)
Det er et vilkår for å være omfattet av forsøket at uførepensjonen er innvilget etter reglene som gjaldt før 1.januar 2004, og at uførepensjonisten øker sin årlige arbeidsinntekt med mer enn friinntekten på 1 G.
Forsøket omfatter både personer med 100 % uførepensjon som ønsker å prøve seg i hel- eller deltidsstilling, og personer med gradert uføreperson som ønsker å trappe opp arbeidsinnsatsen.
Målgruppen for forsøket er også omfattet av reaktiviseringsforskiften av 18.09.01 fastsatt med hjemmel i [§ 25-13](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13). Se redegjørelsen om forholdet mellom de to forsøksordningene under kommentarene til § 6.
###### § 3 Virkeområde
[FOR-2004-12-27-1838-§3](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A73)
Forsøket gjelder for tiltak som gjennomføres i de fem forsøksfylkene; Hedmark, Rogaland, Sør-Trøndelag, Telemark og Troms.
Som hovedregel vil både pensjonist og arbeidsgiver tilhøre forsøksfylket. Forskriften fortolkes imidlertid slik at ordningen også kan anvendes når bare en av de to partene tilhører et forsøksfylke. I tillegg åpnes for at et innvilget lønnstilskudd kan fortsette å løpe selv om flytting fører til at verken arbeidstaker eller arbeidsgiver lenger har tilknytning til forsøksfylket. I slike tilfeller må de involverte partene komme frem til praktisk samarbeid. Det er alltid forsøksfylket som skal rapportere til overordnet direktorat.
###### § 4 Avtale og oppfølging
[FOR-2004-12-27-1838-§4](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A74)
[Endret 5/08]
_Avtale som er inngått med arbeidsgiver skal følges opp av NAV lokalt._
Avtalen inngås med en ytre tidsramme på inntil tre år, men skal revurderes i samtale mellom _NAV lokalt_ , arbeidsgiver og deltaker ca. hver tredje måned, eventuelt oftere dersom det er behov for det. God oppfølging av arbeidstaker og arbeidsgiver er viktig for å oppnå gode resultater.
###### § 5 Ansettelsesforhold
[FOR-2004-12-27-1838-§5](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A75)
Som hovedregel skal deltakeren være fast ansatt i hel- eller deltidsstilling. Lønnstilskudd kan likevel innvilges ved midlertidig ansettelse i inntil tre år dersom det er behov for utprøving av uførepensjonistens arbeidsevne/funksjonsevne.
Deltakeren skal utføre ordinære arbeidsoppgaver (jf § 1) og behandles på lik linje med øvrige arbeidstakere, med de rettigheter og plikter det medfører
###### § 6 Ytelse til deltager
[FOR-2004-12-27-1838-§6](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A76)
Deltaker skal ha ordinær lønn fra arbeidsgiver, og uføregraden skal revurderes når avtalen inngås.
**Revurdering av uføregraden**
Det er en forutsetning for å komme inn i tiltaket at arbeidsinntekten øker med mer enn 1 G pr. år, jf § 2.
Den nye uføregraden skal fastsettes i forhold til den stillingsandelen som det skal utbetales lønnstilskudd for. Reglene i § 12-11 om gradering med 5 % intervaller og minste uføregrad på 20 % gjelder også i disse tilfelle.
Ved fortsatt rett til gradert uførepensjon kan dette gi en lavere uføregrad enn når uføregraden fastsettes ut fra inntektstap etter ftl § 12-7, eller ut fra forskrift om fastsettelse av uføregrad i forskrift om reaktivisering av uførepensjonister.
For uførepensjonisten vil det som regel være mest økonomiske lønnsomt dersom arbeidsforholdet inngås på vanlige betingelser. Fordelen med forsøksordningen er at lønnstilskuddet til arbeidsgiver kan åpne for at uførepensjonister kommer inn i et arbeidsforhold han/hun ellers ikke ville hatt muligheter for, fordi arbeidsgiver ikke hadde tatt "sjansen" på ansettelsen.
Det er derfor viktig å klargjøre for pensjonisten hva de ulike ordningene innebærer både økonomiske og på annen måte.
Deltakeren har hvilende pensjonsrett i tre år fra og med starten på lønnstilskuddet. Dette gjelder også når uførepensjonisten har hvilende pensjonsrett på starttidspunktet, slik at samlet periode med samme garantigrad kan bli nærmere seks år. Hvilende pensjonsrett betyr at pensjonisten kan få tilbake sin tidligere pensjon uten at det skal foretas en ny vurdering av vilkårene dersom arbeidsforsøket mislykkes. Jf § 12-12.
**Virkningstidspunkt for revurdering**
[Endret 9/05]
I følge forskriften skal uførepensjonen stanses fra det tidspunktet deltakeren mottar lønn. Uførepensjon er en månedsytelse, _og uføregraden må revurderes med virkning fra den første i kalendermåneden. Ettersom uførepensjonen utgjør lønnstilskuddet må avtalen om lønnstilskudd gjelde fra samme dato som uføregraden reduseres. Begynner uførepensjonisten i arbeid i midten av måneden kan arbeidsgiver ikke få lønnstilskudd før fra måneden etter._
**Fastsetting av uføregrad når lønnstilskuddet opphører**
Når lønnstilskuddet opphører skal uføregraden fastsettes på nytt etter de ordinære reglene i § 12-7 eller reaktiviseringsforskriften så lenge denne gjelder. Dette gjelder selv om stillingsandelen ikke endres. Reaktiviseringsforskriften anvendes når den nye uføregraden er lavere enn garantigraden, mens § 12-7 anvendes når uføregraden er lik eller høyere enn garantigraden. Dette vil være et insitament for uførepensjonister til å gå over fra en ordning med lønnstilskudd til et ordinært arbeidsforhold, jf avsnittet om revurdering av uføregraden.
**Rett til sykepenger**
De som er i arbeid med lønnstilskudd skal behandles som andre arbeidstakere når det gjelder retten til sykepenger.
Når en arbeidstaker har brukt opp sine sykepengerettigheter, må han eller hun være helt arbeidsfør i 26 uker for igjen å ha rett til sykepenger fra trygden. Uførepensjonister som gikk ut sykepengeperioden i forbindelse med at pensjonen ble tilstått, har derfor ikke rett til sykepenger fra folketrygden før de på ny har vært arbeidsføre i 26 uker.
Dersom arbeidstakeren har vært i arbeid hos samme arbeidsgiver i minst 4 uker, har vedkommende rett til sykepenger i arbeidsgiverperioden.
**Fritak for arbeidsgiverperioden ved sykdom**
Dersom arbeidsgiveren er innvilget fritak fra arbeidsgiverperioden, vil trygden refundere sykepenger i arbeidsgiverperioden. Dersom medlemmet ikke har opptjent ny sykepengerett fra trygden, går han/hun tilbake til uføreytelsen f.o.m. den måneden sykdommen inntreffer. Trygdedekning under sykefravær før nye sykepengerettigheter er opptjent Dersom deltaker i forsøksordningen blir sykmeldt uten å ha opptjent sykepengerett, skal arbeidsgiver utbetale den delen av lønnstilskuddet som gjelder for sykmeldingsperioden som «sykepenger»/lønn til deltaker.
**Ferieavvikling**
Dersom deltaker i forsøksordningen tar ordinær ferie uten å ha opptjent rett til feriepenger, skal arbeidsgiver utbetale den delen av lønnstilskuddet som gjelder for feieperioden som «feriepenger»/lønn til deltaker.
**Hjelpemidler**
Det kan gis stønad til hjelpemidler på arbeidsplassen i tillegg til lønnstilskudd. Hjelpemiddelsentralen skal trekkes inn ved behov.
###### § 7 Tilskudd til arbeidsgiver – Størrelse og varighet
[FOR-2004-12-27-1838-§7](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A77)
[Endret 9/05]
Lønnstilskuddet skal alltid fastsettes i forhold til den stillingsandel som avtalen gjelder. Forsørgingstillegg inngår ikke i tilskuddet. Lønnstilskudd kan ikke utgjøre mer enn 90 % av lønn, feriepenger og arbeidsgiveravgift av disse. Forskriften har nærmere regler om hva som regnes som lønn.
Lønnstilskuddet fastsettes ved inngåelse av avtalen, og endres ikke ved andre endringer som har betydning for størrelsen av uførepensjon, f.eks. endringer i ektefelles inntekt, sivilstand.
Uførepensjon er en månedsytelse og lønnstilskuddet gis fra den første i den måneden uføregraden reduseres. _Begynner uførepensjonisten i arbeid i midten av måneden kan arbeidsgiver ikke få lønnstilskudd før fra måneden etter._
###### § 8 Utbetaling av tilskuddet
[FOR-2004-12-27-1838-§8](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A78)
[Endret 5/08]
Lønnstilskuddet skal utbetales _gjennom Arena eller Infotrygd_ avhengig av hvem som har inngått avtalen. I følge avtale mellom etatene skal det utbetales etterskuddsvis hvert kvartal (01.04, 01.07) på grunnlag av refusjonskrav fra arbeidsgiver på fastsatt skjema.
###### § 9 Ikrafttredelse
[FOR-2004-12-27-1838-§9](https://lovdata.no/nav/forskrift/2004-12-27-1838/%C2%A79)
Forskriften trådte i kraft 1. januar 2005, og kan utbetales tidligst fra januar 2005.
## [§ 25-14](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-14) Forholdet til framtidig lovgivning
[LOV-1997-02-28-19-§25-14](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-14)
### [§ 25-14](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-14) – Kommentarer
Denne bestemmelsen har samme ordlyd som gjeldende lovs § 18-11. Ingen forskrifter.
Den er en lovfesting av et alminnelig prinsipp om at nyere bestemmelser går foran eldre bestemmelser (lex posterior-prinsippet). Prinsippet har sin bakgrunn i det forhold at et organ innenfor rammen av sin kompetanse kan endre og oppheve eldre regler.
Når det gjelder trygderettighetenes vern i forhold til Grunnloven § 97 om at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft, har Asbjørn Kjønstad drøftet dette tema i vedlegg 4 til NOU 1984:10 og i NOU 1990:20.
Dette spørsmålet har vært mye omtalt, og det hersker ulike meninger. Det synes imidlertid å være en alminnelig oppfatning blandt jurister at opptjening av pensjonspoeng til tilleggspensjon har et sterkere grunnlovsvern enn for eksempel grunnpensjonen og forsørgingstillegg.
Trygderetten ga i en enstemmig 7-mannskjennelse av 14. desember 1994 [TRR-1994-27] den ankende part medhold i at en ny lov ikke kunne redusere fremtidige pensjonspoeng i hans allerede tilståtte uførepensjon (Tunheim-saken). Staten har bragt saken inn for lagmannsretten.
I 1991 kom det en lovendring som innebar behovsprøving av forsørgingstillegg for ektefelle. Trygderetten [TRR-1994-17] kom til at det ikke var grunnlovsstridig å frata en uførepensjonist forsørgingstillegget to år etter at denne hadde blitt tilstått uførepensjon med ektefelletillegg. Pensjonisten bragte denne saken inn for lagmannsretten som ga ham medhold (Borthen-saken).
Endelig avklaring av disse spørsmålene kan forventes først etter at de eventuelt har vært behandlet i Høyesterett.
Kommentarene til [§ 25-14](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-14) er utarbeidet av Juridisk kontor
## [§ 25-15](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-15) Forskrifter
[LOV-1997-02-28-19-§25-15](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-15)
### [§ 25-15](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-15) første ledd – hjemmel til å fastsette forskrifter
Bestemmelsen gir en generell hjemmel til å fastsette forskrifter til gjennomføring av loven. Dette innebærer at det kan gis forskrifter til paragrafer hvor det ikke er egen forskriftshjemmel.
### [§ 25-15](https://lovdata.no/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-15) andre ledd – hjemmel til å gi forskrifter om beregning av kapitalverdier
Andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette det trygdetekniske grunnlag for beregning av kapitalverdier. Disse brukes ved utmåling av erstatninger ved personskade.
Da det til nå ikke er gitt nye forskrifter, gjelder forskrift gitt av Sosialdepartementet 14. februar 1980 med hjemmel i folketrygdloven § 18-8.
# Rundskriv til ftrl kap 25 – Forskjellige bestemmelser
Myndighet| NAV – Arbeids- og velferdsetaten
---|---
Dato| 1998-10-01
Doknr/publisert| R25-00
Sammendrag| Rundskriv til ftrl kap 25: Forskjellige bestemmelser
Henvisninger: [Folketrygdloven (1997) kap 25](/nav/lov/1997-02-28-19/kap25), [§25-1](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1), [§25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2), [§25-3](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3), [§25-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4), [§25-5](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-5), [§25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), [§25-6a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a), [§25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7), [§25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a), [§25-8](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-8), [§25-9](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-9), [§25-10](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10), [§25-11](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11), [§25-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12), [§25-13](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13), [§25-14](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-14), [§25-15](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-15) | [Forskrift om arbeidsavklaringspenger (2010)](/nav/forskrift/2010-02-10-152)
Sist endret| 2025-12-19
## Kapitteloversikt
* § 25-1 Arbeidsgiverregisteret og arbeidstakerregisteret
* Kommentar
* Kommentarer til folketrygdloven § 25-1 Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret
* § 25-2 Arbeidsgiverens plikt til å føre statistikk over sykefravær, utarbeide oppfølgingsplan og gjennomføre dialogmøte
* § 25-2 første ledd og tilhørende retningslinjer – Plikt for arbeidsgiveren til å føre statistikk over sykefravær
* § 25-2 andre ledd – Plikt for arbeidsgiveren til å utarbeide oppfølgingsplan og gjennomføre dialogmøte etter arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje og fjerde ...
* § 25-2 tredje ledd – Arbeidsgiver skal sende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før det avholdes dialogmøter etter...
* § 25-2 fjerde ledd – Etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten skal arbeidsgiver utlevere oppfølgingsplan som eventuelt er revidert etter lovbestemte ...
* § 25-3 Gebyr og tvangsmulkt
* Innledning:
* Kommentarer til folketrygdloven § 25-3 Overtredelsesgebyr og tvangsmulkt ved brudd på meldeplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv.
* § 25-4 – Særskilt meldeplikt for samboere
* § 25-5 Behandleres plikt til å delta i samarbeidsmøter
* § 25-6 Tap av retten til å praktisere for trygdens regning
* Generell del
* Bruk av bestemmelsen vurdert opp mot andre virkemidler
* Generelt om vurdering av skyldgrad
* Oppsettende virkning (utsatt iverksettelse av vedtak)
* De forskjellige handlingsalternativene i folketrygdloven § 25-6, første og annet ledd
* Nærmere om kravet til skyld etter folketrygdloven § 25-6, første ledd
* Nærmere om kravet til skyld etter folketrygdloven § 25-6 annet ledd
* Vurdering av tillit frem i tid – «kan vurdering»
* Folketrygdloven § 25-6 tredje ledd:
* Folketrygdloven § 25-6 fjerde ledd:
* § 25-6a Retningslinje for ileggelse og utmåling av overtredelsesgebyr
* Innledning
* Formål
* Hvem kan ilegges overtredelsesgebyr
* Når kan overtredelsesgebyr ilegges
* Utmåling
* Saksbehandling
* Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)
* Forholdet til andre straffereaksjoner
* § 25-7 Tap av retten til å praktisere for trygdens regning (Arbeids- og velferdsdirektoratets myndighet)
* Generelt om ftrl. § 25-7
* Ftrl. § 25-7 første ledd skal forstås slik
* Hvorfor ftrl. § 25-7 første ledd forstås slik
* Ftrl. § 25-7 andre ledd skal forstås slik
* Hvorfor § 25-7 andre ledd forstås slik
* Ftrl. § 25-7 tredje ledd skal forstås slik
* Hvorfor § 25-7 tredje ledd forstås slik
* Ftrl. § 25-7 fjerde ledd skal forstås slik
* Hvorfor § 25-7 fjerde ledd forstås slik
* § 25-7a Formell advarsel
* Generelt om ftrl. § 25-7a
* Ftrl. § 25-7a skal forstås slik
* Hvorfor § 25-7a forstås slik
* Ftrl. § 25-7a andre ledd skal forstås slik
* Hvorfor § 25-7a andre ledd forstås slik
* § 25-8 Tilbakekreving av dokumenter som er utlånt
* 1\. Generelt om bestemmelsen
* 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
* § 25-9 Arbeids- og velferdsetatens opplysningsplikt om forventet arbeidsinntekt
* § 25-10 Arbeidsgivers opplysningsplikt
* § 25-10 – Kommentarer
* § 25-10
* § 25-11 Opplysningsplikt til barnevernet
* 1\. Generelt om folketrygdloven § 25-11
* 2\. Enhver som gjør tjeneste i trygdens organer har oppmerksomhets- og opplysningsplikt
* 3\. Første ledd: Oppmerksomhetsplikt
* 4\. Andre ledd: Opplysningsplikt av eget tiltak
* 5\. Tredje ledd: Opplysningsplikt etter pålegg
* § 25-12 Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger
* 1\. Generelt om bestemmelsen
* 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
* § 25-13 Forsøksvirksomhet – avvik fra loven
* 1\. Generelt om bestemmelsen
* 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
* § 25-14 Forholdet til framtidig lovgivning
* 1\. Generelt om bestemmelsen
* 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
* § 25-15 Forskrifter
* 1\. Generelt om bestemmelsen
* 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
Sist endret 19.12.2025 – §§ 25-7 og 25-7a er helt omarbeidet
## [§ 25-1](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1) Arbeidsgiverregisteret og arbeidstakerregisteret
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
Utarbeidet 14.12.2022
### Kommentar
#### Innledning
Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret er opprettet med hjemmel i folketrygdloven § 25-1. Arbeids- og velferdsetaten er tillagt oppgaven med å forvalte registeret. Arbeids- og velferdsdirektoratet er registeransvarlig myndighet. Dette innebærer at direktoratet er faglig strategisk ansvarlig, mens det operative ansvaret for registeret er lagt til NAV registerforvaltning.
Registeret er et grunndataregister som viser koblingen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og gir detaljert informasjon om alle arbeidsforhold i Norge. Registeret inneholder også enkelte opplysninger om koblingen mellom oppdragsgivere og frilansere.
Aa-registeret har som hovedoppgave å tjene Arbeids- og velferdsetaten og andre offentlige myndigheters behov for opplysninger til bruk i deres oppgaveløsning.
### Kommentarer til folketrygdloven § 25-1 Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret
#### Første ledd første setning:
Bestemmelsen fastslår en plikt for arbeidsgiver eller oppdragsgiver til å registrere seg i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret. Registreringen skjer etter bestemmelsene i enhetsregisterloven.
Arbeidsgiver er definert i forskrift om arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret § 3 nr. 1.
Oppdragsgiver er definert i forskrift om arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret § 3 nr. 3.
Enhetsregisteret er et nasjonalt register som samler inn og tar vare på og tilgjengeliggjør grunndata om virksomheter, og er regulert av enhetsregisterloven.
#### Første ledd andre setning:
Fristen for å registrere i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret er innen fredagen etter at arbeidsgiver eller oppdragsgiver har tatt en person i sin tjeneste, jf. folketrygdloven § 1-8, eller gitt en person et oppdrag, jf. folketrygdloven § 1-9. Bestemmelsen gir arbeidsgiver eller oppdragsgiver en plikt til å rapportere opplysninger knyttet til arbeidstaker og frilanser til Aa-registeret.
Arbeidstaker er definert i ftrl. § 1-8: «enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse. Vedrørende forståelsen om «arbeider i en annens tjeneste», vises det til kommentarene til § 1-8 i rundskriv til folketrygdloven kapittel 1 ([R01-00](/nav/rundskriv/r01-00)).
Frilanser er definert i ftrl. § 1-9: «enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, men uten å være selvstendig næringsdrivende». Vedrørende hva som skal vektlegges ved vurdering av om en person «arbeider i eller utenfor tjenesteforhold» vises det til kommentarene til § 1-9 i rundskriv til folketrygdloven kapittel 1 ([R01-00](/nav/rundskriv/r01-00)).
#### Andre ledd første setning:
Bestemmelsen konkretiserer hvilke opplysninger meldeplikten omhandler. Det følger av bestemmelsen at arbeidsgiver eller oppdragsgiver plikter å melde om «inntak av en arbeidstaker eller frilanser» og om «opphør av et arbeidsforhold». Dette skal gjøres innen fredag i uken etter at dette har funnet sted.
Fristen for å oppfylle meldeplikten, etter folketrygdloven § 25-1 andre ledd, er fredag uken etter inntak eller opphør av arbeidsforholdet. Det er gitt dispensasjon fra denne fristen i a-opplysningsloven med tilhørende forskrift, slik at det er fristen i a-opplysningsforskriften som gjelder. Opplysningene skal leveres senest den femte i måneden etter utløpet av den kalendermåneden opplysningene gjelder for, jf. a-opplysningsloven § 4 tredje ledd og a-opplysningsforskriften § 2-1 tredje ledd sammenholdt med Aa-registerforskriften § 6 nr. 3 første ledd.
Dette er ikke til hinder for at arbeidsgiver eller oppdragsgiver kan levere meldinger hyppigere enn hva fristen i a-opplysningsloven legger opp til.
#### Andre ledd andre setning:
Meldingen, det vil si opplysningene, skal leveres på det stedet og på den måten som er bestemt i a-opplysningsloven § 5 med tilhørende forskrifter. Opplysningene skal leveres elektronisk til den mottakssentralen (a-meldingen) som Skattedirektoratet fastsetter.
#### Tredje ledd:
Bestemmelsen gir departementer adgang til å gi forskrift som nærmere regulerer meldeplikten og forvaltningen av registeret. Det er gitt forskrift om Arbeidsgiver – og arbeidstakerregisteret av 18.08.2008 nr. 942.
## [§ 25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) Arbeidsgiverens plikt til å føre statistikk over sykefravær, utarbeide oppfølgingsplan og gjennomføre dialogmøte
[LOV-1997-02-28-19-§25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2)
Sist endret 01.07.2014 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Tjenesteavdelingen, Sykefraværskontoret.
### [§ 25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) første ledd og tilhørende retningslinjer – Plikt for arbeidsgiveren til å føre statistikk over sykefravær
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
Som følge av Sykelønnsutvalgets innstilling i NOU 1990:23 ble bestemmelsen i [§ 25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) første ledd om arbeidsgivers plikt til å føre sykefraværsstatistikk, tatt inn i den tidligere folketrygdloven for å få en bedre sykefraværsstatistikk. Sykelønnsutvalget uttalte at for å få en fullstendig/løpende analyse av utviklingen i sykefraværet i Norge, var man avhengig av en bedre <https://lovdata.no/SF/forskrift/2008-08-18-942> sykefraværsstatistikk enn den eksisterende. Det ble påpekt at statistikken var spesielt mangelfull med tanke på å beskrive korttidsfraværet. Utvalget presiserte at siden organisasjonene i arbeidslivet hadde inngått avtaler om å redusere sykefraværet, ville det være behov for en bedre og mer differensiert statistikk for å kunne måle effekten av de tiltak som ble iverksatt på den enkelte arbeidsplass.
Statistikken skal inntil videre ikke innrapportes til noen instans, men kan brukes som grunnlag for utvalgsundersøkelser og kan etterspørres av Arbeidstilsynet i deres arbeid. Også Arbeidslivstjenesten kan kreve innsyn i sykefraværsstatistikken
### [§ 25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) andre ledd – Plikt for arbeidsgiveren til å _utarbeide oppfølgingsplan og gjennomføre dialogmøte etter arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje og fjerde ledd og delta i dialogmøte etter folketrygdloven § 8-7 a andre og tredje ledd_
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
[Endret 10/11, omarbeidet i sin helhet 7/14]
_Bestemmelsen viser til plikter som en arbeidsgiver skal ivareta i oppfølgingen av sykmeldte arbeidstakere i henhold til arbeidsmiljøloven § 4-6 og folketrygdloven § 8-7 a._
#### Oppfølgingsplan
_Plikt til å utarbeide oppfølgingsplan gjelder alle sykmeldte, også de med gradert sykmelding. Planen skal være utarbeidet senest innen sykmeldingen har vart i fire uker. Loven gir anledning til å gjøre unntak der det er åpenbart unødvendig med en slik plan. Dette vil for eksempel kunne være:_
* Tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det kan fastslås at vedkommende arbeidstaker ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeidet.
* Tilfeller der det er åpenbart at arbeidstaker innen kort tid uansett vil vende tilbake til full jobb uten tilretteleggingstiltak.
* Tilfeller der det allerede er iverksatt tilretteleggingstiltak på arbeidsplassen som fungerer, og det er åpenbart at arbeidstaker uansett innen kort tid vil komme tilbake til full jobb.
* Alvorlige sykdomstilstander hvor årsaken til sykmeldingen er av en slik art at arbeidstaker ikke er i stand til å ha en hensiktsmessig dialog med arbeidsgiver om arbeidstakers arbeidsevne og eventuelle tilretteleggingstiltak (det forutsettes i slike tilfeller at oppfølging skjer på et senere tidspunkt).
_I Prop. 102 L (2013-2014) presiseres det at formålet med unntaket er at partene ikke skal lage oppfølgingsplan for planens skyld. Planen må med andre ord tjene en hensikt i sykefraværsarbeidet, og det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvorvidt en formalisert oppfølgingsplan vil kunne ha en hensikt i sykefraværsoppfølgingen. Dersom arbeidsgiver, arbeidstaker eller eventuelt sykmelder mener det er behov for å ha en oppfølgingsplan, vil det neppe kunne anses som åpenbart unødvendig å utarbeide en slik plan. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for kontakt med den sykmeldte for å bringe på det rene om det faktisk dreier seg om unntak._
_I henhold til arbeidsmiljøloven skal arbeidsgiver sørge for å formidle oppfølgingsplanen til arbeidstakers sykmelder så snart den er utarbeidet, og senest innen fire uker. Ved lovendring 1. juli 2014 ble det synliggjort i arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd at arbeidsgiver skal sende oppdatert plan til NAV senest en uke før dialogmøte 2 eller 3. Arbeidsgiver skal også sende oppfølgingsplan til NAV når NAV etterspør dette, jf.[§ 25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) fjerde ledd. _
#### Dialogmøte 1
_Ved lovendring 1. juli 2014 ble ordlyden i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd endret. Krav om at det skal avholdes dialogmøte 1 på arbeidsplassen, senest innen sykefraværet har vart i sju uker, gjelder i utgangspunktet for arbeidstakere som er 100% sykmeldt. Møtet skal avholdes med mindre det er åpenbart unødvendig. Dette vil for eksempel kunne være:_
* Tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det kan fastslås at vedkommende arbeidstaker ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeidet.
* Tilfeller der det er åpenbart at arbeidstaker innen kort tid uansett vil vende tilbake til full jobb uten tilretteleggingstiltak.
* Alvorlige sykdomstilstander hvor årsaken til sykmeldingen er av en slik art at møtet ikke kan gjennomføres på en hensiktsmessig måte (det forutsettes i slike tilfeller at møtet hvis mulig avholdes på et senere tidspunkt).
_Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for kontakt med den sykmeldte for å bringe på det rene om det faktisk dreier seg om unntak. Det understrekes at unntaksadgangen skal være snever._
_Selv om det i utgangspunktet kun er plikt til å avholde dialogmøte 1 hvor arbeidstaker er helt borte fra arbeidet kan det være gode grunner til å avholde møte også i tilfeller hvor arbeidstaker er delvis borte fra arbeidet. Dialogmøte 1 skal derfor likevel avholdes for arbeidstakere som har en gradert sykmelding når arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder, etter en konkret vurdering, anser det hensiktsmessig, jf. arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd._
_Sykmelder har plikt til å delta i dialogmøtet hvis han/hun har mottatt innkalling._
#### Dialogmøte 2 og 3
_Arbeidsgiver har plikt til å delta i dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten etter innkalling som skal skje senest tre uker før møtet. Arbeidsgivers deltakelse i dialogmøter er avgjørende, og møtet skal som hovedregel flyttes hvis tidspunktet ikke passer._
### _[§ 25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) tredje_ ledd – Arbeidsgiver skal sende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før det avholdes dialogmøter etter folketrygdloven
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
[Tilføyd 10/11, endret 7/14]
Arbeidsgiver skal sende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før det avholdes dialogmøte 2 eller 3. I etatens innkallingsbrev til dialogmøte informeres det om _dette_.
### _[§ 25-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-2) fjerde_ ledd – Etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten skal arbeidsgiver utlevere oppfølgingsplan som eventuelt er revidert etter lovbestemte dialogmøter
[LOV-1997-02-28-19-§25-1](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-1)
[Tilføyd 10/11, endret 7/14]
_NAV vil kunne ha behov for å innhente oppfølgingsplan fra arbeidsgiver, for eksempel ved vurderingen av aktivitetskravet etter åtte ukers sykmelding._
## [§ 25-3](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3) Gebyr og tvangsmulkt
[LOV-1997-02-28-19-§25-3](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-3)
Helt omarbeidet 27.12.2022
### Innledning:
Departementet har gitt forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv.
Rundskrivet suppleres av rutiner for sanksjonering som skal være godkjent av Arbeids- og velferdsdirektoratet.
### Kommentarer til folketrygdloven § 25-3 Overtredelsesgebyr og tvangsmulkt ved brudd på meldeplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv.
#### Første ledd:
Manglende innlevering av a-meldingen sanksjoneres av Skatteetaten etter reglene i a-opplysningsloven. Det er ikke måten opplysningene leveres på som sanksjoneres etter folketrygdloven § 25-3, men innholdet i meldingen som leveres.
Det betyr at overtredelsesgebyr og tvangsmulkt kan ilegges når meldeplikten ikke er overholdt enten ved at melding med opplysninger om arbeidsforhold ikke er sendt, innholdet i meldingen ikke er riktig eller fristen for rapportering er oversittet jf. folketrygdloven § 25-1 andre ledd.
Bestemmelsen er utformet på en slik måte at den gir adgang til å ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt, men ikke en plikt. Dette tydeliggjøres av formuleringen «kan ilegge». Fremgangsmåten ved ileggelse av overtredelsesgebyr og/eller tvangsmulkt følger av folketrygdloven § 25-3 andre og tredje ledd, forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv §§ 2, 4, 5 og 6 og rutine.
Overtredelsesgebyret er ment å skape en preventiv effekt, mens tvangsmulkt skal fremprovosere rapportering hos arbeidsgiver og oppdragsgiver.
Utgangspunktet er at det er arbeidsgiver eller oppdragsgiver som er gjenstand for sanksjonering, og som regel vil det være en fysisk eller juridisk person. Dette er i tråd med a-opplysningsloven § 2 om hvem som er opplysningspliktig. Unntaket er når arbeidsgiver eller oppdragsgiver ikke er sammenfallende med den juridiske personen. I disse tilfellene er det den juridiske personen, ofte det øverste leddet i organisasjonen, som er gjenstand for sanksjonering selv om det ikke er de som er registrert som arbeidsgiver eller oppdragsgiver og foretar innrapporteringen.
Eksempel:
Direktorater er organisasjonsledd, men rapporterer til Aa-registeret via a-ordningen som arbeidsgiver eller oppdragsgiver selv om organisasjonsledd ikke er selvstendige juridiske personer. Den juridiske personen er det overliggende departementet og sanksjoneringen må derfor rettes dit.
#### Andre ledd første setning:
Fremgangsmåten ved ileggelse av overtredelsesgebyr fremkommer av § 25-3 andre ledd, forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv §§ 2, 4 ,5 og 6 og rutine.
Informasjon om fristen fremgår av folketrygdloven § 25-1 andre ledd, jf. Aa-registerforskriften § 6 nr. 3 første ledd, a-opplysningsloven § 4 tredje ledd og a-opplysningsforskriften § 2-1 tredje ledd. Se rundskriv R25-00 til folketrygdloven § 25 1 hvor fristen er redegjort for.
#### Andre ledd andre setning:
[Endret 6/23]
Bestemmelsen slår fast at dersom gebyr er vedtatt, skal dette ilegges for hver forsømmelse. _Samlet gebyr kan ikke overstige 15 ganger rettsgebyret per oversittet frist._ I forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv er det i § 2 beskrevet hva som regnes som en eller flere forsømmelser.
_Dette innebærer at samlet gebyr som ilegges per oversittet frist ikke kan overstige 15 ganger rettsgebyret, selv om det foreligger mer enn 30 forsømmelser per oversittet frist. Dersom opplysningspliktig ikke leverer korrekte opplysninger innen neste frist, vil nytt gebyr kunne ilegges. Dette betyr at en arbeidsgiver kan risikere å få overtredelsesgebyr hver måned hvis korrekte opplysninger ikke er gitt innen den frist som er fastsatt i forskrift._
_Eksempel:_
_Dersom arbeidsgiver A har frist 5. februar for innlevering av opplysninger for januar, og leverer opplysninger som inneholder feil for 40 ansatte 5. februar, kan det for dette tilfellet fattes vedtak om maksimalt overtredelsesgebyr på 15 ganger rettsgebyret._
_Leverer arbeidsgiver A også opplysninger som inneholder feil for 40 ansatte for februar med frist 5. mars, kan det da fattes vedtak om nytt overtredelsesgebyr på 15 ganger rettsgebyret. Det samme gjelder for etterfølgende måneder._
#### Tredje ledd:
[Endret 6/23]
Tvangsmulkt er et enkeltvedtak med trussel om plikt til å betale penger til det offentlige for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, blir etterlevd. Formålet med trusselen om tvangsmulkt i § 25-3 er å fremprovosere rapportering fra arbeids- og oppdragsgiver.
Når det fattes vedtak om tvangsmulkt, må det samtidig gis en frist for å rette på forholdet. Hvis forholdet ikke er rettet innen fristen, er tvangsmulkt påløpt og kan innkreves. Forhold knyttet til ileggelsen av tvangsmulkt har fått særskilt klagerett jf. forvaltningsloven § 51 siste ledd. Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg jf. sjette ledd. Blir korrekte opplysninger rapportert, faller tvangsmulkten bort.
Fremgangsmåten ved ileggelse av tvangsmulkt fremkommer av § 25-3 tredje ledd, forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv §§ 2, 3, 4 ,5 og 6 og rutine.
Bestemmelsen om tvangsmulkt presiserer også at når det er vedtatt tvangsmulkt, skal det ilegges for hver forsømmelse for hver dag etter utløpet av fristen frem til korrekte opplysninger er rapportert. _. Samlet tvangsmulkt kan ikke overstige 50 ganger rettsgebyret per oversittet frist._
I forskrift om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv er det i § 2 beskrevet hva som regnes som en eller flere forsømmelser.
_Blir ikke korrekte opplysninger levert, løper tvangsmulkten hver dag inntil den når maksbeløpet på 50 ganger rettsgebyret. Dersom opplysningspliktig ikke leverer korrekte opplysninger innen neste frist, vil ny tvangsmulkt kunne ilegges._
_Dette betyr at en arbeidsgiver kan risikere å få tvangsmulkt hver måned hvis korrekte opplysninger ikke er gitt innen den frist som er fastsatt i forskrift._
_Eksempel:_
_Arbeidsgiver A har frist 5. februar for innlevering av opplysninger for januar. Arbeidsgiver A leverer 5. februar opplysninger som inneholder feil for 40 ansatte._
_Det kan da fattes vedtak om at tvangsmulkt påløper dersom ny frist for å rette opplysningene ikke overholdes. Dersom den nye fristen ikke overholdes, skal tvangsmulkten utgjøre et halvt rettsgebyr per forsømmelse per dag etter utløpet av den nye fristen frem til korrekte opplysninger er levert. Samlet tvangsmulkt kan ikke overstige 50 ganger rettsgebyret. Dette innebærer at tvangsmulkten i dette tilfellet utgjør 20 ganger rettsgebyret (et halvt rettsgebyr per ansatt x 40 ansatte) per dag etter oversittet frist. Maksbeløpet for tvangsmulkt vil i dette tilfellet inntreffe etter 2,5 dag._
_Leverer arbeidsgiver A også opplysninger som inneholder feil for 40 ansatte for februar med frist 5. mars, kan det fattes nytt vedtak om tvangsmulkt. Det samme gjelder for etterfølgende måneder._
#### Fjerde ledd:
Fjerde ledd er tatt inn for å presisere at man ikke skal sanksjonere etter to ulike regelverk for samme forhold i samme tidsrom (dobbeltsanksjonering).
#### Femte ledd:
Femte ledd er en motregningsbestemmelse. Denne gir anledning til å motregne overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt mot arbeidsgivers eller oppdragsgivers krav på refusjon av ytelser etter kapitlene i folketrygdloven om sykepenger, stønad ved barns og andre nærståendes sykdom og ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon.
#### Sjette ledd:
Sjette ledd fastslår at både overtredelsesgebyr og tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.
#### Sjuende ledd:
Sjuende ledd gir hjemmel for å ettergi overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt helt eller delvis. Vilkåret er at det sannsynliggjøres at forpliktelsen ikke er overholdt som følge av forhold utenfor den opplysningspliktiges kontroll, eller dersom særlige rimelighetsgrunner tilsier det. Det må vurderes konkret fra sak til sak hva som er utenfor den opplysningspliktiges kontroll eller særlige rimelighetsgrunner.
#### Åttende ledd:
Departementet har gitt forskrift 10. juli 2014 om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter folketrygdloven § 25-3 ved brudd på opplysningsplikten til Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret mv.
Det er her gitt bestemmelser om forsømmelse, forholdet mellom overtredelsesgebyr og tvangsmulkt, ettergivelse og gjentakstilfeller.
## [§ 25-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4) – Særskilt meldeplikt for samboere1
[LOV-1997-02-28-19-§25-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4)
Den som setter frem krav om eller mottar stønad fra folketrygden har etter § 21-3 og § 21-6 andre ledd en generell plikt til å gi melding som forhold som har betydning for retten til ytelsen. [§ 25-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4) pålegger i tillegg en samboer som mottar ytelse som nevnt i bestemmelsen plikt til å gi trygdekontoret melding om samboerforholdet. Plikten til å gi melding oppstår når samboerforholdet etableres, selv om dette ikke medfører endringer i den utbetalte ytelse. Ved utbetaling av pensjoner skal pensjonene beregnes som for ektepar for visse grupper av samboere. Når det gjelder hvilke samboere denne utvidede meldingsplikten gjelder, viser vi til merknadene til § 1-5.
1| Kommentarene til [§ 25-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-4) er utarbeidet av Juridisk kontor.
---|---
## [§ 25-5](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-5) Behandleres plikt til å delta i samarbeidsmøter
[LOV-1997-02-28-19-§25-5](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-5)
Det foreligger ikke kommentarer til § 25-5.
## [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) Tap av retten til å praktisere for trygdens regning
[LOV-1997-02-28-19-§25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6)
Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Helsetjenestekontoret og Oppfølgnings og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen.
Omarbeidet i sin helhet desember 2018.
Gjelder fra 1.1.2019
### Generell del
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er det sterkeste virkemiddelet som Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) og Helsedirektoratet (Helfo) har til å reagere overfor behandlere og tjenesteytere som yter tjenester på trygdens regning. Folketrygden bygger på et gjensidig tillitsforhold mellom forvaltningen og behandlere og tjenesteytere som yter et arbeid på vegne av trygden. Hvis tilliten brytes må forvaltningen vurdere om samarbeidet mellom folketrygden og behandleren eller tjenesteyteren kan opprettholdes eller om det må opphøre.
I Prop.57 L (2017-2018) punkt 4.2.1 fremkommer det at bestemmelsen omfatter både behandlere og tjenesteytere. Med behandlere menes de som gir behandling, i hovedsak helsepersonell som lege, psykolog, tannlege og fysioterapeut. Med tjenesteytere menes en juridisk person som en apotekkjede eller et apotek, et ortopedisk verksted eller leverandører av hjelpemidler med videre. Dette fremkommer også i rundskrivet til folketrygdloven § 21-4.
Inntil helsetjenester ble skilt ut fra Arbeids- og velferdsetaten i 2009, medførte et vedtak etter [folketrygdloven § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) at en behandler eller tjenesteyter mistet retten til å praktisere for trygdens regning på alle trygdens områder. Etter 2009 ble forvaltningen av [folketrygdloven § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) delt mellom de to forvaltningsorganene. Det ble da tatt inn i lovteksten at begge forvaltningsorganene skulle kunne fatte vedtak etter bestemmelsen, innenfor sine respektive områder. Begrepet respektive områder har blitt oppfattet som et hinder for å la vedtak fattet av NAV få virkning innenfor Helsedirektoratets ansvarsområde, og for å la vedtak fattet av Helfo (Helsedirektoratet) få virkning innenfor Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt ansvarsområde.
Fra 1.1.2019 fikk man to nye bestemmelser i [folketrygdloven § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) og [§ 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Hovedformålet med lovendringen var å klargjøre rekkevidden av vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Bestemmelsen i [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) skal forvaltes av Helsedirektoratet, og [§ 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) skal forvaltes av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Vedtak om tap av retten i de mest alvorlige sakene er regulert i begge bestemmelsenes første ledd og gir virkning på alle lovens stønadsområder, mens vedtak etter annet ledd kun gjelder innenfor det enkelte forvaltningsorgan sitt forvaltningsområde. Arbeids- og velferdsdirektoratet fikk også hjemmel i [§ 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)a til å gi behandleren eller tjenesteyteren en formell advarsel.
### Bruk av bestemmelsen vurdert opp mot andre virkemidler
Hvis en behandler eller tjenesteyter har misligholdt sine plikter, kan Helfo reagere med ulike virkemidler. Valg av virkemiddel avhenger av sakens alvorlighetsgrad.
For Helfo vil et vedtak om tap av retten ofte være et virkemiddel som kommer på toppen av andre virkemidler som spesifikk informasjon om hvordan takster skal forstås, pålegg om endring av praksis, varsel om at det kan treffes vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning og vedtak om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon i henhold til folketrygdloven § 22-15a.
Der det er mistanke om straffbare forhold skal det vurderes anmeldelse til politiet. I de tilfeller en behandler/tjenesteyter anmeldes for trygdemisbruk bør retten til å praktisere for trygdens regning alltid vurderes. Dersom faktum er tilstrekkelig klarlagt til at det kan foretas en vurdering opp i mot tap av retten til å praktisere for trygdens regning bør dette skje senest samtidig med at forholdet anmeldes til politiet, med mindre det er fare for bevisforspillelse. I slike tilfeller utsettes bruk av dette virkemiddelet til etter ransaking eller beslag, eller iverksettes etter nærmere dialog med politiet. I disse tilfellene må saken behandles på en slik måte at vedtaket ikke kommer i konflikt med en eventuell senere frifinnelse eller henleggelse. Det betyr at vedtaket ikke må utformes på en slik måte at vedtakets gyldighet er avhengig av at behandleren finnes skyldig i en straffbar handling.
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er en vurdering av om trygden for fremtiden har tillit til at behandleren eller tjenesteyteren vil gi behandling eller yte en tjeneste for trygdens regning i tråd med regelverket. Hvis trygden ikke lenger har den nødvendige tilliten til behandleren eller tjenesteyteren, vil retten til å praktisere for trygdens regning kunne trekkes tilbake.
Tap av retten vurderes ikke som et administrativt rettighetstap som utgjør straff etter EMK, og rammes ikke av dobbeltstraff-problematikken. Se mer om dette i Prop.57 L (2017-2018) (Endringer i arbeidsmiljøloven, folketrygdloven og enkelte andre lover våren 2018).
### Generelt om vurdering av skyldgrad
Skyldkravet etter bestemmelsenes første ledd er forsett eller grov uaktsomhet, og etter andre ledd er det simpel og grov uaktsomhet.
Ved vurderingen av skyldkravet må det tas utgangspunkt i hva som kan forventes av vanlige, pliktoppfyllende personer. Det må imidlertid også tas hensyn til at behandlere og tjenesteytere er profesjonelle aktører og nyter særlig tillit. Dette tilsier gjennomgående en strengere aktsomhetsvurdering enn overfor privatpersoner.
Det foreligger forsett når den som utfører en handling gjør det bevisst eller har villet foreta handlingen. Behandler/tjenesteyter har handlet forsettlig hvis det kan legges til grunn at han/hun forsto at utbetalingen skyldtes en feil.
Det er grov uaktsomhet når den aktuelle handling eller unnlatelse innebærer et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. For å stadfeste at noe er grovt uaktsomt kreves det gjerne et markert avvik mellom behandlerens opptreden og hva som kan sies å være riktig opptreden. Grensen mellom aktsom (forsvarlig), uaktsom og grovt uaktsom atferd vil bero på et skjønn, og kan ofte være vanskelig å trekke.
### Oppsettende virkning (utsatt iverksettelse av vedtak)
Hovedregelen er at virkningen av et forvaltningsvedtak inntrer fra det tidspunktet vedtaket er truffet, eller fra det tidspunktet som er satt i vedtaket. Dette gjelder selv om vedtaket påklages.
Oppsettende virkning vil si at man utsetter iverksettelsen av vedtaket. Vurderingen er en beslutning og gjøres med hjemmel i forvaltningsloven § 42. Beslutningen er ikke et enkeltvedtak og kan dermed ikke påklages. Forvaltningsloven oppstiller ikke noe krav om at det er vedtaksinstansen som må behandle krav om oppsettende virkning. Klageinstansen kan behandle kravet dersom saken er oversendt dem.
Helfo har plikt til å vurdere utsatt iverksettelse av vedtak dersom det fremmes krav om det. Rundskrivet til forvaltningsloven § 42 gir veiledning for når det bør besluttes utsatt iverksettelse av vedtaket.
### De forskjellige handlingsalternativene i folketrygdloven [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), første og annet ledd
Bestemmelsen har tre alternative inngangsvilkår, som kan føre til tap av retten til å praktisere etter første og annet ledd. Dette er at behandler eller tjenesteyter forsettlig eller uaktsomt:
1. gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden,
2. ikke oppfyller lovbestemte plikter, eller
3. gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser
#### Handlingsvilkåret i bokstav a – gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden
Med «uberettiget utbetaling» menes en utbetaling som behandler eller tjenesteyteren har mottatt uten å ha krav på den. Endringen fra tidligere ordlyd «skyldig i misbruk» er ikke materiell, men kun en presisering for å gjøre det mer tydelig hva vilkåret omfatter. Behandleren eller tjenesteyteren må være skyldig i den uberettigede utbetalingen.
Eksempler på handlinger som omfattes av dette alternativet vil være krav om utbetaling for tjeneste eller behandling som ikke er utført, ikke er nødvendig eller ikke er omfattet av folketrygdens stønadsplikt. Også feil bruk av takster ved at behandlingen som er utført ikke faller inn under takstens ordlyd og krav, omfattes av alternativet.
#### Handlingsvilkåret i bokstav b – ikke oppfyller lovbestemte plikter
Av forarbeidene (NOU 1990:20 s. 755) fremgår det at uttrykket «lovbestemte plikter» primært retter seg mot overtredelser av plikter etter folketrygdloven, men at også mislighold av relevante plikter etter andre lover rammes av bestemmelsen.
Behandlere og tjenesteytere er pålagt en rekke andre lovbestemte plikter, fortrinnsvis gjennom helsepersonelloven med tilhørende forskrifter. Helfo fatter ikke vedtak med hjemmel i helsepersonelloven, men pliktene som følger av lovens §§ 6, 15, 39 og 40, er av betydning for om behandlere er i stand til å oppfylle sine lovpålagte plikter etter folketrygdloven.
Som behandler og tjenesteyter har man et ansvar for at man ikke påfører trygden eller pasienten unødvendig utgifter, jf. helsepersonelloven § 6.
Spørsmålet om en virksomhet er forsvarlig i helsepersonellovens forstand, faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde, da slike forhold skal vurderes av tilsynsmyndigheten.
Et eksempel som vil falle inn under handlingsvilkåret i bokstav b, er når en behandler eller en tjenesteyter ikke oppfyller plikten etter folketrygdloven § 21-4 om å levere nødvendige opplysninger og erklæringer til trygden. Momenter som bør vurderes i denne forbindelsen er hva som er årsaken til at behandleren ikke utleverer disse.
Andre eksempler kan være nektelse av å utlevere timelister og annen dokumentasjon som Helfo trenger for å kontrollere om vilkårene for en ytelse er oppfylt eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder, eller for å kontrollere utbetalinger etter en direkte oppgjørsordning, jf. folketrygdloven § 21-4.
#### Handlingsvilkåret i bokstav c – gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser
Eksempler på «gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser» er erklæringer med feil innhold eller erklæringer som er mangelfulle. For dette handlingsalternativet er det tilstrekkelig at vedkommende har avgitt opplysningene eller erklæringen. Det er ikke nødvendig at de misvisende opplysningene eller erklæringen har ført til utbetaling fra trygden.
### Nærmere om kravet til skyld etter folketrygdloven [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), første ledd
For at behandleren eller tjenesteyterens handling eller unnlatelse skal omfattes av [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) første ledd, må det være utvist forsett eller grov uaktsomhet.
I hvilken grad handlingen kan karakteriseres som forsettlig eller grov uaktsom må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Fiktive krav skal i utgangspunktet vurderes som en forsettlig handling, men det kan tenkes tilfeller der det utilsiktet er fremmet krav om refusjon for behandling som ikke er utført. Det blir i så fall et bevisspørsmål hvor man i forvaltningsretten skal legge til grunn det som er mest sannsynlig.
Grove tilfeller av gjentagende feil takstbruk vil også vurderes som forsettlig eller grovt uaktsomt. Særlig gjelder dette dersom man tidligere er gjort kjent med feilbruken. Er handlingen utført med grov uaktsomhet subsumeres situasjonen under første ledd dersom handlingen i tillegg representerer et alvorlig tillitsbrudd.
Eksempel på denne situasjonen kan være der en behandler forsettlig eller grovt uaktsom forskriver legemidler eller gir feil opplysninger i legemiddelsøknader slik at stønadsmottaker får uberettiget utbetaling av trygdeytelser.
#### Rettsvirkning av vedtak fattet etter folketrygdloven [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), første ledd
Vedtak fattet etter første ledd får virkning på alle lovens stønadsområder.
NAV må underrettes når Helfo fatter vedtak etter [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), første ledd. Dette gjøres ved at NAV varsles samtidig med at behandler/tjenesteyter får varsel om vedtak. Helfo må i hver enkelt sak vurdere om det er nødvendig å varsle NAV på et tidligere tidspunkt.
Et varsel om at Helfo vurderer/har fattet et vedtak om å frata retten til å praktisere for trygdens regning anses ikke som en personlig opplysning som er underlagt taushetsplikt. Dersom NAV ønsker innsyn i sakens dokumenter må dette vurderes opp imot reglene om taushetsplikt.
Dersom et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning påklages, skal Helfo informere NAV om klagen, samt om utfallet etter klagebehandlingen.
Informasjon om at en behandler eller tjenesteyter har mistet retten til å praktisere for trygdens regning er viktig for at kommuner og regionale helseforetak skal kunne oppfylle sitt «sørge-for» ansvar.
Relevant(e) kommune og helseforetak bør således varsles om at behandlerens rett til å praktisere for trygdens regning er til vurdering samtidig som at varselet sendes til behandleren.
Om man skal varsle på et tidligere tidspunkt enn når vedtaket fattes, må vurderes konkret i hver enkelt sak. I høringsnotatet til «Forslag til endringer i folketrygdloven kapittel 25 om tap av retten til å praktisere for trygdens regning og utelukkelse fra å utstede legeerklæringer» foreslo departementene (Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet) at avtalemotpart skal varsles når behandleren får et varsel om at forvaltningen vurderer å frata vedkommende retten til å praktisere for trygdens regning. Av hensyn til behandleren, avtalemotparten og forvaltningen er det viktig at et varsel ikke kommer for tidlig i prosessen.
Konsekvensen av et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning vil være at hverken behandler eller pasient har krav på refusjon fra folketrygden. Dersom en behandler opprettholder sin praksis uten refusjonsrett, må pasienten betale behandlingens fulle kostnad til behandleren, og får ingenting igjen fra trygden. Det vil ikke være noen egenandel å godskrive som kan inngå i grunnlaget for frikort til pasienten.
En eventuell avtale om direkteoppgjør faller bort samtidig med et slikt vedtak, da det ikke foreligger refusjonsrett.
Vedtak fattet med hjemmel i første ledd er tidsavgrenset med virkning for inntil fem år. Det kan deretter fattes et nytt vedtak i en ny sak dersom vilkårene for dette er tilstede.
Utestengelsens varighet er avhengig av graden av mistillit forvaltningen har til behandleren fremover i tid. Graden av mistillit er et resultat av en konkret helhetsvurdering av momenter som utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad, manglende innrettelse etter pålegg med videre.
Forhold som omfattes av første ledd vil ha en alvorlighet som naturlig medfører høyere grad av mistillit frem i tid og lengre utestengelse fra å praktisere for trygdens regning.
Fire til fem år kan være aktuelt i særlig graverende tilfeller. Dette innebærer tilfeller hvor flere momenter er særlig skjerpende, for eksempel der refusjonskrav er klart fiktive, beløpet er høyt, misbruket har foregått systematisk og over lang tid, behandleren ikke har innrettet seg etter gjentatte pålegg og behandleren har begått alvorlig tillitsbrudd, eksempelvis ved å skrive fiktive pasientjournaler.
Er det klart at behandleren har levert fiktive krav, men øvrige momenter ikke trekker i skjerpende retning, bør perioden begrenses til inntil tre år.
### Nærmere om kravet til skyld etter folketrygdloven [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) annet ledd
Handlingsalternativene i andre ledd er de samme som i første ledd. Det avgjørende for om det er første eller andre ledd som kommer til anvendelse er graden av utvist skyld. Dette beror på en helhetsvurdering av den konkrete handlingen eller unnlatelsen som er begått, skyldgraden og tillitsbruddets alvorlighet. Jo mer alvorlig tillitsbruddet er, desto større grunn er det til å vurdere behandleren eller tjenesteyteren etter første ledd, som etter lovforslaget skal få virkning for hele folketrygdloven.
Er det grov uaktsomhet i handlingen kan både første og andre ledd være aktuell å vurdere. Handlingen subsumeres under første ledd dersom denne i tillegg representerer et alvorlig tillitsbrudd.
Skyldkravet etter bestemmelsens andre ledd er uaktsomhet. Det vil si at skyldgrader fra simpel til grov uaktsomhet omfattes. Det fremgår av forarbeidene at annet ledd primært bør brukes i de situasjonene hvor det er tvil om det foreligger grov uaktsomhet. De klare tilfellene av simpel uaktsomhet vil vanligvis ikke komme inn under annet ledd. Dette er i tråd med tidligere praktisering av [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) der kun tilfeller av grov uaktsomhet og forsett har ført til tap av retten til å praktisere for trygdens regning.
#### Rettsvirkning av vedtak fattet etter folketrygdloven [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) andre ledd
Vedtak fattet etter andre ledd gir kun rettsvirkning innenfor Helsedirektoratets ansvarsområde, og er tidsavgrenset med virkning for inntil tre år.
Varsling til andre relevante organer som beskrevet under avsnittet «Rettsvirkning av vedtak fattet etter [folketrygdloven § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) første ledd» får også anvendelse på vedtak fattet etter andre ledd.
Utestengelsens varighet er avhengig av graden av mistillit forvaltningen har til behandleren fremover i tid. Graden av mistillit er et resultat av en konkret helhetsvurdering av momenter som utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad, manglende innrettelse etter pålegg med videre.
Det er ingen grense nedad i forhold til vedtakets lengde. Vedtaket behøver således ikke å begrenses til hele år. Et vedtak om tap av retten etter [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) vil ha store konsekvenser for tjenesteyteren/behandlerens mulighet til å fortsette sin næring selv om et vedtak begrenses til en kort periode. Dersom man er i tvil om man kan ha tillit til en behandler frem i tid bør man avvente å treffe vedtak fremfor å treffe et vedtak med svært kort varighet.
### Vurdering av tillit frem i tid – «kan vurdering»
Refusjonssystemet er basert på et tillitsforhold mellom trygden og behandler og tjenesteyter. Det sentrale vurderingstemaet etter [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) er om man kan ha tilstrekkelig tillit til at vedkommende for fremtiden vil forholde seg lojalt til refusjonssystemet.
Når man allerede har tatt stilling til skyldgraden, det vil si om forholdet omfattes av første eller andre ledd vil dette langt på vei være sammenfallende med den vurderingen som man gjør når man skal vurdere om man har tillit til behandleren frem i tid.
Vurdering av om man kan ha tillit til behandleren frem i tid beror på en helhetsvurdering hvor man blant annet vektlegger:
\- Graden av utvist skyld:
Forsettlige regelbrudd vil være mer alvorlig enn uaktsomme, f.eks. åpenbart fiktive regninger. Skyldvurderingen kan være ulik for ulike deler av saken. Tilliten til at behandleren i fremtiden vil innrette seg i henhold til reglene om refusjon fra folketrygden vil være mest svekket i de grove tilfellene.
\- Størrelsen på det feilutbetalte beløp:
Høyt beløp kan tale for tap av retten-reaksjon. Beløpets størrelse må imidlertid alltid ses i sammenheng med de øvrige momenter. I forhold til utvist skyld innebærer dette at ved forsettlig misbruk av trygdens midler er beløpets størrelse av mindre betydning. Dersom misbruket har skjedd uaktsomt, bør beløpet være av en viss størrelse for å trekke i retning av tap av retten-vedtak.
\- Lovovertredelsens art og omfang:
Refusjonskrav for behandling som ikke har funnet sted er alltid alvorlig. Ved de alvorligste misbrukstilfellene vil omfanget ha mindre betydning. På den annen side vil for eksempel fremsettelse av krav om betaling for tjenester som ikke er medisinsk nødvendig (overforbruk), jf. folketrygdloven § 5-1, kun rammes i de grovere tilfellene. Ved denne type regelbrudd må man se hen til i hvilken grad regelbruddene gjentas over tid, om de fremstår systematisk, om de gjelder for eksempel feilbruk av én eller et stort antall takster med videre.
* Har behandleren eller tjenesteyteren tidligere gjort seg skyldig i liknende handlinger eller unnlatelser? Helfo kan ha hatt tidligere saker mot behandleren som kan være egnet til å svekke tilliten til vedkommende.
* Helfo sitt forhold:
Dersom saksbehandlingen tar urimelig lang tid eller det er oppstått misforståelser som Helfo er ansvarlig for, kan det tas hensyn til hvordan behandleren har innrettet sin praksis i samme periode. Dette kan tale for at vedtak om tap av retten ikke skal fattes, at utestengelsens lengde kortes ned, eller saken avsluttes med en advarsel.
Disse momentene vil også ha betydning for fastsettelsen av vedtakets varighet.
### Folketrygdloven [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) tredje ledd:
[LOV-1997-02-28-19-§25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6)
Dersom Helfo (eller NAV etter første ledd) har fattet vedtak om å frata retten til å praktisere for trygdens regning, er hovedregelen at det ikke ytes stønad på grunnlag av erklæringer eller uttalelser fra behandleren. Dette innebærer at medlemmet må henvende seg til en annen behandler eller tjenesteyter for å få gyldig dokumentasjon på at vilkårene for stønaden det søkes om er oppfylt, eksempelvis søknad om individuell refusjon og blå resept.
Det er imidlertid gjort unntak slik at det kan gis stønad til erklæring fra behandler som har mistet retten til å praktisere for trygdens regning dersom det vil være urimelig å ikke gi stønad. Denne adgangen skal være en form for sikkerhetsventil slik at reglene åpner for å ta rimelighetshensyn i enkelte tilfeller ovenfor enkelte medlemmer.
### Folketrygdloven [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) fjerde ledd:
[LOV-1997-02-28-19-§25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6)
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Ved klage gjelder bestemmelsene i folketrygdloven § 21-12 og forvaltningsloven. Vedtak fattet av Nasjonalt klageorgan kan ikke påklages videre til Trygderetten. Disse vedtakene er unntatt i forskrift om unntak fra anke til Trygderetten F15.04.97 § 1 bokstav d. Vedtak fattet av Nasjonalt klageorgan kan bringes inn for domstolene med Tingretten som første instans.
## [§ 25-6a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a) Retningslinje for ileggelse og utmåling av overtredelsesgebyr
[LOV-1997-02-28-19-§25-6a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a)
[Endret 1/22]
**Status:** Rundskrivet er stilt i bero fordi Helse- og omsorgsdepartementet har besluttet at hjemmelen for ileggelsen av overtredelsesgebyr etter folketrygdloven § 25-6 a ikke skal benyttes på nåværende tidspunkt.
### Innledning
Utarbeidet av Helsedirektoratet 1. januar 2022.
Helsedirektoratet er i [folketrygdloven § 25-6 a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a) gitt myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr til behandlere som forskriver i strid med [folketrygdloven § 5-14](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A75-14) eller forskrift gitt i medhold av denne [(blåreseptforskriften)](/nav/forskrift/2007-06-28-814). Helsedirektoratet har delegert denne myndigheten til Helfo.
### Formål
Overtredelsesgebyr er en administrativ reaksjon. Formålet er å øke etterlevelsen av regelverket ved forskrivning av legemidler, næringsmidler og medisinsk forbruksmateriell, og på denne måten sørge for at trygden ikke påføres unødvendige utgifter.
Ansvaret for forskrivning er gitt til behandlerne gjennom ordningene med forhåndsgodkjent refusjon og individuell stønad.
Innføringen av overtredelsesgebyr på dette området har sin bakgrunn i både individual- og allmennpreventive hensyn.
### Hvem kan ilegges overtredelsesgebyr
Behandlere som har forskrevet i strid med [folketrygdloven § 5-14](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A75-14) kan ilegges overtredelsesgebyr. Dette gjelder uavhengig av om den enkelte behandler for eksempel er selvstendig næringsdrivende eller i et ansettelsesforhold. Dette ble lagt til grunn i forarbeidene til folketrygdloven § 25-6 a (Prop. 62 L (2018 – 2019) kapittel 7.4). Departementet vurderte at utformingen av styringssystemene i virksomheten ikke hadde betydning for om overtredelsesgebyret skulle innføres eller ikke.
### Når kan overtredelsesgebyr ilegges
Overtredelsesgebyr kan ilegges når en behandler uaktsomt eller forsettlig har forskrevet legemidler, næringsmidler eller medisinsk forbruksmateriell i strid med folketrygdloven § 5-14 eller tilhørende forskrifter. Det er også et krav at forskrivningen kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser.
Overtredelsesgebyr som sanksjon må ses i sammenheng med andre reaksjoner, som spesifikk informasjon om regelverket, pålegg om å endre praksis, tilbakekreving, tap av retten til å praktisere for trygdens regning og/eller anmeldelse.
Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om det er grunner til å ilegge et overtredelsesgebyr. I noen tilfeller kan ett brudd på regelverket være alvorlig. I andre tilfeller kan det være avdekket flere brudd på regelverket som samlet sett gir grunnlag for en reaksjon. Det kan for eksempel være aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr når behandleren
* har oppgitt uriktig diagnose for å kunne forskrive på blå resept, eller på annen måte har gitt uriktige opplysninger om pasienten eller grunnlaget for forskrivningen
* benytter reservasjonsretten mot bytte av legemidler uten at det er grunnlag for dette
* ikke har innrettet seg etter tidligere informasjon eller pålegg om endring av praksis
Det er ikke nødvendig at det har skjedd en uberettiget utbetaling av trygdeytelser for at det kan ilegges et overtredelsesgebyr; det er tilstrekkelig at feilforskrivningen kan føre til en slik uberettiget utbetaling.
Ved ileggelse av overtredelsesgebyr er det ikke et krav om at behandleren selv har mottatt en økonomisk fortjeneste eller annen fordel.
#### Krav til skyld
Skyldkravet er beskrevet i [folketrygdloven § 25-6 a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a). For at bestemmelsen skal komme til anvendelse, må behandleren uaktsomt eller forsettlig forskrive i strid med [folketrygdloven § 5-14](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A75-14) og tilhørende forskrifter.
Skyldspørsmålet vurderes av Helfo, og Helfo må vurdere om behandleren visste, eller burde ha visst, at forskrivningen var i strid med regelverket.
Minstekravet for å konstatere uaktsomhet er at behandleren er å bebreide for å ha handlet som vedkommende har gjort, sammenlignet med hva som kan forventes av en alminnelig fornuftig person. Det er grov uaktsomhet når den aktuelle handling eller unnlatelse innebærer et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. For at en overtredelse av reglene skal være forsettlig, må vedkommende ha foretatt handlingen eller unnlatelsen bevisst, og med vilje.
Det forventes at behandlere er klar over at enhver forskrivning beror på en konkret vurdering av om vilkårene i det enkelte tilfelle er oppfylt, og at det stilles et strengt krav til deres aktsomhet som profesjonelle aktører.
Det er et strengere beviskrav i saker om overtredelsesgebyr enn i saker der reaksjon ikke kan anses som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6. I rettspraksis er det stilt krav til «klar sannsynlighetsovervekt», jf. Rt. 2012 s. 1556. Dette betyr at beviskravet er strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, og at Helfo må være sikrere på at behandleren faktisk er ansvarlig for overtredelsen. Kravet til klar sannsynlighetsovervekt gjelder derfor både feilforskrivningen og skyldkravet.
#### «Kan-regel»
Helfo kan ilegge overtredelsesgebyr etter [folketrygdloven § 25-6 a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a) når brudd på regelverket blir avdekket. Det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av om overtredelsesgebyr er riktig reaksjon i det enkelte tilfellet, det vil si en «kan-regel».
I departementets vurdering i Prop. 62 L (2018 – 2019) punkt 7.4 står det følgende:
> Ved å gi Helfo mulighet til å foreta en skjønnsmessig vurdering av om overtredelsesgebyr skal ilegges, oppnås større fleksibilitet når det gjelder å tilpasse reaksjonen til den konkrete situasjonen og velge det reaksjonsmiddelet som framstår best egnet i det enkelte tilfellet.
Ved vurderingen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr overfor behandlere kan det blant annet legges vekt på
* skyldgrad
* overtredelsens omfang
* tidligere mottatt spesifikk informasjon eller pålegg om endring av praksis
* fordeler som er eller kunne vært oppnådd for behandleren
Det understrekes at listen ikke er uttømmende, og at også andre momenter kan tillegges vekt i en helhetsvurdering.
### Utmåling
Ved utmåling av overtredelsesgebyr etter [folketrygdloven § 25-6 a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a), jf. [blåreseptforskriften § 11 a](/nav/forskrift/2007-06-28-814/%C2%A711a), skal det foretas en individuell utmåling av gebyret innenfor den øvre rammen på 2G. Se [nav.no for informasjon om hva grunnbeløpet utgjør i kroner](https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kontakt-nav/utbetalinger/grunnbelopet-i-folketrygden).
Ved utmålingen vil det legges særlig vekt på alvorlighetsgraden av overtredelsen, og sentrale momenter som vil kunne inngå i vurderingen er
* skyldgrad
* overtredelsens omfang
* tidligere mottatt spesifikk informasjon eller pålegg om endring av praksis
* gjentatte, systematiske feilforskrivninger
* fordeler som er eller kunne vært oppnådd for behandleren
Det bemerkes at listen over momenter ikke er uttømmende, og at også andre momenter vil kunne tas med i vurderingen av nivå ved fastsettelsen av overtredelsesgebyret.
#### Veiledning om utmålingsgrad
##### Utmålingsgrad: Fra 1/10 G til og med 1/2 G
Feilforskrivninger som vanligvis hører inn under denne kategorien, er der det foreligger lavere grad av skyld, der det er avdekket et mindre omfang av feil, eller der feilforskrivningen i seg selv vurderes som mindre alvorlig.
##### Utmålingsgrad: Fra 1/2 G til og med 1 G
Feilforskrivninger som vanligvis hører inn under denne kategorien, er der det foreligger en større grad av skyld, eller der overtredelsens omfang er av en viss størrelse. Det samme vil gjelde der det foreligger gjentatte, systematiske feilforskrivninger, eller der behandler tidligere har mottatt spesifikk informasjon eller pålegg om endring av praksis.
##### Utmålingsgrad: Fra 1 G til og med 2 G
Feilforskrivninger som vanligvis hører inn under denne kategorien, er der forskriver har utvist en betydelig grad av skyld eller tidligere har blitt ilagt et overtredelsesgebyr for samme type feilforskrivning. Det samme vil gjelde feilforskrivninger av en betydelig størrelsesorden, eller der behandleren har oppnådd fordeler ved feilforskrivningen.
I forhåndsvarselet og vedtaket skal det fremgå hva som er begrunnelsen for utmålingen, og hva gebyret utgjør i kroner på det aktuelle tidspunktet.
### Saksbehandling
Vedtak om overtredelsesgebyr er omfattet av forvaltningslovens bestemmelser. Vedtaket er et enkeltvedtak etter [forvaltningsloven § 2](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A72) første ledd bokstav b jf. bokstav a.
Overtredelsesgebyr regnes som en administrativ sanksjon. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om administrative sanksjoner i kapittel IX kommer til anvendelse, jf. [forvaltningsloven § 43](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A743) og §[§ 47](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A747) til [50](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A750).
Dersom saken avsluttes uten at det ilegges overtredelsesgebyr, skal behandleren underrettes dersom det er gitt forhåndsvarsel, jf. [forvaltningsloven § 49](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A749). Grunnlaget for at saken avsluttes, skal angis kort.
#### Forhåndsvarsel
Når Helfo vurderer å ilegge et overtredelsesgebyr, må saken forberedes i samsvar med de alminnelige saksbehandlingsreglene som følger av forvaltningsloven. Dette innebærer at Helfo skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig, før de treffer et vedtak, jf. [forvaltningsloven § 17](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A717), og at behandleren må få mulighet til å uttale seg før vedtaket treffes, jf. [forvaltningsloven § 16](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A716). Helfo skal derfor sende et forhåndsvarsel til behandleren om at de vurderer å ilegge overtredelsesgebyr. Varselet skal gjøre rede for hva saken gjelder, og må ellers inneholde det som anses påkrevd for at behandleren kan ivareta sine interesser på en forsvarlig måte. Det må fremgå av varslet hvilke feilforskrivninger overtredelsesgebyret gjelder.
I [Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn/a6) nr. 1 er det innfortolket et vern mot selvinkriminering. Dette innebærer at den som får en sanksjonssak mot seg, ikke kan pålegges «under trussel om tvang» å gi opplysninger om forhold av betydning for sanksjonsspørsmålet. En sanksjonssak anses å være åpnet fra det tidspunktet Helfo sender et forhåndsvarsel om overtredelsesgebyr. I forhåndsvarselet skal Helfo derfor orientere om selvinkrimineringsvernet, altså retten til ikke å uttale seg eller utlevere dokumenter eller gjenstander som kan medføre overtredelsesgebyr eller annen straff for behandleren.
#### Krav til begrunnelse
Et vedtak om overtredelsesgebyr skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24. De formelle kravene til begrunnelsen følger av forvaltningsloven § 25. Kravet til begrunnelse bidrar til å sikre gjennomtenkte beslutninger fra forvaltningen. I begrunnelsen skal det vises til de faktiske forholdene vedtaket bygger på, hvilke regler som er overtrådt, og at vilkårene for overtredelsesgebyr er oppfylt.
Begrunnelsen skal sikre at parten forstår vedtaket og retter seg etter det. Begrunnelsen er også viktig når parten skal vurdere en eventuell klage, og klagebehandlingen blir enklere dersom vedtaket er godt begrunnet.
Den konkrete vurderingen (subsumsjonen), der faktum vurderes opp mot rettsreglene, er en viktig del av begrunnelsen. Vedtaket om overtredelsesgebyr må fremstå som et selvstendig vedtak, slik at det eventuelt kan prøves av domstolene.
#### Saksbehandlingstid
Helfo skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven 11 a. Den som er varslet om overtredelsesgebyr, har krav på at en endelig avgjørelse skjer innen rimelig tid. jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6. Hva som er å anse som rimelig tid, må avgjøres konkret i hver enkelt sak. I denne vurderingen vil relevante momenter være sakens kompleksitet og om tidsbruken skyldes behandleren eller myndighetene. Det vil være av særlig betydning om det finnes perioder av inaktivitet som ikke skyldes behandleren.
Dersom en behandler klager på et ilagt overtredelsesgebyr, bør Helfo gjøre Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) oppmerksom på at saken bør prioriteres.
#### Klage og anke
Behandleren kan klage på vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr til Helseklage, jf. [folketrygdloven § 25-6 a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a) fjerde ledd. Klagefristen er 6 uker, jf. [folketrygdloven 21-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-12) femte ledd. Vedtakene fra Helseklage er unntatt fra anke til Trygderetten etter [forskrift om unntak fra anke til Trygderetten § 1](/nav/forskrift/1997-04-15-324/%C2%A71) bokstav d, jf. [folketrygdloven § 21-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-12) fjerde ledd.
#### Utsatt iverksettelse
Virkningen av et forvaltningsvedtak inntrer som hovedregel fra det tidspunktet vedtaket er gyldig truffet, eller fra det tidspunktet som er fastsatt i vedtaket. Dette gjelder selv om behandleren klager på vedtaket.
Forvaltningsorganet har en skjønnsmessig adgang til å beslutte utsatt iverksettelse av vedtak både ved klagebehandling og ved søksmål, jf. forvaltningsloven § 42. Om en slik utsatt iverksettelse bør gis, beror på en avveining: Hvilken interesse har det offentlige, eller motstående private interesser, i at vedtaket gjennomføres straks.
I saker om administrative reaksjoner, som overtredelsesgebyr, vil det være større grunn til å gi utsatt iverksettelse sammenlignet med andre forvaltningssaker, jf. uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 2 jf. artikkel 6 nr. 1. Som hovedregel skal Helfo derfor gi utsatt iverksettelse i saker som gjelder ileggelse av overtredelsesgebyr.
Helfo skal begrunne avslag på anmodning om utsatt iverksettelse. Beslutningen av om det gis utsatt iverksettelse eller ikke, er ikke et enkeltvedtak og kan derfor ikke påklages.
#### Betaling og innkreving av overtredelsesgebyr
Oppfyllelsesfristen for betaling av overtredelsesgebyr er fire uker fra vedtaket ble truffet, jf. forvaltningsloven § 44 femte ledd første punktum. Dette gjelder med mindre noe annet er bestemt i vedtaket om overtredelsesgebyr eller på et senere tidspunkt, jf. samme bestemmelse annet punktum.
Statens innkrevingssentral (SI) ved Skatteetaten skal kreve inn overtredelsesgebyret.
#### Foreldelse
Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes etter to år, jf. [folketrygdloven § 25-6 a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6a) tredje ledd. Fristen regnes fra tidspunktet overtredelsen fant sted, og avbrytes ved at det gis forhåndsvarsel eller treffes vedtak om overtredelsesgebyr.
### Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)
Overtredelsesgebyr regnes ikke som straff i henhold til [Grunnloven § 96](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A796), men er å anse som straff etter [EMK](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn). Det betyr at rettsikkerhetsgarantier som følger av [EMK](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn) må oppfylles ved ileggelse av overtredelsesgebyr. Dette er omtalt nærmere i Prop. 60 L (2017-2018) og Prop. L 62 (2018-2019).
Overtredelsesgebyr må ha klar lovhjemmel. Dette følger både av legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 og av EMK artikkel 7. Lovhjemmelen for å ilegge reaksjoner som etter EMK artikkel 7 er straff, må oppfylle kravene til tilgjengelighet og forutsigbarhet som er utviklet gjennom praksisen i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Hjemmelen må være tilgjengelig og tilstrekkelig presist utformet, slik at behandlerne har mulighet til å forutse når Helfo kan ilegge et overtredelsesgebyr.
### Forholdet til andre straffereaksjoner
Vernet mot gjentatt straffeforfølgning i Den europeiske menneskerettskonvensjon tilleggsprotokoll artikkel 4 innebærer et vern mot å bli straffeforfulgt for et forhold man på et tidligere tidspunkt er endelig frikjent eller domfelt for (forbud mot dobbeltstraff). Dersom det er ilagt overtredelsesgebyr for en feilforskrivning, kan det samme forholdet ikke anmeldes. På samme måte kan det ikke fattes vedtak om overtredelsesgebyr dersom et forhold er anmeldt og det er avsagt rettskraftig dom i straffesaken. Det samme gjelder i saker som ender med påtaleunnlatelse. Dersom politiet henlegger en sak uten at dette anses for å være en endelig avgjørelse, kan administrativ forfølgning fortsette. En henleggelse av kapasitetshensyn kan ikke anses som en endelig avgjørelse, og det kan ilegges overtredelsesgebyr.
Kravene til bevis i straffesaker hos påtalemyndighetene er forskjellige fra administrativ ileggelse av overtredelsesgebyr. Dersom en sak henlegges på bevisets stilling, må det vurderes konkret i den enkelte sak om det er hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr. Dersom Helfo vurderer at det ikke er grunnlag for å henlegge saken, bør det vurderes hvorvidt denne avgjørelsen skal påklages.
Når en sak vurderes anmeldt, er det viktig å ta hensyn til foreldelsesspørsmålet, slik at ikke begge sanksjonsmulighetene faller bort på grunn av foreldelse, jf. blant annet straffeloven § 86. Valg av spor, det vil si overtredelsesgebyr eller straffeforfølgning via politi og påtalemyndighet, bør avklares så snart som mulig i enkeltsaker. Det vises i den forbindelse til anmeldelsesinstruksen.
## [§ 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) Tap av retten til å praktisere for trygdens regning (Arbeids- og velferdsdirektoratets myndighet)
[LOV-1997-02-28-19-§25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)
Helt omarbeidet 19.12.2025 av Seksjon kontroll og internasjonalt // Ytelsesavdelingen
### Generelt om ftrl. § 25-7
#### Hvorfor har vi bestemmelsen
Folketrygden bygger på et system av gjensidig tillit mellom forvaltningen og behandlere og tjenesteytere som utfører arbeid på vegne av trygden. For å sikre tillit er forvaltningen gitt adgang til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning overfor behandlere og tjenesteytere. Denne adgangen følger av [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Det sentrale vurderingstema er om Nav vil ha tilstrekkelig tillit til at behandleren eller tjenesteyteren for fremtiden vil forholde seg lojalt til regelverket når de utfører arbeid for trygden.
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er det sterkeste virkemiddelet Nav har til å reagere overfor en behandler eller tjenesteyter som yter tjenester på trygdens regning. Formålet med vedtaket er å hindre at trygden for fremtiden skal være forpliktet til å utbetale refusjonskrav eller stønad på bakgrunn av erklæringer eller uttalelser som trygden ikke har tillit til er korrekte.
#### Hovedtrekkene i bestemmelsen
Første ledd gir Nav hjemmel til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning på inntil fem år overfor behandler eller tjenesteyter som forsettlig eller grovt uaktsomt gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan medføre uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Vedtak etter første ledd gis virkning for hele [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19).
Andre ledd gir Nav hjemmel til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning på inntil tre år overfor behandler eller tjenesteyter som uaktsomt gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan medføre uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Vedtak etter andre ledd gis virkning for hele [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19), med unntak av [kapittel 5](/nav/lov/1997-02-28-19/kap5) som Helsedirektoratet forvalter.
Tredje ledd slår fast at Nav ikke skal utbetale stønad med bakgrunn i en erklæring eller uttalelse fra en behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning etter henholdsvis [ftrl. §§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) eller [25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Nav gis imidlertid en unntaksadgang hvis det vil være urimelig overfor medlemmet å ikke utbetale stønad.
Fjerde ledd slår fast at vedtaket kan påklages. Klageorgan er Nav klageinstans, eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
#### Historikk
Allerede i gammel folketrygdlov hjemlet § 18-5 kontroll med behandlere. Formålet med bestemmelsen var å hindre misbruk av trygdeytelser ved uriktige legeerklæringer og sikre tillit til systemet. I forarbeidene til ny folketrygdlov Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) fremheves at bestemmelsen om kontroll med behandlere var en videreføring av tidligere § 185.
Ved innføringen av ny [folketrygdlov](/nav/lov/1997-02-28-19) av 28. februar 1997 ble bestemmelsen flyttet til [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6). Bestemmelsen ble videreført, men med tydelige rammer og et utvidet virkeområde. Formålet var å gi forvaltningen en klar hjemmel for å frata retten til å praktisere for trygden regning ved grove tillitsbrudd.
Inntil helsetjenester ble skilt ut fra Arbeids- og velferdsetaten i 2009, medførte et vedtak etter [folketrygdloven § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) at en behandler eller tjenesteyter mistet retten til å praktisere for trygdens regning på alle trygdens områder. Fra 1. januar 2009 ble ansvaret for [ftrl. § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) delt mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet, og det ble tatt inn i lovteksten at hvert forvaltningsorgan kunne fatte vedtak etter bestemmelsen innenfor sine respektive områder. Begrepet respektive områder ble oppfattet som et hinder for at vedtak fattet av Nav fikk innvirkning på Helsedirektoratets område, og at vedtak fattet av Helsedirektoratet ikke fikk innvirkning for Nav sitt område.
Fra 1. januar 2019 fikk man to nye bestemmelser i [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19). Ny [ftrl. § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) som forvaltes av Helsedirektoratet (Helfo), og ny [§ 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) som forvaltes av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Formålet med lovendringen var å klargjøre rekkevidden av vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. De mest alvorlige sakene er regulert i begge bestemmelsenes første ledd. Et slikt vedtak gis virkning på hele [folketrygdlovens](/nav/lov/1997-02-28-19) område. Vedtak etter bestemmelsenes annet ledd gjelder innenfor det enkelte forvaltningsorgans område.
Nav fikk også hjemmel i [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) til å gi behandler eller tjenesteyter vedtak om formell advarsel.
#### Sammenheng med andre bestemmelser i folketrygdloven
[Ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) henger tett sammen med [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) som gir Nav adgang til å fatte vedtak om formell advarsel. Sistnevnte skal fungere som en reaksjonsform mot mindre alvorlige tilfeller av tillitsbrudd på [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd, hvor det kan være mer hensiktsmessig å gi en formell advarsel som et første virkemiddel. Det er viktig å merke seg at det ikke er noe krav om at Nav må fatte vedtak om formell advarsel før det kan fattes vedtak om å frata behandler eller tjenesteyter retten til å praktisere for trygdens regning etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
Bestemmelsen har også sammenheng med [ftrl. § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6). Siden vedtak etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) også får virkning på områdene Helsedirektoratet forvalter, skal Nav varsle Helfo om vedtak som fattes etter bestemmelsens første og andre ledd. Det samme gjelder når Helfo fatter vedtak etter [ftrl. § 25-6 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6). Nav skal varsle Helfo samtidig som det sendes varsel om vedtak til behandleren eller tjenesteyteren, eller på et tidligere tidspunkt i saksbehandlingen om det er hensiktsmessig. Nav skal også orientere Helfo om en eventuell klagesak og resultatet av denne.
[Ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) har også sammenheng med de ulike stønadsbestemmelsene i [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) da disse sier noe om hva som skal belyses i erklæringene fra behandlere og tjenesteytere. For eksempel gjelder dette reglene for sykmelding som går frem av [folketrygdloven kapittel 8](/nav/lov/1997-02-28-19/kap8).
[Ftrl. § 21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4) gir Nav adgang til å innhente opplysninger fra helsepersonell og andre som yter tjenester for trygdens regning. Etter andre ledd plikter helsepersonell etter krav fra Nav å gi de erklæringer og uttalelser som er nødvendige for å kunne vurdere rettigheter og plikter etter [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19). Det samme gjelder for andre som utfører tjenester for trygdens regning, samt andre særskilte sakkyndige.
[Ftrl. § 21-4c](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4c) gir Nav hjemmel til å innhente fullstendig og uredigert journal dersom forhold ved en behandlers praksis gir grunnlag for å anta at det har skjedd urettmessige utbetalinger fra trygden, eventuelt gjennom et samarbeid mellom behandler og stønadsmottaker.
Eksempler på andre aktuelle bestemmelser i [folketrygdloven: § 22-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A722-2) om direkte oppgjørsordning [§ 22-15](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A722-15) om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon der det sendes manuelle regninger til Nav [§ 22-15](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A722-15) om tilbakekreving av refusjon der det foreligger avtale om direkte oppgjør
#### Sammenheng med annet regelverk
De generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kommer til anvendelse ved saksbehandling etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
Reglene om utsatt iverksetting av vedtak etter [fvl. § 42](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A742) kan komme til anvendelse på vedtak fattet etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Hovedregelen er at virkningen av vedtaket inntrer fra tidspunktet vedtaket fattes, men både førsteinstans og klageinstans kan beslutte utsatt iverksetting etter en nærmere helhetsvurdering.
Ved forespørsel om innsyn i saksbehandling etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) kommer [offentleglova](/nav/lov/2006-05-19-16) til anvendelse. Opplysninger om at det er opprettet en sak overfor en behandler eller tjenesteyter er i utgangspunktet offentlig, og kan deles mellom organene og eventuelt andre som krever innsyn i saken, jamfør [§ 3](/nav/lov/2006-05-19-16/%C2%A73). Det foreligger imidlertid en rekke unntak for innsyn etter [offentleglova](/nav/lov/2006-05-19-16) som kan komme til anvendelse. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak.
[Ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) har sammenheng med [Helsepersonelloven](/nav/lov/1999-07-02-64) da behandlere og tjenesteytere er underlagt en rekke plikter i loven som kan ha betydning for vurderingen etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Som eksempel nevnes [helsepersonelloven §§ 6](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A76), [15](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A715), [39](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A739) og [40](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A740).
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning anses ikke som et administrativt rettighetstap som utgjør straff etter [EMK](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn). Forbudet mot dobbeltforfølgning etter [EMK](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn) P7-4 vil derfor ikke være en aktuell problemstilling.
Ved mistanke om straffbart forhold kan Nav vurdere å anmelde forholdet etter [straffeloven](/nav/lov/2005-05-20-28).
### Ftrl. § 25-7 første ledd skal forstås slik
Bestemmelsens første ledd gir Nav adgang til å treffe vedtak som tar fra en behandler eller tjenesteyter retten til å praktisere for trygdens regning, hvis vedkommende grovt uaktsomt eller ved forsett gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Vedtaket kan gis for inntil fem år, og det gis virkning for hele [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19).
Med behandler menes i hovedsak helsepersonell. Dette kan være en lege, psykolog, tannlege, fysioterapeut, manuellterapeut eller kiropraktor. Med tjenesteyter menes juridisk person. Dette kan være en apotekkjede eller et apotek, et ortopedisk verksted eller leverandører av hjelpemidler med videre.
Etter første ledd stilles det krav til at behandleren eller tjenesteyteren har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Med forsett menes her at behandleren eller tjenesteyteren med viten og vilje har gjort seg skyldig i brudd på ett eller flere av handlingsalternativene i bokstav a-c. Med grovt uaktsomt menes her at behandler eller tjenesteyter har utvist en opptreden som er sterkt klanderverdig. Nav må fastslå hvilken grad av skyld behandleren eller tjenesteyteren har utvist ved det enkelte tillitsbruddet for å kunne vurdere hvilket ledd forholdet skal vurderes etter.
Bestemmelsens første ledd har tre alternative handlingsvilkår. Nav kan fatte vedtak om å frata retten til å praktisere for trygdens regning om en behandler eller tjenesteyter forsettlig eller grovt uaktsomt:
* gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden
* ikke oppfyller lovbestemte plikter, eller
* gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser
Bokstav a omfatter tilfeller hvor en behandler eller tjenesteyter utfører en handling eller unnlatelse som fører til en uberettiget utbetaling fra trygden. Med uberettiget utbetaling menes en utbetaling mottaker ikke hadde rettmessig krav på. Det er ikke et krav at den uberettigede utbetalingen må ha gått til behandleren eller tjenesteyteren, men behandleren eller tjenesteyteren må ha forårsaket utbetalingen. Et eksempel på en handling som kan falle inn under bokstav a er om behandler eller tjenesteyter setter frem et krav om betaling for en tjeneste eller behandling som rent faktisk ikke er utført.
Bokstav b gir Nav rett til å reagere overfor behandlere eller tjenesteytere som ikke overholder lovbestemte plikter. Med lovbestemte plikter menes her alle lovbestemte plikter som er av betydning for arbeidet behandleren eller tjenesteyteren utfører for trygden, ikke bare de plikter som fremgår av [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19). Plikter eller pålegg som er gitt i medhold av andre lover enn [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) kan tas med som momenter i saken, men de kan ikke danne et selvstendig grunnlag for vedtak etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Et eksempel som kan falle inn under dette handlingsvilkåret er hvis en behandler eller tjenesteyter ikke oppfyller plikten om å levere nødvendig opplysninger og erklæringer til trygden etter [ftrl. § 21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4).
Bokstav c omhandler forhold hvor en behandler eller tjenesteyter gir misvisende opplysninger eller erklæringer til Nav som kan føre til uberettiget utbetaling av ytelser. Det er ikke et vilkår at opplysningen eller erklæringen rent faktisk har ført til en uberettiget utbetaling, det er tilstrekkelig at den er egnet til å føre til slik utbetaling dersom den legges til grunn i saksbehandlingen. Et eksempel som kan falle inn under handlingsalternativet i bokstav c er tilfeller hvor behandler eller tjenesteyter ikke er nøyaktig og objektiv i sine erklæringer og attester.
Det er nok at ett av handlingsalternativene i bokstav a-c er oppfylt for at Nav kan fatte vedtak om å frata retten til å praktisere for trygdens regning. Nav vil imidlertid ofte avdekke brudd på flere av handlingsalternativene under en kontroll, og vurderingene av bokstav b og bokstav c vil ofte sammenfalle. At det foreligger brudd på et handlingsvilkår medfører ikke i seg selv at en behandler eller tjenesteyter mister retten til å praktisere for trygdens regning etter første ledd, det må også foreligge forsett eller grov uaktsomhet.
[Ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er en «kan»-bestemmelse. Dette betyr at det er opp til Nav å vurdere om det skal fattes vedtak, selv om de materielle vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Det avgjørende vurderingstema i «kan»-skjønnet etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er i hvilken grad Nav har tillit til at den kontrollerte behandleren eller tjenesteyteren vil innrette seg etter regelverket fremover når de utfører arbeid for trygden. I denne vurderingen er det en rekke momenter som kan tillegges vekt, for eksempel (ikke uttømmende):
* graden av utvist skyldt
* størrelsen på det feilutbetalte beløpet
* lovovertredelsens art, omfang og varighet i tid
* hvor alvorlig tillitsbruddet er
* om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har gjort seg skyldig i liknende handlinger eller unnlatelser
* om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har fått tilbakemelding om at det er behov for korreksjon av momenter som er av alvorlig karakter
Om Nav skal fatte vedtak beror på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak.
Vedtak etter første ledd kan gis virkning på inntil fem år. I vurderingen av hvor lang virkning vedtaket skal gis, kan de samme momentene som nevnes ovenfor vektlegges. Også denne vurderingen beror på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak. Det er imidlertid slik at jo mer alvorlig tillitsbruddet er, desto lengre virkningstid på vedtaket bør vurderes.
Vedtak etter første ledd gis virkning for hele [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19). Dette betyr at et vedtak fattet etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) også gjelder for [kapittel 5](/nav/lov/1997-02-28-19/kap5), som Helsedirektoratet forvalter. Nav må derfor varsle Helfo når det fattes vedtak etter bestemmelsen.
### Hvorfor ftrl. § 25-7 første ledd forstås slik
#### Hvem omfattes av begrepene behandler og tjenesteyter?
I Prop. 57 L (2017–2018) punkt 4.2.1 går det frem at med behandler menes de som gir behandling, i hovedsak helsepersonell som lege, psykolog, tannlege og fysioterapeut. Kiropraktor og manuellterapeut som kan skrive sykemeldinger for trygden, vil også omfattes av begrepet.
Med tjenesteytere menes en juridisk person som en apotekkjede eller et apotek, et ortopedisk verksted eller leverandører av hjelpemidler med videre.
Trygden baserer seg på et tillitssystem, og fordi behandlere og tjenesteytere på nærmere vilkår kan yte tjenester som utløser rettigheter etter folketrygden anses de som en profesjonell samarbeidspart til Nav. Som en følge av dette stilles det en rekke forpliktelser til behandlere og tjenesteytere som ufører arbeid for trygden. Når Nav fatter vedtak etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er det ikke spørsmålet om behandleren eller tjenesteyteren har gitt forsvarlig helsehjelp som er vurderingstema, men om behandleren eller tjenesteyteren overholder forpliktelsene sine overfor forvaltningen som en sakkyndig profesjonell part.
#### Hva er godtgjørelse?
Godtgjørelse betyr i hovedsak betaling eller kompensasjon som gis til en person som vederlag for en tjeneste, arbeid eller oppdrag. Behandlere og tjenesteytere mottar godtgjørelse fra Nav for arbeidet de utfører for trygden, eksempelvis for å utarbeide en legeerklæring. Det er imidlertid ikke alt arbeid for trygden som utløser rett til godtgjørelse. Se rundskrivet til [ftrl. § 21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4) for nærmere redegjørelse av hva som gir godtgjørelse fra trygden.
Når en behandler eller tjenesteyter mister retten til å praktisere for trygdens regning betyr dette ikke bare at vedkommende ikke får godtgjørelse for arbeidet, men Nav vil som hovedregel heller ikke legge arbeidet til den aktuelle behandleren eller tjenesteyteren til grunn i saksbehandlingen i perioden vedtaket har virkning.
Satsene for godtgjørelse er fastsatt av Arbeids- og velferdsetaten, og går frem av vedlegg 1 til [ftrl. § 21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4).
#### Grad av aktsomhet
[Folketrygdloven § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) skiller mellom grader av aktsomhet. Nav må derfor først slå fast hvilken grad av aktsomhet en behandler eller tjenesteyter har utvist for å kunne identifisere hvilket ledd i [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) det er aktuelt å reagere etter.
I vurderingen av skyldgrad skal det som hovedregel tas utgangspunkt i det som kan forventes av en alminnelig, pliktoppfyllende person. I rettspraksis er det lagt til grunn et strengt aktsomhetskrav for de som mottar utbetalinger fra Nav. Aktsomhetskravet er i utgangspunktet objektivt, slik at det blir stilt de samme forventningene til alle stønadsmottakere, se for eksempel TRR-2020-3175.
I vurderingen av behandler eller tjenesteyters skyldgrad er det imidlertid et skjerpende moment, nemlig at disse er profesjonelle aktører og samarbeidspartnere til forvaltningen. Adgangen til å arbeide for trygden er en særskilt tildelt rettighet, og en behandler eller tjenesteyter plikter derfor å overholde de regler og plikter som følger av at de utfører arbeid for trygdens regning. Dette taler i retning av at det skal ilegges en strengere norm for vurdering av aktsomhet enn den som stilles til privatpersoner.
Når Nav skal vurdere behandler eller tjenesteyters skyldgrad er det flere momenter som kan vektlegges, blant annet omfanget av feilen, om feilen er systematisk eller sporadisk, hvor lenge feilen har pågått eller om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har fått tilbakemelding på praksisen.
##### Forsett
Med forsett menes at behandler eller tjenesteyter bevisst har utført en handling som er i strid med regelverk og plikter overfor Nav. En naturlig språklig forståelse av ordlyden legges til grunn. Med forsett menes her at behandler eller tjenesteyter med viten og vilje har opptrådt på en slik måte at vedkommende gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser.
Det er imidlertid ikke noe krav om at handlingen eller unnlatelsen også må være utført i vinnings hensikt. Dette betyr at formålet med handlingen eller unnlatelsen ikke er avgjørende for om den skal anses forsettlig. Det er kun relevant om selve handlingen eller unnlatelsen er utført med viten og vilje. Se for eksempel TRR-2023-1228 hvor retten uttaler: «verken grov uaktsomhet eller forsett er betinget av [at] det foreligger hensikt». Kjennelsen omhandler ikke [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7), men uttalelsen har overføringsverdi til forståelsen av begrepet «forsett».
Handlinger utført med forsett skal vurderes etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
##### Uaktsomhet
Med uaktsomhet menes at behandler eller tjenesteyter burde ha forstått at handlingen ikke er i tråd med forpliktelser og regelverk. Det avgjørende er ikke hva behandleren eller tjenesteyteren faktisk visste om sine plikter overfor trygden, men hva Nav kan forvente at profesjonelle aktører og samarbeidspartnere til forvaltningen holder seg orientert om.
Det finnes ulike grader av uaktsomhet. Det er vanlig å skille mellom grov uaktsomhet og simpel uaktsomhet. Forskjellen mellom simpel og grov uaktsomhet ligger i graden av forsvarlighet og hvor langt handlingen avviker fra det som er forventet.
###### Simpel uaktsomhet
En naturlig språklig forståelse av simpel uaktsomhet er den varsomhet og forsiktighet som normalt kan forventes av en person, i en gitt situasjon og etter en objektiv standard. I praksis vurderes handlingen opp mot hvordan en rimelig og gjennomsnittlig fornuftig person ville handlet under tilsvarende omstendigheter. Simpel uaktsomhet er den mildeste graden av uaktsomhet.
For behandlere og tjenesteytere vil dette tilsvare hvordan man kan forvente at enhver annen behandler eller tjenesteyter ville handlet i en tilsvarende situasjon. Ved simpel uaktsomhet vil ikke handlingen eller unnlatelsen avvike langt fra det som er forventet.
###### Grov uaktsomhet
En naturlig språklig forståelse av grov uaktsomhet er at denne ligger over simpel uaktsomhet, men under forsett. Grov uaktsomhet må forstås slik at behandler eller tjenesteyter har utvist en kvalifisert form for uaktsomhet. For å slå fast at behandleren eller tjenesteyteren har opptrådt grovt uaktsomt må atferden representere et markert avvik fra ordinær forsvarlig handlemåte hvor opptreden er sterkt klanderverdig. Det må være vesentlig mer å klandre behandleren eller tjenesteyteren for enn ved simpel uaktsomhet.
For vurderingen av hva som ligger i grov uaktsomhet, kan man blant annet se Borgarting lagmannsrett dom av 26. mars 2012 (LB-2010-188918). Lagmannsretten viser til Høyesteretts uttalelse i dom av 19. mars 2004 (HR-2004-568-A). Uttalelsen knytter seg til den tidligere [finansavtaleloven § 35](/nav/lov/1999-06-25-46/%C2%A735), men lagmannsretten uttaler at det, slik de ser det, ikke er naturlig å forstå uttrykket på noen annen måte i [folketrygdlovens](/nav/lov/1997-02-28-19) bestemmelser om tilbakekreving av feilutbetalinger. Høyesterett uttaler at uttrykket «grov uaktsomhet» innebærer at det må være utvist en kvalifisert form for uaktsomhet. Det uttales videre at grov uaktsom oppførsel må representere «et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte», og at det må dreie seg om «en opptreden som er sterkt klanderverdig», hvor vedkommende er «vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet».
Skillet mellom simpel og grov uaktsomhet vil i denne sammenheng få betydning for hvilket ledd i [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) som kommer til anvendelse. I bestemmelsens første ledd henvises det til «grov uaktsomhet», mens det i andre ledd kun vises til «uaktsomhet». Dette betyr at handlinger eller unnlatelser utført med grov uaktsomhet både kan omfattes av bestemmelsens første og andre ledd. Tilfeller utført med simpel uaktsomhet kan imidlertid kun omfattes av bestemmelsens andre ledd, alternativt må Nav vurdere om det vil være en mer hensiktsmessig reaksjon å ilegge vedtak om formell advarsel etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a).
I Prop. 57 L (2017–2018) uttales det om skyldkravet i bestemmelsens andre ledd: «Departementene foreslo at bestemmelsen primært burde brukes i de situasjonene hvor det er tvil om det foreligger grov uaktsomhet. De klare tilfellene av simpel uaktsomhet vil vanligvis ikke komme under andre ledd. Dette er i tråd med dagens praktisering av [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), der kun tilfeller av grov uaktsomhet og forsett har ført til tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Er handlingen utført med grov uaktsomhet, subsumeres situasjonen under første ledd dersom handlingen i tillegg representerer et alvorlig tillitsbrudd».
#### Handlingsalternativ i bokstav a – behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden
Det første handlingsvilkåret omfatter situasjonen hvor en behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i en uberettiget utbetaling fra trygden. Med «gjør seg skyldig» menes at behandleren eller tjenesteyteren har utført en handling som forårsaker en uberettiget utbetaling og at vedkommende kan holdes ansvarlig for denne. I Prop. 57 L (2017–2018) går det frem at ordlyden ble endret fra «skyldig i misbruk» i tidligere [ftrl. § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) til «skyldig i uberettiget utbetaling» i ny [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Endringen var ikke materiell, men den skulle bidra til en tydeliggjøring av vilkåret.
Det er presisert i Prop. 57 L (2017–2018) punkt 4.2.3.1 at ordlyden «uberettiget utbetaling» sikter til en utbetaling som behandleren eller tjenesteyteren har mottatt selv, eller som et medlem har mottatt, uten rettmessig å ha krav på. Sistnevnte kan eksempelvis være at behandler eller tjenesteyter medvirker til at et medlem mottar en uberettiget utbetaling gjennom salg av en legeerklæring på fiktivt grunnlag.
Det er flere eksempler på handlinger utført av en behandler eller tjenesteyter som kan omfattes av handlingsalternativet i bokstav a (listen er ikke uttømmende):
* kjøp og salg av legeerklæringer
* erklæring utsted på feilaktig grunnlag hvor behandler eller tjenesteyter vet at vedkommende ikke er syk
* feil eller fiktive refusjonskrav av takster for erklæringer behandlere eller tjenesteyter ikke har utformet
* grove tilfeller av gjentakende feil takstbruk
Et fiktivt fremsatt refusjonskrav fra en behandler eller tjenesteyter vil alltid anses som et alvorlig tillitsbrudd etter første ledd.
#### Handlingsalternativ i bokstav b – behandler eller tjenesteyter oppfyller ikke lovbestemte plikter
Det andre handlingsalternativet knytter seg til at behandler eller tjenesteyter ikke oppfyller lovbestemte plikter. Med lovbestemte plikter menes her forpliktelser og ansvar forankret i lov som en behandler eller tjenesteyter er pålagt å oppfylle. Handlingsalternativet er ikke avgrenset til [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19), noe som betyr at alle lovbestemte plikter som har betydning for arbeidet en behandler eller tjenesteyter utfører for Nav er omfattet.
En slik tolkning følger også av forarbeidene. I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.2 går følgende frem: «Plikter eller pålegg som er gitt i medhold av andre lover enn [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) kan tas med som momenter i saken, men de kan ikke danne et selvstendig grunnlag for vedtaket». Uttalelsen ga uttrykk for gjeldende rett knyttet til [ftrl. § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6). I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.1 går det frem at «Den andre og tredje situasjonen» var foreslått som en direkte videreføring av gjeldende [ftrl. § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6). Med «andre og tredje situasjonen» menes her bokstav b og bokstav c i ny [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Videre uttales det i forarbeidene: «NOU 1990: 20 side 755 Forenklet [folketrygdlov](/nav/lov/1997-02-28-19) at uttrykket primært retter seg mot overtredelser av plikter etter [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19), men at også mislighold av relevante plikter etter andre lover rammes av bestemmelsen, for eksempel der en behandler påfører trygden eller pasienten unødvendig tidstap eller utgifter, se [helsepersonelloven § 6](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A76)». Dette betyr at når Nav vurderer handlingsvilkåret i bokstav b vil dette primært omfatte overtredelser av plikter etter [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19), men mislighold av relevante plikter etter andre lover vil også kunne vektlegges som momenter i saken.
Når Nav vurderer handlingsvilkåret i bokstav b er det ikke om vurderingene til en behandler eller tjenesteyter er medisinsk forsvarlige som er vurderingstema. Slik vurdering ligger til den aktuelle tilsynsmyndighet og faller utenfor vurderingen etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Nav skal vurdere om de lovbestemte pliktene som har betydning for arbeidet behandleren eller tjenesteyteren utfører for Nav er oppfylt.
Det er flere tilfeller av lovbestemte plikter som en behandler eller tjenesteyter skal følge etter [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19). For eksempel kan det falle inn under vurderingen etter bokstav b hvis en behandler eller tjenesteyter ikke utleverer spesifiserte eller redigerte utdrag av pasientjournaler etter pålegg fra Nav, jamfør [§§ 21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4) og [21-4c](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4c). Det kan også være tilfeller som at behandler eller tjenesteyter sykemelder uten konsultasjon, tilbakedaterer sykemeldinger uten gyldig grunn eller ikke oppfyller plikten til å delta på dialogmøter med Nav. Andre eksempler kan være brudd på plikter som henger sammen med å skrive erklæringer og uttalelser som beskriver medlemmets:
* diagnose og helsetilstand
* funksjonsevne
* årsakssammenheng mellom diagnose og funksjons- eller arbeidsevne
Brudd på lovbestemte plikter etter [helsepersonelloven](/nav/lov/1999-07-02-64) er også aktuelt å vurdere etter [ftrl. § 25-7 første ledd bokstav b](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Eksempler på dette kan være at en behandler eller tjenesteyter ikke oppfyller sine plikter til å:
* sørge for at helsehjelpen som ytes ikke påfører trygden og pasienten unødvendig tidstap eller utgift, jamfør [helsepersonelloven § 6](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A76)
* utsteder legeerklæringer eller attester som ikke tilfredsstiller de innholdsmessige kravene, jamfør [helsepersonelloven § 15](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A715)
* føre journal, samt oppfyller krav til journalens innhold, jamfør [helsepersonelloven §§ 39](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A739) og [40](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A740).
Eksemplene som er gitt ovenfor, både etter [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) og [helsepersonelloven](/nav/lov/1999-07-02-64), er ikke uttømmende.
Det kan være en glidende overgang mellom handlingsvilkårene i [ftrl. § 25-7 første ledd bokstav b](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) og [bokstav c](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.1 vises det til at brudd på både bokstav b og bokstav c i mange tilfeller vil innebære et mindre tillitsbrudd. Disse tilfellene vil vanligvis falle inn under bestemmelsens andre ledd hvor skyldkravet er uaktsomhet. Det er likevel verdt å merke seg at dersom handlingen som faller inn under bokstav b eller bokstav c er utført med forsett vil første ledd uansett komme til anvendelse. Dersom Nav kommer frem til at behandleren eller tjenesteyteren har handlet med grov uaktsomhet kan både første og andre ledd være aktuelt.
#### Handlingsalternativ i bokstav c – behandler eller tjenesteyter gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser
Det siste handlingsalternativet knytter seg til at en behandler eller tjenesteyter gir misvisende opplysninger eller erklæringer til Nav som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Vilkåret knytter seg til stønader som bygger på medisinske opplysninger eller erklæringer, for eksempel sykepenger.
En naturlig språklig forståelse av «misvisende» er at opplysningene eller erklæringen som er gitt må ha et innhold som ikke gjenspeiler den faktiske situasjonen. Vilkåret omfatter også mangelfulle opplysninger. Slike misvisende opplysninger kan for eksempel komme til som en følge av at behandler eller tjenesteyter unngår å opplyse om hele sykdomsbildet, leverer mangelfulle opplysninger eller ikke er objektiv eller nøyaktig i erklæringen.
Handlingsalternativet omfatter misvisende «opplysninger eller erklæringer». Med dette menes det ikke bare opplysninger som fremgår av en skriftlig erklæring, men også opplysninger som behandleren eller tjenesteyteren på annen måte gir Nav. I Prop. 57 L (2017–2018) under punktet 4.2.2 står det at vilkåret også omfatter «opplysninger som på annen måte er egnet til å forlede trygden til å utbetale en uberettiget stønad til medlemmet». Som eksempel nevnes at behandleren gir opplysninger til Nav om at pasienten er henvist til spesialisthelsetjenesten uten at dette faktisk er gjort. Under forarbeidenes punkt 4.2.3.1 går det frem at både bokstav b og bokstav c var foreslått som en direkte videreføring av tidligere [ftrl. § 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6). Vi finner derfor at slik tolkning har overføringsverdi til handlingsvilkåret i [ftrl. § 25-7 første ledd bokstav c](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
Eksempler på misvisende opplysninger eller erklæringer som kan falle inn under handlingsalternativet i bokstav c er:
* hvor behandler eller tjenesteyter ikke er nøyaktig og objektiv i sine erklæringer og attester
* hvor en behandler eller tjenesteyter ikke informerer om at en erklæring er basert på en begrenset del av de totale opplysninger hen har tilgjengelig
* behandler eller tjenesteyter unngår å følge opp et behandlingsopplegg som pasienten følger, men gir inntrykk av noen annet overfor Nav
Ordlyden «uberettiget utbetaling» tolkes likt som i bokstav a, herunder at det er en utbetaling mottakeren ikke har krav på. Det er imidlertid et skille mellom bokstav a og bokstav c i den forstand at det må være en uberettiget utbetaling av «trygdeytelser» i bokstav c. En naturlig forståelse av dette er at mottakeren av en uberettiget utbetaling etter handlingsalternativet i bokstav c er medlemmet, mens mottakeren etter bokstav a kan være både medlemmet og behandler eller tjenesteyter.
Det er videre viktig å merke seg at opplysningene eller erklæringene ikke må ha ført til en faktisk uberettiget utbetaling fra trygden. Dette følger av ordlyden «kan». Det er derfor tilstrekkelig at de misvisende opplysningene eller erklæringene kan føre til slik utbetaling hvis de legges til grunn i saksbehandlingen. De misvisende opplysningene eller erklæringen må likevel være gitt til Nav.
Arbeids- og velferdsdirektoratet er gitt hjemmel i [ftrl. § 21-4c andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4c) til å kreve fullstendig og uredigert pasientjournal, hvis forhold ved en behandlers praksis gir grunnlag for å anta at det har skjedd urettmessige utbetalinger fra trygden, eventuelt gjennom et samarbeid mellom behandler og stønadsmottaker. Kravet må fremsettes av Arbeids- og velferdsdirektoratet eller særskilt utpekte enheter. Se rundskrivet til bestemmelsen for nærmere opplysninger.
Handlingsvilkårene i bokstav b og bokstav c kan være vanskelig å skille. En behandler eller tjenesteyter kan for eksempel gi misvisende opplysninger ved at vedkommende ikke er nøyaktig og objektiv, noe som også kan være brudd på en lovbestemt plikt etter [helsepersonelloven](/nav/lov/1999-07-02-64). I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.1 står imidlertid følgende: «Dersom behandleren eller tjenesteyterens handling eller unnlatelse omfatter en eller flere av de ulike situasjonene, og skyldkravet er oppfylt, kan forvaltningen fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning». Dette betyr at én handling eller unnlatelse kan omfattes av flere av handlingsalternativene i [ftrl. § 25-7 første ledd bokstav a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)-c. Det må gå klart frem av vedtaket hvis det baserer seg på at flere av handlingsvilkårene er oppfylt, og hvilken handling eller unnlatelse som er vurdert etter hvilket alternativ.
#### Omfanget av vedtaket
Et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) har virkning for hele [folketrygdlovens](/nav/lov/1997-02-28-19) område. Dette medfører at det ikke bare gis virkning for den delen av [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) som Nav forvalter, men også det området Helsedirektoratet forvalter.
I praksis utestenger et vedtak etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) en behandler eller tjenesteyter fra å utstede erklæringer som kreves for rett til helserelaterte stønader som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, og vil få direkte innvirkning på en behandler eller tjenesteyters rett til å utløse trygderefusjoner etter [folketrygdloven kapittel 5](/nav/lov/1997-02-28-19/kap5). Dette gjelder også i motsatt tilfelle. Om Helfo fatter vedtak etter [ftrl. § 25-6 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) om at en behandler eller tjenesteyter ikke lengre kan utløse refusjoner etter [kapittel 5](/nav/lov/1997-02-28-19/kap5), kan heller ikke vedkommende behandler eller tjenesteyter skrive sykemeldinger på trygdens regning.
En eventuell avtale om direkteoppgjør faller bort samtidig med et slikt vedtak, da det ikke foreligger refusjonsrett. Dette betyr at behandleren eller tjenesteyteren må inngå ny avtale om direkte oppgjør når vedtaksperioden for tap av retten til å praktisere for trygdens regning opphører.
Hvis behandleren eller tjenesteyteren opprettholder sin praksis uten refusjonsrett vil dette påvirke pasientene i form av at de må betale behandlingens fulle kostnad til behandleren. Pasienten vil da ikke få refusjon fra folketrygden.
Fordi et vedtak etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) også får innvirkning på områdene Helsedirektoratet forvalter, skal Nav varsle Helfo om vedtak som fattes.
#### Vurdering av tillit frem i tid
Nav kan treffe vedtak som fratar en behandler eller tjenesteyter retten til å praktisere for trygdens regning dersom nærmere vilkår er oppfylt. Bestemmelsen er en «kan»-bestemmelse, noe som gir Nav adgang til å reagere overfor behandlere eller tjenesteytere. Det er likevel ikke en plikt å fatte vedtak i enhver sak som kontrolleres, uavhengig av om de materielle vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Dette betyr at selv om vilkårene for å fatte vedtak om å frata en behandler eller tjenesteyter retten til å praktisere for trygdens regning eller [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er oppfylt, kan Nav likevel la være å fatte vedtak. Utøvelsen av «kan»-skjønnet må imidlertid bygge på relevante og saklige hensyn, og være innenfor kravene til likebehandling.
Det sentrale vurderingstemaet i «kan»-vurderingen etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er om Nav kan ha tilstrekkelig tillit til at behandleren eller tjenesteyteren for framtiden vil forholde seg lojalt til regelverket når de utfører arbeid for trygden. Det er funnene som er gjort tilbake i tid som skal legges til grunn for vurderingen av tillit frem i tid.
I Prop. 57 L (2017–2018) er det listet opp momenter som kan tillegges vekt i vurderingen. Det er de samme momentene som gjør seg gjeldende i vurderingen av hvor lang virkningstid som fastsettes i vedtaket. Momentene er følgende (ikke uttømmende)
* Graden av alvorlighet av tillitsbruddet. Størrelsen på konsekvensene og skadepotensiale av handlingen kan si noe om hvor alvorlig tillitsbruddet er og graden på reaksjonen fra forvaltningen.
* Hvilken grad av skyld som er utvist av behandleren eller tjenesteyteren. Det er naturlig at en handling som er utført med forsett ilegges en strengere reaksjon enn handlinger utført med simpel uaktsomhet.
* Regelbruddets art. Hvis behandleren eller tjenesteyteren har opptrådt på en slik måte at to eller flere av handlingsalternativene er oppfylt, vil dette som regel kunne føre til en strengere reaksjon enn tilfeller hvor det foreligger brudd på ett av handlingsalternativene.
* Regelbruddets omfang og varighet i tid. Hvis omfanget er lite, varigheten kort eller skadeomfanget er av mindre karakter kan dette tale for en mildere reaksjon. Om omfanget og varigheten av bruddet er av kortere varighet fordi Nav avdekket regelbruddet tidlig, må reaksjonen vurderes ut fra handlingens skadepotensiale.
* Om behandleren eller tjenesteyteren tidligere har fått tilbakemelding om at det er behov for å korrigere praksis overfor trygden, og korreksjonene ikke har vært av uvesentlig karakter. Dette betyr at dersom behandleren har fått opplysninger om at praksisen mot Nav ikke er tilfredsstillende opp mot de plikter og forventninger som stilles, og slik tilbakemelding ikke følges i fremtidig praksis, er dette er moment som kan virke skjerpende i vurderingen av reaksjon. Et vedtak bør i slike tilfeller gis lengre varighet enn uten slik tilbakemelding.
* Om behandler eller tjenesteyter gjentar tidligere varslede feil eller overtredelser, eller har hatt en sak om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon/ tidligere har vært fratatt retten til å praktisere for trygdens regning. Hvis behandleren eller tjenesteyteren ikke innretter seg etter regelverket etter å ha fått en formell reaksjon, taler dette for en strengere reaksjon.
* Størrelsen på samlet feilutbetalt beløp. Det er naturlig å se dette momentet i sammenheng med regelbruddets varighet og omfang, samt grad av alvorlighet av tillitsbruddet.
Dersom behandleren eller tjenesteyteren fyller ett eller flere av momentene ovenfor, taler dette for at tilliten mellom Nav og behandleren eller tjenesteyteren fremover er svekket.
Om det skal ilegges en reaksjon og i hvilket omfang beror på en konkret og samlet helhetsvurdering i den enkelte sak. Det er også viktig å se vurderingen i sammenheng med graden av skyld som er utvist. Momentene som kan vektlegges i aktsomhetsvurderingen vil langt på vei være sammenfallende med momentene som vektlegges i vurderingen av om Nav har tillit til behandleren eller tjenesteyteren frem i tid. Om en behandler forsettlig har brutt ett eller flere av punktene, vil dette ofte veie tyngre enn omfanget av selve handlingen.
#### Vurdering av vedtakets varighet
Vedtak som fattes etter [ftrl. § 25-7 første ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) kan gis virkning for inntil fem år. Med inntil fem år menes det at fem år er maks reaksjonslengde på vedtaket. Det er ikke gitt noen nedre grense på varigheten etter første ledd. Etter virkningstiden på vedtaket er utløpt er det adgang for Nav å foreta en ny kontroll og eventuelt fatte nytt vedtak om tap av retten til å praktisere på trygdens regning hvis vilkårene for dette er til stede.
Lengden på virkningstiden henger sammen med graden av tillit Nav har til at behandleren eller tjenesteyteren holder seg lojalt til regelverket fremover. Vurderingen bygger på en konkret helhetsvurdering, og momenter som utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad og manglende innrettelse etter pålegg kan vektlegges i vurderingen. Dette er de samme momentene som Nav kan vektlegge i vurderingen om det skal fattes vedtak.
Jo mer alvorlig tillitsbruddet er, desto lengre kan varigheten på virkningstiden fastsettes. Forholdene som omfattes av første ledd vil naturlig medføre en høyere grad av tillitsbrudd fremover grunnet deres alvorlighet, og vil derfor også ofte føre til en lengre virkningstid.
Departementet foreslo i den opprinnelige høringsrunden at varigheten av tapsperioden etter første ledd ikke skulle lovreguleres, se Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.1. Bakgrunnen for dette var at perioden skal vurderes ut fra de samme momentene som tillitsvurderingen, altså jo grovere tillitsbrudd desto lengre varighet på tapsperioden. Videre skriver de: «Departementene viste samtidig til at det kan forekomme tilfeller eller situasjoner som er så alvorlige at det er vanskelig på vedtakstidspunktet å vurdere om behandler eller tjenesteyter for framtiden skal få tilbake retten til å praktisere for trygdens regning. Det ble derfor foreslått en adgang til å fatte vedtak om at en behandler eller tjenesteyter taper retten til å praktisere for trygdens regning på ubestemt tid, samtidig som den vedtaket retter seg mot får en mulighet til å kunne søke på nytt etter en bestemt periode.»
Under punkt 4.2.5.2 går likevel departementet bort fra en adgang til å fatte vedtak på ubestemt tid, da de fant det hensiktsmessig å fastsette en lovregulert tidsanvisning på varigheten av vedtak fattet etter første ledd. Varigheten på vedtaket ble derfor satt til maksimalt fem år. Etter virkningstiden er utløpt kan forvaltningen eventuelt fatte et nytt vedtak i en ny sak hvis det er aktuelt. Akkurat hvor lenge vedtaksperioden bør vare, er en konkret vurdering som ligger hos forvaltningen.
### Ftrl. § 25-7 andre ledd skal forstås slik
[Ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) omfatter i stor grad de samme vilkårene som første ledd. Det som skiller første og andre ledd fra hverandre er skyldgraden på handlingsalternativene, omfanget av vedtaket og hvor lang virkningstid som kan fastsettes.
Et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter andre ledd gjelder for [folketrygdlovens](/nav/lov/1997-02-28-19) område, med unntak av [kapittel 5](/nav/lov/1997-02-28-19/kap5). Dette betyr at omfanget av vedtaket er innskrenket sett opp mot første ledd, ved at det kun gjelder den delen av [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) Nav forvalter.
Skyldkravet i sakene som omfattes av [ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er uaktsomhet, herunder både simpel og grov uaktsomhet. Dette betyr at en handling utført med forsett kun skal vurderes etter første ledd.
[Ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er på lik linje som første ledd en «kan»-bestemmelse. Forvaltningen er derfor gitt en mulighet til å reagere overfor behandlere eller tjenesteytere med vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Det foreligger likevel ingen plikt til å reagere, heller ikke om de materielle vilkårene for å fatte vedtak er til stede. Tilsvarende som i første ledd er det graden av tillit forvaltningen har til behandleren eller tjenesteyteren fremover som er vurderingstema når det skal vurderes om det skal fattes vedtak. Momenter som kan vektlegges i vurderingen er grad av utvist skyld, beløpets størrelse, varighet i tid, feilens art og grad og manglende innrettelse. Momentene er imidlertid ikke uttømmende, og graden av mistillit er et resultat av en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak.
Et vedtak som fattes etter [ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) kan gis virkning på inntil tre år. Momentene som kan tillegges vekt i vurderingen er de samme som i vurderingen av om Nav har tillit til at behandleren eller tjenesteyteren vil forholde seg lojalt til regelverket fremover. Disse er nevnt ovenfor.
Når Nav fatter vedtak etter [ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) skal Helfo varsles.
### Hvorfor § 25-7 andre ledd forstås slik
Virkningen av et vedtak fattet etter [ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er hele [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19), med unntak av [folketrygdloven kapittel 5](/nav/lov/1997-02-28-19/kap5) som forvaltes av Helsedirektoratet og gjelder stønad ved helsetjenester. Dette medfører at når Nav fatter et vedtak etter andre ledd gjelder dette kun for det området Nav selv forvalter, i motsetning til vedtak etter første ledd som omfavner både Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratets område.
Rent praktisk betyr dette at et vedtak fattet etter [ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) ikke vil påvirke behandlerens eller tjenesteyterens mulighet til å utløse trygderefusjoner etter [folketrygdloven kapittel 5](/nav/lov/1997-02-28-19/kap5). Motsatt vil et vedtak fattet av Helfo etter [ftrl. § 25-6 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) ikke få konsekvenser for behandleren eller tjenesteyterens mulighet til å utstede erklæringer som kan utløse en stønad etter [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19), hvor godtgjørelsen gis av Nav.
Det sentrale vurderingstemaet i andre ledd er, i likhet med første ledd, om Nav kan ha tillit til at behandler eller tjenesteyter vil forholde seg lojalt til regelverket i fremtiden. Departementet skriver i Prop. 57 L (2017–2018) punkt 4.2.3.2: «Vurderingen av hvilket av leddene som kommer til anvendelse gjøres ut fra en helhetsvurdering av den konkrete handlingen eller unnlatelsen som er begått, skyldgraden og tillitsbruddets alvorlighet. Jo mer alvorlig tillitsbruddet er, desto større grunn er det til å vurdere behandleren eller tjenesteyteren etter første ledd, som etter lovforslaget skal få virkning for hele [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19)».
Handlingsalternativene i [ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er de samme som følger av bokstav a-c i første ledd. Andre ledd gjør seg imidlertid gjeldende i tilfeller hvor behandleren eller tjenesteyteren har opptrådt uaktsomt ved utførelsen av en eller flere av handlingsalternativene i bokstav a-c. Med uaktsomt menes her både simpel uaktsomhet og grov uaktsomhet. Både handlingsalternativene i bokstav a-c og skyldgradene er nærmere redegjort for i forbindelse med første ledd og det vil ikke gis noen ytterligere utgreiing her.
I Prop. 57 L (2017–2018) punkt 4.2.3.2 står det at departementene foreslo at andre ledd primært skal brukes i tilfellene hvor det er tvil om det foreligger grov uaktsomhet. Videre uttales det at de klare tilfellene av simpel uaktsomhet vanligvis ikke vil falle inn under bestemmelsens andre ledd. Departementene uttaler videre at dersom handlingen er utført med grov uaktsomhet, vil den omfattes av bestemmelsens første ledd om handlingen i tillegg utgjør et alvorlig tillitsbrudd mot forvaltningen.
Nav kan fatte vedtak om å tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter [ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Med «kan» menes her det samme som etter første ledd, altså at Nav har en adgang til å fatte slikt vedtak etter gjennomført kontroll. «Kan»-skjønnet innebærer imidlertid at Nav ikke har en plikt til å fatte vedtak i enhver sak som kontrolleres, selv ikke om de materielle vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. I denne vurderingen er det sentralt i hvilken grad Nav har tillit til at behandleren eller tjenesteyteren innretter seg etter loven i tiden fremover. De samme momentene som er nevnt under første ledd gjør seg gjeldende, men disse er ikke uttømmende. Vurderingen om det skal fattes vedtak beror derfor på en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak.
Et vedtak etter andre ledd kan gis virkning på inntil tre år. Her må det gjøres en konkret vurdering i hver enkelt sak, og de momenter som er listet opp i tilknyttet til første ledd kan vektlegges.
### Ftrl. § 25-7 tredje ledd skal forstås slik
Dersom Nav eller Helfo fratar en behandler eller tjenesteyter retten til å praktisere for trygdens regning, er hovedregelen at Nav ikke skal utbetale stønad på bakgrunn av erklæring eller uttalelser som er gitt av den aktuelle behandleren eller tjenesteyteren. Dette følger som en konsekvens av at Nav har vurdert at tilliten til behandleren eller tjenesteyteren er svekket i en slik grad at det er nødvendig med en streng reaksjon.
Det er imidlertid gitt unntak fra hovedregelen hvis det vil være urimelig overfor medlemmet å ikke utbetale stønad. Unntaket kan komme til anvendelse selv om medlemmet har søkt etter stønaden på bakgrunn av en erklæring eller uttalelse fra behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning.
Dette unntaket kan vurderes uavhengig av om det er fattet vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd. Unntaket skal fungere som en sikkerhetsventil for å hindre et urimelig utfall for medlemmet. Det er uten betydning hvilket stønadsområde medlemmet har søkt om.
### Hvorfor § 25-7 tredje ledd forstås slik
En naturlig språklig forståelse av «ytes ikke», tilsier at det ikke skal utbetales stønad etter erklæring eller uttalelse utstedt av en behandler eller tjenesteyter som er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning. Etter første punktum er det altså ikke et vurderingstema om det skal ytes stønad eller ikke, og hovedregelen er at Nav ikke innvilger stønader basert på slike erklæringer eller uttalelser.
Etter andre punktum åpnes det likevel for et unntak hvis det vil være urimelig overfor medlemmet å ikke gi slik stønad. Med «urimelig» menes at det oppfattes som urettferdig, uriktig eller at det vil fremstå uten en god begrunnelse å ikke gi stønad.
I Prop. 57 L (2017–2018) under punkt 4.2.3.3 går det frem at departementene i høringsrunden foreslo å videreføre [§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) siste punktum i lovforslaget til ny [§ 25-7 tredje ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7), hvor det sto: «I slike tilfeller plikter trygden heller ikke å yte stønad på grunnlag av erklæring fra vedkommende.»
Videre går det frem i forarbeidene at et medlem må henvende seg til en annen behandler eller tjenesteyter for å få gyldig dokumentasjon i sakene hvor Nav ikke plikter å yte en stønad på grunnlag av en behandler eller tjenesteyters erklæring eller uttalelser. Det uttales: «Ordlyden «plikter ikke» tilsier imidlertid en adgang til å utvise skjønn i enkelttilfeller dersom det framstår urimelig, selv om utgangspunktet er at forvaltningen ikke har tillit til behandleren eller tjenesteyteren. Denne adgangen skal være en form for sikkerhetsventil slik at reglene åpner for å ta rimelighetshensyn i enkelte tilfeller ovenfor enkelte medlemmer.»
Slik sikkerhetsventil uttaler departementet i punkt 4.2.5.5 at eksempelvis kan benyttes i et tilfelle hvor medlemmet beviselig er og har vært syk, men den behandleren som har utstedt sykemeldinger er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning fordi det er avdekket at vedkommende behandler har skrevet ut falske sykemeldinger til pasienter. En annen behandler enn den medlemmet opprinnelig har gått til har kun anledning til å tilbakedatere en sykemelding hvis medlemmet «har vært forhindret fra å søke lege», jamfør [ftrl. § 8-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A78-7). Det vil si at tilfellet som skissert ovenfor ikke vil dekkes av denne adgangen. I et slikt tilfelle kan det derfor være nødvendig at Nav har anledning til å godkjenne den aktuelle sykemeldingen slik at medlemmet skal kunne gis den de sykepenger hen har rett til.
I høringsnotatet kom det et forslag om at den nærmere anvisningen på momenter for en saklig skjønnsvurdering for hvilke tilfeller som likevel skal utbetales etter tredje ledd siste punktum skulle inntas i forskrift. Departementet foreslo å ikke innskrenke eller utvide lovens rekkevidde gjennom en særskilt forskriftshjemmel som gir myndighet utover det som kan fastsettes i medhold av [ftrl. §§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6), [25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) og 26-7a. Dersom slik forskrift blir vurdert som nødvendig kan forskriften hjemles i [ftrl. § 21-17](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-17). Videre skriver departementet at det kan være naturlig å utarbeide retningslinjer og eksempler for skjønnsutøvelsen som ligger i bestemmelsens tredje ledd. Departementet har ikke utformet slik forskrift.
I tredje ledd er det inntatt at også «uttalelse» fra behandler eller tjenesteyter ikke skal legges til grunn hvis vedkommende er fratatt retten til å praktisere på trygdens regning. En naturlig språklig forståelse er at en uttalelse er en måte å gi uttrykk for en mening eller observasjon. Det trenger ikke være like omfattende som en erklæring. I Prop. 57 L (2017–2018) går det frem at bakgrunnen for en slik tilføyelse er for å harmonere med plikter som fremgår av [ftrl. § 21-4 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4). Dette betyr at Nav ikke plikter å gi stønad med grunnlag i en uttalelse som en behandler eller tjenesteyter har utstedt, dersom vedkommende er fratatt retten til å praktisere for trygdens regning. Slik uttalelse kan for eksempel være en sykemelding.
### Ftrl. § 25-7 fjerde ledd skal forstås slik
Fjerde ledd hjemler behandler og tjenesteyters klageadgang på vedtak fattet etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Vedtaket kan påklages til Nav klageinstans, eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Det er imidlertid viktig å merke seg at vedtak fattet av Nav klageinstans i klagesaksbehandlingen ikke kan påankes videre til Trygderetten, da disse vedtakene er unntatt slik saksgang. Vedtak fattet av Nav klageinstans kan bringes inn for domstolene med Tingretten som første instans.
Nærmere om klageadgangen finnes i [ftrl. § 21-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-12) og aktuelle klagesaksbehandlingsregler i forvaltningsloven.
### Hvorfor § 25-7 fjerde ledd forstås slik
Vedtak som fattes etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er et enkeltvedtak som kan påklages til Nav klageinstans eller det organet som Arbeids- og velferdsdirektoratet beslutter.
Et enkeltvedtak er en avgjørelse som treffes av et offentlig forvaltningsorgan og som gjelder rettigheter eller plikter for en eller flere bestemte personer. Dette følger av [forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A72).
Under punkt 4.2.5.4 i Prop. 57 L. (2017–2018) går det frem at flere av høringsinstansene trakk frem viktigheten av at rettssikkerheten ble ivaretatt i sakene hvor en behandler eller tjenesteyter blir fratatt retten til å praktisere for trygdens regning. Momenter som god klageadgang, transparens og varsling av alle parter ble trukket frem. Etter innspill fra høringsinstansene endret departementene lovforslagene til både [ftrl. §§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) og [25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) slik at det kommer tydelig frem i et eget ledd i bestemmelsene hvilket organ som er rette instans for klage.
For Navs vedkommende er det Nav klageinstans som er rette instans for behandling av klage etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7). Arbeids- og velferdsdirektoratet har adgang til å bestemme om dette skal endres på et senere tidspunkt.
Ved klage på vedtak fattet etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) gjelder bestemmelsen i [ftrl. § 21-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-12), samt reglene i forvaltningsloven. Etter [ftrl. § 21-12 fjerde ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-12) går det frem at departementet kan bestemme at visse vedtak skal unntas fra anke til Trygderetten. Slike vedtak må derfor påklages etter reglene i [forvaltningsloven kapittel VI](/nav/lov/1967-02-10/kapVI) om klage og omgjøring. Vedtakene skal da påklages til det nærmeste overordnede organ, eller til det organet som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Det følger av [Forskrift om unntak fra anke til Trygderetten, FOR1997-04-15-324](/nav/forskrift/1997-04-15-324), at vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter [ftrl. §§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) og [25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7), og vedtak om formell advarsel etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) ikke kan ankes inn for Trygderetten. Se forskriftens § 1 bokstav d.
Hvis vedtaket påklages til Nav Klageinstans kan vedtaket som fattes i klagesaksbehandlingen derfor ikke ankes inn for Trygderetten. Vedtak fattet av Nav klageinstans kan imidlertid bringes inn for behandling i domstolene, med Tingretten som første instans.
## [§ 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) Formell advarsel
[LOV-1997-02-28-19-§25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a)
Helt omarbeidet 19.12.2025 av Seksjon kontroll og internasjonalt // Ytelsesavdelingen
### Generelt om ftrl. § 25-7a
#### Hvorfor har vi bestemmelsen
Vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning er det sterkeste virkemiddelet trygden har til å reagere overfor en behandler eller tjenesteyter som gjøre seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer til trygden som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser, jamfør. [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
Vedtak om formell advarsel etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) er en tilbakeskuende reaksjon på mindre alvorlige tillitsbrudd på [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd. Hensikten med en formell advarsel er å få behandlere og tjenesteytere til å korrigere feil praksis, slik at de forholder seg lojalt til trygdens regler fremover.
#### Hovedtrekkene i bestemmelsen
Første ledd gir Nav hjemmel til å fatte vedtak om formell advarsel til en behandler eller tjenesteyter om at retten til å praktisere for trygdens regning kan bli fratatt vedkommende. Slik formell advarsel er aktuelt å benytte i mindre alvorlige tilfeller av tillitsbrudd som nevnt i [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd.
Andre ledd slår fast at vedtaket kan påklages. Klageorgan er Nav klageinstans, eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
#### Historikk
[Ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) trådte i kraft 1. januar 2019. Bestemmelsen kom til som følge av behovet for en adgang til å reagere på mindre alvorlige tillitsbrudd gjennom et mer nyansert reaksjonssystem. Forut for [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) hadde Nav kun adgang til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning, noe som medførte en høyere terskel før Nav kom med en formell reaksjon ved mislighold av plikter overfor behandlere og tjenesteytere.
#### Sammenheng med andre bestemmelser i folketrygdloven
[Ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) henger tett sammen med [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) som gir Nav adgang til å fatte vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning dersom en behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Det er ikke noe krav til at det må fattes et vedtak om en formell advarsel etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) før det kan fattes vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
[Ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) har også sammenheng med de ulike stønadsbestemmelsene i [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) da disse sier noe om hva som skal belyses i erklæringene fra behandlere og tjenesteytere. For eksempel gjelder dette reglene for sykmelding som går frem av [folketrygdloven kapittel 8](/nav/lov/1997-02-28-19/kap8).
Eksempler på andre aktuelle bestemmelser i folketrygdloven:
* [§§ 21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4) og [21-4c](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4c) om innhenting av opplysninger
* [§ 22-2](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A722-2) om direkte oppgjørsordning
* [§ 22-15](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A722-15) om tilbakekreving av feilutbetalt refusjon der det sendes manuelle regninger til Nav
* [§ 22-15](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A722-15) om tilbakekreving av refusjon der det foreligger avtale om direkte oppgjør
#### Sammenheng med annet regelverk
De generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kommer til anvendelse ved saksbehandling etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a).
Ved forespørsel om innsyn i saksbehandling etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) kommer [offentleglova](/nav/lov/2006-05-19-16) til anvendelse. Opplysninger om at det er opprettet en sak overfor en behandler eller tjenesteyter er i utgangspunktet offentlig, og kan deles mellom organene og eventuelt andre som krever innsyn i saken, jamfør [§ 3](/nav/lov/2006-05-19-16/%C2%A73). Det foreligger imidlertid en rekke unntak for innsyn etter [offentleglova](/nav/lov/2006-05-19-16) som kan komme til anvendelse. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak.
[Ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) har sammenheng med [Helsepersonelloven](/nav/lov/1999-07-02-64) da behandlere og tjenesteytere er underlagt en rekke plikter i loven som kan ha betydning for vurderingen etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a). Som eksempel nevnes [helsepersonelloven §§ 6](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A76), [15](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A715), [39](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A739) og [40](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A740).
### Ftrl. § 25-7a skal forstås slik
Bestemmelsens første ledd gir Nav adgang til å fatte vedtak om formell advarsel til en behandler eller tjenesteyter om at retten til å praktisere for trygdens regning kan bli fratatt vedkommende. Vedtak om formell advarsel er aktuelt å gi i mindre alvorlige tilfeller av tillitsbrudd som nevnes i [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd.
Det som skiller [ftrl. § 25-7 første](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) og [andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er grad av skyld, vedtakets lengde og virkningsområde. Handlingsalternativene er imidlertid de samme, herunder at en behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i uberettiget utbetalingen fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser. Et vedtak om formell advarsel kan derfor gis hvis det foreligger tillitsbrudd på minst ett av disse handlingsalternativene, og bruddet er av en mindre alvorlig karakter slik at det ikke omfattes av [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd.
Det er ikke noe krav om en bestemt skyldgrad i [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a). Det henvises imidlertid til tillitsbrudd etter [ftrl. § 25-7 første](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) og [andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7), noe som betyr at handlingen både kan ha blitt utført med forsett eller uaktsomhet. Nav må imidlertid ta stilling til hvilken grad av skyld behandleren eller tjenesteyteren har utvist for å konstatere om en reaksjon etter [ftrl. §§ 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) eller [25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd er mest hensiktsmessig.
Etter første ledd fremgår det at Nav «kan» fatte vedtak om formell advarsel. Dette betyr at Nav ikke plikter å fatte vedtak i enhver sak som kontrolleres. Om Nav skal reagere overfor en behandler eller tjenesteyter med vedtak om formell advarsel eller avslutte saken uten formell reaksjon vil bero på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak.
Et vedtak om formell advarsel til en behandler eller tjenesteyter trenger ikke få en etterfølgende konsekvens i form av at behandleren eller tjenesteyteren taper retten til å praktisere for trygdens regning. Dette følger av ordlyden «kan bli fratatt». En behandler eller tjenesteyter kan derfor fortsette å praktisere for trygdens regning etter vedkommende mottar et vedtak om formell advarsel, men praksisen vil bli fulgt opp nærmere av Nav fremover.
### Hvorfor § 25-7a forstås slik
Trygden baserer seg på et tillitssystem, og fordi behandlere og tjenesteytere på nærmere vilkår kan yte tjenester som utløser rettigheter etter folketrygden anses de som en profesjonell samarbeidspart til Nav. Det følger av Prop. 57 L (2017–2018) at: «De som gir behandlingen er i hovedsak helsepersonell, som for eksempel lege, psykolog, tannlege og fysioterapeut. En tjenesteyter er en juridisk person som en apotekkjede eller et apotek, ortopedisk verksted og leverandører av hjelpemidler med videre.» Kiropraktor og manuellterapeut som kan skrive sykemeldinger for trygden, vil også omfattes av begrepet «behandler».
Et vedtak om en formell advarsel gis ved mindre alvorlige tillitsbrudd som nevnes i [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd. Forskjellen mellom [ftrl. § 25-7 første](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) og [andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) er hvilken skyldgrad behandleren eller tjenesteyteren har utvist, hvor lang varighet på tapsperioden som kan ilegges og hvilket område av [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) vedtaket gis virkning på. Handlingsalternativene går frem av [ftrl. § 25-7 første ledd bokstav a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7)-c. [Ftrl. § 25-7 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) henviser tilbake til de samme handlingsalternativene i første ledd. Dette betyr at det kan gis vedtak om formell advarsel dersom en behandler eller tjenesteyter gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser og overtredelsen er av en mindre alvorlig karakter. Det er tilstrekkelig at det foreligger brudd på ett av handlingsalternativene. Se rundskrivet til [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) for en nærmere redegjørelse av hva som ligger i de ulike handlingsvilkårene og skillet mellom første og andre ledd.
Med formell advarsel menes her en skriftlig reaksjon i vedtaks form som gis fra Nav til en behandler eller tjenesteyter for å påpeke tillitsbrudd. Formålet er at behandleren eller tjenesteyteren skal gis anledning til å korrigere atferden og handle i tråd med regelverket.
En naturlig språklig forståelse av «mindre alvorlig» er at graden av konsekvens, risiko eller skade knyttet til en handling er mildere enn handlingen det sammenlignes med, i dette tilfellet [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd. Det betyr ikke at konsekvensen er ubetydelig, men det vurderes som mindre kritisk sammenlignet med noe som er «alvorlig». I Prop. 57 L (2017–2018) går det frem at: «Med «mindre alvorlige tillitsbrudd» menes tilfeller der det er foretatt mindre regelstridige handlinger eller unnlatelser». Uttalelsen må sees i sammenheng med [ftrl. § 25-7 første](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) og [andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) den konkrete handlingen som er begått, hvilken grad av skyld behandleren eller tjenesteyteren har utvist og tillitsbruddets alvorlighet.
Et vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) sier noe om hvilken grad av tillit forvaltningen har til at behandleren eller tjenesteyteren forholder seg lojalt til regelverket fremover. En formell advarsel er imidlertid en tilbakeskuende reaksjon mot mindre alvorlige tillitsbrudd av [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd. Dette betyr at en formell advarsel både kan komme ved et pågående eller et opphørt tillitsbrudd. I Prop. 57 L (2017–2018) trekkes det frem som eksempel at det kan gis en formell advarsel når det foreligger brudd på opplysningsplikten etter [folketrygdloven](/nav/lov/1997-02-28-19) og manglende eller mangelfull funksjonsvurdering ved krav om sykepenger eller andre helserelaterte ytelser. En formell advarsel vil i et slik tilfelle gi behandleren eller tjenesteyteren anledning til å korrigere praksisen sin.
Det foreligger ikke noe krav om en bestemt grad av skyld i [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a). Dette betyr at vedtak om formell advarsel kan gis hvis behandler eller tjenesteyter opptrer uaktsom eller forsettlig. Nav må ta stilling til hvilken grad av skyld en behandler eller tjenesteyter har utvist ved det konkrete handlingsbruddet for å kunne ta stilling til i hvilken hjemmel og ledd en reaksjon kan forankres. Vurderingen må gjøres ut fra en helhetsvurdering av den konkrete handlingen eller unnlatelsen som er begått, skyldgraden og tillitsbruddets alvorlighet. Jo mindre alvorlig tillitsbrudd som er begått, jo mer taler det for at handlingen skal vurderes etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a). En nærmere redegjørelse av de ulike skyldgradene er gitt i rundskrivet til [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7).
Adgangen til å fatte vedtak om formell advarsel etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) er en «kan»-bestemmelse. Nav har derfor hjemmel til å reagere overfor behandlere og tjenesteytere, men kan etter nærmere vurdering komme til at det ikke skal fattes vedtak i en sak som kontrolleres.
I sakene hvor Nav vurderer å reagere på tillitsbrudd med vedtak om formell advarsel, er det allerede slått fast at bruddet ikke er så alvorlig at Nav har mistet tilliten til at behandleren eller tjenesteyteren vil opptre lojalt overfor trygden fremover i tid. Vedtak om formell advarsel gis i så tilfelle som en tilbakeskuende reaksjon mot mindre alvorlige tillitsbrudd. Dette betyr at Nav vil gjøre en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak om det skal fattes vedtak om formell advarsel eller om saken skal avsluttes uten en formell reaksjon.
Det går frem av lovens ordlyd at en behandler eller tjenesteyter kan gis en formell advarsel om at retten til å praktisere for trygdens regning «kan bli fratatt». Dette må forstås slik at vedtaket i seg selv ikke gir noen umiddelbare rettslige konsekvenser, og behandleren eller tjenesteyteren kan fortsette å praktisere for trygdens regning. Vedtaket skal gjøre behandleren eller tjenesteyteren oppmerksom på hvilke tillitsbrudd som foreligger og hvilken praksis Nav mener som må endres. Behandler eller tjenesteyter vil også bli gjort oppmerksom på at deres praksis vil bli fulgt særskilt av Nav i en periode.
Av lovens ordlyd er det ingen hindring for at en behandler eller tjenesteyter kan få flere formelle advarsler fra Nav. Av Prop. 57 L (2017–2018) går det frem at et nytt vedtak om formell advarsel kan vurderes hvis behandleren eller tjenesteyteren ikke korrigerer praksisen innen et gitt tidsrom, og dette vurderes som en mer hensiktsmessig reaksjon enn å fatte et vedtak etter [ftrl. § 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første eller andre ledd. Videre uttales det i forarbeidene: «Dersom formelle advarsler er benyttet gjentakende ganger uten at forholdet er rettet opp eller det dreier seg om ulike forhold, kan etaten vurdere vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning.»
For at et vedtak om en formell advarsel skal få ønsket virkning må Nav følge opp praksisen til behandleren eller tjenesteyteren ved en etterfølgende kontroll etter en viss tid. Hvis det da avdekkes at behandleren eller tjenesteyteren fortsatt ikke forholder seg til gjeldende regelverk, kan ytterligere reaksjon vurderes.
### Ftrl. § 25-7a andre ledd skal forstås slik
Andre ledd hjemler behandler og tjenesteyters klageadgang på vedtak fattet etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a). Vedtaket kan påklages til Nav klageinstans, eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Det er imidlertid viktig å merke seg at vedtak fattet av Nav klageinstans i klagesaksbehandlingen ikke kan påankes videre til Trygderetten, da disse vedtakene er unntatt slik saksgang. Vedtak fattet av Nav klageinstans kan bringes inn for domstolene med Tingretten som første instans.
Nærmere om klageadgangen finnes i [ftrl. § 21-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-12) og aktuelle klagesaksbehandlingsregler i forvaltningsloven.
### Hvorfor § 25-7a andre ledd forstås slik
Vedtak som fattes etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) er et enkeltvedtak som kan påklages til Nav klageinstans eller det organet som Arbeids- og velferdsdirektoratet beslutter.
Et enkeltvedtak er en avgjørelse som treffes av et offentlig forvaltningsorgan og som gjelder rettigheter eller plikter for en eller flere bestemte personer. Dette følger av [forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A72).
Under punkt 4.2.5.4 i Prop. 57 L. (2017–2018) går det frem at flere av høringsinstansene trakk frem viktigheten av at rettssikkerheten ble ivaretatt i sakene hvor en behandler eller tjenesteyter blir fratatt retten til å praktisere for trygdens regning. Momenter som god klageadgang, transparens og varsling av alle parter ble trukket frem. Etter innspill fra høringsinstansene endret departementene lovforslagene til både [ftrl. §§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) og [25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) slik at det kommer tydelig frem i et eget ledd i bestemmelsene hvilket organ som er rette instans for klage. En slik presisering ble også tatt inn i [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a).
For Navs vedkommende er det Nav klageinstans som er rette instans for behandling av klage etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a). Arbeids- og velferdsdirektoratet har adgang til å bestemme om dette skal endres på et senere tidspunkt.
Ved klage på vedtak fattet etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) gjelder bestemmelsen i [ftrl. § 21-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-12), samt reglene i forvaltningsloven. Etter [ftrl. § 21-12 fjerde ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-12) går det frem at departementet kan bestemme at visse vedtak skal unntas fra anke til Trygderetten. Slike vedtak må derfor påklages etter reglene i [forvaltningsloven kapittel VI](/nav/lov/1967-02-10/kapVI) om klage og omgjøring. Vedtakene skal da påklages til det nærmeste overordnede organ, eller til det organet som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Det følger av [Forskrift om unntak fra anke til Trygderetten, FOR 1997-04-15-324](/nav/forskrift/1997-04-15-324), at vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning etter [ftrl. §§ 25-6](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-6) og [25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7), og vedtak om formell advarsel etter [ftrl. § 25-7a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7a) ikke kan ankes inn for Trygderetten. Se forskriftens § 1 bokstav d.
Hvis vedtaket påklages til Nav Klageinstans kan vedtaket som fattes i klagesaksbehandlingen derfor ikke ankes inn for Trygderetten. Vedtak fattet av Nav klageinstans kan bringes inn for behandling i domstolene, med Tingretten som første instans.
## [§ 25-8](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-8) Tilbakekreving av dokumenter som er utlånt
[LOV-1997-02-28-19-§25-8](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-8)
[Tidligere rundskriv ble opphevet 25.03.2025, og erstattet av nytt rundskriv 03.07.2025]
### 1\. Generelt om bestemmelsen
#### 1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?
Bestemmelsen skal sikre at utlån av dokumenter gjennomføres på en betryggende måte.
#### 1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen
Når Nav låner ut originale saksdokumenter, bør det settes en frist for å levere dem tilbake. Om saksdokumentene ikke leveres tilbake innen fristen, kan Nav be namsmannen om å hente dem med tvang.
#### 1.3. Sammenhenger med annet regelverk
Krav etter folketrygdloven § 25-8 skal behandles på samme måte som krav om tilbakelevering av utlånte dokumenter til advokater etter forvaltningsloven § 20 annet ledd. Betydningen av folketrygdloven § 25-8 ved siden av [forvaltningsloven § 20](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A720) annet ledd, er at § 25-8 også gjelder overfor andre enn advokater. For eksempel parten eller leger som Nav har utlånt saksdokumenter til i forbindelse med at det skal utarbeides en legeerklæring i en sak. Dette følger av forarbeidene, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) til § 25-8.
Det står i folketrygdloven § 25-8 at [tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13](/nav/lov/1992-06-26-86/kap13) gjelder ved tilbakekreving av utlånte dokumenter. Kapittel 13 handler om tvangsfullbyrdelse av krav på annet enn penger, og inneholder blant annet bestemmelser om at:
* kompetent namsmyndighet er namsmannen i det distriktet der «formuesgodet» er ([§ 13-3](/nav/lov/1992-06-26-86/%C2%A713-3) første ledd)
* det skal informeres om en toukersfrist for å frivillig levere tilbake utlånte dokumenter ([§ 13-6](/nav/lov/1992-06-26-86/%C2%A713-6) første ledd)
### 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
#### 2.1. Redegjørelse
Bestemmelsen gjelder når Nav har lånt ut originale saksdokumenter.
Når saksdokumenter blir utlånt, bør det settes en tidsfrist for tilbakelevering. Dette står i bestemmelsens første setning. Nav bør informere om at det er adgang til å hente tilbake dokumentene gjennom namsmannen med tvang, og at den som har lånt dokumentene i så fall må dekke utgiftene ved henting. Dette følger av forvaltningens veiledningsplikt i forvaltningsloven § 11 og god forvaltningsskikk.
Om saksdokumentene ikke blir levert tilbake innen den fastsatte tidsfristen, kan Nav be namsmannen om å hente de utlånte saksdokumentene med tvang. Dette står i bestemmelsens andre setning. Fremgangsmåten for hvordan namsmannen skal hente tilbake utlånte dokumenter er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. For eksempel skal den som har lånt saksdokumentene først bli gitt en 14 dagers frist til å returnere dokumentene, samtidig som hen gjøres kjent med at namsmannen henter dokumentene dersom de ikke er returnert innen tilleggsfristen og at den som har lånt dokumentene må betale for dette.
#### 2.2. Om tolkningen
Bestemmelsen i folketrygdloven § 25-8 er kort formulert og det er sparsomme forarbeider til bestemmelsen. Det finnes heller ikke rettspraksis knyttet til bestemmelsen. Det følger imidlertid av forarbeidene at bestemmelsen skal forstås likt som forvaltningsloven § 20 annet ledd. Se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208. Tolkningen av folketrygdloven § 25-8 i dette rundskrivet er derfor gjort på bakgrunn av en ordlydstolkning i tillegg til relevante rettskilder knyttet forvaltningsloven § 20 annet ledd.
_Personkrets_
Folketrygdloven § 25-8 gjelder for en videre personkrets enn forvaltningsloven § 20 annet ledd, som kun gjelder ved utlån av saksdokumenter til advokater. Forarbeidene nevner leger med flere som Nav har bedt om å gi legeerklæring eller lignende i en sak. Se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208. Et annet eksempel er parten.
_Originaldokumenter_
Folketrygdloven § 25-8 gjelder når «saksdokumenter blir utlånt», se bestemmelsens første setning. Etter en ordlydstolkning innebærer dette at Nav kan låne ut saksdokumenter og at en part eller andre kan be om slikt utlån. Videre gjelder bestemmelsen utlån av originaldokumenter, ettersom det ikke er behov for å kreve tilbake kopier.
_Fristens lengde_
I første setning står at det bør settes en «tidsfrist» for tilbakelevering av saksdokumentene. Rettskilder knyttet til folketrygdloven § 25-8 er tause om hvor lang denne fristen bør være. Sivilombudet har imidlertid uttalt at en utlånsfrist på én dag var for stramt etter forvaltningsloven § 20, se uttalelsen SOM-1986-37 side 88. Ettersom folketrygdloven § 25-8 og forvaltningsloven § 20 skal forstås likt (se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) til § 25-8), bør utlånsfristen etter folketrygdloven også være lengre enn én dag. Nav må bestemme lengden på fristen i tråd med god forvaltningsskikk slik at det tas hensyn til sakens kompleksitet og betydning for parten.
_Nav bør gi informasjon ved utlån av saksdokumenter om at saksdokumentene kan hentes av namsmannen_
I folketrygdloven § 25-8 andre setning står det at dersom saksdokumentene ikke blir tilbakelevert i «rett tid», er kravet om tilbakelevering et «særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13». Dette innebærer at Nav kan be namsmannen om å hente de utlånte saksdokumentene med tvang dersom fristen for tilbakelevering ikke overholdes og at hentingen gjennomføres etter bestemmelsene i [tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13](/nav/lov/1992-06-26-86/kap13).
At saksdokumentene skal leveres tilbake i «rett tid» forutsetter at den som har fått originale saksdokumenter på utlån er informert om når disse skal leveres tilbake. Nav bør også informere om at etaten har adgang til å innhente saksdokumentene med tvang gjennom namsmannen og at den som har lånt dokumentene må dekke utgiftene. At Nav bør gi denne informasjonen allerede ved utlånstidspunktet, følger av veiledningsplikten i [forvaltningsloven § 11](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A711) og god forvaltningsskikk.
Nav kan be namsmannen om å hente saksdokumentene selv om det ikke blir informert om dette ved utlån. Det er ikke et absolutt krav om at det settes en frist ved utlån, se bestemmelsens første setning hvor det står at det «bør» settes en frist. Uansett om det er avtalt et tidspunkt for tilbakelevering eller ikke, skal det nemlig gis en 14 dagers tilleggsfrist før namsmannen henter dokumentene. Samtidig skal den som har lånt saksdokumentene gjøres oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt. Se [tvangsfullbyrdelsesloven § 13-6](/nav/lov/1992-06-26-86/%C2%A713-6) første ledd.
## _§_ 25-9 Arbeids- og velferdsetatens opplysningsplikt om forventet arbeidsinntekt
[LOV-1997-02-28-19-§25-9](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-9)
Rundskrivet er under omarbeiding (10.05.2019).
## [§ 25-10](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10) Arbeidsgivers opplysningsplikt
[LOV-1997-02-28-19-§25-10](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10)
Omarbeidet 14.12.2022
### [§ 25-10](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10) – Kommentarer
#### Innledning
For å sikre at nødvendige opplysninger er tilgjengelig når Arbeids- og velferdsetaten trenger det, ble det samtidig ved vedtakelsen av a-opplysningsloven tatt inn en ny bestemmelse i folketrygdloven § 25-10, som gir hjemmel til å gi forskrift om at arbeidsgiver og oppdragsgiver uoppfordret skal rapportere opplysninger om arbeidsforhold og inntekt månedlig.
#### Kommentarer til folketrygdloven § 25-10 Arbeidsgivers og oppdragsgivers opplysningsplikt
##### Første ledd første setning
For at Arbeids- og velferdsetaten ikke skal måtte be om opplysninger etter folketrygdloven § 21-4 hver gang det foreligger et krav om en ytelse, er det gitt hjemmel i § 25-10 til å gi en forskrift om uoppfordret å gi opplysninger om arbeidsforhold og inntekt etter kravene i a-opplysningsloven.1 Det sentrale er her at opplysningene skal gis uoppfordret. Det betyr at Nav ikke må be om å få opplysningene eller gi pålegg om at disse skal utleveres. Hvilke opplysninger dette gjelder for fremkommer av forskrift til folketrygdloven § 25-10 om arbeidsgivers og oppdragsgivers opplysningsplikt om arbeidsforhold og inntekt § 1.
##### Første ledd andre setning
Arbeids- og velferdsetaten har også løpende behov for uoppfordret å motta opplysninger om forhold som arbeidsgivere og oppdragsgivere er pålagt å gi med hjemmel i andre lover, bl.a. inntektsopplysninger og opplysninger om arbeidsforhold som er pålagt å innlevere til statistikkformål. Uten særskilt regulering ville slike opplysninger ikke inngått som en del av a-meldingen, og ville derfor måtte bli innhentet fra arbeidsgiver ved hvert enkelt krav om ytelse.
##### Andre ledd
Bestemmelsen åpner opp for at det kan gis forskrift om at det skal opplyses om utbetalingen eller fordelen er for en avvikende periode enn rapporteringsmåneden eller i en del av rapporteringsmåneden. Se kommentarer i rundskriv til forskrift til § 25-10 arbeidsgivers og oppdragsgivers opplysningsplikt om arbeidsforhold og inntekt § 3.
## [§ 25-10](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10)
[LOV-1997-02-28-19-§25-10](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-10)
Rundskrivet er under omarbeiding (16.04.2019).
## [§ 25-11](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11) Opplysningsplikt til barnevernet
[LOV-1997-02-28-19-§25-11](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11)
Utarbeidet 19. desember 2023.
Rundskrivet til § 25-11 er omarbeidet i sin helhet 04.06.24
### 1\. Generelt om folketrygdloven § 25-11
#### 1.1. Hovedtrekkene i bestemmelsen
Det følger av [folketrygdloven § 25-11](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11) at enhver som gjør tjeneste i trygdens organer har:
* Oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten
* Meldeplikt til barnevernstjenesten
* Opplysningsplikt til barnevernstjenesten etter pålegg
Bestemmelsen gjelder opplysning- og meldeplikt til det norske barnevernet som ligger under Barne- og familiedepartementet. Bestemmelsen har følgelig samme virkeområde som barnevernloven, se [barnevernloven § 1-2](/nav/lov/2021-06-18-97/%C2%A71-2).
#### 1.2. Hvorfor har vi folketrygdloven § 25-11?
##### 1.2.1 Hensynene bak bestemmelsen
Hensynet til barnets beste skal være grunnleggende i alle handlinger som berører barn. Myndighetene skal sikre barn nødvendig økonomisk, sosial og helsemessige trygghet. Dette følger av [Grunnloven § 104](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A7104) og FNs [barnekonvensjon artikkel 3](/nav/lov/1999-05-21-30/bkn/a3). Myndighetene plikter etter FNs [barnekonvensjon artikkel 19](/nav/lov/1999-05-21-30/bkn/a19), å treffe alle egnede lovgivningsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, misbruk, vanskjøtsel eller utnytting.
Etter [Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 nr. 1](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn/a8) har myndighetene en plikt til å respektere barn og foreldres rett til privatliv og familieliv. Myndigheten skal blant annet sikre barns menneskerettigheter ved å ha virkemidler for å gripe inn når barn blir utsatt for omsorgssvikt.
For å kunne gripe inn når et barn blir utsatt for omsorgssvikt, er barnevernstjenesten avhengig av bekymringsmeldinger for å kunne sikre at barn som trenger det får nødvendig omsorg, beskyttelse, hjelp og oppfølgning. Taushetsplikten i [forvaltningsloven § 13](/nav/lov/1967-02-10/%C2%A713) og [Nav-loven § 7](/nav/lov/2006-06-16-20/%C2%A77) må derfor i enkelte tilfeller settes til side, fordi hensynet til barnets beste går foran hensynet til hemmelighold. [Folketrygdloven § 25-11](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11) gir kun unntak fra taushetsplikten når vilkårene i andre eller tredje ledd er oppfylt.
I de mest alvorlige tilfellene har bestemmelsen også en side til [straffeloven § 196](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7196) _,_ som regulerer plikten til å avverge et straffbart forhold. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og oppstiller en strafferamme for den som unnlater å søke å avverge et lovbrudd eller følgene av det.
Bestemmelsen gir også Arbeids- og velferdsetaten et lovlig behandlingsgrunnlag for å utlevere personopplysninger til barnevernstjenesten, se [personvernforordningen (GDPR) artikkel 6 nr. 1 bokstav e](/nav/lov/2018-06-15-38/gdpr/a6). For særlige kategorier av personopplysninger, sensitive personopplysninger, må utleveringen i tillegg være «nødvendig» for å være lovlig, se [artikkel 9 nr. 2 bokstav b](/nav/lov/2018-06-15-38/gdpr/a9).
##### 1.2.2 Historikk
[Folketrygdloven § 25-11](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11) viderefører [folketrygdloven § 18-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A718-4) b, som ble tilføyd ved barnevernsloven av 1992, se Ot.prp. nr. 44 (1991–1992) side 81. Det var et ønske om å innta en generell bestemmelse om opplysningsplikt av eget tiltak i barnevernsloven for alle offentlige myndigheter. I dag framgår denne generelle opplysningsplikten av [barnevernsloven § 13-2](/nav/lov/2021-06-18-97/%C2%A713-2), mens den generelle opplysningsplikten etter pålegg framgår av [barnevernsloven § 13-4](/nav/lov/2021-06-18-97/%C2%A713-4). I tillegg står det i de nevnte forarbeidene at meldeplikten også burde inntas i enkelte særlover. Formålet var å gjøre opplysningsplikten kjent for den enkelte ansatte, og sikre regelens effektivitet. I tillegg til [folketrygdloven § 25-11](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11), er det inntatt egne bestemmelser om opplysningsplikt i [sosialtjenesteloven § 45](/nav/lov/2009-12-18-131/%C2%A745) og en rekke andre særlover.
### 2\. Enhver som gjør tjeneste i trygdens organer har oppmerksomhets- og opplysningsplikt
#### 2.1 Slik skal «enhver som gjør tjeneste i trygdens organer» forstås
Oppmerksomhets- og opplysningsplikten etter [folketrygdloven § 25-11](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11) gjelder for «enhver som gjør tjeneste i trygdens organer». Både faste og midlertidige ansatte i Arbeids- og velferdsetaten er omfattet. Det samme er også personer som er innleid til etaten, i en prosjektstilling eller lignende. Etter [barnevernsloven § 13-2](/nav/lov/2021-06-18-97/%C2%A713-2) eller annen særlovgivning kan også de som ikke «gjør tjeneste i trygdens organer» ha opplysningsplikt til barnevernet.
At opplysningsplikten omfatter «enhver» innebærer at ansvaret for å melde fra er et selvstendig og personlig ansvar som ligger til den enkelte, ikke til enheten som helhet. Ansvaret ligger til den enkelte fordi hen gjerne har en kombinasjon av faglig kunnskap og kjennskap til barnet, familien og deres livssituasjon, som hen kan være alene om å besitte. Det kan få store konsekvenser for et barns liv dersom barneverntjenesten ikke mottar melding fordi det er usikkert hvem som har ansvar for å melde. Den enkelte må derfor gjøre selvstendige vurderinger av om vilkårene for å melde ifra er oppfylt.
#### 2.2 Om tolkningen
Vår tolkning baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden, og Prop. 169 L (2016–2017) side 97, som forklarer at ansvaret er personlig, og bakgrunnen for det.
### 3\. Første ledd: Oppmerksomhetsplikt
#### 3.1 Slik skal første ledd forstås
Det følger av første ledd at «[e]nhver som gjør tjeneste i trygdens organer, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten.»
Oppmerksomhetsplikten innebærer at den enkelte må være på vakt, og følge med på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten.
Oppmerksomhetsplikten etter første ledd innebærer ikke at Arbeids- og velferdsetaten plikter å gi opplysninger til barnevernstjenesten. Oppmerksomhetsplikten kan imidlertid føre til at Arbeids- og velferdsetaten oppdager forhold som kan utløse opplysningsplikten.
Forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten er for eksempel store konflikter i hjemmet, at foreldrene misbruker rusmidler eller har helseproblemer av en slik grad at det kan tenkes å påvirke omsorgen for barna negativt. Andre eksempler er at familien er i en ustabil livs- eller bosituasjon, at foreldrene har gjentatte, store økonomiske problemer, eller at de selv uttrykker bekymring for egen omsorgsevne, eller for sitt eget barn.
For å kunne ivareta oppmerksomhetsplikten, må den enkelte i Arbeids- og velferdsetaten kjenne til hvilke tiltak barneverntjenesten kan bruke overfor foreldre og barn. Eksempler på hjelpetiltak er støttekontakt, besøkshjem, avlastningstiltak i hjemmet, opphold i sentre for foreldre og barn og veiledning til foreldre alene eller i grupper. Det står også mer om ulike hjelpetiltak i [kapittel 3 i barnevernsloven](/nav/lov/2021-06-18-97/kap3).
Oppmerksomhetsplikten innebærer at det kan være aktuelt for den enkelte i Arbeids- og velferdsetaten å veilede om hvilke tiltak og tilbud barnevernstjenesten har. Om foreldrene ønsker hjelp, kan etaten også bistå i kontakten med barnevernstjenesten. Oppmerksomhetsplikten vil slik også bidra til at hjelp fra barnevernstjenesten blir gitt på et tidligere tidspunkt og at det samlede hjelpetilbudet for vedkommende blir bedre, inkludert hjelpetilbudet fra Arbeids- og velferdsetaten.
#### 3.2 Om tolkningen
Ordlyden avklarer hva som ligger i oppmerksomhetsplikten, og at ansvaret ikke innebærer at den enkelte må få visshet i at forholdene vil føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Det er nok at de «kan» føre til tiltak. Ordlyden avklarer imidlertid ikke hvilke forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten, men dette er omtalt i Prop.L 169 (2016–2017) side 49 og 50.
Etter Prop. 169 L (2016–2017) side 133 skal oppmerksomhetsplikten «ha en pedagogisk funksjon som minner ansatte i de ulike tjenestene om å være på vakt om forhold som kan utløse behov for tiltak fra barneverntjenestens side.»
### 4\. Andre ledd: Opplysningsplikt av eget tiltak
#### 4.1. Generelt om andre ledd
Det følger av andre ledd at de som er ansatt eller tilknyttet Arbeids- og velferdsetaten har opplysningsplikt til barneverntjenesten i situasjoner som oppgitt i bokstavene a til e. Opplysningsplikten i andre ledd omtales ofte som en meldeplikt. Meldeplikten er en plikt til å melde fra på eget initiativ, uten oppfordring eller pålegg, i motsetning til opplysningsplikten i tredje ledd.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at den enkelte melder fra til barnevernstjenesten når vedkommende har plikt til det. Hvilken taushetsbelagt informasjon som gis til barnevernstjenesten skal likevel begrenses til det som er nødvendig å oppgi om barnets omsorgssituasjon. Det er rom for at den enkelte foretar skjønnsmessige vurderinger som ikke overprøves eller underkjennes av andre, så lenge det er foretatt en saklig og forsvarlig vurdering av foreliggende opplysninger opp mot lovens vilkår.
Meldingen til barnevernet skal skje «uten ugrunnet opphold». Beskrivelsene av ulike situasjoner og forhold i andre ledd bokstavene a til e kan være delvis overlappende, slik at flere av vilkårene kan være oppfylt samtidig.
#### 4.2. Andre ledd: Uten ugrunnet opphold
##### 4.2.1. Slik skal «uten ugrunnet opphold» forstås
Det skal meldes fra til barnevernstjenesten «uten ugrunnet opphold» etter at bekymringen er oppstått. Det innebærer at en bekymringsmelding skal sendes straks, med mindre det foreligger gode grunner for utsettelse. Det kan unntaksvis foreligge tilfeller der det er både hensiktsmessig og forsvarlig av hensyn til barnet, å ikke melde fra umiddelbart, men heller planlegge tidspunktet for når bekymringsmelding sendes.
Hovedregelen om at meldingen skal sendes til barneverntjenesten umiddelbart, medfører at det ikke skal foretas flere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte bekymringen før det meldes fra. Meldeplikten faller heller ikke bort selv om den enkelte forsøker å avhjelpe situasjonen selv.
##### 4.2.2. Om tolkningen
Tolkningen av «uten ugrunnet opphold» er forankret i ordlyden, samt i Prop. 169 L (2016–2017) side 102 _._ Ordlyden åpner for at et grunnet opphold kan godtas, og i forarbeidene er det forklart hvorfor det står «uten ugrunnet opphold», i stedet for «straks» eller «umiddelbart». Det er fordi «det kan tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende melding straks bekymringen oppstår.» Videre blir det slått fast at «vilkåret «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt.
I Prop. 169 L (2016–2017) side 146 blir det også presisert at undersøkelser eller hjelp fra den enkelte ikke skal foretas når vilkårene for å melde fra er oppfylt, fordi «[d]et er barneverntjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.»
#### 4.3 Andre ledd: Grunn til å tro
##### 4.3.1 Slik skal «grunn til å tro» forstås
Vilkåret «grunn til å tro» angir terskelen for når opplysningsplikten inntrer. Å ha «grunn til å tro» innebærer at det må foreligge mer enn en vag, generell og udefinerbar mistanke om at et barn er i en slik situasjon som nevnt i andre ledd bokstavene a til e. Det kreves imidlertid ikke mer enn en mistanke som er begrunnet i konkrete forhold knyttet til det enkelte barns situasjon. Det er ikke nødvendig at mistanken har blitt bekreftet på noe vis. Det er heller ikke nødvendig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at et barn er i en slik situasjon som nevnt i andre ledd bokstavene a til e.
##### 4.3.2. Om tolkningen
Vår tolkning av «grunn til å tro» baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden, og de presiseringer som kommer fram i Prop. 169 L (2016–2017) side 147.
I SOM-2020-291 uttaler Sivilombudet seg om «grunn til å tro» i [helsepersonelloven § 33 andre ledd](/nav/lov/1999-07-02-64/%C2%A733) _,_ som samsvarer med [folketrygdloven § 25-11 andre ledd](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-11) _._ Sivilombudet uttaler i punkt 1.2 at «beviskravet ikke er særlig strengt» og at «det kreves at det foreligger konkrete forhold, knyttet til det enkelte barnets situasjon, som tilsier at situasjonen for barnet er så alvorlig som bestemmelsen krever.» I SOM-2023-287 blir det presisert i avsnitt 24 at en generell bekymring for et barn ikke er nok til å melde fra til barnevernet.
#### 4.4 Andre ledd bokstav a
##### 4.4.1 Slik skal bokstav a forstås
Etter bokstav a inntrer meldeplikten «når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt».
Bokstav a omfatter både fysisk, psykisk, praktisk og emosjonell omsorgssvikt eller mangler ved omsorgen. Det avgjørende er at manglene ved omsorgen eller omsorgssvikten er alvorlig, og derfor av et visst omfang. Om manglene eller omsorgssvikten er alvorlig, vil avhenge av hva manglene eller omsorgssvikten er, og om forsømmelsene er sporadiske eller vedvarende, og i hvor stor grad barnet blir påvirket.
Mishandling, mangler ved omsorgen eller omsorgssvikt trenger ikke være påført barnet av foreldrene selv eller være utført i hjemmet. Det at barnet blir utsatt for mishandling, mangler og omsorgssvikt kan skje flere ulike steder, og andre primære omsorgspersoner kan også være involvert.
Mishandling omfatter typisk alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som ofte har vart over tid.
Alvorlige mangler ved den daglige omsorgen omfatter typisk alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling.
Videre omfatter alvorlig omsorgssvikt en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse. De alvorligste tilfellene av omsorgssvikt inkluderer blant annet seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel.
Barnet trenger ikke allerede å ha blitt utsatt for mishandling, mangler ved omsorgen eller omsorgssvikt, det er nok at det er grunn til å tro at barnet vil bli utsatt for dette i nær framtid.
##### 4.4.2 Om tolkningen
Vår tolkning av bokstav a baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden, og de presiseringer som kommer fram i Prop. 169 L (2016–2017) side 125 og Prop. 169 L (2016–2017) side 147.
Det kommer fram av ordlyden av «alvorlige mangler» og «alvorlig omsorgssvikt» at det må foreligge noe mer enn mindre avvik fra en god omsorgssituasjon, og det skilles ikke mellom ulike typer av mishandling, mangler eller omsorgssvikt.
Det eksisterer ikke noen universell definisjon av omsorgssvikt og mishandling. Begrepene er nærmere forklart i Prop. 169 L (2016–2017) side 125, hvor det også er gitt eksempler. Hva som ligger i det at manglene ved omsorgen eller omsorgssvikten må være alvorlig, er også omtalt i Prop. 169 L (2016–2017) side 125.
#### 4.5 Andre ledd bokstav b
##### 4.5.1 Slik skal bokstav b forstås
Etter bokstav b har man meldeplikt «når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling».
Meldeplikten inntrer der et barn har fysisk eller psykisk sykdom og skade som enten er «livstruende» eller «alvorlig». Det innebærer at sykdommen eller skaden enten potensielt må være dødelig, eller i det minste nokså omfattende.
Etter [pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4](/nav/lov/1999-07-02-63/%C2%A74-4) er det foreldre som samtykker til helsehjelp for barn under 16 år. Bokstav b vil blant annet sikre barnets helse der foreldre har en vegring mot medisinsk undersøkelse og behandling, for eksempel på grunn av manglende tillit til helsevesenet, religiøse overbevisninger, eller manglende vilje eller kunnskap om å følge opp barnet. Bokstav b omfatter for eksempel tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelse kommer til undersøkelse og behandling.
##### 4.5.2 Om tolkningen
Forståelsen av bokstav b følger av ordlyden og av Prop. 169 L (2016–2017) side 126, der det er gitt eksempel på at bokstav b gjelder ved alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelsesproblematikk. Ordlyden avgrenser ikke hvilke sykdommer eller skader som er omfattet av bokstav b.
#### 4.6 Andre ledd bokstav c
##### 4.6.1 Slik skal bokstav c forstås
Etter bokstav c har man meldeplikt «når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring».
Bokstav c gjelder barn som er særlig sårbare, ved at de har behov for hjelp utover det vanlige. Både barn med fysisk nedsatt funksjonsevne, fysiske hjelpetrengende barn, og barn med spesielle psykiske utfordringer er omfattet. Barnet kan for eksempel ha behov for behandling for å styrke funksjonsevnen sin eller ha behov for særskilt opplæring.
##### 4.6.2 Om tolkningen
Forståelsen av bokstav c følger av ordlyden og av Prop. 169 L (2016–2017) side 147.
#### 4.7 Andre ledd bokstav d
##### 4.7.1 Slik skal bokstav d forstås
Etter bokstav d har man meldeplikt «når et barn har vist alvorlige atferdsvansker ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget normløs adferd».
Etter bokstav d må det foreligge en viss kjennskap til at alvorlige atferdsvansker allerede «har vist» seg hos barnet. Det er ikke tilstrekkelig å ha «grunn til å tro» at barnet har alvorlige atferdsvansker.
Bokstav d vil oftest gjelde for ungdommer. Atferdsvanskene må være «alvorlige», som innebærer at det må foreligge noe mer enn mindre avvik fra vanlig atferd. Det er ikke et krav om at atferdsvanskene har vart over tid, men vedvarende atferdsvansker vil ofte kunne være alvorlige.
Alvorlige atferdsvansker kan for det første vise seg i form av «alvorlige eller gjentatte lovbrudd». Det utgjør blant annet en rekke voldsforbrytelser og overgrep av alvorlig karakter. Når lovbruddene er «gjentatte» er det for eksempel serier av tyverier og hærverk.
Videre kan de alvorlige atferdsvanskene vise seg i form «problematisk bruk av rusmidler». Bruken kan være knyttet til både illegale og legale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Den må videre være «problematisk», herunder relativt omfattende både i omfang og i tid. Hvor problematisk bruken av rusmidler er, vil avhenge av barnets alder og hvilken form for rusmiddelmisbruk barnet har.
De alvorlige atferdsvanskene kan etter bokstav d også vises i form av «utpreget normløs adferd» og sammensatte livsutfordringer, som kan være en kombinasjon av kriminalitet, rus og ugyldig skolefravær. I alvorlige tilfeller kan også adferdsvanskene også resultere i prostitusjon.
##### 4.7.2 Om tolkningen
Tolkningen av bokstav d baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden, samt uttalelser i Prop. 169 L (2016–2017) side 127. Ordlyden «alvorlige» setter opp en terskel for når det er grunnlag for å melde fra om atferdsvansker, ved at de i større grad må avvike fra normal atferd.
Det er lagt til grunn i Prop. 169 L (2016–2017) side 127 at atferdsvanskene listet opp i bokstav d oftest vil gjelde for ungdom, uten at det settes noen nedre aldersgrense.
#### 4.8 Andre ledd bokstav e
##### 4.8.1 Slik skal bokstav e forstås
Etter bokstav e inntrer meldeplikten «når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel».
Det må ikke foreligge mistanke om at utnyttelse til menneskehandel faktisk skjer, men at det kan komme til å skje i framtiden. Menneskehandel er tilfeller der noen ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person enten til prostitusjon, til andre seksuelle ytelser, til tvangsarbeid, til tvangstjenester, til krigstjenester i fremmed land eller til å fjerne indre organer.
##### 4.8.2 Om tolkningen
Tolkningen er basert på uttalelser i Prop. 169 L (2016–2017) side 125, samt [straffeloven § 257](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7257), som forklarer begrepet menneskehandel.
#### 4.9 Andre ledd: Hvordan melde fra til barneverntjenesten
##### 4.9.1 Slik skal det å «melde fra til barnevernstjenesten» forstås
###### 4.9.1.1 Krav til form
Det står i andre ledd at enhver skal «melde fra til barnevernstjenesten», uten at det framgår hvordan det skal gjøres. Bestemmelsen stiller med andre ord ingen krav til hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet. Barneverntjenesten har en plikt til å vurdere innholdet i meldingen uavhengig av hvordan meldingen er utformet. For at meldingen senere skal kunne gjenfinnes og kontrolleres, må den som hovedregel være skriftlig. Dersom det haster å melde fra, kan meldingen gis muntlig, og dokumenteres og sendes skriftlig til barneverntjenesten i etterkant.
###### 4.9.1.2 Krav til identifiserbar melder
Det er en forutsetning for oppfyllelse av meldeplikten at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barneverntjenesten kan innhente ytterligere opplysninger. Plikten kan dermed ikke oppfylles ved å sende melding til barneverntjenesten anonymt.
Dersom det er tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser meldeplikten, kan det være nyttig å diskutere anonymt med barnevernstjenesten. At drøftingene skal være anonyme innebærer at det ikke skal oppgis navn, adresse eller andre opplysninger som kan avsløre identiteten til barnet eller foreldrene
Det kan også være aktuelt med anonyme drøftinger om foreldrene bør bli informert om en bekymringsmelding, hvordan det er best å snakke med foreldrene om barnets situasjon, og hvordan barneverntjenesten kan bidra i den konkrete situasjonen.
Barnevernstjenesten kan ved anonyme drøftinger gi konkrete råd, og gi sine vurderinger av den konkrete situasjonen. Den som vurderer å melde fra kan likevel ikke utelukkende legge til grunn barneverntjenestens vurderinger eller følge deres råd, men må foreta en selvstendig vurdering av om vilkårene for å melde fra er oppfylt.
###### 4.9.1.3 Krav til innhold
Meldingen til barnevernstjenesten må inneholde nødvendige opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på. Meldingen må oppgi hvorfor det er «grunn til å tro» at barnet er i en situasjon som nevnt i bokstavene a til c og e, eventuelt de konkrete forholdene som har vist seg etter bokstav d.
Meldingen må likevel ikke inneholde absolutt alle tenkelige opplysninger om barn, foreldre eller bekymringen rundt dem. Særlige kategorier av personopplysninger etter [personvernforordningen artikkel 9](/nav/lov/2018-06-15-38/gdpr/a9), kan oppgis i en bekymringsmelding dersom det er «nødvendig» for at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne «oppfylle sine forpliktelser» innenfor trygde- og sosialrett. Dette er opplysninger om blant annet om helse, seksuelle forhold, seksuell legning, etnisk opprinnelse, politisk oppfatning og religion, som ofte oppfattes som sensitive. Det betyr at sensitive personopplysninger kan tas med for at bekymringsmeldingen skal oppfylle sin funksjon, herunder at opplysningene har tilknytning til barnas omsorgssituasjon og forelderens omsorgsevne. Sensitive opplysninger uten et slikt formål skal ikke tas med i meldingen til barneverntjenesten.
###### 4.9.1.4 Utgangspunkt om informering av foreldre
Foreldre med del i foreldreansvaret bør normalt bli orientert om at bekymringsmelding sendes til barneverntjenesten. De bør også bli informert om den faglige, faktiske og juridiske bakgrunnen for meldingen.
I noen tilfeller bør den som melder fra likevel overlate til barnevernstjenesten å bestemme når, og hvordan foreldre skal informeres. Det kan være aktuelt der tidlig informering vil medføre fare for at barnet ikke sikres tilstrekkelig beskyttelse, og at bevis kan svekkes. Dette gjelder ved mistanke om at et barn er utsatt for seksuelle overgrep, at et barn eller noen som står barnet nær er utsatt for vold eller overgrep, samt tilfeller der det å gi en orientering på det aktuelle tidspunktet vurderes å kunne medføre fare for noens liv eller helse.
At en forelder ikke ønsker kontakt med Nav-veileder, eller Nav-kontoret, vil ikke være tilstrekkelig til at informering av forelderen kan utelates.
##### 4.9.2. Om tolkningen
Det er ikke avklart i andre ledd hvordan den enkelte skal melde fra til barnevernstjenesten, og hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet. Krav til form og innhold i bekymringsmeldingen vil derfor være følge av personvernregelverket og Prop. 169 L (2016–2017) side 146 og side 94, samt uttalelser fra Sivilombudet i SOM-2023-287.
En bekymringsmelding vil nesten alltid inneholde særlige kategorier av personopplysninger, det vil si sensitive opplysninger om en person. Etter [personvernforordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav b](/nav/lov/2018-06-15-38/gdpr/a9) kan slike personopplysninger behandles dersom det er «nødvendig» for at den behandlingsansvarlige, Arbeids- og velferdsetaten, skal kunne «oppfylle sine forpliktelser» innenfor arbeidsrett, trygderett og sosialrett. Det betyr, slik Sivilombudet uttaler i SOM-2023-287 i avsnitt 55, at «[h]vis det er nødvendig å ta med en sensitiv personopplysning for at en melding til barnevernstjenesten skal oppfylle sin funksjon, er det altså adgang til dette».
I SOM-2023-287 kritiserte Sivilombudet Nav for innholdet i en konkret bekymringsmelding, men ikke for at Nav tok kontakt med barnevernstjenesten. Nav hadde i denne saken oppgitt i bekymringsmeldingen at mor hadde hatt psykiske helseproblemer og at barna var unnfanget med donor. Dette er særlige kategorier av personopplysninger etter [personvernforordningen artikkel 9](/nav/lov/2018-06-15-38/gdpr/a9).
Sivilombudet tok ikke stilling til om alle opplysningene i bekymringsmeldingen var nødvendige. Når det gjaldt opplysninger om mors tidligere psykiske helseproblemer mente Sivilombudet at det i det minste var «et spørsmål med tilknytning til hennes omsorgsevne.» Når det gjaldt opplysningene om at barna var unnfanget ved donor uttalte Sivilombudet videre i avsnitt 56 at «[d]et er vanskelig å se at det var nødvendig, eller tjente noe formål, å ta med opplysningen om at klageren barn er unnfanget ved donor.» Nav viste til at veileder i Nav vurderte det som «en ikke ubetydelig forskjell å være unnfanget ved donor og om det er en far i bildet», og at opplysningen bidro til å belyse at det forelå «manglende nettverk» og «økonomisk støtte» rundt barna. Sivilombudet uttalte likevel at «[o]pplysningen om at barna er unnfanget ved donor gjelder imidlertid barnas genetiske opphav, ikke deres omsorgssituasjon. Opplysningen spiller ingen rolle for barnevernstjenestens eventuelle undersøkelser av om barna lever under alvorlig omsorgssvikt. Det ville ha vært fullt ut tilstrekkelig at Nav-kontoret opplyste om at mor har lite nettverk og er alene med omsorgen, uten å ta med en slik, også for barna, sensitiv personopplysning.»
Sivilombudet vurderte også om det forelå grunner til å ikke informere forelderen om bekymringsmeldingen. Forelderen ønsket ikke kontakt med Nav-veileder, og hadde også bedt om å bytte Nav-kontor for videre oppfølging. Disse grunnene var ikke nok til at informering av forelderen kunne utelates.
### 5\. Tredje ledd: Opplysningsplikt etter pålegg
#### 5.1 Slik skal tredje ledd forstås
Det følger av tredje ledd at «[e]nhver som gjør tjeneste i trygdens organer, plikter også å gi opplysninger etter pålegg i samsvar med barnevernsloven § 13-4.»
Det at opplysninger skal gis etter «pålegg», innebærer at Arbeids- og velferdsetaten har mottatt en forespørsel om å gi opplysninger.
Hvem som kan pålegge Arbeids- og velferdsetaten å gi opplysninger gjennom en slik forespørsel, følger av [barnevernsloven § 13-4](/nav/lov/2021-06-18-97/%C2%A713-4). Det er «[d]e organene som er ansvarlige for gjennomføringen av bestemmelser i denne loven» som kan forespørre opplysninger. Det er den kommunale barnevernstjenesten, Statsforvalteren, Barneverns- og helsenemnda og domstolene.
Opplysninger som er «nødvendig for å vurdere, forberede og behandle» de sakene som er listet opp i [barnevernsloven § 13-4](/nav/lov/2021-06-18-97/%C2%A713-4) første ledd bokstav a til n, skal gis etter pålegg.
Barnevernstjenesten kan ikke forespørre opplysninger i alle typer arbeid og i alle ledd av arbeidet. Det skal gis opplysninger etter pålegg til saker der barneverntjenesten allerede følger opp barn og foreldre.
At opplysningene skal være nødvendige, betyr at den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å begrense omfanget av taushetsbelagt informasjon som forespørres og gis. Det betyr også at det organet som ber om opplysninger skal definere hvilke opplysninger som er relevante, og at organet må konkretisere de opplysningene som de ønsker oppgitt.
Opplysningene som skal gis er de opplysningene Arbeids- og velferdsetaten selv sitter inne med. Det betyr at etaten ikke plikter å innhente nye opplysninger på vegne av barnevernstjenesten.
#### 5.2 Om tolkningen
Ordlyden i tredje ledd avklarer ikke nærmere hvem som kan forespørre opplysninger og hvilke typer opplysninger som skal gis etter pålegg. Tredje ledd må derfor forstås i lys av [barnevernsloven § 13-4](/nav/lov/2021-06-18-97/%C2%A713-4), som avklarer dette.
Det er i Prop. 169 L (2016–2017) side 94 og 95, gitt presiseringer for hvem som eksakt er omfattet av tredje ledd. Det er også presisert at «[b]åde den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig», som innebærer et krav til å klargjøre relevans og konkretisere opplysningene som er forespurt.
## [§ 25-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12) Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger
[LOV-1997-02-28-19-§25-12](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-12)
[Tidligere rundskriv ble opphevet 25.03.2025, og erstattet av nytt rundskriv 03.07.2025]
### 1\. Generelt om bestemmelsen
#### 1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?
Bestemmelsen gjør det i visse tilfeller straffbart å bryte plikten til å gi opplysninger i forbindelse med en sak etter folketrygdloven. Straffebudet skal bidra til at opplysningsplikten følges av den som er pålagt opplysningsplikt. Bestemmelsen gjelder alle som plikter å gi opplysninger, for eksempel den som fremmer krav om en ytelse, arbeidsgiver eller helsepersonell.
#### 1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen
Det er straffbart å forsettlig gi uriktige opplysninger eller holde tilbake opplysninger som er viktige for å vurdere personers rettigheter og plikter etter folketrygdloven. Forsett handler ofte om at personen med hensikt gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger, eller mest sannsynlig forstår at hen gir uriktige opplysninger eller holde tilbake opplysninger. Se § 25-12 første ledd og [straffeloven § 22](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A722) første ledd. Det er også straffbart å forsettlig eller uaktsom unnlate å følge pålegg fra myndighetene om å gi opplysninger eller meldinger. Se § 25-12 andre ledd.
Straffen er bøter hvis ikke et annet straffebud krever en strengere straff.
#### 1.3. Historikk
Folketrygdloven § 25-12 viderefører med noen språklige endringer den tidligere [folketrygdloven av 1966 § 18-6](/nav/lov/1966-06-17-12/%C2%A718-6), se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208. Historikken til § 25-12 viser at forgjengeren ble innført i 1966 blant annet for å få arbeidsgiver til å følge pliktene sine etter loven og å forhindre misbruk av trygdeordninger. Se Ot.prp. nr. 17 (1965–1966) side 106 og Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208.
#### 1.4. Sammenhenger med annet regelverk
##### 1.4.1. I folketrygdloven
Folketrygdloven § 25-12 må sees i sammenheng med bestemmelsene som regulerer de aktuelle ytelsene. Det er for eksempel reglene om arbeidsavklaringspenger som regulerer hvilke opplysninger som er viktige for å behandle et krav om arbeidsavklaringspenger.
Bestemmelsen kan også sees i sammenheng med lovens bestemmelser om opplysningsplikt ([§ 21-3](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-3)), utestengelse fra rett til ytelser for ha brutt opplysningsplikten [(§ 21-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-7)), og tilbakekreving av ytelser som er utbetalt uten at personen hadde krav på dem ([§ 22-15](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A722-15)). For mer om bestemmelsene, se Navs rundskriv [R21-00](/nav/rundskriv/r21-00) og [R22-00](/nav/rundskriv/r22-00).
Behandlere og tjenesteytere kan i noen tilfeller miste retten til å praktisere for trygdens regning hvis det gis «misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser», se [§ 25-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-7) første ledd bokstav c.
##### 1.4.2. Straffebud i annen lovgivning
Det finnes bestemmelser som ligner på folketrygdloven § 25-12 i andre lover. De supplerer folketrygdloven, regulerer det samme eller deler av det samme forholdet. I straffeloven er det bestemmelser om straffansvar for forhold som delvis er regulert av folketrygdloven. [Straffeloven § 221](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7221) første ledd bokstav c regulerer straffansvar for å forsettlig gi uriktige opplysninger til eller tilbakeholde informasjon fra myndighetene når en er under forklaringsplikt. [Straffeloven §§ 371 – 374](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7371) har regler om bedrageri. Arbeidsmarkedsloven er et eksempel på lovgivning som regulerer forhold som ikke er regulert av folketrygdloven. [Arbeidsmarkedsloven § 19](/nav/lov/2004-12-10-76/%C2%A719) første ledd åpner for at Nav kan pålegge arbeidssøkere opplysningsplikt, og §§ [28](/nav/lov/2004-12-10-76/%C2%A728) og [29](/nav/lov/2004-12-10-76/%C2%A729) gjør det straffbart å bryte den. Se Ot.prp. nr. 62 (2003–2004) punkt 10.3.1. Et annet eksempel er [lønnsgarantiloven § 9](/nav/lov/1973-12-14-61/%C2%A79) som ligner i utforming på folketrygdloven § 25-12.
### 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
Folketrygdloven § 25-12 første ledd regulerer når det er straffbart å gi uriktige opplysninger eller tilbakeholde opplysninger som er viktige for rettigheter og plikter etter folketrygdloven.
Bestemmelsen legger opp til at det å forsettlig gi uriktige opplysninger og det å forsettlig holde tilbake opplysninger kan være straffbart. Opplysningene må være viktige for rettigheter og plikter etter loven. Det må vurderes konkret hvilke opplysninger som er viktige for rettighetene og pliktene i den aktuelle saken. Deretter må det vurderes om personen har hatt forsett om å gi uriktige opplysninger eller om å holde dem tilbake. Et eksempel på å forsettlig gi uriktige opplysninger er at en person som mottar arbeidsavklaringspenger ikke opplyser at hen er i arbeid.
Paragraf 25-12 andre ledd regulerer straffansvar for den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å følge pålegg om å gi opplysninger eller melding. Uaktsomhet innebærer at det må vurderes om personen handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides. I § 25-12 andre ledd knytter uaktsomheten seg til å ikke sende inn opplysninger eller melding etter å ha fått pålegg om å gjøre det.
Det er den som gir de uriktige opplysningene, tilbakeholder opplysninger eller ikke følger pålegg som kan straffes. Fysiske og juridiske personer kan straffes. Fysiske personer er for eksempel den som fremmer kravet eller helsepersonell, mens juridiske personer for eksempel kan være en arbeidsgiver.
Strafferammen i § 25-12 er bøter hvis ikke et strengere straffebud regulerer straffansvar for det samme forholdet. Det kan for eksempel være [straffeloven § 221](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7221) om å forsettlig gi uriktige opplysninger til offentlig myndighet, eller [§§ 371 – 374](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7371) om bedrageri. Der er strafferammen høyere.
#### 2.1 Om tolkningen
Folketrygdloven § 25-12 viderefører, «med noen språklige endringer», den tidligere [folketrygdloven av 1966 § 18-6](/nav/lov/1966-06-17-12/%C2%A718-6), se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208. Derfor er rettskildene til § 18-6 relevante for å forstå dagens § 25-12. Det finnes ikke rettspraksis som gir veiledning for hvordan bestemmelsen skal forstås, verken til den gamle § 18-6 eller dagens § 25-12.
##### 2.1.1 Første ledd
###### 2.1.1.1 Hvem kan straffes?
Det er «den som» gir de uriktige opplysningene eller holder tilbakeholder opplysninger som kan straffes. Ordlyden «den som» tilsier ut ifra en naturlig språklig forståelse at fysiske og juridiske personer kan straffes. Fysiske personer kan være personen som har fremmet et krav eller personer som representerer vedkommende, eller for eksempel helsepersonell. Juridiske personer er for eksempel arbeidsgiver. Forarbeidene fremhever også dette. I NOU 1990: 20 på side 755 viste utvalget til at «Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd for den trygdede selv, for behandlingspersonell og for arbeidsgivere m.v.». Departementet var enig med utvalgets forslag, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208.
###### 2.1.1.2 Hvilke handlinger er straffbare?
* Å gi uriktige opplysninger
Folketrygdloven § 25-12 første ledd viser til den «som gir uriktige opplysninger». Det er ikke sånn at alle situasjoner hvor personer gir uriktige opplysninger er straffbart. Første ledd innfører straffansvar for den som «gir uriktige opplysninger» hvis vilkåret om forsett er oppfylt og hvis opplysningene er viktige for rettigheter og plikter etter folketrygdloven. Se mer i punkt 2.1.1.1.2-2.1.1.1.5 og 2.1.1.3.
* Å tilbakeholde opplysninger
Folketrygdloven § 25-12 første ledd viser til den som «holder tilbake opplysninger». Det er ikke sånn at alle situasjoner hvor personer holder tilbake opplysninger er straffbart. Første ledd innfører straffansvar for den som «holder tilbake opplysninger» hvis vilkåret om forsett er oppfylt og hvis opplysningene er viktige for rettigheter og plikter etter folketrygdloven. Se mer i punkt 2.1.1.1.3-2.1.1.1.5 og 2.1.1.3.
* Hvem det må gis uriktige opplysninger til eller holdes opplysninger tilbake fra?
Lovteksten i § 25-12 viser ikke til hvem det gis uriktige opplysninger til eller tilbakeholdes informasjon fra, se formuleringen «Den som mot bedre vitende gir...» i første ledd. Historikken til bestemmelsen viser at formålet med straffebudet var å forhindre og sanksjonere trygdemisbruk. Bestemmelsen må sees i sammenheng med opplysningsplikten, se blant annet Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 330.
[Folketrygdloven § 21-3](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-3) første ledd viser til at den som krever ytelse «plikter å gi de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige» for at det relevante forvaltningsorganet «skal kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen». Lovteksten viser ikke til hvem som er mottaker av opplysningene. Dette må sees i sammenheng med annet regelverk. Et eksempel er der hvor den som fremmer krav om en ytelse gir uriktige opplysninger til Nav direkte, eller at hen gir uriktige opplysninger til helsepersonell som skriver legeerklæringer basert på de uriktige opplysningene.
* Opplysningene knyttes til rettigheter og plikter etter folketrygdloven
Ordlyden «viktige for rettigheter eller plikter etter denne loven» gjør det klart at opplysningene knyttes til folketrygdlovens bestemmelser. Derfor vil det variere hvilke opplysninger som er viktige avhengig av hvilken lovbestemmelse som er relevant.
* Opplysningene må være av betydning
Folketrygdloven § 25-12 første ledd viser til «Den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger, eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter denne loven, straffes [...]». Bruken av komma kan tyde på at det bare kreves at opplysningene er viktige i tilbakeholdelsestilfeller fordi formuleringen «viktige [...]» er en innskutt leddsetning. Vilkåret «gir uriktige opplysninger» kan imidlertid ikke forstås sånn.
For det første er det ikke tydelig i lovteksten at hensikten var at alle uriktige opplysninger, uavhengig av hvor viktige de er for plikter eller rettigheter i folketrygdloven, kan føre til straffansvar. En slik løsning virker unaturlig siden straffansvar for tilbakeholdelse bare handler om opplysninger som er «viktige for rettigheter eller plikten etter denne loven». Det gir lite mening at _alle_ uriktige opplysninger som er gitt skal føre til straffansvar uten at dette er tydeligere i lovteksten. I tillegg handler opplysningsplikten om opplysninger som er «nødvendige», se for eksempel [folketrygdloven §§ 21-3](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-3) første ledd, [21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4) første ledd og [21-4a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4a) første ledd.
Forarbeidene støtter at opplysningene må være av en viss betydning fordi formålet med bestemmelsen er særlig å forebygge trygdemisbruk. Se Ot.prp. nr. 17 (1965–1966) side 106, NOU 1990: 20 side 755 og Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208.
Sammenhenger i folketrygdloven støtter også at opplysningene må ha betydning for om vilkårene for en ytelse er oppfylt eller om en plikt er fulgt. Straffebudet handler om å sanksjonere brudd på opplysningsplikten, og opplysningsplikten omfatter «nødvendige» opplysninger, se for eksempel folketrygdloven [§ 21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4) første ledd og [§ 21-4a](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4a) første ledd.
Det finnes ikke rettspraksis som kommenterer spørsmålet.
Samlet sett tilsier rettskildene at uriktige opplysninger som gis og opplysninger som holdes tilbake må være «viktige for rettigheter eller plikter etter» folketrygdloven. Det er derfor ikke slik at alle uriktige opplysninger som er gitt til myndighetene eller opplysninger som er tilbakeholdt fra myndighetene kan føre til straffansvar.
###### 2.1.1.3 Skyldkravet
Skyldkravet etter første ledd er forsett. Folketrygdloven § 25-12 krever at det er gitt eller tilbakeholdt opplysninger «mot bedre vitende». Vilkåret er ikke definert i bestemmelsen. Ordlyden «mot bedre vitende» tilsier ut ifra en naturlig språklig forståelse at en person gjør noe selv om vedkommende vet at det ikke er riktig, og i denne konteksten knytter skyldkravet seg til å gi uriktige opplysninger eller tilbakeholde opplysninger. Det fremgår av historikken til bestemmelsen at vilkåret «mot bedre vitende» betyr det samme som forsett, se NOU 1990: 20 side 755 og Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208, og [Ot.prp. nr. 54 (1980–1981) side 7](https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1980-81&paid=4&wid=c&psid=DIVL225&pgid=c_0823).
Vilkåret om forsett er ikke forklart i folketrygdloven eller dens forarbeider. Høyesterett har heller ikke tolket § 25-12. Vilkåret må forstås på samme måte som definisjonen av forsett i straffeloven § 22 første ledd. Det er fordi straffeloven § 22 første ledd definerer hvordan forsett skal forstås i «straffelovgivningen», altså både straffeloven og straffebud i særlovgivningen. Straffeloven § 22 videreførte den tidligere forståelsen av forsett, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 424. Personen må være over 15 år på handlingstidspunktet og tilregnelig for å straffes, se [straffeloven § 20](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A720).
Straffeloven § 22 første ledd skiller mellom tre typer forsett: hensiktsforsett, visshets- eller sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett. Se mer om dette i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 424-426. For et eksempel på en vurdering av forsett, se Frostating lagmannsretts dom LF-1995-562.
##### 2.1.2 Andre ledd
Folketrygdloven § 25-12 andre ledd regulerer straffansvar for «den som med hjemmel i denne loven er pålagt å gi opplysninger og meldinger, men som forsettlig eller uaktsomt forsømmer å gjøre dette».
###### 2.1.2.1 Hvilke handlinger er straffbare?
Ordlyden «med hjemmel i denne loven» tilsier ut ifra en naturlig språklig forståelse at adgangen til å gi slike pålegg kan stå i folketrygdloven eller i forskrift. Det vil ikke være straffbart å la være å etterkomme et pålegg som loven ikke tillater.
[Folketrygdloven § 21-4](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A721-4) første ledd er et eksempel på en bestemmelse som handler om pålegg. Den åpner for at Nav kan gi pålegg om å gi informasjon «som er nødvendige for å kontrollere om vilkårene for en ytelse er oppfylt». Slike pålegg kan for eksempel gis til den som fremmer krav om ytelse, arbeidsgiver, helsepersonell eller offentlig virksomhet.
Ordlyden «forsømmer» tilsier ut ifra en naturlig språklig forståelse at det er snakk om å ikke følge pålegg, uavhengig av om det skjer aktivt eller passivt. Passivitet kan være at den som er pålagt å gi opplysninger eller melding om noe, glemmer å følge opp pålegget. Forarbeidene gir ikke mer veiledning om hva vilkåret innebærer, og Høyesterett har ikke tatt stilling til spørsmålet.
###### 2.1.2.2 Hvem kan straffes?
Folketrygdloven § 25-12 andre ledd gjør det straffbart for «den som» forsømmer å følge pålegget eller meldingen. Vilkåret «den som» må forstås på samme måte som i første ledd. Det betyr at «den som» omfatter fysiske og juridiske personer, for eksempel personen som har fremmet kravet om en ytelse, arbeidsgiver eller helsepersonell.
###### 2.1.2.3 Skyldkravet
Folketrygdloven § 25-12 andre ledd gjør det straffbart å «forsettlig eller uaktsomt» ikke følge pålegg.
Vilkåret «forsettlig» er ikke definert i lovteksten eller forarbeidene, og må derfor forstås på samme måte som forsett i [straffeloven § 22](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A722). Vilkåret «uaktsomt» er heller ikke definert i lovteksten eller forarbeidene, og må derfor forstås på samme måte som uaktsomhet i straffeloven § 23 første ledd. Det er fordi straffeloven § 23 første ledd definerer hvordan uaktsomhet skal forstås i «straffelovgivningen», altså både straffeloven og straffebud i særlovgivningen. [Straffeloven § 23](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A723) første ledd videreførte den tidligere forståelsen av uaktsomhet, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 427. Uaktsomhet innebærer at spørsmålet er om personen «handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides».
##### 2.1.3 Strafferammen
Straffen for brudd på § 25-12 første ledd er «bøter hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud». Ordlyden «forholdet» henviser til gjerningsbeskrivelsen i første ledd: Den som forsettlig gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger. Forsømmelser nevnt i andre ledd straffes «på samme måte». I andre ledd viser gjerningsbeskrivelsen til den som forsettlig eller uaktsomt forsømmer å følge pålegg eller melding.
Straffen er «bøter hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud». Ordlyden «ikke går inn under strengere straffebud» tyder på at bestemmelsen må sees i sammenheng med andre straffebud og at regelen med høyest strafferamme skal anvendes. Strafferammen er beskrivelsen i bestemmelsen om hva som kan bli straffen, for eksempel bot eller fengsel.
Det er flere andre straffebud som kan være aktuelle når det gis uriktige opplysninger eller opplysninger holdes tilbake. Et eksempel er [straffeloven § 221](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7221) første ledd bokstav c. Den gjør det straffbart å forsettlig gi uriktige opplysninger til offentlig myndighet under forklaringsplikt, og strafferammen er «bot eller fengsel inntil 2 år». Et annet eksempel er [straffeloven § 361](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7361). Den handler om dokumentforfalskning, og strafferammen er «bot eller fengsel inntil 2 år». Bedragerireglene i [straffeloven §§ 371 – 374](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7371) kan også være relevant. Der henger strafferammen sammen med hvilken av bestemmelsene som er aktuell. For bedrageri i [§ 371](/nav/lov/2005-05-20-28/%C2%A7371) er strafferammen «bot eller fengsel inntil 2 år».
## [§ 25-13](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13) Forsøksvirksomhet – avvik fra loven
[LOV-1997-02-28-19-§25-13](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-13)
[Tidligere rundskriv ble opphevet 25.03.2025, og erstattet av nytt rundskriv 03.07.2025]
### 1\. Generelt om bestemmelsen
#### 1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?
Bestemmelsen gir hjemmel for forsøksvirksomhet slik at trygdeordninger kan testes i praksis før de eventuelt lovfestes eller skrinlegges. Dette sikrer at trygdeordningene kan tilpasses til endringer i samfunnet.
#### 1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen
Hovedtrekkene i bestemmelsen er at departementet kan gi forskrifter om forsøksvirksomhet som avviker fra bestemmelsene i folketrygdloven. Forutsetningene er for det første at forsøksvirksomheten er faglig og økonomisk vel underbygd. For det andre må forsøksvirksomheten ikke gi enkeltpersoner dårligere rettigheter eller mer omfattende plikter enn det som følger av folketrygdloven.
#### 1.3. Historikk
Forgjengeren i [folketrygdloven 1966 § 18-14](/nav/lov/1966-06-17-12/%C2%A718-14) ble innført i 1990 for å teste spesifikke ordninger. Forsøkshjemmelen ble videreført i folketrygdloven 1997 § 25-13, og ble endret flere ganger for å teste nye ordninger. I dag er bestemmelsen skrevet på en generell måte.
### 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
#### 2.1. Redegjørelse
Det er ansvarlig departement som kan samtykke til at det gjøres avvik fra bestemmelsene i folketrygdloven i forbindelse med forsøksvirksomhet. Forutsetningen for at det gis samtykke, er at forsøksvirksomheten er faglig og økonomisk vel underbygd. Dette må vurderes i lys av den overordnede målsettingen om reduksjon i stønadsutbetalinger og bedre kapasitetsutnyttelse i helsevesenet og Nav.
Den andre forutsetningen for forsøksvirksomhet er at avviket ikke kan innebære at enkeltpersoner får innskrenket sine rettigheter eller blir pålagt større plikter enn det som følger av folketrygdloven.
Departementet gir forskrifter om forsøksvirksomhet, og kan blant annet bestemme at Nav skal dekke utgifter til både privat og offentlig behandling i forbindelse med oppfølging av sykmeldte.
#### 2.2. Om tolkningen
Det er departementet som kan samtykke til at det gjøres avvik fra bestemmelsene i folketrygdloven i forbindelse med forsøksvirksomhet.
Den første forutsetningen for at det gis samtykke, er at forsøksvirksomheten er faglig og økonomisk vel underbygd. Dette følger av bestemmelsens første ledd. Spørsmålet om forsøksvirksomheten er faglig og økonomisk velbegrunnet må vurderes i lys av den overordnede målsettingen om reduksjon i stønadsutbetalinger og bedre kapasitetsutnyttelse i helsevesenet og Nav. Dette følger av forarbeidene til den tidligere loven om planlegging av og forsøksvirksomhet i sosialtjenesten og helsetjenesten i kommunene av 1982 (Ot.prp. nr. 66 (1981–1982) punkt 1.1). Dette er forløperen til folketrygdloven § 25-13, se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 6.4.
Den andre forutsetningen for forsøksvirksomhet er at avviket ikke kan innebære at «enkeltpersoner får innskrenket sine rettigheter eller blir pålagt større plikter» enn det som følger av folketrygdloven. Dette står i bestemmelsens andre ledd og er i tråd med at folketrygdloven er en rettighetslov. At folketrygdloven er en rettighetslov innebærer at en person har rett til for eksempel en ytelse etter loven når vilkårene for dette er oppfylt og personen må kunne innrette seg etter dette.
Departementet gir forskrifter om forsøksvirksomhet. Departementet kan for eksempel bestemme at trygden skal dekke utgifter til både privat og offentlig behandling i forbindelse med oppfølging av sykmeldte. Dette står i bestemmelsens tredje ledd. Etter en ordlydstolkning er departementet gitt en generell forsøkshjemmel. Dette til forskjell fra tidligere da § 25-13 regulerte spesifikke forsøksordninger. Se Ot.prp. nr. 38 (1999–2000) side 34.
## [§ 25-14](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-14) Forholdet til framtidig lovgivning
[LOV-1997-02-28-19-§25-14](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-14)
[Tidligere rundskriv ble opphevet 25.03.2025, og erstattet av nytt rundskriv 03.07.2025]
### 1\. Generelt om bestemmelsen
#### 1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?
Folketrygdloven blir ofte endret av lovgiver på grunn av endringer i samfunnet og skiftende politiske prioriteringer. Bestemmelsen er derfor tatt med for å informere og varsle om at lovgiver i fremtiden kan endre rettighetene, for eksempel endre hvem som har rett til ytelser og størrelsen på utbetalinger.
#### 1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen
Folketrygdloven § 25-14 gir lovgiver adgang til å endre, innskrenke eller oppheve rettighetene i folketrygdloven i ny lov. Dette kan bare skje ved lov, ikke ved forskrift eller rundskriv.
#### 1.3. Historikk
Norsk trygdelovgivning har siden 1950-tallet hatt bestemmelser som åpner for at lovgiver kan endre, innskrenke og oppheve rettigheter ved å vedta nye lover, se NOU 1990: 20 side 107. Dagens § 25-14 viderefører [folketrygdloven 1966 § 18-11](/nav/lov/1966-06-17-12/%C2%A718-11), se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 208-209. Samtidig settes rammene for endring i folketrygdloven blant annet av Grunnloven §§ [97](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A797) og [105](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A7105) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll [artikkel 1](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn/p1/ARTIKKEL_1). Disse bestemmelsene har utviklet seg siden § 25-14 ble innført i 1997.
#### 1.4. Sammenhenger med annet regelverk
Rettigheter kan ikke endres, innskrenkes eller oppheves på en måte som bryter tilbakevirkningsforbudet i [Grunnloven § 97](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A797). Rettigheter kan være «eiendom» som er beskyttet av [Grunnloven § 105](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A7105) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll [artikkel 1](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn/p1/ARTIKKEL_1). Lovendringer må derfor skje innenfor rammene av disse bestemmelsene.
[Grunnloven § 97](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A797) og [§ 105](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A7105) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll [artikkel 1](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn/p1/ARTIKKEL_1) forhindrer i utgangspunktet ikke lovendringer når personen ikke oppfyller vilkårene, men det er nyanser her. Se for eksempel dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen [Valverde Digon v. Spania](https://hudoc.echr.coe.int/eng) [Fifth section] Application no. 22386/19, 26 Januar 2023 om artikkel 1.
[Grunnloven § 97](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A797) og [§ 105](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A7105) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll [artikkel 1](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn/p1/ARTIKKEL_1) beskytter i større grad mot endringer i og opphevelse av rettigheter som en person mottar eller har rett til. Beskyttelsen er imidlertid ikke absolutt. Det er blant annet forskjell mellom om rettigheten fjernes i sin helhet eller om størrelsen på utbetaling reduseres. Se for eksempel HR-2016-389-A avsnitt 115. Saken gjaldt endring i beregningen av pensjon for stortingsrepresentanter, og saksøker var en pensjonert stortingsrepresentant som endte opp med mindre utbetaling enn forventet.
### 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
Folketrygdloven § 25-14 viser at lovgiver kan endre, innskrenke eller oppheve rettigheter som er regulert av folketrygdloven i ny lovgivning, for eksempel at vilkårene for en ytelse lettes på eller strammes inn.
Lovteksten gir lovgiver fri adgang til å gjøre slike justeringer, men adgangen begrenses av regelverket nevnt under «Sammenhenger med annet regelverk».
#### 2.1. Om tolkningen
##### 2.1.1 Lovgiver har vid, men ikke fri adgang til å endre, innskrenke og oppheve rettigheter
Bestemmelsen viser til at rettigheter «kan endres, innskrenkes eller oppheves ved senere lov». Ordlyden «kan» tilsier i utgangspunktet at lovgiver har fri adgang til å gjøre dette ved ny lov. Lovteksten legger ingen begrensninger.
Bestemmelsen reflekterer [Grunnloven § 75](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A775) bokstav a og d om at Stortinget er lovgiver og skal vedta statsbudsjett. Lovgiver kan imidlertid bare endre folketrygdloven hvis lovendringen respekterer tilbakevirkningsforbudet i [Grunnloven § 97](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A797). I tillegg må lovendringer respektere eiendomsvernet i [Grunnloven § 105](/nav/lov/1814-05-17/%C2%A7105) og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjons første tilleggsprotokoll [artikkel 1](/nav/lov/1999-05-21-30/emkn/p1/ARTIKKEL_1).
Høyesterett har vist til at forgjengeren til folketrygdloven § 25-14 «ikke kan tas på ordet», se Rt-1996-1415 side 1434. Høyesterett skrev også at «[b]estemmelsen bekrefter, og gir også et varsel om, den relativt vide adgang lovgiver må ha [,som statsmakten som vedtar statsbudsjett og lager og opphever lover etter grunnloven § 75 bokstav a og d], til uten hinder av Grunnloven § 97 å gjøre inngrep i trygderettigheter».
## [§ 25-15](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-15) Forskrifter
[LOV-1997-02-28-19-§25-15](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A725-15)
[Tidligere rundskriv ble opphevet 25.03.2025, og erstattet av nytt rundskriv 03.07.2025]
### 1\. Generelt om bestemmelsen
#### 1.1. Hvorfor har vi bestemmelsen?
Forskriftshjemler åpner for at lovgiver kan regulere de overordnede rammene på et rettsområde, og for at den detaljerte gjennomføringen overlates til forvaltningen. Folketrygdloven er et eksempel på et område som er detaljert regulert i lov og likevel har en lang rekke forskrifter som fortløpende endres, oppheves og eventuelt erstattes.
#### 1.2. Hovedtrekkene i bestemmelsen
Folketrygdloven § 25-15 første ledd gir en generell regel om at ansvarlig departement kan gi forskrifter for å gjennomføre folketrygdloven. Den kommer i tillegg til enkeltbestemmelser i folketrygdloven som også viser til at det er mulig å innføre forskrift.
Paragraf 25-15 andre ledd gir ansvarlig departementet mulighet til å gi forskrifter om beregning av kapitalverdier.
#### 1.3. Historikk
Folketrygdloven § 25-15 første ledd viderefører [folketrygdloven 1966 § 18-13](/nav/lov/1966-06-17-12/%C2%A718-13). Dagens § 25-15 første ledd ble innført fordi lovgiver mente at det var «nødvendig og hensiktsmessig» med en generell regel i tillegg til de «særskilte fullmakter» i enkelte bestemmelser, se NOU 1990: 20 side 757 og Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 209. Eksempler på slike særskilte fullmakter står i folketrygdloven [§ 1-3b](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A71-3b) andre ledd og [§ 2-16](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A72-16). Etter at dagens bestemmelse ble vedtatt i 1997 har lovgiver innført flere særskilte hjemler. Formålet var å «synliggjøre» at det er gitt regler i forskrift, se Innst. 33 L (2022–2023) side 6.
Folketrygdloven § 25-15 andre ledd om beregning av kapitalverdier viderefører [folketrygdloven 1966 § 18-8](/nav/lov/1966-06-17-12/%C2%A718-8) og _[Forskrift om beregning av kapitalverdi for trygdeytelser](/nav/forskrift/1980-02-14-9413)_ av 1980, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) på side 209.
### 2\. Slik skal bestemmelsen forstås
Folketrygdloven § 25-15 første ledd gir ansvarlig departement en generell adgang til å innføre forskrifter som gjennomfører folketrygdloven. Forskrifter kan for eksempel handle om å definere hvordan et skjønnsmessig vilkår skal forstås eller hvilke satser som skal brukes for å beregne utbetaling. Forskriftene kan ikke bryte med lovbestemmelsen som den utfyller.
Folketrygdloven § 25-15 andre ledd gir ansvarlig departement adgang til å innføre forskrifter om beregning av kapitalverdier. I noen tilfeller kan personer som skal motta en utbetaling regelmessig bestemme at dette istedenfor skal skje som et engangsbeløp. Kapitalverdi handler om hvordan et slikt engangsbeløp skal beregnes, for eksempel hvor mye personen kan forvente å få utbetalt utifra forventet levetid. I folketrygdloven er det bare menerstatning som er regulert slik. Forskrift om beregning av kapitalverdi regulerer hva som er forventet levetid.
Mens § 25-15 andre ledd gir departementet en vid fullmakt til å regulere hvordan kapitalverdier skal beregnes, så kan ikke forskriften fjerne innholdet i retten til menerstatning. Det er uklart hvor grensen går.
#### 2.1. Om tolkningen
##### 2.1.1 Første ledd
Folketrygdloven § 25-15 første ledd viser til at «[d]epartementet gir forskrifter om gjennomføringen av denne loven».
Flere bestemmelser i folketrygdloven viser til at det kan gis regler i forskrift. Folketrygdloven § 25-15 første ledd gir en generell regel om dette som er relevant for bestemmelsene som ikke viser til at det kan gis regler i forskrift.
Forskriftene kan ikke bryte lovbestemmelsen som den regulerer. Ordlyden «gjennomføringen av denne loven» tilsier ut ifra en naturlig språklig forståelse at forskriften ikke kan bryte bestemmelsen som den handler om. Dette er ikke kommentert i forarbeidene, men det kreves av hierarkiet til reglene: En forskrift som skal gjennomføre en lovbestemmelse kan ikke bryte lovbestemmelsen. Kjønstad har vist til at «[b]estemmelsen gir neppe hjemmel til å fastsette en forskrift som griper radikalt inn i de rettigheter som følger av en bestemmelse i folketrygdloven», se Asbjørn Kjønstad (red.), _Folketrygdloven med kommentarer_ (Gyldendal, 1998), side 836. Til sammenligning kan en se folketrygdloven [§ 4-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A74-7) om dagpenger til permitterte. Folketrygdloven [§ 4-7](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A74-7) tredje ledd andre punktum viser til at «Bestemmelser fastsatt ved forskrift kan avvike fra bestemmelsene i denne lov». Ansvarlig departement ble gitt en slik fullmakt fordi «ei rekke særlege omsyn [...] gjer seg gjeldande», se Ot.prp. nr. 40 (1997–1998) side 4.
Forskriftene må «gjennomfør[e]» folketrygdloven. Det er ikke regulert i folketrygdloven § 25-15 første ledd hvordan dette skal skje, men det henger sammen med bestemmelsene som de skal gjennomføre. Derfor kan forskriftene for eksempel handle om å forklare hvordan skjønnsmessige vilkår skal forstås, eller at en lovbestemmelse åpner for at et gitt tema kan reguleres i forskrift. Folketrygdloven [§ 2-16](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A72-16) er et eksempel på at reguleringen av en gruppes medlemskap i folketrygden er overlatt til forskrift. Et annet omfattende eksempel er [§ 14-18](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A714-18) som viser til at «Departementet gir forskrifter til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene» om svangerskapspenger og foreldrepenger.
Ansvarlig departement har de siste tiårene innført forskrifter både via de særskilte lovhjemlene og via § 25-15 første ledd.
##### 2.1.2 Andre ledd
###### 2.1.2.1 Hva er kapitalverdier?
Folketrygdloven § 25-15 andre ledd handler om «beregning av kapitalverdier».
Vilkåret «kapitalverdier» er ikke definert i folketrygdloven eller i dens forarbeider. Det var heller ikke definert i forgjengeren i 1966-loven eller dens forarbeider. Kapitalverdier handler om at et beløp som i utgangspunktet skal utbetales regelmessig, for eksempel en gang i året, istedenfor utbetales én gang med fullt beløp. Med fullt beløp siktes til beløpet som personen ville ha fått hvis personen fikk utbetaling hvert år i perioden rettigheten varer.
Folketrygdloven har ett eksempel på en slik utbetalingsmåte: Menerstatning. Rett til menerstatning er regulert av folketrygdloven [§ 13-17](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A713-17).
Departementet har innført _Forskrift om beregning av kapitalverdier av trygdeytelser_ ([FOR-1997-03-25-273](/nav/forskrift/1997-04-21-373)). Forskriften har regler om rentesatser. Den har også regler om hvilken statistisk informasjon som skal brukes for å beregne hvor lenge en person kan forventes å få årlige utbetalinger, og dermed hvor mye som skal gis i engangsutbetaling («beregning av kapitalverdier). Forskriften bygger på den gamle forskriften fra 1980 ([FOR-1980-02-14-9413 – Forskrift om beregning av kapitalverdi av trygdeytelser](/nav/forskrift/1980-02-14-9413)).
###### 2.1.2.2 Departementet kan gi forskrift
Folketrygdloven § 25-15 andre ledd viser til at det er «departementet» som har myndighet til å gi slike forskrifter.
###### 2.1.2.3 Begrensninger for departementets forskriftskompetanse
Ordlyden «gir forskrifter» setter ingen begrensninger for hva forskrifter om beregning av kapitalverdier skal inneholde. Forarbeidene kommenterer ikke dette. Dette ble også påpekt i Borgarting lagmannsretts dom LB-2012-115118.
Forskrifter kan ikke være i strid med loven som de utfyller. Det kan bli spørsmål om når forskrifter ikke bare utfyller, men begrenser innholdet i en rettighet slik at forskriften er i strid med hva lovgiver ville gi av rettigheter. Det skal imidlertid mye til for å konkludere med at innholdet i en rettighet er så begrenset når lovgiver har overlatt til departementet å bestemme hvordan kapitalverdi skal beregnes. Se for eksempel Borgarting lagmannsretts dom LB-2012-115118.
I Borgarting lagmannsretts dom LB-2012-115118 var det i essens argumentert for at statistikken som forskriften bygger på er så gammel at den er i strid med retten til menerstatning i folketrygdloven [§ 13-17](/nav/lov/1997-02-28-19/%C2%A713-17). Lagmannsretten erkjente at statistikken som blir brukt i beregningen «kan framstå som lite rimelig» og at «det [er] forhold som kan tale for at regelverket er modent for endring». Lagmannsretten konkluderte likevel med at forskriften ikke var «i strid med eller mangler hjemmel i loven».
